Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

Vi har i våre samlinger en del av de gamle nordsjøtradere som vi eldre husker så godt. Jeg synes ennå å kunne se for meg noen av de gamle støverne. «Romulus», «Iduna», «St. Olav», «Dagny», «Jessie», «Tiger», «Fidelia» osv. bare for å nevne noen i fleng. Skipperen på «Fidelia» fortalte meg at han ikke ville gå ombord hvis det var noen i nærheten, da han ikke syntes kunne være bekjent av at han var skipper på den. Ja, den var ikke noe syn for øyet.

Det kan muligens være av interesse for de yngre i sjømannsforeningen å høre om en nordsjøreise vinteren 1899-1900. Det er forresten den eneste reise jeg har hatt med de støverne.

Først i november 1899 mønstret jeg som matros med «Libra» av Porsgrunn. Jeg var stoppet for å mønstre på langfart på grunn av marinen. Den lå ved Eikornrød og lastet minetømmer for Hull. «Libra» hadde som de fleste av de skutene som var degradert til trelastfarten på Nordsjøen, trådt sine barnesko og led betydelig av alderdomssvakheter. Seil og rigg var nettopp ikke særlig skikket for en vinterreise. Den løpende riggen var det fornuftigst ikke å hale for hardt i. Jeg halte det jeg kunne en gang, og det kostet meg tre innslåtte tenner. Mannskapet var ungt, men kjekke gutter. Jeg var eldstemann i ruffen med mine 21 år. Stuerten var en gammel tusling fra Fredrikstad og var lite utstyrt med klær og sko. Skoene bestod av ett par seilduksko, men han syntes vel at i byssa var det godt og varmt, og derfor ikke så farlig.

Vel, vi ble sjøklare og kom avsted. Reisen over til Hull er det ikke noe særlig å fortelle om, da den varte bare 7 à 8 dager, men vi fikk god mosjon i pumpesveivene, da den var meget drikkfeldig.

Et lite intermesso på reisen kan nevnes. En middag jeg stod ved roret, og skipperen og styrmannen holdt på med bestikkoppgjøret, hørte jeg at de ble uvenner og beskyldte hverandre for å ha glemt navigasjon. De kom til meg begge to nokså sinte og spurte hvem hadde rett. De ville nemlig anvende misvisningen hver sin vei. Ved å anvende den feil betydde det jo 3 streker feil kurs, og det hadde jo blitt betydelig feil i posisjonen. Jeg var fersk ut av navigasjonsskolen om våren. Figuren tegnet jeg for dem. Styrmannen hadde rett. Skipperen sendte meg ikke noe særlig vennlig øyekast da de gikk ned igjen. Styrmannen var litt av en original, men flink sjømann, Han fikk «Fanny» å føre etter denne reise. Denne seilte han til dels på Canada, men uten kronometer ombord.

I Hull gikk lossingen med liv og lyst. Etter arbeidstid var det å spyle av dekket og pumpe lens. Det ble nemlig ikke betraktet som noe som vedkom arbeidstiden. Om kvelden var det å komme i landgangsklærne hurtigst mulig en tur til leseværelset hvor det vanket mange skandinaviske jenter. Hadde vi riktig flaks, kunne det hende at vi fikk følge en av dem hjem. De fleste tjente hos engelske familier for å lære språket. Det kunne være nokså vrient å finne veien tilbake igjen, men hva gjorde en ikke for å få følge med en kjekk jente den gang. Til avveksling kunne vi gå på music hall. Pubbene tjente iallfall ikke mange penger på oss.

Etter en lang ventetid etter vi var utlosset kom vi under tippen for å laste kull for Fredrikshavn. Julen hjemme gikk da i fløyten for oss. Under ventetiden var jeg utenbords og drev alt det som så mistenkelig ut av nater og lasker. Det var muligens for at min far var tømmermann jeg fikk den jobben. Jeg hadde aldri hatt et drivjern i hendene mine før, men mye fikk jeg iallfall stappet inn her og der.

Etter vi var lastet, ble vi liggende 14 dager for kuling av østavind. Julaften som forresten var en søndag, ble det vindforandring. Ut med oss, og vi hadde bare 3 døgn til utenfor Kristiansand. Da fikk vi kuling av S.O. Skuta begynte å lekke temmelig mye. Da været bedaget seg en del, styrte vi for Langesund. Ved Jomfruland drog vinden seg vestlig med pent vær, og kurs for Skagen ble satt. Jeg husker vi styrte S.S.V. jeg spurte styrmannen hvorfor de styrte så høyt. Jo, det var for å få høyde. Jeg bemerket at solen gikk ganske klar og illende rød ned, og det var tegn til østavind. Han lo av meg og syntes vel det var nesevist, som det også var. Utover natten kom vinden østlig. Om morgenen hadde vi Skagens fyrskip på le baug, men de syntes det ble for nære, og i le av det turde de ikke gå. Vi skulle gjøre en baut for å få bedre høyde. Vinden frisket til kuling, og seilene begynte å blåse fra oss. Da var det ikke annet å gjøre enn å ligge på været. Utover kvelden ble det en general snestorm. Le skansekledning ble slått ut, flere stønnere brukket, og da var det på beste måte å få spikret seilduk over hullene. Det var ikke liketil, da vi var like så mye under vann som over. Ingen lens i pumpene så det så ikke særlig lyst ut. Det ble da bestemt å holde unna været. Det holdt vi på med i 2 døgn før de turde legge på været igjen. Vi var da helt på Doggerbankene. Under de dager var det ikke tale om sjøvakter. Bestemann og jeg løste hverandre av med å styre. De andre bare pumpet for livet. Under dette været opplevde vi å gå inn i et nytt århundre, fra å skrive 1899 til 1900. Det var nettopp ikke noen særlig god start vi begynte dette århundre med. Vinden drog seg syd-ostlig. Knærrakuling som en sier, hver dag i lang tid. Vi drev nordover, slingring og overvanns skuta så lekk at det var så å si å pumpe til stadighet. Sjøstøvler og oljeklær ble så utvasket at det var lite hjelp i dem, så det var å gå våt til stadighet. Vi hadde ingen anledning til å tørke noe, men bare vi kunne holde baken tør, gikk det enda an, men når den ble våt, likte vi oss ikke. Stuerten som jeg før har nevnt hadde lite med klær, gråt hver morgen vi purret Spørsmålet var gjerne om været var det samme. Han tok da på seg en våt bukse, knopet kabelgarn rundt leggene og rundt seildukskoene og vasset fram og tilbake mellom byssa og køyta. Han hadde forresten ikke mye å koke, da det ikke var rart bevendt med proviantbeholdningen. På denne måte drev vi nordover til vi var i bredde med Bergen. For hver lohal åpnet skuta seg i dollbordnaten og stønnerne. Det var ikke annet å gjøre enn å stappe drev ned med pinner og talg over. Rundt stønnerne spikret vi seilduk for å stoppe den verste lekkasje. Vi var ikke særlig høye i hatten noen av oss, da vi alle gikk med den stille tanke at det var vår siste reise. Vi visste at en storm til ville sette punktum for alt. Styrmannen sa det rett fram, men vi holdt det for oss selv.

Under denne uhyggen fant vi ut at vi var blitt rundlusete alle mann. I Hull vanket en gammel nordmann ombord. Han hadde litt småhandel og kom gjerne til middag for å få noe mat samtidig. Han skubbet seg nok en del, men det tenkte vi ikke over. En kveld jeg skulle gå til køys, drog jeg singletten av meg, da jeg klødde noe infernalsk. Jo, det var syn, mange digre dyr med sparess på ryggen. Av med klærne for de andre også. Resultatet var at vi var like lusete alle mann. Det var ikke lenge før det ble satt vann over på byssa. Av med klærne vi hadde på oss, en god kroppsvask og rene klær på av de vi hadde igjen i skipskisten. Klærne la vi i en tom tønne og fylte den med sjøvann og stuvet under bakken. En grundig vask over hele ruffen, køyklærne ut for lufting og grundig undersøkt. Resultatet var full og grundig avlusing. Dette måtte gjøres mellom pumpejobbene og ikke tale om søvn før alt var i orden.

Omsider sprang vinden til N.W. frisk kuling. Vi styrte da av for Stavanger, men gjorde land ved Lista. Bestikket var ikke så helt korrekt. Det var som vinden ikke ville tillate oss å komme inn til Norge, men vi slabbet med pent vær bort til Skagen og så ned mot Fredrikshavn. Kommet så langt som til Hirtsholm, blåste det opp kuling av motvind, men da vi hadde fått taugbåt for baugen, frisket det så den ville la oss gå igjen. Han måtte ut og hente presten på Hirtsholm, sa de. Den hadde nemlig vært ute med ham da vi fikk den. Skipperen ropte at presten fikk preke lengre og at det var viktigere å få oss i havn. Ved å bruke seil ved siden krysset vi oss fram til havnen, og etter 26 dagers reise ble vi fortøyet. Ingen tror jeg var mer overrasket for at vi hadde rukket havn enn skipperen. Utover natten ble vi purret ut for å fortøye bedre. Det blåste da en forrykende snøstorm, men så godt som køya smakte den natt, har den ikke gjort hverken før eller etterpå.

Lossingen i Fredrikshavn gikk på vanlig måte. Etter endt lossing bar det avsted for Porsgrunn i følge med briggen «Gjendin». Kommet forbi Skagen fikk vi østavind igjen, lå opp Lyngør og ankret utenfor minnestøtten til de falne fra Najaden. Lå der en ukes tid, da kom «Storegutt» og hentet oss. Den hadde «Gjendin» på slep. Den hadde kommet inn lenger vestpå. Fortøyde ved Molhaugen langt ut i februar og ble avmønstret etter en tid av 3 måneder og 14 dager. Det ble nok en kostbar tur for rederen, Nils Olsen, og han var ikke i godt humør da han kom ombord, men turen hadde nesten blitt kostbarere for oss, nemlig livet. En storm til, som jeg har nevnt, hadde vært nok.

Det var nok mange som med de gamle skutene opplevde sådanne strabadser, og verre, men som aldri fikk anledning til å fortelle om kampen for livet som de tapte. Etter en høststorm var det ofte å lese i avisen at en eller annen av de gamle skutene hadde forlist med mann og mus som de gjerne uttrykte det.

En sommerdag i Surry Commereial Dock eller Regent Canal i London kunne få en langfarts sjømann til å gni seg i øynene ved synet av de mange Splitwood dragerne som lå der og losset. De fleste hadde Fredrikstad på navnebrettet. Jeg har blitt fortalt at enkelte var surret med kjettinger for å holde sammen, men det er muligens en overdrivelse.

En kan spørre hvordan mange av dem fikk lov til å seile. Svaret må bli en utrolig mangel av kontroll fra våre myndigheters side både med skip, utstyr og redningsmateriell. Vi husker alle livbåten på rufftaket full av kokkeved og annet skrammel, i mange tilfelle så elendig at den vanskelig tålte å bli satt på vannet. Enkelte av disse skutene gikk over til Bureau Veritas etter at de ikke kunne oppnå klasse i Norsk Veritas. De så visstnok mer mellom fingrene med alt. Jeg husker under en besiktigelse at besiktelsesmennene etter en bedre middag skulle besiktige skuta. Jeg gikk med boret for å bore. Da jeg kjente til svakhetene, ville jeg jo helst bore der, men nei. Jeg boret i påtagelig nyere spons.

Jeg var på en utstilling i Chicago i 1932 som het A Century of progress, hvor alt på en storstilet måte ble fremvist et hundre års fremskritt. Vi eldre som kan se tilbake på de fremskritt som den norske skipsfart har gått fram med, behøver ikke noen sådan utstilling for å vise fremskrittet når en tenker på de gamle seilskuter ved siden av våre modene cargo liners. Vi kan jo bare tenke på gamle «Dagny», bygget år 1845 og seilte i flere år i dette århundrede.