Porsgrunns historie, b. 2

[II]. Stillstand og tilbakegang

av Joh. N. Tønnessen

En gammel Porsgrunns-skipper har fortalt om årene etter 1814: «Ingen kan forestille seg hvor trangt og smått det var her i fjorden i den tid. For penger var det så vondt at der som betalingsmiddel sirkulerte sedler, utstedt av kjøpmenn, som forpliktet seg til å innløse dem med varer for 12-16 skilling»¹⁾ Om enn erindringer fra barndommen kan la den fortone seg annerledes i alderdommen enn den virkelig var, synes i dette tilfelle den gamle skippers ord å gi det rette bilde av de forhold generasjonen etter 1814 levde under. Alt synes å tyde på at Porsgrunn ble hardere rammet av etterkrigskrisen enn de fleste av Norges byer, ja nesten likså hardt som Drammen, den by det gikk verst utover. Og merkelig nok, det gjaldt nettopp Porsgrunn mer enn amtets andre byer.

Svingningene i en bys folketall er et godt indicium på dens trivsel, og ser vi på dem i Porsgrunn, oppdager vi noe meget overraskende. (Se Tabell Va s. 57.)

Anm. til tabellen: Da endringen i folketallet på Osebakken 1815-25 og 1835-45 skyldes en administrativ endring og ikke en reell frem- eller tilbakegang, lar tallene seg ikke uten videre bruke til sammenlikning med de foregående og etterfølgende år. Det Osebakken som i 1842 ble innlemmet i Porsgrunn, omfattet ikke hele det område sorn var tatt med i folketellingen 1835.

Mens således Østsiden og Vestsiden tilsammen, det område som inntil 1842 utgjorde kjøpstaden Porsgrunn, i de 40 år fra 1815-55 bare økte sitt folketall med 24,8 økte alle Norges byer tils. med 154,5, eller i et forhold seks ganger større enn Porsgrunn. Særlig bemerkelsesverdig er en sammenlikning for årene 1815-25, da Norges byers folketall øker ti ganger sterkere enn Porsgrunns.

Tar man for seg Bratsberg amts byer, vil man finne forholdet i folketallet ennå mer påfallende:

En statistisk sammenlikning mellom antallet fødte-døde og folketallet bekrefter ytterligere bildet av Porsgrunn ikke bare som en stagnerende by, men en by i befolkningsmessig tilbakegang, som ikke engang ga muligheter for å beholde sitt fødselsoverskudd.

Da det således i hele perioden 1815-45 var et fødselsoverskudd 245 større enn økningen i folketallet, må det ha foregått en ikke liten utflytning fra byen. Den vesentligste del, ca. 80%, faller i 10-året 1825-35, de svarteste år i byens historie. Tabellen viser også den tydelige endring i 10-året 1845-1855, da byen ikke bare absorberer sitt fødselsoverskudd, men endog øker folketallet med 21 utover dette.

Det har tidligere i byens historie neppe vært påaktet at Porsgrunn, vurdert alene ut fra folketallet, i den grad var en stagnerende by i de første 50 år etter 1814. Den sterke vekst setter først inn i 10-året 1865-75. Hva var årsakene til denne stagnasjon? Det blir et hovedspørsmål å besvare i det tidsrom av byens historie som her skal behandles. Det er forholdsvis enkelt å peke på grunnene til at denne by som så mange av de utpregede trelastbyer, ble hardere rammet av krisen etter napoleonskrigene enn byer med et mer differensiert næringsliv. Før de andre av Langesundsfjordens byer har fått sin historie grundig utredet, er det meget vanskelig uten en omfattende undersøkelse også av dem, å klarlegge hvorfor Porsgrunn vokste så meget langsommere enn de andre byer, og hvorfor stagnasjonen varte så lenge.

Både innad og utad sto det nye, frie Norge i 1814 overfor de største problemer. Et i bunn og grunn ødelagt pengevesen skulle gjenreises og et statsstyre organiseres. Det krevde svære økonomiske ofre og en knugende skattebyrde. En over 400-årig nøye politisk, økonomisk og kulturell forbindelse med Danmark var oppløst. Fra å være deler av samme stat, undersåtter av samme konge, var Danmark og Norge nå «utlandet» for hverandre og innbyggerne «fremmed folk». Da de norske trelasthandlere søkte til det gamle marked i England, ble de møtt av en tollmur som gjorde det nesten umulig å drive lønnsom handel. Fraktene sank til et lavmål som ikke ga sjanse til rimelig forrentning av de skip som under krigen var kjøpt og bygd til toppriser. Skuffelse på skuffelse møtte det norske folk midt i gleden over den nyvunne frihet, som man i den første tid heller ikke fattet rekkevidden av.

Kjøpstaden Porsgrunn var ikke noe stort bysamfunn; det talte i 1815 1508 sjeler fordelt på Øst- og Vestsiden. Dertil kom 535 på Osebakken som en forstad til byen. Det var en svak tilbakegang for alle tre bydeler siden 1801, en følge av den store dødelighet i krigsårene. 15. juli 1814 ble satt opp det første manntall over dem som ifølge grunnloven hadde stemmerett til det forestående valg på representanter til høstens overordentlige storting. I byene var det tre grupper som hadde stemmerett: embetsmenn (også avgåtte), borgere (med borgerskap), og folk som eide gård eller grunn til en verdi av minst 300 riksbankdalers sølvverdi. I Porsgrunn var det henholdsvis 11, 44 og 16, tils. 71, et meget begrenset antall avhengig av stilling og formue. Den siste bestemmelse, om hus over en viss verdi, førte til det forhold at folk som rangerte sosialt lavere, kunne få stemmerett, mens noen som sto høyere på samfunnsstigen, ikke fikk det. Etter yrke fordelte de stemmeberettigede seg således:

I Skien var antallet stemmeberettigede 139. Det større antall besto først og fremst av håndverkere (35) og handlende (46), mens tallet på dem som hadde stemmerett bare ifølge sin eiendom, ikke var særlig stort (22). I Kragerø hadde 131 stemmerett, et forbausende høyt tall idet Kragerøs folketall var nesten nøyaktig det samme som Porsgrunns; det skyldtes vesentlig at det i førstnevnte by var så mange som hadde hus av større verdi. Sjømannsstanden var i Porsgrunn sterkt representert den utgjorde 1/3 av de stemmeberettigede, og da 19 av de 24 av denne stand bodde på Vestsiden, fikk denne bydel et forholdsvis større stemmetall. Østsiden hadde 42 og Vestsiden 29 stemmeberettigede, mens det i forhold til innbyggerantallet ville blitt henholdsvis 45 og 26. Da valgene foregikk om høsten på en tid da sjøfolkene for del meste var ute, fikk de i realiteten gjort mindre bruk av sin stemmerett. Dette samme manntall ble fulgt ved valget til det første ordentlige storting i 1815. I 1817 viste manntallet en svak økning til 75 (i Skien til 140); økningen falt vesentlig på de handlende, 20; sjømannsstanden utgjorde fremdeles 24. Begge ganger, i 1814 og 1815, ble representanten fra Eidsvoll, Jørgen Aall, valgt av felleskommunen Skien - Porsgrunn, til tross for at den første by hadde et dobbelt så stort antall stemmeberettigede. Siden ble, helt til Porsgrunn i 1845 valgte alene, alltid en Skiensmann valgt til representant for de to byer, unntatt en eneste gang, 1824, da grosserer Carl Deichman Møller fra Porsgrunn ble valgt. Denne tendens i valgene kan også tyde på at Skien var i ferd med igjen å ta den ledende stilling fra Porsgrunn.²⁾

En statistikk bygd på de fire folketellingene 1825, 1835, 1845 og 1855 viser med hensyn til fordelingen i aldersgrupper og kjønn ingen for Porsgrunn (+ Osebakken) særegne eiendommeligheter. Overskuddet av kvinner gjorde seg fremdeles gjeldende om det enn viste en tydelig synkende tendens; etter en svak stigning fra 1825 til 1835, da det utgjorde 54,5% av befolkningen, sank det jevnt til 52,6% i 1855. Overskuddet var særlig stort i den midlere aldersgruppe 20-30 år og i de høyere 60-80 år. Antallet enker i forhold til enkemenn var påfallende stort, og begges antall holdt seg merkelig konstant; mens det av de første var 131 i 1835, 130 i 1845 og 139 i 1855, var det av de siste 40, 41 og 42. En vesentlig del av det store antall enker må uten tvil skrives på skipsforlisenes konto eller andre dødsårsaker til sjøs. Antallet gifte sank meget sterkt fra 1835 til 1845, og steg så forholdsmessig enda sterkere til 1855, et uttrykk for de bedrede økonomiske forhold omkring 1850. De to aldersgrupper 10-20 og 20-30 år var de tallrikeste, nestetter den yngste gruppe 1-10 år. De tre grupper tilgjorde ved de fire folketellinger gjennomsnittlig ca. 60% av befolkningen; for så vidt kunne man si at Porsgrunn var en ung by. Barnedødeligheten var fremdeles stor; mens gruppen 10 år i 1835 var 570, var gruppen 10-20 år i 1845 462, og omtrent det samme forhold var det mellom dem også ved de andre folketellinger.