Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XIII] En slekt og en by

av Joh. N. Tønnessen

Fra 1750 flyter kildene til Porsgrunns økonomiske historie rikere, idet tollbøkene, etter et tomrom på femti år, finnes bevart for nesten alle de følgende år. Dermed er en på sikrere grunn til byens skipsfart og trelasthandels historie. Trelasthandelen var byens økonomiske puls som banket i takt med konjunkturene på verdensmarkedet. Det kan derfor trygt sies at svingningene i trelastprisene og de årlig eksporterte kvantum trelast ble fulgt av liknende svingninger i byens økonomi. Vurdert på denne måte faller perioden i to avsnitt. Den første en rolig og stille vekst, etter den langvarige depresjon fra midten av 20-årene, frem til begynnelsen av 70-årene, dog med en temmelig sterk nedgang 1760-61 og 1766-67. Den andre en høykonjunktur i 70-årene under den nordamerikanske frihetskrig, med et alvorlig tilbakeslag i begynnelsen av 80-årene, men siden stort sett glimrende, men urolige år, til krigen i 1807 gjorde en brå slutt på jobbetiden, som et par ganger, særlig midt i 90-årene, ble avbrutt av kortvarige, men skarpe kriser.

Gjennom et enkelt handelshus, byens største - og vi må forutsette at for de andre artet det seg på samme måte - kan vi følge konjunkturenes virkninger i detalj, takket være at senere generasjoner pietetsfullt har tatt vare på slektens arkiv. I hver av våre byer vil en finne at i en periode av deres historie har en eller et par slekter dominert forretningslivet. Om fordums storhet vitner deres imponerende bygårder, minner fra en svunnen storhetstid, nå ofte et rådhus, en skole, et gamlehjem. Om slekten Aall¹⁾ minner nå i Porsgrunn bare et gatenavn. Som slekten har flyttet fra byen og henlagt sitt virke til andre steder, har ilden fjernet nesten alle spor etter den. Bare det enestående at tre brødre, alle født i Porsgrunn, var med på å gjenreise Norges selvstendighet på Eidsvoll, ville være, nok til å sikre slekten en hedersplass, ikke bare i byens, men også i Norges historie.²⁾ - Slektens norske stamfar, Niels Aall den eldre, har mange ganger vært nevnt i det foregående da han ved flere leiligheter hadde spilt en betydelig rolle i ladestedets emansipasjon, men det var først fra 1750 av, da han hadde ervervet sine første sager og skoger, og senere under hans sønn Nicolai Benjamin Aall, at forretningen fikk sitt riktig store omfang. For å se sammenhengen i denne vekst som en eksponent for byens alminnelige fremgang på bakgrunn av konjunkturene, er fremstillingen av handelshuset i byens historie utsatt til dette avsnitt. Var tiden 1720-50 preget av Løvenskiold, var tiden 1750-1814 i ennå sterkere grad preget av Aall.

Slekten Aall stammer fra Danmark, hvorfra et av dens medlemmer, Jacob Aall, i slutten av 1680-årene utvandret til London. Her ble dennes sønn Niels Aall, den norske slektsgrens stamfar, født ca. 1702. En kjenner ikke hans nøyaktige fødselsdatum, og vet heller ikke sikkert når han kom til Porsgrunn; etter tradisjonen skal det ha vært i 1712; da var han hare 10 år gammel. Hva som førte ham til Norge, kan en bare gjette seg til; sannsynligvis er han kommet med en av de mange engelske kommisjonærer, kanskje James Bowman, som nettopp i de årene slo seg ned i byen. Første gang man overhodet finner hans navn, er i et skjøte av 1725 9/11 da han av Sigri Haagensdatter sal. Niels Juuls kjøpte for 20 rd. en «hauge eller rydningsplass under Østre Borge» beliggende mellom Job Christensens (Arweschoug) på den østre og Michel Jensens på vestre side. I 1722 gikk han i Herman Leopoldus' tjeneste, sannsynligvis som forvalter for Ulefosssagene, som Leopoldus hadde kjøpt det året; i 1730-årene ble han ofte titulert forvalter for sagene, men bodde alltid i Porsgrunn. 17. november 1729 giftet Aall seg med Margaretha Josten, datter av Niels Josten, og bryllupet sto på Bjørntvet hos Leopoldus. (Denne hadde i sitt første ekteskap vært gift med Inger Borse, hvis søster Kirsten var Margaretha Jostens mor.) Det var bare 1½ måned etter Niels Jostens tragiske død, og det er sannsynlig at Margaretha etter farens økonomiske sammenbrudd i 1722 hadde holdt til hos Leopoldus på Bjørntvet, som tidligere hadde tilhørt hennes far. Ved sitt ekteskap kom Aall inn i kretsen av sag- og jernverkseiere, og det har sikkert hatt avgjørende betydning for ham. De nygifte satte bo i Hans Laursen Borchs hus («Den gamle tollbod») på Tollbodøen, som Leopoldus hadde kjøpt noen år før, og ved gavebrev av 8. mars 1730 forærte Aall som takk fordi han hadde tjent sin prinsipal «som fullmektig uti åtte år og uti samme tid skikket seg som det en ærlig og tro tjener egnet og anstått». Aall ble ikke lenge boende her, idet han allerede i 1732 fikk skipper Job Christensen Arweschoug til å overlate ham en del av den store tomt denne hadde festet av Leopoldus under Bjørntvet. Arweschougs løkker må ha omfattet opprinnelig hele arealet mellom Floodeløkken, Lilleelven og Porsgrunnselven. Her bygde Aall kort etter det hus som senere gikk under navn av Floodegården, og 17. mai 1736 fikk han grunnbrev både på hustomten og på nabotomten «nedenfor hans oppbygde hus, strekkende seg opp etter allfarveien til bemeldte Aalls hus».³⁾ Heller ikke her ble Aall boende lenge; allerede 1744 solgte han huset til kjøpmann Søfren Nielsen, hvis svoger han var blitt året før. Aalls første hustru var død allerede 1737, og 1738 giftet han seg igjen med amtmann Berghs søster Benedieta Henrikka Bergh, hvis søster i 1743 ektet Søfren Nielsen, (se s. 347). I noen år var Aall uten hus og bodde en tid på Bjørntvet, idet gårdens eier, Løvenskiold, i 1739 hadde flyttet til Danmark og hans sønn siden 1731 bodde på Borgestad. Sannsynligvis i 1748 flyttet Aall igjen til «byen», idet han året før hadde kjøpt av tollskriver Friderich Proph nabohuset til Søfren Nielsens sønnenfor dennes, og her lot ombygge det eldre og mindre hus til det store 2-etasjes hus som senere gikk under navn av Sømoegården. Av hans regnskaper fremgår det at han 1747 lot forskrive med en av sine skippere fra Holland 10 000 blåglaserte taksten til å tekke huset med. Sønnenfor dette hus ervervet Aall flere tomter med et par mindre hus, som han lot fjerne for å gi plass til byens staseligste hus, «Kammerherregården», som han lot byggmester Joen Jacobsen oppføre 1763-65. Her bodde Aall til han i 1779, 77 år gammel, solgte huset til sin ene sønn Jacob Aall, og selv flyttet til sin andre sønn Nicolai Benjamin Aall i «Aallgården», hvor han døde i 1784. De siste 24 år av sitt liv var han enkemann, idet hans 2. hustru var død etter ti års ekteskap i 1748, og hans 3. hustru, Frederikke Sophie Rasch, som han hadde ektet i 1753, døde allerede 1760.

Fra midten av 1730-årene finner vi således Niels AaIl bosatt midt i Porsgrunn, i byens «beste strøk», som forretningsmann. Ved siden av å være Leopoldus' fullmektig begynte han forretning for egen regning; hans eldste bevarte regnskapsbok viser at han i 1732 drev regulær bondehandel med korn, tobakk, brennevin, malt, tøyer o.l. og også forstrakte bøndene med kontante penger. Året etter utbetalte han 19 rd. til Ole og Michel Gaasegrund for en «køllepram» de hadde bygd, og 3 rd. 3 ort til de samme for en fokkemast og messanstang til kreierten «St. Petter». Han har naturlig nok begynt med trelasthandel, og i 1733 betalte han i løpet av året tils. 47 rd. 25 s. i trelasttiende. Hans sjef Leopoldus sr. betalte 563 rd. og Leopoldus jr. 90 rd. Sine trelastforretninger drev Aall ikke alene, men sammen med Hans Kierulf, som var gift med Else Brinch, enke etter James Bowman og søster av Herman Leopoldus' annen hustru, Kirsten Brinch. Her var således ikke bare en forretnings- men også en slektskapsforbindelse. Sammen med Kierulf eide Aall en mindre skute «,Concordia» på 76½ lester, hvori de fra 1732 av i noen år regelmessig sendte trelast til England for felles regning og risiko. Skipet ble i disse år ført av Petter Christian Jørgensen fra Langesund. Han var gift med James Bowmans og Else Brinchs datter Marie Christine og hørte således også til «dynastiet». I 1741 eide han Kierulfs tidligere halvpart i skipet, som en tid ble ført av fru Jørgensens bror Thomas Bowman. En sjelden gang gikk turen til Riga etter seilduk, hamp og rug. På havet var det mange farer. «Jeg er engstelig for de spanske kaperes dristighet som etter avisenes beretning navigerer i Østersjøen», skriver Aall i 1743, «Gud bevare våres skip ... En Arendals-skipper ble frarøvet alt hva de kunne få inntil skospennene». Det er interessant at man så tidlig holdt aviser i Porsgrunn, etter all sannsynlighet danske, tyske og engelske som de fikk hjem med sine skippere. I en instruks for Jørgensen 3. mars 1739 på en reise, til Liverpool heter det: «løvrig innstilles all ting til Eders vigilance (årvåkenhet), om- og forsorg i all ting så vel i sjøen som uti landet at søke våres beste, ha idelig tilsyn at intet innen skipsborde vorder ødet, men all ting på det «minageligste» (sparsommeligste) tilgår, og for all ting husk at påkalle Gud aften og morgen, om lykke og velsignelse, Vår Herre ledsage Eder vel frem og tilbake ønskes inderligst.» Det var ikke bare mot farene på havet Gud skulle beskjerme en, men også mot faren ved land, nemlig tolderne. Da skipper Lorentzen i 1741 hadde med seg en del varer til Aall personlig, fikk han denne formaning: «For Guds skyld bruk forsiktighet derved at man ei på tollboden skal fortrediges». Og til en annen skipper het det noen år senere: «Skulle De uten hasard kunne utrette noe til min fordel ved angivelsen på tollboden i London, rekommenderes samme».⁴⁾

Den andre Aall i den første tid drev forretningen sammen med, var Gunder Solvesen Buer, og etter hans død i 1740, hans enke. Det må ha vært en stor dag for Aall da han i november 1738 sendte skipper Petter Lorentzen til Amsterdam med instruks om for hans og Buers regning å kjøpe et større skip, ca. 150-160 lester, 16-20 gammelt, som de ventet å få for Fl. 7-9000. (Lorentzen hørte forøvrig også til «kretsen», idet hans kone, Kirsten Malling, var kusine av Aalls første kone, Margaretha Josten.) Fra Amsterdam, kom Lorentzen våren 1739 hjem med et skip på 143 lester, som ble døpt «Jomfrue Magdalena Sophia», og 9. juni ble det for første gang ekspedert med trelast til Amsterdam. I 1741 kjøpte Aall av Marichen Buer hennes halvpart i skipet, og i Aalls eie kan vi følge det til sommeren 1746. Av hans kopi- og regnskapsbøker kan vi se hans disponering av det. Da han selv ikke eide skoger eller sager på det tidspunkt, måtte han kjøpe trelasten av andre, og det var fortrinsvis Kloster- og Ulefoss-deler han bød sine kunder; det synes å ha vært. et innarbeidet kvalitetsmerke på markedet. Dette var ikke bare i England; i den første tid var det vel så ofte i Holland og av og til Frankrike. Når han selv ikke hadde behov forskuten, bød han den frem til frakt for andre. I 1741 således til Thomas Cudrio i Drammen for en tur derfra til Lissabon med trelast og retur med salt, 2500 rd. for turen ut og 5 ort pr. tønne for saltet. Cudrio pruttet, og Aall slo av til £ 440 og 1 rd. 12 sk., som Cudrio fremdeles fant for høyt. Til slutt ble de enige om £ 400 (= 2000 rd.) og 1 rd. 12 sk., dessuten skulle befrakteren betale 2/3 av alle havneavgifter. Skipet ble assurert i København og lasten i London. Senere tegnet Aall for det meste sine assuranser i Amsterdam. Men han tok også sjansen på å seile uassurert; det var den rene hasard, men fortjenesten ble desto større om det gikk godt. En får et levende inntrykk av den uutholdelige spenning Aall gikk i, av et brev til sin skipper Bendix Plesner da denne midt på vinteren etter 7 ukers reise kom vel frem med en ladning salt fra Spania:: «Gud skje lov for den fornøyelige etterretning Deres lykkelige ankomst med skipet «Den norske Løve» til Skudesnes; når jeg først har sagt Dem at ikke en skilling hverken i skip eller ladning var forsikret, så kan De lett forestille Dem hvor kjærkommen sådan etterretning måtte være for meg». Denne gang gikk det godt, men en annen gang mistet han etter eget sigende 8000 rd. ved skipsforlis. Det var muligens «Concordia», som forliste 1744. I 50-årene synes Aall å ha hatt forretninger sammen med brødrene Deichman, og en rekke ladninger gikk for deres og Aalls regning. Uttrykket «Aall & Deichman» forekommer som et firmanavn.⁵⁾

Det var under særdeles dårlige konjunkturer i 1730-årene Niels Aall la grunnen til sin forretning. Det var kanskje nettopp derfor den ble så solid. En forretning grunnlagt i dårlige år, og som klarer seg ut av dem, vil lettere berge seg over senere kriser enn den som er grunnlagt på toppen av en høy konjunktur. Det fundament Aall hadde lagt i 1730-årene, ble befestet ved hans dyktighet og av den stort sett rike oppgangstid for alle næringer i Norge fra midten av 1740-årene til begynnelsen av 1770-årene. På grunn av svikt i kildematerialet, kan en ikke følge trelasteksporten fra år til år, den sikreste hjemlige målestokk for konjunkturene. Av de spredte tall en har før 1750 synes 1731 å ha vært det absolutt dårligste år i hele det 18. århundre etter den store nordiske krigs slutt; 186 000 deler gikk ut det år fra Langesunds tolldistrikt. De følgende fem år steg eksporten sterkt til 305 000 deler i 1736, men falt så til 253 000 to år senere. Til John Collett i London skrev Hans Kierulf brev på brev med de heftigste ord om de elendige tider: «Fremmede nasjoner, jeg frykter de har glemt landet og søker annet steds hen for å få bord og bjelker; det må jeg tilstå at i en 20-års tid jeg har vært i Norge, vet jeg aldri noen tid på sommeren farten var så ringe og slett som nå. Fraktene reiser og lasten nesten uselgelig både i London og andre steder. Lasten ei alene til dels må tigges bort, men endog gi 6, 8 ja 10 måneders kreditt». Etter trelasttollen å dømme synes 1740 å ha vært et enda slettere år; den var i 1738 15 564 rd. og i 1740 bare 13 299 rd. «Aldri har kassen for meg vært uti så slett tilstand», skrev Aall til en forretningsvenn 17. okt. 1740; «Gud hjelpe oss til en forandring på denne så tidlig begynte vinter, ti ellers ser det slett ut for den alminnelige. Her er hverken engelske eller hollandske skip, ei heller danske eller vestlendinger, så at handelen er liksom død». Det er ingen kornforråd på loftene. Og, en måned senere heter det: «Ennå er ingen kornfartøyer ankommet, så at vi alle innen stedet lever uti frykt for revolt som, om ingen tilførsel får, sikkerlig vil påfølge»⁶⁾

Det siste hadde Aall en viss grunn til å frykte, for om årene omkring 1740 var svarte for trelasthandelen utenriks, var de innenriks noen av de svarteste år i hele århundret for almuen, særlig sønnen- og østenfjells. Det begynte 1739 med en våt og kald høst, så kornet ikke ble modent, og vinteren som fulgte var en av de strengeste i det 18. århundre. Våren kom med voldsomme ras og oversvømmelser. 1740 og -41 sto kornet fremdeles grønt da vinteren satte inn, og i 1742, da alt endelig så lovende ut, kom innsektlarver og åt opp grøden. «Det var liksom solens glans, varme og vederkvegende kraft hadde tapt noe merkelig, og at jordens avgrøde sto og kvinet uten å komme avsted. Sæden ville i de åringer ikke renne..., og fikk knapt sin sedvanlige grønnhet», skrev Pontoppidan.⁷⁾ Det ble hungersnød; dødsfallenes antall oversteg langt fødslenes. Fra hele det sørøstlige Norge innbefattet Bratsberg, som alltid hadde trengt store tilførsler av korn, lød et rop om hjelp. 16. september 1735 hadde regjeringen opprettet det danske kornmonopol på det sydlige Norge. Det forbød innførsel fra andre land enn Danmark. Det ble til stor fordel for dette, men kunne bli skjebnesvangert for Norge om høsten slo feil, eller danskene fikk bedre priser for kornet i andre land; for de hadde ingen plikt til å skaffe Norge det nødvendige korn. Nå i hungersårene etter 1739 synes tilførselen å ha sviktet katastrofalt, som Aall skrev. Nordmennene hadde som en kompensasjon fått monopol på jerntilførselen til Danmark; men det var satt en maksimalpris på jernet, som ofte brakte selgeren tap. Det var alminnelig å betale jernet med korn, men, skrev Aall i det siterte brev, nå vil danskene ikke ta jern i betaling, bare kontanter.

Regjeringen måtte gå til drastiske tiltak mot nøden i Norge. 1740 ble brennevinsbrenning forbudt og alle brennevinskjeler forseglet og avlevert. I Østre Porsgrunn foregikk dette 13. desember hos Job Christensen Arweschoug øverst i Storgt. ved Osebro, og på Vestsiden hos madame Jens Klil samme dag. 1741 tillot en forordning 7. juli tollfri innførsel av korn til Norge fra alle land; kornet kunne losses hvor som helst, og almuen kunne kjøpe så meget de ville direkte fra skutene. Av det offentlige ble solgt billig korn til de fattige, og da de senere søkte om å få ettergitt betalingen, ble det som regel innvilget. Så sent som i 1749 søkte almuen i Eidanger, Gjerpen og Solum om dette. I 1743 var den verste krise over, og året etter ble kornmonopolet igjen satt i kraft, men ofte senere ble det lempet på når nøden i Norge var presserende; således ble det 8. august 1748 tillatt fri innførsel mot vanlig toll og 1½ måned senere tollfritt året ut. Kornhandlerne i Skien og Porsgrunn søkte om å få det forlenget året etter til juni måneds utgang med den begrunnelse at de tross alle anstrengelser ikke hadde kunnet skaffe korn fra Danmark, Holland eller England; skutene var kommet hjem med halv last, og kornet var blitt så dyrt at almuen ikke hadde hatt råd til å kjøpe det. Stiftamtmannen avviste dette med at det var kjøpmennenes egen skyld; de hadde ikke gjort noe alvorlig for å få hjem korn. Aall fant blant almuen «en stor bedrøvelse for kornvarer», og søte å skaffe dem det både fra Holland og England. Også i 1756, -63 og -67 ble det lempet på kornmonopolet, men da også som utslag av en begynnende liberalisme i næringslivet.⁸⁾

De urolige politiske forhold som begynte med utbruddet av den østerrikske arvefølgekrig i 1740 og den svensk-russiske krig 1741, skulle erfaringsmessig begunstige norsk trelastutførsel og skipsfart. At det ble tilfelle i Porsgrunn, synes trelasttollen å vise; den steg fra 13 300 rd. i 1740 til 16 350 rd. i 1742. Men så viste den et voldsomt fall til 1745 da den bare innbrakte 11 475 rd., det laveste tall som overhodet kan finnes i hele det 18. årh. I de foregående år hadde den sjelden vært under 16 000 rd., og fra og med 1751 var den bare to år så vidt under 20 000 rd. «Gud give på konjunkturene en god forandring», var Aalls ønske på nyåret 1746. Dette år ble etter trelasttollen å dømme nesten like slett som det foregående, men resten av 40-årene synes å ha vært middels gode, til endelig det store omslag kom i 1751 med 20 600 rd. i trelasttoll og 420 000 utførte bord og 81 500 bjelker. At prisene på trelasten var stigende allerede i 1749, viser Aalls brev til forvalter Møller på Klostersagene, hvori han tilbød å gi 1 rd. 60 sk. mer pr. 120 bord enn foregående år samt yte et forskudd på 1200 rd. til brukets drift. Det var under slike konjunkturer Niels Aall befestet sin forretning i de for ham betydningsfulle 1740-år.

Til de dårlige tider kom for Aall to uheldige begivenheter. Senhøstes 1740 hadde han tillastet en skute med trelast og latt den forhale til Langesund i vinterleie for derfra å kunne stikke tidligst mulig i sjøen om våren. Her hendte det ulykkelige at skip og ladning brant opp. Aall må her uten tvil ha lidd et større tap da det dengang ikke var assuranse å få mot brann, bare mot forlis. Midt i august 1743 brant alle 4 Ulefossagene ned, og da samtidig Klostersagene stoppet for vannmangel, måtte Aall annullere en ordre fra Collett i London. Visstnok eide Aall ikke disse sagene, men han kjøpte sine bord der og kom nå i vanskeligheter overfor sine kunder. Hans forretning vokste jevnt og sikkert i 40-årene. Antallet utskipede ladninger trelast i egne skip var:

Det er av datidens regnskaper meget vanskelig, for ikke å si umulig, å finne ut hva en forretning kastet av seg. Riktignok har Aall hvert år en balanseoversikt over inntekter og utgifter, men da til utgifter er henregnet det han i årets løp har uttatt til sitt private forbruk - til barna, til husholdningen, til kjøp og bygging av hus - angir overskuddet slett ikke årets fortjeneste, men heller det han har kunnet legge seg opp etter at alle forretningens og husstandens utgifter er dekket. Ved likningen til skatten i 1743 oppga han som nevnt sin formue til 6000 rd. Balansen for 1744 viser følgende:

I 1750 viser balansen henholdsvis 13 748 rd. og 5359 rd., og 1751 21208½ rd. og 5892 rd. Det er tydelig en meget sterk stigning i forretningens overskudd. Hva den enkelte ekspedisjon kastet av seg, er også meget uklart. Når således oppgjøret for «Magdalena Sophias» 2. - reise 1746 er anført med et overskudd av 1413 rd., er det helt misvisende. Tallet er fremkommet ved at det fra det ladningen ble utbrakt til, 2852 rd., er trukket 1439 rd. «diverse utgifter på reise», men ser man nøyere etter, må herfra også trekkes 667 rd. som Aall hadde kjøpt trelasten for, og 347 rd. i utgifter til skip og last før avreisen (toll, tiende, hyre, proviant osv.). Overskuddet ble således bare 399 rd., hvorav Aall visstnok også skulle betale de øvrige parthavere deres andelsvise fraktinntekt. Man må dog ta i betraktning at det var medgått 525 rd. i ekstraordinær utgift til nye seil i Amsterdam. Denne utgift er belastet utgiftskontoen for denne ene ekspedisjon og bidrar således til helt å forrykke bildet av den reelle fortjeneste.

Til transporten av trelasten gjorde Aall seg nesten helt uavhengig av andre; det er sjelden å finne at han befrakter et utenbys skip, det er da gjerne fra Arendal. I 1744 fikk han sitt, tredje skip, det store «Taalmodighed» på 219½ lester. Det svarte i sannhet til sitt navn og var Aall-skipet fremfor noe annet; vi kan følge det i Aalls eie i de neste 35 år, da det regelmessig og tilsynelatende uten uhell hvert år gjorde sine 2-3 turer til England. Det ble i mange år fra 1744 av ført av Peter Johansen Holst. I 1779 var Jacob Aall og Lars Wright eiere av hver sin halvpart i skipet, som de da solgte for 5000 rd. til Bernt Anker i Christiania, fordi mannskapet var blitt knepet for smugling av te i London hvor myndighetene truet med å konfiskere skipet. Rederne måtte betale 300 rd. for å få skipet fri; det var derved kommet så i miskreditt at de heller ville skille seg av med det enn å risikere en gjentakelse. I 1747 kjøpte Aall av en hollandsk skipper gallioten «de Kolve» for 1332 rd.; den var på 58 lester og ble omdøpt til «Fransisca Christina». Det var med denne skute han året etter sendte sin eIdste sønn Niels, da 12 år gammel, med skipper Lars Wright til en forretningsvenn på øya Jersey, hvor sønnen ble i tre år og lærte fransk, engelsk, navigasjon, bokholderi, dans og musikk. 1746 lot han bygge i Arendal for Løvenskiolds, brødrene Deichmans og egen regning skipet «Peter & Anna», 82½ kommerselester; 1748-59 ble det ført av Lars Wright. I fire større skip Aall var reder for 1750-51, var visstnok Løvenskiold største parthaver. Det var «De tvende Brødre» 166 kI; «Margrethe Benedicta» 151 k.l., nybygd; «Anna Dorothea» 158 k.l. og «Constance» 220 k.l., bygd i Arendal 1749. Alle disse nevnte skip utgjorde uten tvil det vesentligste av Porsgrunns handelsflåte i 1740- og -50-årene. 1752 kjøpte Aall 1/8 i «Den norske Løve» 192 lester, for 1125 rd., 1753-54 alle parter i «Laurentius» 215 lester, for 5000 rd. Det er forøvrig vanskelig å avgjøre hvilke skip han til enhver tid eide. Ett er dog sikkert at han neppe har eid et eneste skip helt alene, men bare en større eller mindre part i det. Det fremgår bl. a. av det skifte han holdt i 1760 etter sin tredje hustrus død.⁹⁾ Men han har uten tvil hatt disposisjonsretten over skutene. Selv om ekspedisjonen helt gikk for hans regning, måtte derfor alltid fikseres en viss frakt for turen, hvorav de øvrige parthavere fikk sitt eventuelle utbytte.

Som nevnt bestyrte Aall for Løvenskiold Ulefossagene, Holla Jernverk og hans trelasthandel. På sagbruket og verket hadde han forvaltere under seg. Skipet «Claus Berthel», 202 kI, som stadig finnes i Aalls regnskaper, var visstnok i sin helhet Løvenskiolds, og likså det store skip «Patientia», 271 k.I. som Aall i 1761 og -64 kjøpte de fleste parter i. Årsoppgjørene med Løvenskiold viser at han for sitt arbeid hadde en årlig lønn av 100 rd. I 1751 ba han om ny instruks og nøyere regulering av forholdet mellom dem, og fra 1752 hevet Aall 400 rd. om året i lønn. Hvert år ble regnskapet sendt Løvenskiold til revisjon og kom tilbake med hans antegnelser. Da det engang var anmerket at det til «Patientia»'s første vårtur 1748 var medgått usedvanlig meget til proviant, ga Aall tilbake dette megetsigende svar: «Jeg må tilstå at en stor del proviant er medgått til P., men som min høygunstige herre vil av erfarenhet erindre seg at matrosene ved de lange vintrer gjerne er så utsultet, så går av den årsak mer til proviant til forårsreisen enn de andre». Og at vinteren nettopp det år var lang, viser et annet brev 6. mai: «Vinteren er ennå aldeles ikke hensvunnen. Nattekuldens strenghet forvolder at Nordsjø helt ifra Ulefoss til Fierestranden ligger frosset unntatt noen råker her og der på isen sees. Voldsfjorden er ei heller oppe». Det var derfor lite tømmer og sagene kom sent i gang. I 1751 gjentok det samme seg, og det var grunnen til, skrev Aall til James Norman i London, at «det har vært mer knapt på deler enn noen sommer jeg har visst om siden jeg kom til Norge». Det var således ikke bare konjunkturene, men også naturen som la hindringer i veien for trelasthandelen, og særlig ille var det i et år som 1751, da etterspørselen etter last var stor og prisene stigende.¹⁰⁾

Som Aall i det vesentligste gjorde seg selvhjulpen med skip, gjorde han til dels det samme med skog og sager. Det var i pakt med de store handelshus' system, å beherske alle ledd i kjeden fra skogen til markedet i utlandet. De første sager han ervervet, lå på Smidieøen ved Skien, som han kjøpte av boet etter Hans Kierulfs enke i 1746 for 4000 rd. Aall hadde uten tvil hatt befatning med sagene der før, da han var i kompaniskap med Kierulf, og hadde sikkert bestyrt dem for enken 1743-46. På Smidieøen lå 4 privilegerte sager med tilsammen 29 400 bords kvantum, 1 kvernhus med 3 kverner, 2 gamle laksefisker og 11 «husvåninger», hvorav det ble svart årlig grunnleie. Både laksefisket og kvernen forpaktet Aall bort; i de tre årene 1768-70 fikk han i avgift for det første 20 rd. og for den siste 47 rd. Aall hadde ved auksjonen 1746 over Kierulfs eiendommer også gjort bud på hans betydeligste eiendom, det såkalte Vestfjelske Bruk, som foruten to sager på Herre (1. og 2. Nedre Herre Sag) også omfattet betydelige skoger, gårdparter, «lande- og elvebruk med 14 dammer i brukets elver», Løvenskiold kjøpte dengang herligheten for 14 910 rd., og i 1760 solgte hans arvinger det til Aall, uten at kjøpesummen kjennes; den har dog neppe vært mindre enn i 1746. (James Bowman hadde gitt 4545 rd. for bruket i 1727; det var således, en stor verdistigning i de følgende 20 år, og den fortsatte siden.) De to Herresagers kvantum var 20 100 bord. Aall eide også den lille Svenseid sag i Lunde på 2000 bord. I 1760 hadde han således 7 sager med, en samlet tillatt skurd av 51500 bord. (Da dette etter gammel regnemåte var «store hundre», var den reelle skurd 61 800.) Han var dermed rykket opp blant de betydeligste sageiere og trelastprodusenter i hele Bratsberg. Høyest kom Løvenskioldene med 141 900 bord, dernest kom Adeler'ne med Klostersagenes frie skurd (ca. 80-120 000), så brødrene Jørgen og Zacharias Simonsønner (Wesseltoft) med 9 sager på 63 360 bord. Som nr. 4 kom Niels Aall, men da han foruten sine egne sagers skurd årvisst kjøpte det meste av skurden fra Ulefoss og til dels også fra Klostersagene, har han i 1760 sannsynligvis vært amtets største trelasteksportør. En tid forpaktet han også en skurd av 12 000 bord på to sager under Drammens tolldistrikt. For å sikre seg det nødvendige tømmer kjøpte han opp gårder med tilhørende skoger, hvorav de betydeligste var Oppdal og Øverland i Bø, som han kjøpte i 1765 for 5900 rd. Sistnevnte, som nå omfatter 26 000 mål skog, har til i dag alltid fulgt eierne av Ulefossbruket. Det var ellers neppe et sogn i det midt-vestre Telemark hvorfra den naturlige fløtningsvei gikk til Nordsjø, hvor Aall ikke eide flere skoger.¹¹⁾

Niels Aall var også en tid som partisipant interessert i Omdals Kopperverk i Skafså. Verket var anlagt ca. 1670 og hadde som så mange liknende hatt en skiftende skjebne, da det i 1749, etter en tid å ha vært nedlagt, ble gjenopptatt av et partisipantskap med oberstløytnant Christian von Koss som driftsleder. Av Aalls kopibok fremgår at verket bare brakte tap og stadig trengte nye tilskudd av driftskapital, og etter at Koss døde i 1758 synes det å ha gått istå, for i 1766 å bli helt nedlagt. To år før hadde Aall solgt sine 2/21 parter for 1333 rd. Da det i 1779 var tale om å gjenoppta driften, avslo hans sønn Jacob å gå med. Han la da skylden for det tidligere mislykte resultat på partisipantenes uenighet, og antydet at han nok skulle ha tjent på verket om han hadde kunnet drive det alene. Kopperverket synes å være det eneste foretagende Aall tapte penger på. Ved siden av sin uomtvistelig fremrakende dyktighet var han forfulgt av et sjeldent hell.

Hvor stor kapital Aall omkring 1760 hadde lagt ned i sin forretning, lar seg ikke fastslå. Anslagsvis kan man gjette på nærmere 100 000 rd. Ved skiftet etter sin 3. hustru i 1760 oppga han selv sin formue til 35 925 rd., men da hadde han allerede to ganger tidligere avholdt skifte med sine barn i de to første ekteskap. Hadde Aall lykken med seg i sine forretninger, møtte han desto flere sorger i sitt privatliv. Tre hustruer fulgte han til graven, og ni av sine tretten barn. De fire førstefødte av barna døde som ganske små, og i løpet av 9 år (1731-39) mistet han fem barn og sin hustru. Særlig smertefullt må det ha vært for ham i 1760 å miste både sin 3. hustru og sin eldste dalevende sønn Niels, 24 år gammel, som var eslet til å gå inn i og overta farens forretning. Etter sitt 3-årige opphold på Jersey, var han kommet hjem og arbeidet hos sin far. I 1758 førte han et par turer «De 2de Brødre», og var så smått også begynt med forretninger for seg selv, da han ifølge tradisjonen døde etter et altfor overdådig gilde som farens forretningsvenner arrangerte for ham i Arendal. Hans lik ble satt i Østre Porsgrunns kirkekjeller to måneder etter Aalls 3. hustru, Frederikke Sophie Rasch, som visstnok var den første som ble bisatt der, 2. oktober 1760.¹²⁾