Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

k. Bark «Euphrates» forlis i 1912

Av kapt. J. Forsberg

I desember 1911 ble 4 mastet bark «Eufrates» solgt fra Skien til skipsreder Gundersen og Gjertsen, Porsgrunn. Som fører ble ansatt kaptein Jørgen Paulsen fra Molhaugen. Ca. 20. desember ble 9 mann fra Skiensfjorden forhyret. De ble avsendt med lastebåt fra Brevik til Grangemouth for der å videresendes med tog til Glasgow, hvor fartøyet lå og losset guano. Etter endt utlossing ble fartøyet dokksatt for å bunnstoffes og besiktiges for salg. Den resterende del av mannskapet, 11 mann, ble forhyret der og var hovedsakelig engelskmenn. Etter endt besiktigelse ble seilene bent og fartøyet gjort sjøklart, da det var sluttet på en reise fra Glasgow til Santos i Brasilia og var lastet med 700 tonn rujern samt 1000 tonn kull og 150 tonn koks.

Den 25/1 avgikk vi fra Glasgow. Vinden var til å begynne på sløring med alle seil i drag. «Eufrates» var en meget bra seiler og et meget prektig fartøy. Den 6/2 var da vinden frisket til sterk kuling som etter hvert øket til storm med meget krapp sjø. Den 8/2 var vindstyrken kommet opp i orkan styrke med regn og hagl. Fartøyet lå nå for 1 sviktet stump med godt slak på stumpeskjøter samt revet stormesan og revet forstagseil. Den 9/2 em. falt bramriggen ned på alle 3 topper, og mesantoppen falt ned i forkant av kahytten. Alle de nedfalte rær havnet på dekket og slo større huller så vannet trengte ned i rommet. Det ble reparert med seilduk og planker. Under det forestående arbeid ble tømmermannen ødelagt. Skipets livbåter samt gigg var nå smadret helt i stykker til pinneved. Natten til den 10/2 falt fartøyets 3 undermaster som brakk ved ringfestet til stumpeskjøtene, ca. 3 fot fra dekk. Det som nå var igjen, var undre mesanmast. Da mesangaffelen falt ned og knuste ratten, kan jo enhver tenke seg hvordan stillingen så ut ombord. En måtte nå for full styrke få hugget riggen vekk fra skuten, da den store undermast som hang på yttersiden, hugg voldsomt opp under skipets bunn hver gang det slingret og tok en overhaling. Det var nå 10 fot vann i fartøyet, så det så ikke videre lyst ut. For å bauge den voldsomme sjø mest mulig var stormmesan blitt tilsatt. Det gjorde jo god virkning.

Vi hadde nå alle gjort oss den mening at det kunne bare være øyeblikk den kunne holde seg flytende, da vannet var ytterligere steget i rommet. Vindstyrken var nå voldsom med regnskyll og hagl. Det ble holdt skarpt tilsyn fra akterdekket etter fartøyer. Ved liten klaring i horisonten akter om tvers såes en lanterne. Her var gode råd dyre. Det ble nå tatt alle madrasser ombord og heldt parafin på og satt fyr på for å tilkalle hjelp. Vi ble sett. Båten forandret kurs og kom ned ved vraket, og det viste seg å være en av Red Star Liniens båter, S/S «Kromlan», bestemt for England. Klokken var da 11 om aftenen den 11/2. Det ble da signalisert fra S/S «Kromlan» at redningen først kunne påbegynnes ved dagslys.

Spenningen var nå stor om fartøyet kunne holde seg flytende til morgenen. Imens dukket det opp en annen båt ved siden av S/S «Kromlan» som viste seg å være S/S «Champion Rancs» av Sunderland. De to båter ble nå liggende og signalisere seg imellom, og det ble mellem dem bestemt at sistnevnte båt skulle foreta redningen, da S/S «Kromlan» var meget forsinket på grunn av uværet som hadde raset. Kl. 8 morgen ble med megen besværlighet bått satt på vannet av S/S «Champion Rancs» bemannet med 6 roere samt styrmann. Og de arbeidet seg opp til fartøyet. Nå turde ikke livbåten komme nærmere opp til vraket enn ca. 200 meter i den voldsomme sjø i le. Ja, se der stod vi nå 20 mann på halvdekket. Hoppe i sjøen var jo helt håpløst, da fartøyet drev atskillig.

Til slutt ble da siste forsøk gjort. Det ble tatt opp et par nye vevlingsliner på helvdekket. Til den ble det da festet en ny livbøye som ble kastet overbord for da om den muligens kunne drive ned til livbåten. Heldigvis ble den innfanget av livbåten, så forbindelse ble gjort. Da var kl. 11 fmd. den 12/2. Men livbåten lå fremdeles ca. 200 meter i le av vraket. Og det her måtte jo gå så hurtig som mulig, mens vi ennå hadde dagslys. Linen ble da festet rundt livet på en som hippet ut for å oppnå forbindelse med båten. Det var jo den eneste redning en hadde. De skulle hale fra livbåten og slake fra vraket. Men dessverre oppsted det misforståelse i livbåten. De slaket så vedkommende i vannet var ved å gå under fartøyet. Men til slutt forstod de at det var hale de skulle. Etter en meget stri tørn kom omsider vedkommend til livbåten og ble tatt ombord. Han var da meget utkjørt, men han kviknet straks til og stod da selv og halte ombord 6 andre. Vi var nu 14 stykker i livbåten og kunne ikke være flere. Nå var det om å gjøre å komme ombord så hurtig som mulig i S/S «Champion Rancs» så de andre kunne bli reddet. Men det viste seg ikke å være så liketil i den store sjø. Imens dukket det opp en annen båt som kom styrende ned på vraket, og det viste seg å være S/S «Chemitz» fra Bremen. Der ble fra den satt båt på vannet, og de 13 stykker ble da alle reddet der. Kl. 4 em. kom først de 7 reddede ombord i «Champion Rancs», hvor de ble forpleiet på beste måte. Kursen ble nå satt for Filadelphia hvor vi landet 14 dager etter forliset. «Eufratas» ble forlatt på 46" n. b. 12° v. l.