Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

c. Archangeltur med skonnert Fortuna i 1893

Av Hans Olsen

Sommeren 1893 lastet vi ved P. M. Petersens trelasttomter på «Bien» i Porsgrunn med minetømmer for Connaski med Hans Lund som fører, og etter å ha losset ut, seilte vi ned til Runcorn for å ta med en saltlast for Archangel. Vi gikk nordenom Skotland og vi hadde god vind til vi kom under Nordkap. Der hadde vi påsken og liten bris. Midnattsolen så vi, og styrmannen tok solhøyden om natten. 2. dag fikk vi litt vind, og det bar innover. Da vi kom inn under Murmanskkysten, hadde vi 11 døgn i sjøen. Sweat Nose Point kunne man etter Veritas' regler ikke passere før den 1. mai, og vi lå der og andøvet i ca. 1½ døgn. Der kom da et skonnertskip «Kaleb» av Tønsberg. Det var ballastet, og førerne ble enige om å seile, og Kaleb som var ballastet, først. Da vi hadde seilt et døgn, møtte vi is og måtte ankre opp på en bukt som het Katteklo-bukta og på 6 favner vann. Vi lå der i flere døgn i påvente av at isen skulle sette av land så vi kunne seile videre, men vi ble liggende i mange dager. Vi var ute på isen og fant mange døde selhunder. Fylte også våre vannfat med deilig ferskvann. Men så en dag etter å ha ligget stille i flere uker, kom der vind og strøm som satte isen i bevegelse. «Kaleb» ble kjørt på land, og isen tok grunn 2-3 fot fra våre ankerkjettinger. På «Kaleb» tok de rumsledderen opp og gikk i land. Da vi kom ut igjen fra Archangel, var den oppbrekt av is og sjø. Der kom da flere skuter, briggen «Agnes», eier og fører Andresen på Jønholt ved Porsgrunn, briggen «Ophir», Hans Kaalstad o. m. fl. Vi var da ombord i «Agnes» for å få litt proviant og fikk en del stokkfisk. Vi hadde jo 10 uker i sjøen og lite igjen.

Så en morgen var kysten nokså fri for is, og der lå da mange skuter som ville prøve å komme frem. Vi førte små seil, men der var flere som hadde full seilføring. Lund og styrmannen var på bakken, og jeg hadde roret. Tåken kom da tjukk som en graut, og Lund sang ut: «Hardt ned med roret!» Det var bare så vidt vi kom klar av iskanten. Da tåken om en stund lettet, så vi «Ophir» med porten innslått og synkeferdig. Den fløt i 20 minutter. En bark, «Runeberg» av Kristiansand, hadde seilt i land, et skonnertskib, «Reidulf» av Tønsberg, med et stor knekk i stevnen og bark «Kapt Daun» av Horten med lekke porter, men ikke verre enn at den klarte å komme frem. Da vi kom inn i elvemunningen, lå der en masse fartøyer. Der var bare en taubåt, en liten en med navnet «Sarpen», og den ble fyrt med ved. Når der da var over 100 fartøyer som skulle ha «taug», så måtte vi legge i vei og seile. Om dagen hadde vi vind, men den løyet av om kvelden, og vi måtte ankre opp.

En natt under seilasen opp elva til Sombolski kom Lund ut på dekket med et håndklede og slog om seg etter moskittene, hvorav der var en mangfoldighet. Jeg hadde vakt på dekk, og i fellesskap fant vi frem 4 ballastskuffer, og jeg åpnet stråsekken, tok noe halm og vi trodde å røke dem ut. Men det var løgn. De ble enda verre, og vi måtte opp i øvre mersseil for å få noenlunde ro. To av guttene skulle dagen etter i land etter ved i skauen, men de holdt på å bli oppspist av mygg og kom ombord uten ved.

Vi kom omsider opp til Sombolski, hvor vi losset saltet og vi seilte opp 1 mil ovenfor Archangel, hvor vi skulle laste trelast for Bridgewater, Vest England. Lastingen gikk bra, for vi var jo vant med den slags arbeid, og etter å være fullastet seilte vi ut. Var heldige med god vind, gikk nordenom Skottland, og en fin reise.

Ferdige og utlosset i Bridgewater gikk vi ut på reden og lå der et par dager, men så mandag ettermiddag etter kl. 4 lettet vi anker, og etter å ha rundet Lands End og med frisk bris av W. vind lå vi fortøyet ved Roligheten i Porsgrunn fredag kveld kl. 12. Lørdag morgen da rederen (Erik Rasmussen) skulle til byen, fikk han se oss og ropte: «Åssen i Herrens navn er dere kommet fram?» «Å, vi har seilt», svarte Lund, og det kunne han med og. «Fortuna» var en skarpseiler.