Porsgrunns historie, b. 2

[V]. Nye veier, nye menn, nye kriser

av Joh. N. Tønnessen

Ved kgl. res. 28. novbr. 1816 ble anordnet kommisjoner i kjøpstedene «til handelens, håndverkenes og sjøfartens oppkomst». Til en lokal felleskommisjon ble som representanter fra Skien oppnevnt byfoged Bruenech formann, kjøpmann Diderich Cappelen, kjøpmann Jens Ørn og skipskaptein Johan Plesner, fra Porsgrunn kjøpmann Carl Møller, kjøpmann Jørgen Aall og snekkermester Lars Glose, fra Brevik kjøpmann P. S. Blehr, og fra Langesund kjøpmann Just Wright. Mens handelen hadde fått 6 mann, hadde sjøfart og håndverk bare fått 1 hver. Når det sistnevnte yrkes representant var fra Porsgrunn, skyldtes det sikkert mer en tilfeldighet enn det kan tas som et uttrykk for at håndverkstanden i Porsgrunn var tallrikere og dyktigere enn i Skien. Det har ikke kunnet etterspores noe resultat av denne komités virke.¹⁾

Desto mer kan vi følge en annen lokal tiltakskomité som i tredve år arbeidet for byens beste, om enn følgene av dens virke heller ikke ble så betydningsfulle som den hadde forespeilet seg ved starten. Det er det for lokalhistorien så interessante «Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel» (i det følgende kalt: Selskabet). Det gamle Bratsbergs landhusholdnings selskap fra 1770-årene synes etter krigen å være syknet hen som en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel. Det som nå ga støtet til opprettelsen av Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel, var en henvendelse fra Selskabet for Norges Vel til admiral Fabricius 30. mars 1822, hvorved han ble anmodet om å undersøke om det fantes eldre medlemmer av Selskabet i hans egn, som var villige til å betale resterende kontingent, binde seg til fremtidige bidrag, tegne nye medlemmer og i det hele gjenopplive den gamle virksomhet. Admiral Jens Schou Fabricius, som nå ble det nye selskaps far, var flyttet til stedet straks etter krigens slutt, og hadde av apoteker Mülertz i 1815 kjøpt dr. Radischs tidligere hus på Osebakken (Storgt. 218), hvor han ble boende til sin død i 1841, 83 år gammel. Han hadde vært Eidsvollsmann og representerte Bratsberg amt på Stortinget 1824. En av hans sønner ble i 1831 gift med Elisabeth Jørgine Aall, datter av Jørgen Aall, og ble således svoger til Jørgen og Paulus Flood og Paul Linaae.²⁾

Fabricius første skritt var å drøfte saken med en representant fra Porsgrunn, sogneprest Hans Due Halling, og en fra Osebakken, grosserer Hans Eleonardus Møller på Åkre. Halling var gammel ungkar, og synes i sin lange prestetid, 1807-39, ikke å ha satt synderlige spor etter seg i byen. I sine senere år bodde han visstnok ikke i prestegården, som da var meget forfallen, men i et lite hus han eide på hjørnet av Raschebakken og Huken (på den tid kalt Fredriksgave). Den vakte stor oppsikt da det ved innbrudd natt til 3. mars 1837 ble stjålet 2400 spd. fra hans soveværelse; han utlovet 100 spd. i belønning for pågripelse av tyven, og han fikk nesten alle sine penger igjen da tyven, en snekker fra Bamle, ble fakket. Da han plutselig døde 30. mars 1839, fant man ved registreringen av boet over 4000 spd. i sedler, sølv- og gullmynter, og hans nettoformue beløp seg til nesten 8000 spd. I Ugebladet ble sagt at Halling hørte til dem «der kunne anvende deres lærdom med så megen eleganse, vidd og smak til forskjønnelse av selskapslivet»³⁾

Hans Eleonardus Møller var den eneste av forretningsmennene fra før krigen som for en tid greide seg gjennom alle kriser; men også han hadde til sine tider hatt så store vanskeligheter å kjempe med at stillingen holdt på å bli kritisk for ham. Foruten Ekeli og Åkre, hvor han bodde, eide han fra 1806 Storgt. 184 og nabohuset nr. 186, på hvis strandtomter han hadde sine trelastopplag, sjøboder, skipskran o. l. Begge disse to eiendommer overdro han i 1821 til sine to sønner Hans Eleonardus d. y. og Nicolai. 1810-23 eide han også «Floodegården» hvor han hadde sin butikk. Ved stortingsvalget 1830 ble han varamann for representanten fra Skien-Porsgrunn. Etterat forretningsforbindelser med Niels Aall var opphørt i 1815, stiftet han et nytt firma, Møller & Co, som i årene 1816-28 var byens største trelasteksportør. Det siste året synes firmaet å være oppløst, for året etter besørges dets forretninger av H. E. Møller alene, og fra midten av 30-årene er hans navn ikke lenger å finne blant trelasteksportørene. Dette kan ha sammenheng med at han nettopp i årene 1828-35 forpaktet Holta Jernverk sammen med sin sønn Nicolai Benjamin, og dette ble visstnok ikke noen lønnsom affære. Verket, hvori staten hadde 1. prioritets pant for 76 000 spd., ble fra 1832 av stadig søkt solgt på auksjon uten å oppnå en akseptabel pris før i 1835, da N. B. Møller kjøpte det for 64 650 spd. sammen med Diderich Cappelen, som etter et par år løste ham ut. H. E. Møller eide i årenes løp en lang rekke skip som for det meste seilte med hans egen trelast. Hans siste store skip «Europa» på 209 kl., som han hadde eid i 30 år, solgte han i 1837: det gikk da i trelastfarten Sverige - England. Møller synes da å ha avviklet sine forretninger, og året etter ble han ansatt som kasserer i det av sønnen året før stiftede «Langesundsfjordens Assurance-Forening», en stilling han hadde til sin død i 1860, 80 år gammel.

Disse tre nevnte menn ble enige om å innkalle de tidligere medlemmer av Selskapet for Norges Vel til et møte 11. desember 1822, hvor man istedenfor å gjenopplive det gamle selskap enedes om å stifte et nytt under navn av «Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel». Til å utarbeide lovene ble valgt Fabricius, MølIer og sorenskriver i Bamle Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne. Hatt hadde overtatt sitt embete i 1820 etter en såre omtumlet livsskjebne; fra høyesterettsadvokat i København til godsforpakter i Tyskland og kammermusiker hos hertugen av Oldenburg var han havnet som huslærer på Moss. Her utga han 1808-10 et ganske interessant tidsskrift «Politik og Historie», ble igjen høyesterettsadvokat i Christiania 1814, regjeringsadvokat to år senere, til han overtok sitt sorenskriveri. I Porsgrunn ble han bare fire år; da hans hus, «Morgenstiernegården» brant ned med nesten hele arkivet 3. april 1824, bosatte han seg i Skien. I 1829 ble han løst fra sin stilling for å tiltre lovkommisjonen i Christiania, hvor han døde 1833. Da Carl D. Møller i 1824 ikke kunne møte på Stortinget på grunn av sykdom, og Morgenstierne skulle møte som varamann, ble han avvist fordi han av Carl Johan hadde mottatt et tillegg på 400 spd. til sin lønn, og man mente at dette gjorde ham inhabil som medlem av Stortinget. Riktignok opplyste Morgenstierne at han før valget hadde frasagt seg kongens pensjon, men måtte innrømme at han hadde bedt om at den måtte bli overført på hans sønn. - Da lovutkastet for Selskabet var ferdig, ble det konstituerende møte holdt 1. april 1823, lovene ble vedtatt, og til direksjon valgt Fabricius, Morgenstierne og kjøpmann Job Kiil, til suppleanter visekonsul og kjøpmann Jens Severin Gasmann, grosserer Carl Deichman Møller og sogneprest Halling. Hvor dette konstituerende møte ble holdt, fremgår ikke av referatet; den første generalforsamling 12. januar 1824 ble holdt i «Boye Winthers sal», som ser ut til å være blitt benyttet som alminnelig møtelokale. Senere ble generalforsamlingen oftest holdt på «Raschenborg» hvor det i de rommelige saler var god plass til større sammenkomster.

Job Kiil bodde på Osebakken i Storgt. 176, en av de eldste bebygde tomter der, og var både på sverd- og spinnesiden av gamle Porsgrunnsslekter, Arweschoug og Gunder Solvesen Buer. Selv var han gift med Maren Bruun, datter av N. B. Aalls betrodde skipper og gode venn. Kiil drev trelasthandel og større krambodhandel og eide gården Bjerketvet i Eidanger. I Selskabet spilte han en fremtredende rolle, var formann i 1830 og stadig medlem av direksjonen til sin død 1834. - Jens Severin Gasmann var ingen helt ny mann i byen, han var sønn av prokurator Niels Egidius Gasmann på Foss i Gjerpen, og hans mor var sønnedatter av den så ofte omtalte og kjente foged Joachim Schweder. Han var gift med Bodil Jørgine Zachariassen, hvis far var en Wesseltoft og mor en Lerstang, begge meget gamle, ansette og velstående slekter i Skien, Eidanger og Brevik. Gasmann, som i 1818 ble britisk visekonsul og siden alltid tittileres konsul, hadde i sine unge dager gått til sjøs, løst borgerbrev 1798 som skipper for N. B. Aall & Sønner og Jørgen Aall. Under krigen tjenestegjorde han en tid som månedsløytnant i marinen. Ca. 1800 hadde han kjøpt Louis Vauverts hus Storgt. 186, solgt dette i 1812 til Hans E. Møller og kjøpt Storgt. 131 av Sivert Backa. Samme år byttet han sitt borgerbrev som skipper med et som kjøpmann. Hans hus brant ned i 1824 samtidig med nabohuset Morgenstiernegården, hvis tomt han kjøpte, slo sammen med sin og oppførte der den nåværende Victoriagård. hvor han drev større kjøpmannsforretning og brennevinsbrenneri. Han eide fra 1811 av også Jønholts 67 grunner. I 1826 fikk han bevilling som mekler, ble samme år losoldermann, to år etter innrulleringssjef og avløste da også Oluf Leth som havnefoged, en stilling han hadde til sin død 1851. Gasmann ble en av sin by høyt fortjent mann og en av de mest benyttede i dens offentlige liv. Som påskjønnelse for dette ble han 1. desbr. 1833 utnevnt til ridder av Vasaordenen. Han var medlem av byens første formannskap som viseordfører 1837 og 1838, og ordfører de to følgende år. I 1824 møtte han på Stortinget istedenfor Morgenstierne. I 1833 stiftet han «Porsgrunds Læseselskab», og ble i 1844 den første formann i direksjonen for Sparebanken. Vi skal senere ofte møte ham igjen når det er tale om samfunnsgagnlige tiltak.

Av direksjonen med varamenn bodde tre på Østsiden, to på Osebakken og en på Vestsiden; tre var høyere embetsmenn, innflyttere i byen, og tre var kjøpmenn, født i eller like ved byen med sterk lokal tilknvtning gjennom eiendommer, forretning og slekt. Fire deltok i det politiske liv, og alle hørte til bysamfunnets høyeste sosiale lag. Selskapet ble ikke det eneste i sitt slag; som tilfelle var med dette ble på restene av det gamle Selskab for Norges Vel i 1830 stiftet i Skien «Bradsberg-Amts Landhusholdningsselskab» etter initiativ av Niels Aall, som også ble dets første formann. Det er kanskje rettere å se denne forening som en reorganisering av det gamle selskab fra 1777 med samme navn (se I s. 529), som i sin tid var blitt en lokal avdeling av moderselskapet i Christiania, men nå frigjorde seg igjen fra det. Etter tiltak av sogneprest E. Munch, Gjerpen, ble i 1831 stiftet med ham som formann «Selskabet for Gjerpen Sogns Vel». På linje med disse tre velforeninger kan man også stille «Skiens Søndagsskole» (eller «Undervisnings-Anstalt for Haandværkere i Skien») som ble åpnet høsten 1832. Om den arbeidet på en annen måte, var den dog et utslag av den samme ånd, en trang til å hjelpe ungdom, fattige og arbeidsledige av almuen til kunnskaper, faglig dyktighet og litt fortjeneste. At resultatene ikke alltid svarte til hensikten, er en annen sak.⁴⁾

Alle de tre selskaper arbeidet etter omtrent samme plan slik den ble utformet av direksjonen for Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel på det konstituerende møte. Man var enig om ikke å svekke formålet ved å spre seg over for meget, men konsentrere seg om begrensede oppgaver, «en forøkt virksomhet blant almueklassen og fornemlig den del av samme som formedelst deres alder har vanskelig for å finne anledning til nyttig beskjeftigelse». Selskabet skulle virke især i moralsk og økonomisk henseende «og bestrebelsene gå ut på å fremme opplysning og redelighet, befordre akerdyrkning, fiskeri, husflid og tarvelighet, samt ... oppmuntre til kunstflid». Mens dette er alt hva lovene i § 1 bestemmer om formålet og virkemåten, gir alle de øvrige 25 paragrafene meget detaljerte forskrifter om alle de formelle spørsmål angående medlemskap, møtedager, valg osv. Det var nøyaktig angitt ved klokeslett ikke bare når forhandlingene på generalforsamlingen skulle begynne (kl. 10 form.), men også når de skulle slutte (kl. 2 etterm.). Mens møtedagene opprinnelig var fastsatt til første mandag etter Helligtrekonger, ble det i 1826 enstemmig vedtatt at den for fremtiden skulle være 26. januar, kongens fødselsdag. Det ga en sikkert kjærkommen anledning til å kunne avslutte møtet med selskapelig samvær. Hvorledes et slikt møte forløp, viser referatet av det som ble holdt i 1831:

«Hans Kongelige Majestets høye fødselsdag var også i år Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vels samlingsdag. I hr. tollkasserer Raschs smukke lokale på Tollbodøen samledes om formiddagen selskabets medlemmer, og etter endte forhandlinger hvorved ble utdelt flere premier hvoriblant 2 aktelsestegn for lang og tro tjeneste, og flere pengebeløp til oppmuntring for industri og kunstflid, bega selskabet seg til et festlig, skjønt tarvelig middagsmåltid. Direksjonen i Selskabet utbrakte skåler, ledsaget av sanger forfattet av en blant Norges vakre skalder, for Hans Majestet Kongen, Hennes Majestet Dronningen, Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen, De forenede riker, det gamle Norge, Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel, og flere passende skåler. Om aftenen forsamledes et meget tallrikt selskap til ball, og først mot den seg nærmende morgenrøde skiltes alle veltilfredse ad».

Så refereres alle sangene, og siste vers av den for Selskabet lyder:

«Vort Selskab ei pranger med glimrende Navn,
Ei søge vi Løn eller Ære;
Dets Løsen er Porsgrunds og Osebaks Gavn;
Gid jevnligen frukter det bære!.
Og han, som beskytter hver redelig Id,
Velsigne vørt Selskab for Flid og Dyd!»⁵⁾

Det synes siden i noen år å ha vært tradisjon å avslutte med ball, og det har uten tvil vært et av høydepunktene i vinterens selskapelighet; man passet alltid på å pointere at det var visstnok «et festlig, skjønt tarvelig middagsmåltid». Noe annet ville jo ikke harmonere med Selskabets formålsparagraf. - Raschenborg er for øvrig det eneste av Porsgrunns mange hus som virkelig er døpt så, og ikke har fått knyttet til seg et navn ved tradisjonen om en tidligere eier. 16. januar 1833 kunngjorde nemlig tollkasserer J. W. Rasch, som selv bodde på Jønholt, at han hadde besluttet å forandre «fødenavnet på min eiende såkalte Tollbodgård, og døper den ved navnet Raschenberg i Porsgrunn». I et senere nr. av Ugebladet gjorde en innsender seg lystig over det narraktige i «fødenavnet» og «Raschenberg», da huset lå på en flat sandslette. (-berg er uten tvil trykkfeil for -borg, for leieren av huset, politiadjutant A. C. Hanson, daterte alle sine skrivelser Raschenborg.)⁶⁾

Enhver «god mann eller kvinne» kunne bli medlem av Selskabet, hvorfra det også kunne ekskluderes hvis det ikke hadde de rette egenskaper. Om fruentimmerne het det for øvrig i loven «at de var befriet for å velges til embeter (direksjonen) og for å delta personlig i forsamlingene». Man fristes til i overensstemmelse med tidens syn på kvinnen å se bestemmelsen som et uttrykk for at man ikke ønsket kvinner i ledelsen. Det forhindret ikke «at Selskabet gjør regning på at de iøvrig vil bidra alt mulig til oppnåelsen av Selskabets formål ved meddeling av opplysninger, råd og veiledning». De første kvinnelige medlemmer finner en i 1832, da ble innmeldt fru Fabricius, admiralens hustru, fru Karen Bruun, gift med kjøpmann Christian Bruun og søster av Paul Linaae, og jomfru Amborline Aall (egentl. Amborg Nicoline), Jørgen Aalls datter. Fra 1834 var jomfru Anna Margrethe Gyldenpalm medlem og synes å ha tatt en mer aktiv del i Selskabet enn de andre damer. Hun var datter av lagmann Eilert Hagerup (Gyldenpalm) og hadde i 1830 fått borgerskap på detaljhandel i Østre Porsgrunn, den ene av de fire kvinner som i Porsgrunn vites å ha løst borgerbrev som selvstendige yrkeskvinner.⁷⁾ - Det var, uten lovlig anmeldt forfall, møtetvang. Uten inntekter kunne Selskabet ikke virke; ethvert medlem kunne selv bestemme hvor meget det ville betale, dog minimum 1 spd., og de fleste har iflg. regnskapene ikke betalt synderlig utover det. I den første tid ble holdt møter ganske hyppig, der man enedes om å arbeide for formålet ved disse tre midler: 1. En premie på henholdsvis 3, 2 og 1 spd. for innen årets utgang å ha spunnet mest ull-, lin- og striegarn. 2. Samme premier for å ha forarbeidet det største og beste kvantum av husgeråd. 3. En premie på 8 spd. til den som trofast hadde tjent lengst på samme sted. Selskabet skulle selv kjøpe inn råmaterialer til spinning, som vedkommende så kunne hente hos tre tillitsmenn (Aasold Rougtvet på Vestsiden, Petter T. Damm på Østsiden og Frantz Bendixen på Osebakken; de ble etter et års tid erstattet av henholdsvis Halvor N. Pedersen, Boye Winther og Christian Bruun). For forarbeidingen ble betalt vanlig arbeidslønn og produktet solgt på auksjon; det overskytende skulle brukes til kjøp av nye materialer. Morgenstierne frasa seg salær for auksjonene. Den første som ble påskjønnet av Selskabet, var piken Gunhild Ledvorsdatter, som fra sitt 18. til sitt 46. år hadde tjent hos kjøpmann Eilert Wright; hun fikk 8 spd., for henne sikkert en pen sum; månedslønnen var neppe mer enn 2 spd. Direksjonen henholdt seg til «sogneprest Munchs meget riktige bemerkning at lang og tro tjeneste hører dessverre til de store sjeldenheter i våre tider».

Selskabets formål ble i de første år utvidet til også å premiere andre grener av håndverk enn de opprinnelige. Det ble således oppsatt «en premie av 8 spd. for det brudepar eller 4 spd. for den brudgom eller brud som på deres bryllupsdag så vidt mulig bærer hjemmevirkede dem selv tilhørende klær». Det ble utlovet belønning for det beste par sko, det fineste stykke vognmannsarbeid «som kommer nærmest hva der av samme fabrikeres i Christiania og Drammen», for gårdsredskap, for skoarbeid, da direksjonen var enig i at «nutidens skomakere leverte til dels mislig arbeid», for veving av dreiel og gulvtepper, for hageanlegg til den i Porsgrunn eller på Osebakken «der har den nøgne klippegrunn å kjempe med eller en vanskelig naturbeliggenhet». Den første som fikk premien for dette, var hugger Thor Halvorsen på Osebakken; skjønt han ikke hadde godtgjort å ha kjempet mot naturhindringer, hadde han dog frembrakt et hageanlegg «som i flere henseender er fortrinlig og sjelden å finne hos menn av arbeidsklassen»; dessuten hadde han «i henseende til frukttrærs planting gått langt videre enn betingelsene byr». Han fikk 4 spd. på grunn av sine fattige kår. Også fiskeri «i elvene og fjordene mellom Borgestad og Omborsnes» ble belønnet, og fattige fiskere fikk forskudd til fiskeredskaper. Niels Jørgensen Fehn på Vestsiden fikk 3 spd. i premie for «hans bekjente flittighet, samt den ham egne kunstferdighet i å fiske rødspette».

Selskabet - et typisk uttrykk for tidens filantropi - synes allerede fra starten å ha fått meget stor tilslutning, om vi enn ikke kjenner det nøyaktige medlemstall da. Ved valgene i 1824 ble avgitt 72 stemmer; i 1829 var det 63 medlemmer, i 1830 59; det var også det høyeste, og Selskabet hadde i det hele sin rikeste virksomhet da. Medlemstallet dalte stadig i 30-årene og var i 1840 nede i 30. Det store frafall av medlemmer 1830-34, fra 59 til 46, henger sammen med en krise Selskabet da kom inn i og som truet med å stoppe dets virksomhet. Det kan også ha sammenheng med at de eldre direksjonsmedlemmer, stifterne, etter hvert gikk ut, og at i deres sted kom nye menn som ønsket å drive virksomheten i en annen retning. - Utdelingen av råvarer, særlig lin, til spinning hadde til å begynne med hatt stor succes; etterspørselen var nesten større enn man kunne makte. For generalforsamlingen i 1827 ble fremlagt et brev fra Boye Winther hvor han ba om mer lin da det han hadde fått var utdelt innen utgangen av februar, mens det hadde vært tanken at det skulle vare hele året; dette fant direksjonen vitnet «om en merkelig tiltakende arbeidsomhet blant den fattige klasse av kvinnekjønnet». I brevet fra ham, «som virket vektig på direksjonen», het det bl. a.: «I de 30 år jeg har bodd på stedet, har ingen gagnligere innretning funnet sted for den arbeidsomme og husarme enn denne, som i dette år viser sin velgjørende virkning, da det i de foregående kun har meldt seg 5 til 7 personer, men derimot i år 20 personer». «Brevet bærer herlig viten», føyer referatet til, «om hvor ønskelig Selskabet skrider frem mot sitt skjønne mål: ansporelse til og understøttelse av vinnskipelighet». På møtet i 1829 kom til orde tvil om Selskabets virkemåte var den rette idet en alt for stor del av inntektene gikk til premier, mens hensikten var å gi trengende «lyst til heller å være i gagnlig virksomhet enn å drive lediggang og betleri». At det også burde være hensikten, fremgår av byfogdens rapport til amtmannen: «Er det ei forbundet med pekuniær vinning ..., så er det dog en stor vinning for fremtiden at den tilvoksende ungdom lærer å utrette noe istedenfor at nesten alle av den arbeidende klasse tilforn intet kunne utrette». Selskabet var et prisverdig tiltak av menn «like fra den fornemste til noen av de mest aktede håndverkere».

Som en forsøksvis forandring gikk man over til å utdele gratis lin til trengende, avkjøpe dem det ferdige produkt og selge det på auksjon. Det viste seg av og til vanskelig å få det avsatt på grunn av råvarenes dårlige kvalitet (som et av Selskabets medlemmer selv hadde solgt til det). Da dette truet med å spise opp hele Selskabets fond, kom man etter lange forhandlinger frem til en omorganisering av virksomheten, som ble vedtatt på generalforsamlingen 26. januar 1834. Hovedformålet skulle bli å «lindre den arbeidsomme fattiges nød og trang»; det kunne best oppnås «om man bestrebte seg for å skaffe mer arbeid for den klasse av borgersamfunnet der trenger til samme, ytrer lyst til å ville arbeide, men som oftest i disse tider ikke kan få noe å bestille ... Når det ennå arbeidsføre menneske skal nødes til å ta betlerstaven av mangel på arbeid og for ennå å finne middel til livsopphold uten å begå forbrytelser». Derved ville man øke moraliteten og minske utgiftene for fattiglassen. For å oppnå dette ble flere tidligere premier sløyfet, og det kom en ny «belønning og oppmuntring for den eller de trengende husfedre av arbeidsklassen der ved å holde sine barn til å fortjene noe ved hvilketsomhelst slags håndarbeid i deres ledige timer uten å forsømme deres skolegang avholder barna fra betleri; dog under den betingelse at premiene kun anvendes til gagn for barna, så som til anskaffelse av fornødne kledningsstykker, gode lærebøker, et eller annet verktøy etc.». Premien kunne også gis til barn «som i deres fritid ved arbeid har bidradd til å underholde deres trengende foreldre».

For å «effektivisere» kapitalen skulle den, 303 spd., fordeles i form av aksjer à 7½ spd. på hver av Selskabets 38 medlemmer; til dette skulle betales 4% årlig rente, og aksjonærene skulle sette i gang en eller annen virksomhet for pengene, f. eks. vedhugst, tekstilarbeid, «gjødselsamling av gatene - også aske», hagedyrking, biavl osv. Det siste var etter forslag fra underfoged A. C. Hanson på Østsiden, som også i Ugebladet averterte bisvermer og kuber til salgs. «Frembringelsen av fødemidler bør fortrinlig tas i betraktning», særlig potetavl. - Også denne generalforsamling på kongens fødselsdag 26. januar 1834, som vedtok den nye plan, ble holdt på Raschenborg, og etter forhandlingene ble alle buden til middag hos Rasch. Man bega seg derfor til Jønholt «hvor man hilstes av et spillende musikkorps. Ved middagstaflet, hvilket bar preg av eleganse i like høy grad som det vitnet om den brave verts umiskjennelige gjestfrihet og rette takt for dagens høytidelighet», skålte man bl. a. «for De forende riker og for det norske flagg». Det siste være sagt som et memento til den lille flaggstrid som hadde gått for seg i byen. «Sildig og i glad stemning skiltes man ad. For de fattige i Østre og Vestre Porsgrunn samt Osebakken var det sørget ved subskripsjon til iniddagsbespisning med kaffe». Det siste var skjedd etter forslag av Selskabets medlem overtollbetjent Lundstrøm. (Han bodde i Raschebakken «Møllergården», og var gift med datter av kjøpmann Niels Johnsen i Aallgården.) Direksjonen bifalt tanken «i det minste for et øyeblikk å lindre den lidendes nød».

Utfallet av det første års forsøk med den nye kapitalanvendelse falt stort sett heldig ut. Admiral Fabricius hadde brukt pengene til spinning som før, men med et tap av 64 sk. Frk. Gyldenpalm derimot hadde vært heldigere i forvaltningen av sitt pund. Hun hadde brukt det til utskipning av «trefang» (brenneved?) og hatt stor gevinst, og rådet Selskabet til å starte med dette som både ga vinning og arbeid. Men direksjonen syntes det var for usikkert. Atskillige hadde drevet med biavl og hatt betydelig gevinst; andre hadde brukt pengene til trengende håndverkere, atter andre til bl. a. benmel som gjødning til poteter, men uten hell. Direksjonen fant alt prisverdig, men ikke noen enkelt virksomhet slik at Selskabet helt kunne gå inn bare for den. Man vedtok å fortsette med å distribuere kapitalen (som hvert år med renter og utbytte ble tilbakebetalt Selskabet), idet man fant at dette mer «virker til stedenes umiddelbare gagn og bringer arbeidssøkende hender i bevegelse», enn å innsette pengene i Sparebanken. Denne hadde nettop begynt sin virksomhet i januar 1835 i Skien. Nettogevinsten for 1834 var 58 spd., og «med denne fart ville Selskabet i løpet av få år ha samlet et fond til mer omfattende foretagender». Denne formodning gikk i oppfyllelse; samtidig som medlemstallet sank, steg fondet til 468 spd. i 1837. Dette må ha gitt direksjonen mot til å fremsette en prisoppgave belønnet med 20 spd.: «Hvad kan ansees at tjene til Stæderne Porsgrunds og Osebakkens Vel, med Hensyn til det formål Selskabet har satt seg, og ad hvilke Veie kan dette Maal naaes?» Men ingen besvarelse innløp.

Et meget prisverdig tiltak var opprettelsen av et daghjem for småbarn hvis foreldre begge var på arbeid; det var sikkert et av de første i sitt slag i Norge.⁸⁾ «Det er asylets hensikt å skaffe foreldre leilighet til å passe deres arbeid uten avbrytelse og bekymring for deres barn». De skulle få være der fra før kl. 9 om morgenen til kl. 7½ om aftenen, og måtte være i alderen 2-7 år. Når de kom til asylet, skulle de være «vel vasket, renligen og ordentligen påkledd samt deres hår kjemmet». De skulle selv ha med så meget mat de trengte for dagen. Småbarnasylet ble åpnet 17. mai! 1838 med 4 barn (+ 1 som E. M. Flood betalte særskilt for); senere på høsten ble nok 4 opptatt, da den bevilgede sum, 50 spd., viste seg å strekke til. Det følgende år ble det ytterligere utvidet og bevilget 100 spd. På generalforsamlingen 1849 ble med 9 mot 8 stemmer besluttet å opphøre med bevilgningen til asylet, da Selskabet antok at dets virksomhet nærmest hørte inn under fattigvesenet «eller burde bestrides ved privat godgjørenhet». Det siste var en underlig begrunnelse da Selskabet var et privat foretagende; men det må ha betraktet seg som en halvoffisiell institusjon. Et visst ytre preg av dette fikk det ved at det fra 1840 holdt generalforsamlingene i Rådhuset, den tidligere Kammerherregård, som kommunen i 1838 hadde kjøpt av boet etter kjøpmann Jacob Grubbe Ottesen. Man drøftet dog ved nedleggelsen av asylet muligheten for å fortsette det som en håndgjerningsskole. - Av andre formål som ble støttet, kan nevnes at man i 1840 etter henstilling fra formannskapet vedtok å tegne 24 aksjer à 12½ spd. til prestegårdens reparasjon, da det «stemte med Selskabets ånd og hensikt». «Henrik Wergelands Almuebogsamling» fikk 10 spd. da den åpnet for publikum 1846, og året etter fikk sjømannsforeningen det samme som bidrag til den sjømannsskole den satte i gang 1849. En viss lokalpatriotisme røper det at man i 1845 overførte sine midler fra Skiens Sparebank til Porsgrunds Sparebank, som hadde startet året for. Et forslag fra sogneprest O. H. Schjøtt om en bespisningsanstalt for fattige, ble ikke bifalt selv om man fant det velgjørende for stedet. I 1847 tilbød man kommunen et bidrag på 100 spd. til et «tårnslagur» i Rådhuset, men de folkevalgte var ikke tilbøyelige til å bevilge noe til det.

Det må sikkert ha vært med stor bevegelse at generalforsamlingen i 1839 påhørte konsul Jørgen Floods meddelelse om at hans nylig avdøde bror Elias M. Flood i sitt testament hadde bestemt at 1600 spd. «skulle tilflyte dette Selskab til velgjørende Øyemed». Dette må skyldes en misforståelse, for legatet på dette beløp skulle brukes til utdeling av korn og poteter til trengende om vinteren. De legater Selskabet fikk til forvaltning, var et på 1000 spd. til arbeidsanstalter og fattigasyler, og et på 200 spd. til «oppbyggelse av småhus» eller kjøp av eldre hus for de fattige. - Den samme generalforsamling ble langt mer betydningsfull av en ganske annen grunn, for på den ble for første gang fremsatt Porsgrunns kongstanke: en bro over elven! Og hadde ikke Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel gjort annet enn å reise og i 20 år holde levende dette for byen så livsviktige spørsmål, hadde det dog vært nok til å gi det en hedersplass i byens historie. Den som først tok opp saken, brosakens far, var mekanilkus Halvor Wenstøb. Han var Gjerpensogning, født på Søndre Venstøp 12. april 1785; foreldrene flyttet ca. 20 år senere til Osebakken, hvor Wenstøb kom i tjeneste hos Jacob Aall på Borgestad, som bekostet et års utdannelse i København og Holland som mekaniker. Etter hjemkomsten bestyrte han Aalls lasteplass på Lahelle; da denne måtte innstille sin forretning, flyttet Wenstøb til Østsiden hvor han i 1823 bygde det hus som inntil 1899 sto der hvor nå Porsgrunds Sparebank holder til. 19. febr. 1824 løste han borgerskap som mekanikus og byggmester; han fikk også rett til å drive bokbinderi, i hvilken kunst han hadde avlagt prøve for det forrige Bradsberg Amts Oeconomiske Selskab, og til å holde høkerhandel. I 1837 ble han underfoged (politibetjent) for Østsiden. I byens offentlige liv var han meget med; ble valgt inn i det første representantskap 1837, og ble siden gjenvalgt de følgende ti år, var medlem av formannskapet, og viseordfører i 1845; samme år var han på valg til Stortinget, dog uten å nå opp. Han leverte tegningene til det nye amtsykehus på Faret som ble åpnet i januar 1830. I Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel tok han ivrig del, var litt av en leilighetsdikter, og i det hele en i byen meget benyttet og ansett mann (død 1852). - Til Wenstøbs forslag fattet Selskabet den beslutning å be ham gi en skriftlig fremstilling av planen. Da en slik ikke kom, tok dr. J. C. Roosen saken opp igjen i 1841 ved å henstille til direksjonen å avfatte et forslag om å få arbeidet med broen i gang, enten ved privat sammenskudd eller ved aksjetegning. Dr. Johannes Classen Roosen var født i Arendal 1788, utnevnt til distriktslege i Nedre Telemark med bopel på Holla, en stilling han søkte avskjed fra 1835 for å nedsette seg som privatpraktiserende lege i Porsgrunn. Her ble han ikke lenge idet han allerede 1841 ble utnevnt til distriktslege i Larvik fogderi og bosatte seg i Larvik. I Porsgrunn var han et par år forlikskommissær. - Direksjonen og generalforsamlingen gikk enstemmig inn for dr. Roosens forslag, og saken fikk fra da av en nidkjær talsmann i formannen, konsul Gasmann, utmerket støttet av de to andre direksjonsmedlemmer, kjøpmennene Peter Bøyesen og Jacob Müller, begge to menn som har gjort en stor innsats for sin by.⁹⁾

Peter Johan Bøyesen var født på Vestsiden i 1799 som sønn av jakteskipper og los Peter Bøye Larsen, som med sin kone hadde fått Bybakken¹⁰⁾ nr. 7, huset helt nede ved elven under Lysthusåsen. Peter Bøyesen valgte sjøen som sin far og må ha vært en meget driftig ung mann, for allerede i 1818, bare 19 år gammel, fikk han skipperborgerskap for sin egen skute, sluppen «De 2de Wenner» på 9 kl., som han seilte med i Danmarksfart regelmessig som en rutebåt 6-8 turer hvert år, nesten alltid til København, med trelast og jern nedover, og korn og diverse andre varer hjemover, dels for andres, dels for egen regning. Da sluppen forliste i 1819, kjøpte han en ny, «De tre Brødre» på 11 kl. og fortsatte i samme fart med den til han i 1824 kjøpte i Danmark den større jakt «Hertha» på 23 kl.¹¹⁾ Turene gikk nå av og til lenger inn i Østersjøen etter korn. I 1836 solgte han farshuset på Vestsiden og bosatte seg på Osebakken hvor han kort før hadde kjøpt av enken etter Job Kiil for 2500 spd. dennes tradisjonsrike gård, Storgt. 176 ved Osebro, med strandtomter. I 1834 tok han borgerskap som kjøpmann og opplyste da at han i 1813 var blitt antatt i handelslære hos H. E. Møller og vært der i fem år; handelsprøve hadde han avlagt i 1828. I sin nye eiendom drev han større korn-, trelasthandel og skipsrederi. Bøyesen hadde et lett hode og en veldig arbeidskraft, full av energi og pågående vilje; det grodde over alt etter ham av samfunnsgagnlige tiltak. I Selskabet gjorde han seg sterkt gjeldende. Det var på hans forslag Porsgrunds Sparebank ble opprettet i 1844. Det var han som skrev og sendte sadelmaker O. Tandberg rundt til byens borgere med innbydelse til «Henrik Wergelands Almuebogsamling», som ble åpnet i 1846, et av landets eldste folkebiblioteker. Porsgrunns sjømannsforening kan for en vesentlig del takke ham for starten i 1846, den nesteldste sjømannsforening i landet, i hvis første direksjon han ble med og straks tok fatt på å få i gang sjømannsskolen. Han var en av stifterne av byens første avholdsforening i 1844. Som bosatt på Osebakken kunne han ikke velges inn i Porsgrunns kommunestyre før sammenslutningen 1842, men allerede året etter var han ikke bare representant, men ordfører, og ble gjenvalgt 1844 og -46. Når han siden ikke gjorde seg så sterkt gjeldende i bystyret, var det vel fordi hans tid ble så sterkt opptatt av arbeidet på Stortinget hvortil han ble valgt som representant i 1845, første gang Porsgrunn valgte alene, og i 1854, -57 og -59-60; i 1848, den eneste gang Porsgrunn og Brevik valgte sammen, ble han varamann.

Hans valg i 1845 var nær ved å bli underkjent. Ved sin avreise til Stortinget hadde han gitt sine kreditorer et skadesløsbrev hvori hans gjeld var gjort opp med 21 402 spd. og hans aktiva med bare 7 485 spd. Av enkelte ble da hevdet at han som insolvent ikke var valgbar følge grunnloven. Men han ble reddet av Schweigaard, som viste at man måtte skjelne mellom insolvens og fallitt, og det siste kjente norsk rett ikke til medmindre boet var tatt under behandling av skifteretten, og det var ikke tilfelle her. Valget ble godkjent med 56 mot 42 stemmer. På Stortinget var det særlig skipsfartens og sjøfolkenes interesser som lå ham på hjertet, og han var en av hovedtalsmennene omkring sjøfartsloven av 1860. I debatten gikk han sterkt imot Schweigaards etter Bøyesens mening altfor konservative bestemmelser om de underordnede sjøfolks rettigheter. Det springende punkt i lovforslaget var om sjøfolkene skulle være bundet til å stå ombord i skuten så lenge den var borte fra Norge, eller hyretiden begrenses til 1, 2 eller 3 år. Bøyesen var forslagsstiller om tidsbegrensning, og hevdet et meget demokratisk-liberalt syn på de underordnede sjøfolk; han fant det «fatalt dersom vi ikke skulle få sjøfart uten på menneskerettighetenes bekostning». Hvis det ikke var å begå en anakronisme, kunne man si at Bøyesen var venstremann, og han ble også i debatten støttet på det sterkeste av det kommende venstres grunnlegger og fører Johan Sverdrup.¹²⁾ - Bøyesen døde 1869 etter et usedvanlig travelt arbeidsliv for sin stand, sin by og sitt land. Vi skal i det følgende meget ofte støte på hans navn og hans virke.

Jacob Kruuse Müller, det tredje medlem av Selskabets direksjon da det i 1841 for alvor tok opp arbeidet med brosaken, var også fra Vestsiden og født 1799, samme år som Bøyesen. Han var sønn av skipper og kjøpmann Hans Møller, som hadde sin forretning i Vestregt. 19. Jacob Müllers livsbane fulgte nokså nøye Bøyesens; som han gikk han tidlig til sjøs, fikk skipperborgerskap allerede i 1819 og byttet dette med borgerskap som kjøpmann 1827, samme år hans far døde og han overtok hans forretning. Denne utvidet han ved i 1834 å bygge en ny forretningsgård tvers over gaten, nr. 20 (nå kjøpm. Aaslands gård). Det var her han etter tradisjonen hadde to innganger, en for de fine og en for alminnelige folk. Han var en av de flittigste annonserer i Ugebladet, og hadde etter annonsene å dømme et meget velassortert utvalg av varet, vesentlig innført over Hamburg. I 1837 overdro Niels Aall ham den prokura for sine forretninger som Paulus Flood inntil da hadde hatt. På den store tomt nedenfor huset, som også omfattet den som nå Porselensfabrikken ligger på, drev han trelastforretning og stort skipsbyggeri. Han var selv reder for de fleste skutene. De to første var skonnertene «Laura» (oppkalt etter hans kone) på 64½ kl. og «Preciosa» på 18 kl., bygd 1830-31. Senere ble det større skip, bl. a. barken «Walhalla» og i 1839 skipet «Sanct Salvator» (oftest kalt bare Salvator) på 158½ kl., ført av dets konstruktør, skipper Johan G. Gasmann, Jens Gasmanns bror, og hvorved Müller som den første fra Porsgrunn begynte emigrantfarten på Amerika. Det var med dette skip den tredje av brødrene Gasmann, proprietær Hans Gasmann, i 1843 emigrerte med sin store familie. Müller hadde også eiendommen Laurasgave, det senere Fredbo, og huset er antagelig bygd av ham. Han eide flere tomter eller plasser på Vestsiden, Møllerplassen ovenfor Tørmo, Wemmerskås og Pedersbjerg. Müller deltok også meget i det offentlige liv; han var med i byens første formannsskap og viseordfører 1842 og -48. Han deltok i opprettelsen av Sparebanken og var medlem av dens første direksjon. Müller måtte innstille sin forretning i 1849 og ta til takke med den roligere tilværelse som havnefoged i Skien, en stilling han hadde til sin død 1876. Hele hans slekt flyttet også etter hvert fra byen eller emigrerte.

Selskabets direksjon, Gasmann, Bøyesen og Müller, tok seg med iver av brosaken, enstemmig støttet av generalforsamlingen 1842, hvor man fant det ønskelig å søke «veiledning av en vitenskapelig manns betenkning», og derfor henvende seg til kanal- og havnevesenet. I løpet av året utarbeidet Gasmann tegninger og overslag for en bro i tre alternativer, hvorav det 3. både med hensyn til sted og byggemåte var nesten nøyaktig det samme som endelig ble realisert i 1891, nemlig å legge broen fra Bien over til Jacob Müllers lasteplass, og bygge den dels på prammer, dels på peler og dels på mur ved begge landfester. Nær Vestsiden skulle være en åpning på 90 fot for skipstrafikken. Generalforsamlingen 1843 ga saken sitt enstemmige bifall, og besluttet å vte som bidrag kontant 300 spd. og et lån på 1000 spd.; det dekket utgiftene til en bro etter Gasmanns billigste alternativ, en bro bygd på tømmerflåter; det 3. alternativ ville koste det dobbelte. Med dette tilbud ble forslaget sendt formannskapet med anmodning om å fremme dette «for denne kommune og almenheten nyttige og viktige foretagende». Både formannskapet og bystyret tiltrådte Gasmanns 3. alternativ og sendte saken videre til amtet, hvor både den konstituerte amtmann, foged J. C. Hansen, og veikomiteen i to meget utførlige betenkninger anbefalte broen bygd. Men - dessverre - amtsformannskapet forkastet 17. juli 1843, den første av de mange for Porsgrunn triste dager i den berømmelige brosaks historie, forslaget med 11½ mot 7½ stemme. (Ordførerne i Slemdal (Siljan) og Eidanger hadde bare ½ stemme hver da de hørte til samme prestegjeld.) Saken strandet denne gang vesentlig på bevilgningsspørsmålet, idet hensynet til Skien, som senere skulle bli det moment saken gang på gang ble forhalt ved, ennå ikke var blitt særlig fremhevet.

Selskabet ga dermed ikke opp; referatene fra direksjonsmøter og generalforsamlinger viser at man fremdeles holdt saken varm og at det mer og mer ble den hele Selskabets arbeid samlet seg om. Da formannskapet i 1845 svarte at det kunne ha ventet en større direkte understøttelse fra medborgernes side, foreslo direksjonen ved aksjetegning og subskripsjon å bygge broen som et privat foretagende med rett til å oppkreve bropenger. En del beløp ble tegnet, men ikke på langt nær nok. Innhentede erklæringer fra Skiens og Breviks formannsskap og havnekommisjoner gikk også bestemt mot bygging av en bro. Det neste fremstøt gjorde Selskabet da det i 1849 sendte ansøkning om byggetillatelse til kongen, og vedtok å «bruke alle sine krefter og fonds for å skaffe de fornødne resurser». Ansøkningen resulterte i en departemental kommisjon, som etter å ha vært i Porsgrunn i mai 1850 for å studere de lokale forhold, avga sin betenkning. I denne imøtegikk kommisjonen de to hovedinnvendinger som var reist mot broprosjektet, nemlig «hindringer for skipsfarten og flåtedriften mellom Skien og Frier», to argumenter som siden alltid ble anført av dem som motarbeidet broen. Men kommisjonen uttalte også til fordel for Porsgrunn «at en kommune må være berettiget til for oppnåelsen av store fordeler å treffe foranstaltninger der i en viss grad hindrer den fri passasje på et farvann når sådan innskrenkning ikke forårsaker forøkte omkostninger eller vesentlig tap av tid». Og kommisjonen påviste at dette ikke var tilfelle; dens konklusjon var derfor positiv. Til å utarbeide tegninger til en bro henviste departementet formannskapet til en stor autoritet på stedet, tollkasserer Creuger.

I 1847 hadde Gasmann, 71 år gammel, frabedt seg gjenvalg til Selskabets direksjon; han hadde da sittet i den 14-15 år, de fleste som formann. Som han hadde båret hovedbyrdene i kampen for broen den første tid, ble det Creuger som kom til å bære den de siste år. Med ham gikk ikke bare Selskabets befatning med brosaken, men Selskabet selv ut av Porsgrunns historie. Det kunne synes underlig at en tollkasserer skulle ha forutsetninger som brokonstruktør, men det var i høy grad tilfelle med Georg Neumann Creuger (Crøger). Da han i 1850 overtok sitt embete og avløste «dynastiet» Rasch som hadde sittet med det i over trekvart århundre, kom han på en måte tilbake til hjemlige trakter. Han var født 1797 i Hitterdal, sønn av sognepresten der. Creuger var utdannet til offiser, uten hadde i det meste av sin tjenestetid vært knyttet til veivesenet, særlig i Stavanger amt, og herunder forestått mange veianlegg og gitt tegninger til et stort antall broer; han hadde vært medlem av et utall av kommisjoner og var i det hele en meget høyt ansett mann. Ved sin utnevnelse til tollkasserer ble han ridder av St. Olav for sin fortjenstfulle offentlige virksomhet. I Porsgrunn kjøpte han 1851 av kaptein M. F. Thrane den eiendom han ga navnet «Frednes» for 3500 spd., men solgte den allerede i 1854 til Christen Knudsen for 6000 spd. Den store prisstigning er et talende uttrykk for de gode konjunkturer næringslivet og særlig skipsfarten hadde nettopp da ved begynnelsen av Krimkrigen. Istedet kjøpte Creuger Jønholt, og etter hans tid der har Crøgerlia fått sitt navn. I Porsgrunn kom han straks med i det offentlige liv og ble i 1857 valgt som varamann til Stortinget for representanten Bøyesen.

Creuger ble allerede 1853 valgt til Selskabets formann, en naturlig følge av hans befatning med broen. Selskabet bevilget halvparten av omkostningene til utarbeidelse av hans prosjekt, 200 spd., og kommunen den andre halvpart. For en ekstraordinær generalforsamling 1. desbr. 1854 fremla Creuger sine tegninger med et omkostningsoverslag på 4000 spd. Etter dette skulle broen bygges på store tønner (pontoner), en bygningsmåte som han selv uttalte frykt for under sjøgang ville gjøre broen enkelte ganger impassabel. Han ba derfor Selskabet om en bestemt erklæring om det ville gå inn for hans plan, og etter forslag av H. E. Møller sr. besluttet man enstemmig å stille alle sine midler til rådighet for å få bygd broen. Creuger har nok hatt så store betenkeligheter ved å legge broen på tønner, at han året etter fremla et nytt forslag om en i det vesentlige fast bro, men den ville bli dobbelt så dyr, 8000 spd. Da departementets konsulent forkastet forslaget av tekniske grunner, fant formannskapet ikke å kunne foreta seg noe. Det gjorde derimot Selskabet, om enn på en uventet måte. Det følte uten tvil at det hadde satset hele sin eksistens på broen; det hadde jo en gang for alle vedtatt å stille alle sine resurser til rådighet for å realisere planen, et vedtak som fremdeles sto ved makt. Selskabet måtte derfor stå og falle med saken. Og det falt med ære; det må sies til de gode borgeres ros at de hadde kjempet stort og at de hadde satt seg et evig minne i å ofre alle sine midler for Porsgrunns største kommunale sak i det 19. århundre, broen mellom Øst og Vest, bindeleddet som endelig skulle gjøre de to bydeler til en sammenhengende enhet. Kampen om broen, som vi her ikke skal følge lenger enn Selskabets befatning med den, var også siste fase i striden mellom moderbyen og dens ektefødte barn, et moment som ble stadig mer fremtredende da saken etter tyve års hvile igjen ble tatt opp.

På selskabets generalforsamling 3. februar 1858 ble det slått fast at dets «øyemed er å virke til oppførelse av en bro». Da man ikke hadde hørt noe om saken siden 1856, var spørsmålet: hva kan man gjøre? Svaret ble gitt i den resolusjon man vedtok å fremlegge for en ekstraordinær generalforsamling 6. novbr. s. å. Den lød så: «Da medlemmenes antall nå er redusert til 15, og da det er å forutse at ytterligere utmeldelser vil finne sted, så antar man at Selskabet ikke med nytte kan fortsette sin virksomhet, men at det er riktigst at det oppløser seg. Selskabets fond ... blir å anvende til en bro over elven mellom Østre og Vestre Porsgrunn, og fondet blir til dette øyemed å gjøre fruktbringende ved innsettelse i Porsgrunds Sparebank under administrasjon av kommunalbestyrelsen», på tre vilkår: 1. at fondet bare skal brukes til en bro med mindre det etter 20 år ikke skulle være noen utsikt til å få realisert planen; da kunne pengene disponeres etter ønske av kommunen, 2. at broen skal være approbert av departementet, 3. at E. M. Floods legater ikke berøres av dette. - Den ekstraordinære generalforsamlingen vedtok enstemmig den triste, men likevel på en måte så heroiske beslutning å oppløse Selskabet etter 36 års virke til gagn for sin by. Det brofond som ble innsatt i Sparebanken utgjorde 459 spd. 58½ sk. (ca. 1900 kr.), og var da det i mai 1891 ble tatt ut, vokset til kr. 8 166.59, det dekket ca. 11½% av broens totale kostende.