1. oktober 1857 forhøyde Sparebanken diskontoen fra 6 til 7% og innlånsrenten fra 4 til 5. Det kunne tyde på at en konjunkturendring var under oppseiling. Det må ha kommet som et sjokk da «Correspondenten» 24. oktober 1857 kunne melde at «liksom ifjor ved disse tider har 3 av denne egns handelsmenn av mer utstrakt virksomhet måttet stanse deres forretninger og overgi deres bo til skifteretten». Av de tre fallitter 1856 var to firmaer i Skien, den tredje var brennevinshandler Anders Olsen, Vestre Porsgrunn. Langt alvorligere var skredet høsten 1857; det var handlende Peter K. Wright på Vestsiden, og de tre større kjøpmenn og skipsredere Hans B. Linaae (Storgt. 176), Thorvald A. Holst (Storgt. 137) og Peder Olsen (Rasehenborg). De tre første var unge menn som nettopp hadde etablert seg. Det var vistnok alle fire utpregede konjunkturforetagender uten kapital til å stå imot en nedgangstid da den lette adgang til kreditt sviktet. Krisen begynte i Amerika utpå sommeren 1857, hvor gullfunnene i California 1849 hadde jagd opp en voldsom jobbing. Fra Amerika forplantet krisen seg til England og Hamburg med et ras av fallitter for banker og handelshus. Hvorfra skulle nå pengene komme? Sparebanken var altfor liten til å bety noe i det rop etter penger som reiste seg. De offentlige tiltak - sølv til Hamburg og statslån til betrengte forretningsmenn - monnet lite. I «Correspondenten» løftet Herman Bagger en moraliserende finger mot spekulasjonen. Visstnok var konjunkturene mislige og ytterst trykkende, «Men de her inntrufne oppbud gir sørgelige beviser på hvor lettsindig folk utvider sin virksomhet alt for langt utover sine evner, og som de ikke er herre over, især når det inntreffer en pengekrise da det blir vanskelig å få tak i penger og vareomsetningen må forseres med store tap. Resultatet blir total ruin som forhales ved alle betenkelige midler med ødeleggelse også av andres formue».
Så innfløkt distriktets forretningsmenn var i hverandres affærer ved kausjon og vekselrytteri, måtte én fallitt rive andre med seg. Denne gang synes det å ha gått verst ut over Porsgrunn, men heller ikke de andre byer ble spart. De mest oppsiktsvekkende konkurser der var Johan C. L. Vauvert i Skien, som Chr. Knudsen tapte så mange penger på at det sies at han mistet motet og tenkte sterkt på å flytte tilbake til Arendal; i Brevik var det Albert Th. Blehr og i Langesund Jørgen Wright, «hans bo er det beste med en underbalanse på 15 000 spd.». I de følgende 2-3 år måtte også flere andre i Porsgrunn gå den tunge gang til skifteretten, den betydeligste var skipsreder Knud O. Skjelsvig på Osebakken. Foruten dem som helt måtte innstille, fikk andre et knekk som de ikke vant over. Jørgen Flood hadde i 1860 overdradd Bolvik til sine sønner Fritz Trampe Flood (1826-1913) og Niels Weyer Aall Flood (1827-1910), som fem år senere måtte innstille; Norges Bank, overtok verket som pant og fant først i 1872 en kjøper til det i den engelskfødte forretningsmann Fredr. Croft for 45 000 spd. I kjøpet inngikk også Hellestvet, og samtidig kjøpte han også Nenset. Denne store eiendom ble grunnlaget for Vold og Nenset Bruk og Bamle Cellulosefabrik. Også bygårdene måtte avhendes, både Floodegården, som den tredje sønn, Jørgen Aall Flood (1820-98) hadde overtatt, og E. M. Floods tidligere hus i Storgt. 123. Begge gårder ble kjøpt på tvangsauksjonen av firmaets største kreditor, bankierfirmaet Ths. Heftye & Søn, som i 1871 solgte den første til kommunen og den andre til skipsreder Johan Jeremiassen. M. T. Mathiesens Enke hadde fått en så alvorlig rystelse ved svigersønnen Th. A. Holsts oppbud at det ikke kom på fote igjen; mot slutten av 60-årene ble forretningen avviklet. Da Flood'ene gjorde sitt oppbud, synes det å ha medfart en ny rystelse; det fulgte påfallende mange fallitter 1864-65 særlig blant kjøpmennene; et par bakermestre og en skipsfører måtte også gi opp. Det ser forøvrig ut til å ha vært lite lønnende å drive bakeri i Porsgrunn, for i løpet av 11 år gikk 6 bakermestre fallitt.
I avisene vokste til en uhyggelig lengde navnene på dem som direksjonen for Norges Banks filial i Skien truet med tvangsauksjon hvis ikke renter og avdrag ble betalt. Utpantninger og eksekusjoner som i 1854 hadde vært helt nede i 5 til et beløp av 160 spd., steg til 79 og 45 830 spd. i 1858, og tvangsauksjonene, hvorav det ikke hadde vært en eneste en i 1853, til 15 og 27 330 spd. Byens private pantegjeld steg 1860-65 med 45 233 spd. Rettsapparatet fikk en stor belastning; antallet forlikssaker gikk opp fra 46 til 267 1854-58, og det ble meget byrdefullt å ha det ulønnede tillitsverv som forlikskommissær.25)
Handelens konjunkturer var menneskene dog til en viss grad herre over, men ikke naturens. Det var som de siste sammensvor seg med de første for å gjøre situasjonen så svart som mulig. De tre første år av av perioden 1856-60 var gode, til dels usedvanlig gode for jordbruket, men i 1859 ble det langvarig tørke om sommeren med tidlig frost som sterkt skadet avlingen. Ett uår kunne man nok klare, men 1860 ble langt verre, et av de verste ulykkesår i store deler av Sør-Norge, ikke minst i Telemark. Om vinteren falt veldige snømengder i innlandet, det ble sen vår, og da den endelig kom, ble det samtidig vedholdende regn. Den flom som fulgte, synes å ha overgått alt man tidligere hadde hatt, den feide med seg hus, broer, dammer, sager, løer, plankestabler og tømmermasser. I Skien steg vannet både i Bryggevann og Hjellevann til ukjent høyde; broer og sager ble ødelagt, og mange hus og pakkbuer sto under vann. Det ble sen våronn og høsten nesten totalt mislykket i en rå og kald ettersommer. Uår med nød og fattigdom herjet i de fleste bygder. Amtet trengte en veldig tilførsel av korn; den årlig gjennomsnittlige import lå i siste halvpart av 50-årene på vel 50 000 tønner (i 1854 var den helt nede i 36 000); men i 1861 var den nær 100 000 tønner, og det måtte betales til de høyere priser som den stigende etterspørsel medførte. Mange bønder hadde lånt penger i de gode år til nyrydding og modernisering, og ny gjeld måtte nå stiftes til kjøp av såkorn og brødkorn og reparasjon av flomskadene. Det ville gå år, rapporterte amtmann Aall, før folk kunne komme til krefter igjen. Under slike forhold våknet utvandringslysten med ny og voldsom styrke. Emigrantene strømmet utover våren til Skien og Porsgrunn, og skip på skip lettet overfyIte, med sykdom og stor dødelighet til følge, som nevnt. Det var mer fortvilelse og mismot enn optimisme som preget emigrantene denne gang. «Nettopp i disse dager», skrev en avis, «er veiene fulle av skarer av familier der med usigelig møye begynner den lange vandring ved i det verste uføre å måtte slepe seg ned til Skien hvorfra 4 utvandrerskip skal overføre 1500 emigranter, mest fra Øvre Telemark, til Ouebec». De usikre forhold de reiste til - borgerkrigen raste fra våren 1860 i De forente Stater - økte frykten og tvilen. Med uåret fulgte sykdom; i Porsgrunn var det mange tilfelle med hyppige dødsfall av en nervefeberepidemi. Sunnhetstilstanden i og omkring Porsgrunn har i 1859 vært mindre god enn på mange år, meldte dr. Vetlesen; året etter var det litt bedre, men i 61 og 62 igjen meget ille med mange dødsfall under epidemier av tyfus, meslinger, hjernebetennelse og svinnsot (tuberkulose), en utpreget fattigfolkssykdom med 34 tilfelle og 16 dødsfall. I Sørvest-Telemark raste en voldsom «blodgangsepidemi» i landdistriktene. De av legene anmeldte tilfelle var 3453 med 552 dødsfall, det virkelige antall var langt høyere. Det var dyster stemning på landsbygden. Kjøpmannen i byen hadde som vanlig gitt bøndene kreditt; nå kunne de ikke betale; det var kanskje grunnen til den nye bølge av fallitter 1864-65, særlig blant de handlende.
For trelasthandlerne og skipsrederne ble krisen hard, men kort. Allerede i 1860 var prisene på trelasten noenlunde gode og holdt seg i del hele tatt jevnt oppe det følgende 5-år, dog med en svak nedgang i 1865, for så igjen å bli atskillig bedre. I 1861 kom nettopp det avgjørende vendepunkt for Porsgrunn som trelastby; utførselen det år kom helt opp i 16 420 k. l., det var 4600 lester, 40 %, mer enn det foregående år. For skipsfarten var krisen alvorligst, men verdens stigende varebytte var umettelig i sitt behov for tonnasje, og særlig betydde det meget for Porsgrunn at farten på England tok seg så sterkt opp. Et gode for Norges handelsstand som helhet førte krisen med seg, den gjorde slutt på «Hamburgertiden», og landets eget kredittvesen ble utbygd til bedre å imøtekomme kravene fra næringslivet. For Sparebanken ble 1857-58 en kritisk tid. «Pengetrangen er for tiden så stor», heter det i referat av direksjonsmøte 10. november 1857, «at Sparebanken kun kan utrette lite mer enn utbetale oppsigelser, da den har mangfoldige ansøkninger om lån til den forhøyede diskontopremie» (7%). Uttakene var så mange at banken truet med å stoppe; antallet innskytere og deres tilgodehavende sank fra 541 og 46 680 spd. i 1856 til 415 og 35 301 spd. i 1858. For å bremse på uttakene ble innlånsrenten satt helt opp i 6 %, og dels ved det, dels ved lån i andre banker mot direksjonens kausjon, gled faren for stans over.»26)
I Porsgrunn ble det noen år med synkende lønninger og arbeidsløshet både for arbeidere og sjøfolk. På Christen Knudsens verft var tømmermannslønnen i 1851 40 sk. pr. dag (= 1,40 kr.), 1854-57 var den 58-60 sk., sank til 48-50 omkring 1860, og steg så sakte og jevnt i 60-årene til den i 1870 var kommet opp i 60, og under høykonjunkturen 1872-74 helt opp i 68 sk. = 2,38 kr. Matroshyren fulgte stort sett den samme kurve; under Krimkrigen steg den til 12 spd. og til dels mer, men under nedgangen etterpå sank den til 8 spd. = 32 kr., holdt seg litt under 40 kr. i 60-årene, og steg i begynnelsen av 70-årene til ca. 60 kr. De fleste matroser ble seilende som sådanne det meste av sitt liv; ikke alle kunne avansere til båtsmann, seilmaker, tømmermann og styrmann, for ikke å tale om skipper. For en matroshyre på 40 kr. skulle familien leve hjemme og mannen ha litt til seg selv ombord, og hyren dreide ikke når skuten la opp for vinteren. For fattigvesenet ble det en stor påkjenning; de understøttedes antall steg fra 86 i 1858 til 140 i 1864 og den utliknede fattigskatt fra 1652 spd. i 58 til 2497 i 61. Hverken fattigkassen eller kommunekassen hadde lagt opp fonds i de gode år; derfor måtte skatten til begge stige sterkt i de dårlige år da det ble dobbelt tungt å betale. Mens skattyterne i 1858 hadde sloppet med 4165 spd. i samlet by- og fattigskatt, måtte de i 1861 ut med 6701 spd. Skatterestansene vokste og utpantingene ble mange.27)
«Og rundt omkring på den store tomt sto plankestabler i forskjellig format og farve, de eldste kunne man tro hørte med til eiendommen som jordfaste. Over det hele hvilte en fullkommen stillhet. Og på den tilstøtende tomt nedenfor kunne vi se skipsverftet Reform med sjøbod og materialhus falle i staver. Gikk vi ut, møtte det sammme syn oss hele gaten nedover til Roligheden. Litt vedsjau hist og her, en kjerring som sanket gammel flis o. l. forhøyde kun inntrykket av den eventyrlige stillhet». Dette inntrykk gjorde byen på en, som senere ble gammel Porsgrunnsmann, da han som ung kom flyttende til byen i 50-årene28).
| Utdrag (s. 277-281) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |