Når jeg bestemte meg til å gå til sjøs, husker jeg ikke, men det må ha vært tidlig. Vi var ikke gamle karene før vi var i riggen på skutene som elven var full av den tiden. Vi var likesom en klikk på skolen som hadde bestemt oss til å gå til sjøs, og tok det ikke så nøye med leksene. Derfor var vi gjerne den nedre halvdel av klassen. Jeg slet meg etter mine foreldres ønske endelig til middelskoleeksamen i 1887. Far ville jeg skulle på kontor, og jeg var også 2 måneder på Porselensfabrikken, men det holdt jeg ikke ut, og jeg ble stille lempet til tross for at hyren var 0. Da fikk jeg endelig lov til å ta en høsttur med skonnerten «Safir» uten mønstring og bodde i køita. Det var en stri tur. Vi var islastet for Ostende. Kom ut fra Langesund i en SW storm. Drev bortover til Kristiansand for stumpene. Da begynte isen å slingre Iøs, og vi fikk los inn til Gamle Hellesund. Lå der i 14 dager. Fikk så nordavind og var i Ostende på 3 dager. Hjemturen i ballast tok 6 uker. Var godt oppe i Nordsjøen, men måtte gå inn kanalen til Folkstone for proviantere.
Om våren 1888 mønstret jeg med «Erminia», kapt. H. Schanke. Tok tøyet mitt på kjelke ned på elver, og drog det til Lahelle den 4. april. - 6. april kom «Storegutt» og brakk opp elven, som hadde vært tilfrosset siden jul. Schanke var en dyktig, grei kaptein. Trelast til Garston Dock, salt derfra til Sydney C. B. og kull derfra til Queebeck. Da dette stykke er så å si innenskjærs, hadde nok kapteinen lastet «Erminia» en del over lastemerket, som ikke eksisterte den gang. Vi fikk en riktig storm av østenvind fra St. Paul og oppover. Skuta gikk for god fart uten å røre seg, og de krappe sjøene gikk over rekkene og slo i stykker begge kjøtt- og flesketersene foran kahytten. Jeg kan ennå se kapteinen stå på akterluken med båtshake huggende etter fleske- og kjøttstykker. Turen til Sunderland med trelast og derfra til Oslo med kull forløp uten noen opplevelser. Tok styrmannseksamen den vinteren med utmerket.
Våren 1889 mønstret jeg med «Augustinus», kapt. Andreas Halvorsen på «Berget». Det var en staskar i alle retninger. Han gikk alltid i land i redinggot og flosshatt og med sitt lange helskjegg og gullbriller så han riktig ut som en stas-skipper. Hadde trelast til Cardiff og derfra kull til Bahia, og så i ballast til Pensakola. Derfra gikk vi lillejulaften 1889 bestemt for Cape Town. Godt og vel klar av Floridastredet fikk vi en storm av SW og senere W økende til orkan. Førte alt vi kunne av seil. Men de blåste ut av lika etter hvert. Til slutt gikk vi 8 mil for takkel og taug. Hadde to florer 4-hugne bjelker på dekk ca. 18 tommer firkant bare 1 lengde. Disse var snart på hekken og så på poppen. Slo hjulpumpene så skakke at de var ubrukelige. Vindmøllen ble stadig full av skitt, så den måtte renses alt i ett. Dekkslasten slog mot rekkene og stønnerene ga seg, så det var ikke lenge før skuta var full av vann. Vi fløt på lasten, og der var ikke tegn til at vi skulle kante. Så endelig løyet det på, og en morgen kl. 7 fikk vi en sjø aktenfra, og da brøt roret rett under rorkisten. Så lå vi der tvers i sjøen. Heldigvis løyet det av. Vi hadde fått roret surret med kjettingene. Vi satte oss da til å lappe seilene og slog under etter hvert. Gikk en manns vakt om natten til å passe vindpumpen, og endelig en dag var «Augustinus» lens, og vi styrte ned i passaten. Fikk rigget ut en spile tvers over akterut med en talje på hver ende, så en mann greide styringen rett foran kompasset, og vi seilte flott inn på St. Thomas havn, hvor vi fikk nytt ror. Ellers var intet større beskadiget.
Jeg må fortelle litt om da stormen var på det verste, og seilene begynte å blåse fra oss. Kapt. Halvorsen bad oss gå opp og berge fillene. Det viste seg da at 3 matroser hadde gått og lagt seg, og lå med salmebøker eller testamenter og ventet på døden. Vi var bare 3 unggutter og tømmermannen igjen i ruffen. Styrmannen kunne ikke få de 3 ut. Da ble jeg sint og gikk inn i ruffen og hadde en full pøs vann med. Spurte så den yngste om han ville være med og hjelpe oss med seilene. Han mente det var ikke noe håp. Likeså de andre to. Jeg ga dem 1 minuttt til å betenke seg, og da det var utløpet, fikk yngstematrosen en full pøs vann inn i køya. Dere andre får og en pøs hver, sa jeg. Da endelig fikk jeg dem med ut på dekket og til værs, hvor vi fikk berget inn en del filler til å lappe med. Det var noe av det verste hav jeg har sett, og med skuta full av vann, var den ikke til å se. Men med sin svære akterende klarte den å holde den klar, så vi fikk kun sprut over. Jeg synes mange ganger sjøen stod som en 2 etasjes vegg rett over oss, men gamle «Augustinus» løftet seg over. To måneder tok det i St. Thomas.
Så alminnelig reis til Cape Town. Utenfor fikk vi stille og holdt på å drive i land. Vi var 4 mann i en båt i 4 timer og forsøkte å holde den klar inntil der endelig kom litt vind så vi seig inn på havnen.
I Cape Town rømte den før omtalte yngste matros. Vi kalte ham Norges dårligste matros. I stedet fikk vi Simon fra Sandefjord, en av de sterkeste mennesker jeg har sett, og dertil en sanger. Han hadde ikke vært hjemme på 16 år og bare seilt med engelske skuter. Han kunne alle de shanties som finnes, så etter den dag han kom ombord, gikk sangen til alt arbeid. Vi holdt på at Simon skulle stå ombord med hjem, men da vi etter turen Cape Town - Jamaica, hvor vi lastet log-wood til Gool, kom i havn, tok landluften ham. Han mønstret av med 30 pound og dresset seg fint opp i nytt fra innerst til ytterst, kom ombord med en flaske og trakterte oss. To dager etterpå kom han ombord i en dongeribukse og ditto trøye, og et par fillete sko uten strømper og skjorte. Forsøkte igjen å få ham med, men nå ville han slett ikke. Vi ga ham klær alle sammen. Så hørte vi at han var mønstret med en Scotia Amerikaner, men sprang overbord og svømte til Spurn fyrskip. Dette var i januar måned.
Eneste gang jeg så kaptein Halvorsen utålmodig, var da jeg kviet meg for å gå på kaltoppen og male den i svær slingring. Jeg visste at den var musken i foten, men det visste ikke kaptein Halvorsen. Han begynte med den gamle leksa at der ikke var sjøfolk mer. Jeg gikk opp og malte den 8 fot høye kaltopp. Året etterpå slingret den overbord i en storm.
Gikk fra Cool til Skien med kull, hvor jeg mønstret av i 1891. Mønstret med «Dione» av Porsgrunn som 2nen styrmann i mars 1891. Reder H. Jeremiassen. Trettet med ham i 2 timer om jeg skulle ha 66 eller 64 kroner om måneden. Det ble 64. Kapt. Jacob Pettersen var en ualminnelig dyktig skipsfører. Og jeg kan takke ham for det lille jeg kan av skipsfart. Ved land, under måltidene, fortalte han styrmannen og meg alltid hva han hadde diskutert med meglere og lastmottagere om, og hva certepartiene og konossementene inneholdt i de forskjellige tilfelle. Det var ikke så alminnelig at styrmannen fikk se i kartene den gang, men med kapt. Pettersen lå kartene alltid fremme, og vi navigerte med. Observasjoner tok vi alltid med, og stjernene ble ofte benyttet, særlig sydover rundt Cap Horn når solen var lav.
Reiste over til Glasgow med en del nye folk. Vi lastet kull for San Fransisco. Kom ut og så ikke land for Farolan Island utenfor Frisco etter 136 dagers reis.
I en storm utenfor Irland mistet vi en mann fra klyverbommen. Fikk en stryker av NW etter stormen og hadde følge med en svær jernfullrigger. En ettermiddagsvakt frisket det på, og fullriggeren tok kryss og for røyl. Jeg hadde jo ikke vært mange dager ombord og gikk derfor ned til kapteinen som lå og hvilte middag og spurte om vi skulle ta seil. Han spurte: «Hva gjør fullriggeren?» Jeg fortalte det. Han la seg godt til rette i sofaen og sa: «Du kan ta for røyl når han tar sitt for bramseil.» Ja, han var flink til å bruke seila, og gode seil og rigg hadde vi. «Dione» hadde mistet hele riggen 2 år før i en tyfon i Kinasjøen. Utenfor La Plata fikk vi vindstille, og barometeret gikk så høyt som jeg aldri har sett det før eller senere. Forbi hele endelinjen og inn på sektoren, hvor barometermakerens navn stod. Stilla sluttet etter 2 dager med en hvit bøy der trakk en hvitt slør over stjernene ved midnatt, og så fikk vi vind. Heldigvis ikke bakke seil, men «Dione» la over så den tok vann langt inn på dekk, og vi var jo kull-lastet. Ved Falklandsøyene falt barometeret så lavt som jeg aldri har sett, og vi gjorde alle forberedelser til å ta imot en riktig storstorm. Men vinden gikk østlig med snø. Jeg har nok sett det snøe her hjemme, men det er intet mot det der nede. St. Hansaften passerte vi Cape Horn i samme snø. Vinden var stiv kuling, og vi gjorde en svær fart. Styrmannen og jeg påstod at vi logget 14 flere ganger, men fikk ikke lov å skrive mer enn 12, men så var vi også ca. 80 mil foran bestikket da vi fikk observasjoner igjen.
Det hendte oss noe besynderlig en natt under denne seilas i snøføyka. Kl. var 5 om morgenen, og styrmannen hadde vakt. Vinden var ONO, og vi styrte vest. «Dione» styrte fint og gikk på streken hele tiden. Plutselig falt hun av til WSW, og styrmannen som gikk i forkant av halvdekket, gikk akter til rormannen, da han trodde at vinden hadde tørnet østlig. Da han fikk se at vi lå an WSW, begynte han å grine på rormannen, da denne ropte høyt: «Se der», og vi gikk så vidt klar av et stort vrak med kjølen i været. Hadde ikke gjort den avstikkeren til WSW, var vi nok gått rett på vraket.
Kom til Frisco med 136 dagers reis og lastet korn der med Falmouth for order. 126 dagers reis og fikk ordre for Hamburg og gikk derfra hjem og mønstret av i mars 1892. Mønstret igjen ombord som 2nen styrmann i mai og gikk til Sundswall for å laste for Australia.
Vi nærmet oss Sødre Kvarken en deilig søndags morgen med litt sydlig bris. Om natten hadde det vært tåke, så flere hundre skuter nok hadde ligget bakk om natten. Der var iallfall hundrevis av seil foran oss, og jeg hadde den fornøyelse å seile mellom dem på ettermiddagsvakten. Da var det at jeg i ungdommelig stolthet som styrmann på den flotteste seiler i hele Østersjøflåten tok langkikkerten under armen og spankulerte flott fram og tilbake på haIvdekket. Jeg tenkte nok mange av de gamle skipperne lo godt av den idioten med langkikkerten. Det var ikke annet å se enn seil overalt. Kl. 5 var vi forbi alle sammen. En Arendalsbark holdt oss. Den skulle ha vært en fregat i fortiden.
Gikk fra Sundsvall og kom ned i Øresund og fikk stiv NW ved Helsinger. Krysset over mot svenskekysten og gikk for langt inn, da staken på Hitorp rev var nesten under vann. Den stod rett aktenfor oss der vi strandet. Om natten blåste det opp til stiv kuling, vannet steg, og vi hippet innover så riggen skranglet. Ble slept av og måtte inn til Helsingborg for å losse og i dokk, og så laste igjen. Det tok 2 måneder. Hadde alminnelig reis til Adelaide og gikk derpå til 3 øyer på Tonga og Samoa, hvor vi lastet copra med Lisabon for ordre. Jeg har aldri sett et skip så lettseilt som «Dione» på den turen. Vi hadde en gjennomsnittsfart av 8 mil strak kurs og brukte 54 dager fra øyene til 25 grader nord i Atlanteren, men så fikk vi meget stille og var i Lisabon på 74 dager. Fikk ordre for Marseille, og der mønstret jeg av i september 1893 og tok skippereksamen i april 1894.
En dag ut på sommeren 1894 traff jeg Madam Henriksen på gaten, og hun tok meg under armen og sa at jeg måtte gå styrmann med skonnert «Titchorn» av Skien, og Cappelen var reder. Jeg hadde ikke større lyst, da jeg hadde bestemt meg for å gå over til damp. Hun fortalte at styrmannen skulle være hjemme en tur for å gifte seg, og la ut om hvilken skuffelse det ble for de forlovede om jeg ikke tok hyren, da hun ingen annen kunne finne. Så utmalte hun meget inngående hvordan de ville få det som nygifte, og det var ikke bønn for annet. Jeg måtte ta turen. Trelast til Middlesborough. Vi hadde ikke annenstyrmann. Kom ut i pent vær og passerte Neset om natten. Hadde formiddagsvakten på dekk, og klokken 12 gjorde jeg opp bestikket. Kapt. kom forbi og spurte hva jeg gjorde. «Gjør opp bestikket», svarte jeg. Han tok kladden og sa at det skulle han klare. Senere tok han fram Nordsjøkartet på bordet og forsøkte å sette ut påværende plass, men det gikk dårlig. Så gikk jeg inn og ville holde kartet for ham, men da rullet han kartet sammen og sa: «Når jeg vil vise Dem kartet, skal jeg varsku Dem». Jeg ble paff og bad om unnskydning. Tenkte på hvordan vi hadde det med «Dione». Klokken 8 om aftenen tok jeg vakta. Kapteinen gikk inn og varskudde bidevind, uten å oppgi noen kurs. Vi lå an WNW og gjorde 3-4 mil. Vinden løyet av, og kl. 11½ gikk den på NNW, og vi lå nå i nesten stille. Jeg skulle jo ha gått baut, men min ordre var bidevind og intet annet. Kapteinen kom ut kl. 12 og spurte hva den lå an. «Bidevind NO, kaptein». Men da skulle De hørt hvordan han la ut om min navigasjon og annet. Jeg ventet til han var ferdig og sa: «Hør her, kaptein, når De skal spille stor skipper, må De ikke glemme noe. De har ikke oppgitt noen kurs, kun bidevind, og i går rullet De opp kartet for nesen på meg. Hvor jeg kommer fra, lå kartene alltid fremme, og vakthavende styrmann gjorde opp bestikket og observasjoner». Neste dag tilkalte han meg da han satte ut i kartet. lntet av betydning inntraff på reisen over og tilbake til Skien hvor jeg mønstret av. Så gikk jeg matros med S/S «Hermod» av Bergen og 2nenstyrmann på S/S «Britannic» fra Porsgrunn.
August 1897 tok jeg bark «Ariadne» som fører med flaggskipper. «Ariadne» tilhørte Saltbodens iskompani. Lastet is for Dieppe og hadde pen reis. Her inntraff det at mottageren av lasten ikke ville ha lasten, uten noen feil fra vår side, og betalte frakt for antagelig utlossende. Vi gikk til Grimsby med isen og fikk 2 ganger betalt for den. Hadde kull til Kristiania og slepte i desember til Porsgrunn i opplag.
I 1898 gikk jeg over til damp.
| Utdrag (s. 71-76) fra: På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |