I mars 1911 mønstret jeg på «Anne Marie» i Porsgrunn. Jeg var 17 år gammel. Besetningen var 10 mann. Vi var bestemt for Yukatan, Mexiko, i ballast. Vi lå først på seilasen i Langesund sammen med en hel del dyplastede isskuter. Da nordosten kom, ble det liv i leiren. Den ene etter den annen kastet loss, ble slept ut på Langesundsbukta hvor seilene ble satt. Vi var en av de siste som kom ut, og nykobret og ballastet som skuta var, for den på kort tid som en svane forbi alle isskutene som snart forsvant i horsonten akterut. Reisen til Mexiko var begynt. Hadde gunstig vind over Nordsjøen, Kanalen og Biscaya. Nordostpassaten var frisk, så vi hadde hurtig reise, men jeg husker ikke tiden.
Ved ankomsten til Yukatan ankret vi opp utenfor kysten. Lasten som bestod av loggwood (farvetre), ble brakt ut i små, grunngående seillektere. Lastingen kunne bare foregå i vakket vær og gikk for seg på den måte at meksikanerne handet lasten opp til en stilling vi hadde hengende utenbords. Her tok vi imot og langet opp til rekken hvor den ble tatt imot og lempet i i lasterommet. Stuingen i lasterommet måtte også gjøres av mannskapet. En del av lasten bestod av hule trestammer, og inne i disse var det mange slags avskyelige insekter og dyr, bl. a. skorpioner og slanger. Om dagen betydde dette intet, men i mørket kunne det være farlig nok. Dyrere krabbet rundt overalt. En kveld skipperen ble trett av promenade på halvdekket, satte han seg ned på pulleren og på en skorpion som lå der. Han hovnet mye opp og var uvell, men fikk ikke mer men av det. Disse dyr er som bekjent giftige. Under arbeidet med lasten, der som nevnt var farvetre, ble hendene helt blå. Ved tørke av svette i ansiktet, som det ble mye av, ble ansiktene ogå delvis blålige. Farven på nevene måtte slites vekk, og fjesene lysnet først etter ukers vasking.
Ble tillastet uten uhell denne gang. Vi fulgte så Golfstrømmen ut Florida-stredet og senere vestavindsbeltet til Falmouth (for ordre). Vi fikk ordre for Goole, England, og kom dertil uten uhell. Dog bor nevnes at vi ankret opp utenfor Hull for tidevannet. Etter alt salt og preservert mat lengtet alle, etter fersk kjøtt. En annen og jeg ble med skipperen i land for å hente proviant. Fikk denne ombord i prammen, men måtte vente på skipperen ved kaia i mørke. En bande luffere overfalt oss imidlertid. Vi trakk det korteste strå, og de stjal både kjøttet og årene. Kom ombord med båtmann, men neste dag var søndag, og ved preservekjøttmiddagen var sorgen over det tapte ferskkjøtt stor. Vi to som tapte slaget med lofferne, måtte holde for.
I Goole losset vi selv lasten med mannskapet og ble deretter slept til Howdon Dock, Tyne. Underveis holdt skuta å kantre under stormen, da den ikke, hadde ballast inne; vi måtte låre ankerkjetting i lasterommet for å støe den. Under kullastingen ved kulltippen måtte vi trimme kullene selv. Arbeidet også adskillig om natten, og som skikk var da uten overtidspenger. Vi ble lovet tiden igjen, men det så vi visst ikke noe til.
Fra Tyne seilte vi til Funchal, Madeira; lå til ankers og losset hele lasten prammer. En hard jobb i solsteiken. Hva klima og vegetasjon angår er Madeira et paradis på jorden. Deilige frukter. Trass i ingen snø og is foregikk befordringen på meier, sleder med nydelige «cabiner» for passasjerer. Sledene ble trukket av okser.
Skipperen byttet salt kjøtt i frukter med en portugiser. Denne overtalte meg til å ta kjøttet i land for seg. Jeg ante fred og tenkte ikke på de årvåkne «carabinieros». Det ble dog heldigvis forpurret av skipperen.
Fra Madeira seilte vi i ballast til Cadix i Spania. Lå til ankers og lastet løst salt fra lektere. Spanioler lastet saltet ombord, og det gikk for seg på den måte at de grep fatt i en manillaløper som var skåret gjennom blokk i riggen og gjennom fotblokk ved dekket og sprang bortover dekket hver gang en salttobb skulle ombord fra lekteren. Vi måtte trimme lasten i rommet, og det var mindre behagelig, da klærne ble aldeles stive av salt.
Vi seilte uten uhell gjennom nordost- og sydostpassaten til Rio Grande, Brasilien. Under reisen var vi ofte nede i lasterommet og lempet salt inn i åpningen mellem indre og ytre hudkledning. Det skulle bevare tømmeret fra å råtne.
Utenfor baren ved Rio Grande måtte vi krysse i mange dager avventende springtid.
I Rio Grande losset vi saltet i sekker med mannskapet. Noen av disse sekker kom oss vel til nytte. Vi åpnet litt av sømmen på hver side og klipte en halvsirkel i bunnen og hadde straks en anvendelig skjorte. Da sekkene var av lerret, hadde vi sterke skjorter i lange tider. Hyra var liten og derfor liten råd til å komplettere garderoben. - Under oppholdet så jeg karnevalsopptog. Fulgte begeistret med og så på det for en nordbo så usedvanlige skuespill uten å se hverken til høyre eller venstre. Sent på kvelden, da opptoget ble oppløst, hadde jeg ikke ide om hvor jeg var. Heller ikke kunne jeg et ord brasiliansk eller spansk. Kom ombord til arbeidstid etter å ha vandret byen rundt hele natten.
Vi hadde en sterk pampero, men lå heldigvis i havn.
Flere skuter i nærheten av oss lastet huder. I rommet strødde de salt mellom hvert hudlag. Det sjenerte oss ikke unntagen når de pumpet lens. Da luktet det død og fordervelse over hele havna.
Etter utlossing skiftet vi til Pelotas for ballast. Her ble vi forsinket noen dager, fordi skipperen eller styrmannen hadde glemt å trekke kronometeret.
Vi forlot Rio Grande med Ostindia som mål. Reisen foregikk i «Vestavindsbeltet» i storm og kuling, men forløp bra. I Sundastredet passerte vi vulkanøen Krakatao som eksploderte i 1883 og forårsaket en 36 m. høy flodbølge, hvorved 36000 mennesker druknet.
Vi skulle laste kaffe i Batavia. For å få kaffelasten ombord måtte skuta etter certepartiet være tett. Etter ankomsten kom det derfor besiktelse ombord.
Skuta ble besiktiget, rommene peilet og pumpene forseglet. Etter så lang ballastreise ville det være ruinerende om besiktelsen når den kom tilbake, skulle finne at skuta var for lekk og kanselere certepartiet. Nå forholdt det seg slik at den trakk en del vann. For å gardere seg mot alle eventualiteter, ble der åpnet opp en liten bIindluke i salong- eller kahyttdekket. En sugeslange ble låret ned i rummet fra en liten nikkepumpe og en avløpslange ført utenbords. Med visse mellomrom satt vi da på dørken og brukte pumpen etterhvert som skuta trakk vann. Da besiktelsen etter fristen atter kom ombord, var pumpegreiene forlengst stuvet vekk. Besiktelsen kom ombord, kuttet forseglingen til pumpene, peilet rommet og var svært fornøyd med skuta. Vi fikk mye dunnage ombord og lastet inn et parti kaffe.
Vi seilte så til Padang, Sumatra, hvor man kompletterte kaffelasten. Vi stuet selv kaffesekkene. En varm jobb var det så nær ekvator. Vi gledet oss til søndagen og frihet, men det skulle vi ikke ha gjort. Lørdag kveld kom skipperen ombord og sa at den norske konsul, som var hollender, ønsket seg en rotur ut på havet med sin familie. «Konsulen er rik og betaler nok godt», sa skipperen. Annen styrmannen og en del av oss ble anmodet om å gå i båten. Vel, vi rodde så svetten silte i den hete tropesel, mens konsulen med familie, satt under en stor parasol og koset seg med saftige sumatraappelsiner og herlige sigarer. Da turen var endt, var vi spent på betalingen for vår møye. Konsulen takket for seg og sa at vi kunne beholde til deling de få sigarene som var igjen i kassa, så gull sanket vi ikke den gang.
Kaffesekkene ble kontrollert inn på en grei måte. Hver kuli som bar en sekk ombord, hadde en bambuspinne i hånden. Denne la han opp i en stor kurv plasert mellom styrmannen og en talleymann fra avskiberne. Ved dagens slutt kunne de to tallymenn telle bambuspinner helt til de ble enige om innlastede kaffesekker.
Vi skulle ut på en lang reise - til New York - så det ble proviantert godt, bl. a. flere levende griser og høns til føde og apekatter til moro. Som eksempel på hvor dårlig a jour man den gang var, skal nevnes at vi ved ankomsten til Java fikk høre at «Titannic» var gått ned et par måneder før vi ankom.
På reisen hadde vi forrykende uvær ved Kap Gode Håp. Tror det var storbommen og merseråen som brekte. De ble spjelket med bjelker og kjettinger. Da været bedaget seg, laget skipperen med assistanse ny merserå og bom av rundholter. Der ble også tegnet og sydd nye seil. Seilmaker hadde man ikke, så vi alle måtte ta vår tørn. Grisene ble alles venner. Da slaktedagen kom, unnslog alle seg slaktejobben. Skipperen måtte til. For øvrig var det et tragikomisk syn å se grisene seile fra borde til borde i overvann og slingring under uvær. Det var en begivenhet ombord da en høne lå på et egg. Hver dag var vi borte og undersøkte om kyllingen var kommet. Det hendte jo ikke meget i vår lille verden, og da kyllingen kom, syntes vi det var moro. Hønsene skaffet også avveksling i kosten. Apekattene med sine spilopper muntret oss opp i ensformigheten, men kom vi på kant med dem, klatret de opp i løpende rigg og holdt oss for narr.
Da all fersk proviant var sluppet opp, varte det ikke lenge før vitaminsykdommene gjorde seg gjeldende. Apene ble først angrepet og måtte drepes. Styrmannen ble nattblind og gelenkene i føttene falt ned. Skipperen fikk beri-beri, hovnet opp i bena og underlivet. Han kunne vanskelig gå og måtte selv hver dag tappe vannet av blæren med katheder.
På reisen passerte vi den fra Napoleons historie bekjente løy, St. Helena. Det var diskusjon om man skulle gå inn og proviantere, men man hadde god bør og var redd anløpsutgifter, så reisen fortsattes.
Under det skiftende klima på reisen ble dekket drevet og beket stadig for å holde kaffelasten tørr. Det ble sagt at kaffelaster i treskip fikk så fin aroma.
Ved ankomsten til New York etter 138 dagers reise kom skipshandleren ut med friske grønnsaker og epler. Husker vi kastet oss over disse delikatesser som sultne ulver. Vi led jo særlig av mangel på c og b vitaminer.
Skipperen måtte mønstre av og gjennomgå kur for beri-beri, og styrmannen ble skipper. Det var Karl Halvorsen fra Norrønagaten i Porsgrunn. Han omkom med skipet «Henrik Ibsen» under forrige verdenskrig.
Etter utlossing lastet vi «kassaparafin» i New York for Parahyba og Natal i Brasilien - derfra ballast til Barbados for ordre. Skutas kobberhud ble her reparert av innfødte dykkere uten dykkerdrakt. Fortsatte til Laguna de Terminos, Mexiko, hvor vi lastet store mahognibjelker. Ved avgangen ble vi sittende fast på baren. Tidlig hver morgen da landbrisen kom, forsøkte vi å komme av, men først etter en uke lyktes det, og da ved hjelp av varp-anker og trosse til gangspill.
På reisen bie det fisket mange av sjømannens erkefiende, haien. De brakte velkommen avveksling i kostholdet. Reisen gikk via Falmouth for ordre til Le Havre. Her mønstret vi av og kom hjem til vårt vakre fedreland i strålende solskinn i juli måned for å få en fortjent ferie.
| Utdrag (s. 107-114) fra: På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |