Enhver økonomisk krise fører som oftest med seg et skifte i byens «persongalleri». Som krisen etter 1814 hadde fjernet de fleste gamle slekter fra storhetstiden før 1807, glir omkring 1860 de ut av bildet som hadde tatt hines plass, og nye menn overtar. I Porsgrunn var det påfallende mange innflyttere som kom til å bli de ledende menn i næringslivet, men - og det er verd å merke - i kommunepolitikken var det to representanter for de gamle slekter som ledet byens styre og stell. Fra 1861 til 1891 hadde byen bare to ordførere som skiftet om vervet, og når den ene var ordfører, var den andre viseordfører. Det var kjøpmann Niels Mathiesen (1829-1900), sønn av M. T. Mathiesen, og konsul Hans Møller (1830-1911). Niels Mathiesens morfar var Niels Johnsen, og hans kone, Constanse Flood, var datter av Jørgen Flood og Hanna Aall. Hans Møller, sønn av H. E. MølIer, var gift med Marie Krohn fra Skien, men på morsiden stammet hun fra de gamle Porsgrunnsslekter Arweschoug og Kiil og Buer. Møller representerte den eneste av handelsslektene fra før 1807 som hadde klart alle kriser og fortsatte i den gamle tredelte bransje: skipsbyggeri, skipsreder og trelasthandel. Når konjunkturene for disse sviktet, hadde de i de store, årlige, sikre inntekter av skipsassuransen resurser som ingen av de andre forretningsmenn hadde. De to fremtredende kommunepolitikere avløste også hverandre som sin bys representanter på Stortinget, Mathiesen 1862-69 og Møller 1871-73 og 1877-79. De representerte også hver sin bydel idet skjebnen hadde plasert dem så langt som overhodet mulig fra hverandre, Møller i Admiralsgården (Storgt. 218) helt opp ved bygrensen mot Gjerpen, og Mathiesen ved Lilleelven på på Vestsiden (Vestregt. 41, på hjørnet av Norønnagt.). Etter en tid å ha vært medeier i sin mors firma under navn av M. T. Mathiesens Enke & Søn avviklet han etter hvert dette, og hans forretningsvirksomhet omfattet siden vesentlig agenturer. Det var disse to menn som skulle lede byen i den rike utviklingsperiode den gikk inn i. Fra 1860 til 1891 økte Porsgrunns folketall med nesten nøyaktig 1500 eller 60%. Denne vekst stilte de lokale myndigheter overfor mange og store oppgaver som måtte løses, og ble løst. Men grunnlaget for veksten lå i den heldige utvikling av byens næringsliv ved de nye menn1).
Christen Knudsen og hans slekt skulle i denne periode komme til å innta en så fremtredende plass at det kan minne om den stilling de gamle slekter i det 18. århundre hadde innehatt, men deres forretninger var av helt forskjellig karakter. Knudsen eide ikke jordegods, skog og sager, og befattet seg ikke med trelasthandel, krambu og bondehandel, som hadde vært uløselig knyttet til de gamles forretningsdrift. Hans forretning var byens første rene skipsrederi, idet skipsbyggeriet bare tjente til å skaffe ham selv den nødvendige tonnasje; han bygde aldri for salg til andre, men kjøpte tvert imot også skip for å holde sin flåte oppe. Når Knudsen disponerte de mange skip, vil det ikke si at han eide dem helt alene; i nesten alle hadde han parthavere liksom han selv hadde part i andres skip. I 1865 disponerte han 7 skip på tilsammen 1416 k.l., i 1867 9 skip på 1755 k.l.2); hans interesser i fartøyer var da verdsatt til 105 421 spd. De største andre redere i byen var H. E. MøIler med 3 skip på 917 k.l., og P. M. Petersen med 4 skip på 835 k.l. I 1873 talte Knudsens flåte 12 skip på 1967 k.l. taksert av Veritas til 146 112 spd. Året etter overdro han en del skip til sine to sønner, men satt i 1884 fremdeles som reder for 9 skip på 4705 rg.t., og ved sin død fire år senere etterlot han seg en formue på 2 mill. kr., og del etter at han i levende live hadde skjenket bort og i testamentet avsatt større summer til legater for veldedige formål, og tidligere overdradd større deler av sin formue og eiendommer til sine barn. Alle disse tall viser at for den dyktige reder var årene mellom 1850 og 1890, storhetstiden i norsk seilskipsfart, en tid hvor det var penger å tjene på havet.
Den eiendom Knudsen hadde ervervet, ble utvidet ved kjøp av nærliggende grunner på flere kanter. Da det var usunt å bo i den fuktige vintertåke nede ved elven, kjøpte han Tollerhagen oppe i bakken og bygde der det hus han kalte Øvre Frednes og tilflyttet 1862. Huset ble bygd av materialer fra en del av Raschenborg som ble nedrevet. Nedre Frednes ble påbygd en etasje og brukt som leiegård. Til sin svigersønn, Johan Jeremiassen, kjøpte han i 1871 for 4700 spd. E. M. Floods tidligere hus i Storgt. 123 med strandomt og verft. Hans mange andre økonomiske interesser i byens næringsliv skal vi senere stadig støte på. I det politiske liv deltok han ikke.
En annen av 50-årenes innflyttere var Hans J. Gregersen (1832-97), som kom fra Modum i 1859 midt i verste kriseåret. Av boet etter Peder Olsen hadde Amund Sørensen (1819-93) fra Eidanger kjøpt Raschenborg og skipsverftet på Øvre Bien i 1860. Allerede fire år senere solgte han det igjen til Gregersen og flyttet selv til Menstad hvor han i 25 år drev større trelastforretning og også bygde skip. Gregersens store forretning omfattet trelast, skipsbygging og skipsrederi. Erik Rasmussen (1826-1908) var fra Kilebygda, og hadde allerede i noen år drevet trelastforretning på Herre da han i 1861 flyttet til Roligheten som han hadde kjøpt s. å. på auksjon for 2670 spd. av en Skiensmann, Ole Olsen Næss3). Den øvre mindre del solgte han i 1866, og på hovedparsellen i syd bygde han opp en av byens største forretninger, først og fremst i trelast, senere sagbruk, iseksport og skipsrederi. Dette siste var i de første år av mindre omfang, men i 1884 satt han som byens tredje største reder med 8 skuter på tils. 2769 tonn. - Til den kjente sjømannsslekt Flørenes fra Nedenes hørte Christian Krogh Flørenæss (1804-92). Han var blitt skipsfører hos Jacob Müller og hadde kjøpt hans skip «Salvator», som han selv førte i 50-årene. I 1859 bega han sjøen og begynte skipsrederi, skipsbyggeri og trelasthandel fra sin eiendom på Osebakken, hvor han i 1836 hadde kjøpt Storgt. 216 (Krohngården, I s. 494-95). Han solgte denne i 1872 og flyttet til villa «Breidablik» som han hadde bygd på Borgeåsen. I 1865 eide han foruten «Salvator» også «Heimdal» 166k. l., og året etter bygde han sitt eget verft i Bråten «Hirundo», og var da byens tredje største reder. Ikke langt fra Flørenæss bodde Thobias Petter Wiibe (1815-91) i Storgt. 196 (I s. 340) som han kjøpte 1847 og etablerte seg som kjøpmann; fra slutten av 50-årene begynte han med skipsrederi og disponerte i 1867 4 skip. Wiibe var fra Skien og hadde fått sin utdannelse hos M. T. Mathiesens Enke; hans kone hørte til den gamle Osebakken-familie Bendixen. Wiibe deltok meget i byens offentlige liv og var ordfører fire ganger 1854-59. Har man så i erindringen at P. M. Petersen også var innflytter, synes det som byen helt domineres av disse fremmede, driftige menn.
Den sistnevnte var den driftigste av dem alle. Fra Th. A. Holsts bo kjøpte han Storgt. 137 med strandtomt og verft hvor han drev et meget betydelig skipsbyggeri. Sin lasteplass hadde han på Nedre Bien mellom Gregersens skipsverft og lasteplass nedenfor.
Som skipsreder var han den ledende i emigrantfarten, og hans store Nova-Scotia fullrigger «Laurdal» var i 60- og de første av 70-årene en stadig gjest i Quebec med 330-40 utvandrere. I 1869 kjøpte han huset tvers over gaten, Riisegården, (Storgt. 143), to år senere Reformtomten hvorfra han drev sin trelastforretning. Fra begynnelsen av 60-årene til midt i 80-årene er han å finne blant de to-tre største rederne nestetter Knudsen; i 1873 disponerte han 7 skip på tils. 1203 k.l. Da han en tid også eide to av sagene ved Skien og ervervet større skogarealer i Nedre Telemark, ble hans forretningsdrift så mangesidig at den minner om handelshusene fra foregående århundre. Petersen ble også en av grunnleggerne av Porsgrunns industri i 1880-årene. «Det er få om noen av datidens Porsgrunnsfolk», forteller en gammel kjenner av byen, «som står mer levende i min erindring enn denne trelasthandler og skipsreder, der, etter hva det ble fortalt, hadde arbeidet seg opp fra en underordnet stilling i en bakerforretning til å være byens mektigste mann. Hans litt skjeve holdning, det rastløse i hans bevegelser, de mørke rullende øynene der syntes å ville følge alt hva der passerte omkring ham, kort sagt hele hans person ga uttrykk for en ubendig energi. Og dette preg forlot ham ikke selv når han etter endt arbeidstid satt som andektig tilhører på Kammerherresalen og med hodet støttet på stokken lyttet til de lange bønner som ble oppsendt av hans egne formenn, Jens og Knud». Disse to var brødrene Jens (1826-1909) og Knud Andersen Hauland (1833-1915) fra Vold, i en menneskealder Petersens høyt betrodde skipsbyggmestre, som i årenes Iøp satte en lengre rekke skip på vannet enn noen andre i Porsgrunn. De to arbeidets hedersmenn bodde begge i over et halvt århundre på Osebakken (Jens i Kjølnesgt. 9 og Knut i Ligt. 18)4).
At nye menn tok ledelsen i næringslivet, vil ikke si at de gamle ble helt sjaltet ut; flere av dem fulgte med i utviklingen og bygde også opp betydelige forretninger. Vi har allerede nevnt at H. E. Møller og hans sønn Hans Møller ved siden av sine hovedinteressen i skipsassuransen aldri helt oppga sitt skipsrederi og skipsbyggeri. I 60-årene var H. E. Møller den betydeligste emigrantreder ved siden av Petersen, med tre av byens største skip. Overtroiske folk ville sikkert ta det som et dårlig varsel at det nestsiste skip Hans Møller lot bygge, i 1872, og til minne om sin far ga navnet «H. E. MøIler», forsvant sporløst med sine 11 mann to år senere på en tur fra Le Havre til Quebec. - Kjøpmann Chr. Schøning (1816-87) hadde i 1847 utvidet den forretning han drev i Monradgården ved kjøp for 2200 spd. av «Sorgenfri», tidligere Cappelens plass (kart I s. 354), og drev derfra en av byens største trelastforretninger. I 1864 bygde han byens første dampsag og innledet dermed en ny epoke for Porsgrunn som trelastby. Schønings skipsrederi var vesentlig begrenset til transport av hans egen last; han eide jevnlig to-tre mindre brigger passende for trelastfart over Nordsjøen. I 1884 disponerte han 4 skip på 1246 t. - Louis Vauvert (1829-1905), fjerde generasjon av slekten i Porsgrunn, var sønn av Christen T. Vauvert (i Storgt. 163), hvor han fortsatte farens forretning, men gikk etter hvert mer og mer over i shipping, både bygging og rederi. Hans betydeligste innsats faller dog først i århundrets siste fjerdepart. I 1884 bestyrte han 7 skip på 4250 t., nesten likså meget som Chr. Knudsen. Hans fetter, Mathias Vauvert (1841-1902), sønn av Niels B. Vauvert, drev ca. 1870-85 sammen med Simon K. Høegh jr. (1843-92) firmaet Vauvert & Høegh. Skipsrederiet var i 70-årene til dels meget betydelig, i 1873 6 skip på ca. 1200 k.l. Firmaet drev også skipsbyggeri på tomten nedenfor Aallgården og stor isforretning5).
Et felles trekk ved de fleste av de nevnte forretninger var kombinasjonen av trelasthandel, skipsbygging og skipsrederi; til flere av dem var også knyttet sagbruk, iseksport og annen forretningsdrift. Fundamentet var tømmeret; det skaffet både materiell til skipsbyggeriene og til den last som fremdeles en vesentlig del av handelsflåten var engasjert i å eksportere. Visstnok var man fra 1850 av begynt med kjøp av større skuter fra utlandet, men byens tonnasje var dog for en stor del hjemmegjort; i 1873 var henimot 40% av byens skuter bygd på stedet; det var en stigning på 5-6 % fra 1865. Kvalitetsmessig lå uten tvil denne delen av flåten temmelig høyt.
| Utdrag (s. 282-288) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |