Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Båndene løsner | Striden om Porsgrunns losserett
Den frihet som i 1788 og -89 ble tilstått Borgestad og Raynes var en logisk følge av den rett som i 1737 ble tilstått Porsgrunn. Det som utløste i en akutt og voldsom strid den latente tvist om retten til å losse også på ladestedene, var Skiensborgernes ansøkning i 1732 om ikke bare bekreftelse på, men også en forbedring av de tidligere privilegier av 30. juli 1662, som til dels var blitt bekreftet 25. april 1682. Privilegier var en kongelig personlig gunstbevisning og måtte derfor fornyes ay hver ny konge. Da Christian 5 døde i 1699 og ble etterfulgt av Frederik 4, søkte Skien både i 1700 og under kongens reise i Norge 1704 om stadfestelse og forbedring av sine privilegier, men uten å oppnå noe. I de følgende år var byen derfor uten konfirmerte privilegier, noe som hadde svekket det formelt juridiske grunnlag for hyens kamp for sine rettigheter. Søknaden til kongen 16. juni 1704 ble frembåret i så gripende, patetiske vendinger at det måtte kunne røre en sten. Hør bare! Med bibehold av tidens rettskrivning er det et ypperlig kulturbilde av underdanige undersåtter overfor den eneveldige konge: «Ey alleene denne Byes fattige Indvaanere, mens end og det gandske Konge Rige, ligesom bøyer sig i Støfvet, og glæder sig (over at) alles voris Christmilde Konge, vilde verdige sine fattige Norske undersaatter den Naade, at sette fødder paa de haarde Klipper, der og medfører et sært naadetegn til landets tarf, og trøstige opkomst for de fattige Steder, Som hidindtil har ventet den Salvede, under hvis skygge Indbyggerne lever i fred. Allernaadigste Arfwe Konge og Herre. Med dette og voris høye nød, Knæler vi Fattige Scheens Indbyggere i allerdybeste underdanighed, og alle som en mand sørgelig frembær voris bedrøfvelige tilstand, i det haab, at Eders Mayestets naademilde øyne skal see Stedets leilighed, og komme i Erfaring, at det er nu fast paa det yderste, med dets undergang . . ., aldting ligesom ifører sig Sørgedragt, Ofver dends ødeleggelse som i almindelighed tager overhaand . . . denne fattige bye, er under saadan trengsel, som ey er at beskrifue ... ». I slike og liknende vendinger ba de 23 borgere som underskrev supplikken, at byens privilegier måtte bli konfirmert.17)
Dette bønnskriv var ikke blitt til på magistratens initiativ. Da den fikk skrivelsen til betenkning, imøtegikk den på flere punkter borgerne, og konkluderte med at forholdene slett ikke var så ille «endog i denne gode tid». Men noen nye privilegier kom det ikke ut av det. Da den nye konge, Christian 6, i 1730 hadde besteget tronen, utstedte han en forordning om innsendelse til regjeringen av alle privilegier til eventuell konfirmasjon og forandring. 16. april 1731 sendte Skiensborgerne, med borgermester Bredahls anbefaling, sin ansøkning, som var underskrevet med 13 navn, 12 fra Skien og bare 1, Chrystiel18) i Brevik, utenbys; altså ingen fra Porsgrunn.19) I de tidligere privilegier av 1682 ba de om den forandring at som forhen i Eidanger, Bamle og Gjerpen, måtte borgerskapet ha enerett til lastehandel også i Solum, som «med sin lastehandlings drift strekker seg til havnene og ladestedet Porsgrunn». Men da det hadde innsneket seg megen misbruk og overtredelser av byens gamle rettigheter, ba de om at det under fastsettelsen av de nye privilegier måtte tas hensyn til 8 poster:
1. Da de fremmede kornskuter på ladestedene og i uthavnene solgte sitt korn i smått til bønder og andre og de holdt opplag der som de også solgte ut i smått, måtte dette forbys. De skulle påbys i 8 liggedager å gi de fattige forkjøpsrett til korn, og i den tid måtte det ikke være tillatt de borgere som handlet med korn å kjøpe noe, først etterpå.
Så kom punkt 2, som skulle bli årsak til den store strid: «Da innen- og utenbys boende, som ikke er borgere, på uthavnene oppkjøper atskillige varer hvormed de siden driver kjøpmannskap», så måtte det forbys skipperne«å selge eller losse deres varer på strømmene og fjorden, men at skulle dermed oppseile til Skien, som i følge privilegiene den 30. juli 1662 er det rette lossested, og der selge deres varer og ikke ligge underveis i Brevik, Porsgrunn, Gråten og andre steder for å avhende deres varer.»
Punkt 3. gikk ut på å forby håndverks- og arbeidsfolk, under påskudd av å være borgere, å handle med korn og trelast. 4. siktet til å hindre oppkjøp av slaktekveg og fetevarer av bøndene, som skulle pålegges å bringe sine varer til torvs i Skien fra hele Bratsberg. 5. var rettet mot jernverkenes handel med bøndene og at disse ble betalt med varer istedenfor rede penger som de så skulle kjøpe sine varer for hos kjøpmennene i byen. 6. skulle sikre sageierne deres enerett til kjøp av tømmer, og uten at navnet Adeler var nevnt, synes borgernes forslag å tilsikte en endring i vedtekten av 1663 om Adelernes enerett til tømmerkjøp i visse sogn. 1 punkt 7. krevde de i overensstemmelse med det kongelige reskript av 25. juni 1725, en stadfestelse av at alle saker som forefalt ved sagene, på elven og fjorden og ved tollboden skulle høre under byens jurisdiksjon og ikke under landets. De ba om at alle tollbetjentene både i Skien og på ladestedene måtte delta med borgerskapet i alle stats- og byskatter. Til slutt søkte de i punkt 8. om tillatelse til å oppkreve dobbelt aksise for bedre å kunne renovere havnene og øke magistratens små inntekter.
Mens saken gikk sin langsomme «departementale» gang, ble Skien rammet av en katastrofe, den store bybrann 11. oktober 1732. Dels for å utnytte dette som en ytterligere presserende grunn til å hjelpe den nødlidende by, dels for å purre på sin tidligere ansøkning som de etter nesten to år ikke hadde fått noe svar på, sendte borgerne en ny ansøkning, hyori de foruten ordrett å gjenta de 8 punkter ba om spesielle lettelser og hjelp til gjenreising av byen. Skrivelsen er datert 2. januar 1733, men neppe sendt før i februar, fordi borgerne denne gang sikret seg et langt bredere grunnlag enn før. Den var undertegnet av 28 borgere i Skien, og ble på anmodning av dem tiltrådt av 10 borgere i Brevik og 7 i Porsgrunn. De 7 var Gunder Solvesen, Job Christensen Arweschoug, hans sønn Bertel Jobsen Arweschoug (senere forvalter hos Aall på Ulefoss), Jens Jensen Kiil, Thomas Bugge, Jacob Hansen Post og (et nokså uleselig navn) P. C. Seidelin (?, ellers ukjent). J. Arweschoug og Kiil var skipsførere, B. Arweschoug tømmerfoged, og befattet seg således ikke direkte med handel, og både Bugge og Post var nærmest for småhandlende å regne. Gunder Solvesen var den mest formående av dem. Det som kan forbause en, er å ikke finne ladestedets tre store handeIshus, Herman Leopoldus, Hans Kierulf og Niels Aall, og grunnen var ganske enkelt den at ingen av dem hadde tatt borgerskap. De ble, som vi skal se, også de ledende i opposisjonen mot Skien.
Myndighetene hadde somlet så lenge med å behandle den første ansøkning, at da de endelig tok saken opp til drøftelse, behandlet de begge ansøkninger under ett. Denne for Skien og ladestedene så viktige sak kan ikke sies å ha fått en så grundig behandling som den fortjente. Ansvaret for det faller i første rekke på stattholder Rantzau, som i en nokså overfladisk betenkning i alt vesentlig anbefalte alt det borgerne hadde bedt om, og hverken kanselliet (departementet) eller konseilet (statsrådet) gjorde stort annet enn å tiltre hans forslag. De viktigste endringer var at borgerne ikke fikk medhold i punkt 5 og 6; begge poster ble rett og slett tatt ut av privilegiene. Til 5 bemerket kanselliet at det ville være altfor tungvint om bøndene, etter å ha fått sitt kontante oppgjør med jernverket, skulle være nødt til å reise inn til byen for å handle, og til 6 at det måtte bero på kongelig approbasjon om borgerne innsendte et andragende om endring i sagbruksvedtekten. Ansøkningen i punkt 8 om dobbelt aksise ble avslått, og til hjelp for de brannlidte ble ved særlig kgl. res. 28. april 1734 bevilget 10 års frihet for konsumsjon med 437½ rd. pr. år.
Et blikk på de 8 punkter vil vise at det var i punkt 2, om losseretten, hovedmomentet i privilegiene lå. Den endelige utforming av dem slik de ble gitt 23. september 1735 var nesten ordlydende med borgernes formulering med den fatale bestemmelse at «de seilende med deres fartøyer skal være forbundne at oppseile til byen ... og der ved bryggene losse og selge deres varer og ei underveis ligge enten i Brevik, Porsgrunn og Gråten og andre steder for at forhandle deres varer.» For Skiensborgerne var dette en stor seier og sikkert en gledens dag da det ble lest på rådstuen 18. november 1735. Det var en seier både over bøndene langs fjorden og først og fremst over de utenbys småhandlende og borgere. Når stattholderen kunne anbefale og regjeringen tiltre dette, synes de å ha vært uvitende både om de tidligere lover som tillot en viss losserett på ladestedene, og om de geografiske forhold som gjorde seilasen opp til Skien meget vanskelig og brysom. Det var et stort tidsspille og en fordyring av varene for befolkningen helt ute fra Langesundskanten å skulle reise til Skien etter nødvendige varer, korn, malt, salt og brennevin, som de viktigste. Stattholder Rantzau hadde til styrke for sin anbefaling henvist til at borgerne i Brevik og Porsgrunn hadde tiltrådt ansøkningen. Men han hadde oversett et meget viktig forbehold disse hadde tatt. Som borgere var de selvsagt med på alt som kunne sette en stopper for strandsitteres og bønders direkte handel med de fremmede, men Breviksborgerne hadde uttrykkelig tatt den reservasjon at på ladestedene skulle de utenbys borgere ha losserett, slik som de for hadde hatt. Og det var med denne reservasjon Porsgrunnsborgerne hadde tiltrådt privilegiesøknaden. Det skulle ikke vare lenge før det gikk opp for dem at de var tatt ved nesen, og de reagerte da også i overensstemmelse dermed.
Stattholder Rantzau var forøvrig en prinsipiell motstander av ladesteder; i en memorial 17. mars 1736 til rentekammeret foreslo han bent frem å avskaffe alle eller en del av ladestedene, strengt verne om kjøpstedenes privilegier, og pålegge alle som heretter tok borgerskap å bosette seg i byene, «hvorved den skadelige handel ved ladestedene etter hånden og uten tvang ved de der nu boende såkalte borgeres død endelig engang må opphøre». På de ladesteder som var nødvendige, måtte ikke finnes handelsmenn for egen regning, bare borgerskapets tjenere. - Med en slik innstilling var det rimelig at han gikk helt inn for Skiens privilegier på ladestedenes bekostning. Det var et konservativt standpunkt, som nok regjeringen engang hadde hatt og gjort forsøk på å gjennomføre, men måttet oppgi. Det måtte også Rantzau ettersom striden om privilegiene utviklet seg.20)
Av stridens gang fremgår at aksjonen ble åpnet av dem som var mest skadelidende, strandsitterne på ladestedene, småhandlerne (høkerne), bøndene og arbeidsfolkene, og at borgerne og de store ikke-borgerlige handelsmenn på ladestene har utnyttet denne aksjon til støtte for sin kamp mot privilegienes punkt 2. Etter et første mislykket forsøk sendte strandsitterne på ladestedene, det vil si Porsgrunn og Brevik, til amtmannen, stiftamtmannen og stattholderen en rekke skriv med klager over de skadelige følger av losseforbudet på ladestedene. (Det er hele tiden bare tale om korn; det behøver en derfor ikke å gjenta senere her.) De lærte etter hvert å sikre seg sakkyndig bistand til en stadig mer saklig og velbegrunnet argumentasjon. I sitt første klageskriv 13. desember 173521) argumenterte de bare med de faktiske forhold: det var ikke korn å få kjøpt i omlandet, alt måtte de få fra de danske skutene i Skien, og det var dyrt å reise deropp hver gang de skulle kjøpe i smått. De hevdet at det i de tre ladesteder tilsammen «er fast likså mange som Skiens innbyggere er», og et annet sted at det «er flere sjeler enn som Skiens innbyggere er». Amtmannen avviste deres klage som skrevet på ustemplet papir og uten bistand av sorenskriveren. De passet derfor på at denne formelle side av saken var i orden med det nye skriv 1. februar 1736, hvori de gjentok sine argumenter, og føyde til at losseforbudet var i strid med tollrullen av 29. februar 1732, som tillot dem å kjøpe på ladestedene til husbehov fra de danske skuter. Da kjøpmennene i Skien ikke kjente dem, fikk de ikke kreditt. De ba om å få nyte noen få liggedager på de tre steder og derunder få kjøpe «i skjeppe- og tønnetall noe lite», som de forpliktet seg til ikke å selge videre til bøndene.22)
At det var strandsitterne på Osebakken som var de ledende i denne aksjonen, fremgår derav at 10 av de 20 underskrivere bodde der. Og i den betenkning over klagen som amtmannen utba seg av borgerskapet, erklærte dette at «de fleste av de klagende er bekjent å være av strandsitterne på Åsebakken i Porsgrunn», og det var de som hadde overtalt de andre 10 fra Brevik og Langesund til å gå med. I det senere oppløp i Skien 2. mai ble også en mann fra Osebakken utpekt som leder, Christian Andersen. Borgerskapets betenkning sendte 23 strandsittere og loser, sammen med en lite imøtekommende resolusjon fra amtmannen, som bilag til sin hovedsupplikk 12. mars 1736 til stiftamtmannen. De ba om at lossing på ethvert sted måtte være tillatt etter tollrullen og tidligere anordninger. For tiden, skrev de, «er her nu en stor jammer blant oss idet borgerskapet i værende tid ei er selvforsynt», og de danske skip ikke kan komme til for is. Da det i privilegiene av 1735 sto «så vidt de ikke alle ved andre forordninger er forandret», søkte de ved dokumentering av tollrullen 1732 og privilegiene 1662 og 1682 å vise at lossing av korn på ladestedene var tillatt til tross for de nye privilegiers punkt 2. - 9 av de 23 underskrivere var fra Osebakken, nesten alle de andre fra Brevik og Langesund, mens vi i denne aksjon omtrent ikke finner deltakelse fra Vestsiden i Porsgrunn eller fra Eidanger-Porsgrunn. Det har sin naturlige forklaring. På Vestsiden bodde alle de offentlige funksjonærene, som ikke drev noen handel ved siden av, matroser og arbeidsfolk som måtte kjøpe det meste av det de trengte, og bare en større kjøpmann, Gunder Solvesen. I Eidanger-Porsgrunn bodde tolderen og de store ikke-borgerlige handelsmenn. Men nettopp på Osebakken finner vi ifølge konsumsjonsmanntallene særlig dem som hadde størst fordel av fritt kornsalg, nemlig brennevinshandlerne; de hadde interesse av billig, direkte kjøp på stedet fra skutene, uten borgerlige mellommenn i Skien, både til sin brennevinsbrenning og uten tvil også til videresalg i smått til fattige sjø- og arbeidsfolk. Også de som drev med det manntallene kaller husnæring, solgte nok brennevin; de trengte korn også til å bake brød til skipsproviant, og malt til ølbryggingen. I sin nevnte betenkning hadde borgerskapet uten tvil rett når det hevdet at den virkelige grunn til strandsitternes misnøye var at de «nå ikke lenger som tilforn kan få så vel av de danske innkjøp til deres brennevinsdestillering samt at mange av strandsitterne, løser og arbeidere har ei alene innkjøpt av danske fartøyer til deres husers fornødenhet, men endog for bønder gjort opplag.» Mange hadde kjøpt for 60-80 rd.; så mange kontanter hadde de ikke, og hadde derfor måttet ta på kreditt, hvorfor selgeren tok 12, 16 til 24 skilling mer pr. tønne enn markedsprisen.
Denne betenkning, avgitt 10. februar av 19 borgere, var også underskrevet av Kierulf, Leopoldus, Aall og Arweschoug fra Porsgrunn. Også på andre punkter enn de nevnte gikk de mot strandsitterne: Om det til sine tider var vanskelig for skutene å komme opp til Skien, kunne strandsitterne bli forsynt hos de handlende på ladestedene med alt det de trengte for omtrent samme pris som de ga danskene. På samme måte som borgerne på ladest,edene, skrev de, var fornøyd med at privilegiene forbød lossing der - en uttalelse de snart skulIe fragå -, burde også strandsitterne, «der alltid for deres arbeid blir meget vel betalt», være tilfreds «når de straks ved sin bopel kan bli forsynt med hva behøves». - Straks privilegiene var lest på Skiens rådstue, inngikk en del Skiensborgere sammen med Kierulf, Aall og Borse fra Porsgrunn og Chrystie fra Brevik en skriftlig avtale om felles forsvar av de nye rettigheter. De forpliktet seg heri til «ei alene at håndheve de givne friheter, men endog ei uti noen ting å svekke eller underminere våre medborgere». De lovte også å angi overtredelser av privilegiene. Det siste gjorde de også ved straks etter å angi til magistraten at en dansk skipper hadde ligget sommeren over i Vestre Porsgrunn og der solgt korn i smått, kjøpt trelast skåret på Herre og solgt den til fremmede. For å hjelpe opp trelasthandelen søkte de 16. januar 1736 kongen - Kierulf, Leopoldus og Aall var med på det - om tillatelse til i likhet med Kristiansand å få innføre korn fra fremmede steder (ikke bare fra Danmark); det ville trekke flere fremmede skip til stedet når de ikke behøvde å komme ballastet; og det trengtes i høy grad, da trafikken fra utlandet hadde vært meget slett, og etterspørselen etter distriktets trelast meget ringe. - Når også handelsmennene i Porsgrunn - man kan ikke godt kalle dem borgere, fordi de tre nevnte da ikke hadde tatt borgerskap - til å begynne med kunne stille seg solidarisk med Skiens borgere til forsvar for privilegiene, viser det at standsinteressene var sterkere enn de lokale interesser. Det samme var derfor også tilfelle hos strandsitterne, som rettet sin kamp ikke bare mot Skiens handelsmenn, men mot disse som klasse hvor de enn bodde og påberopte seg privilegienes rettigheter.
Strandsitternes aksjon fikk støtte også av bøndene i de fire sogn ved Langesundsfjorden. 4. juni 1736 sendte de en supplikk hvori de påstod at privilegiene virket slik at mange fartøyer ble skremt bort fra fjorden og seilte sin vei igjen. Derved ble det slik mangel på korn hos kjøpmennene i Skien at de ikke kunne få kjøpt noe hvor meget de enn ville gi, og det korn de hadde igjen, hadde gått med til utsed. Hos de utenbys handlende i Porsgrunn var lagrene tomme, og de kunne ikke få kjøpt på de danske fartøyer «hvorav vi ser en temmelig del med Guds velsignelse å ligge her utenfor i fjorden, førenn samme fartøyer til Skiens brygger oppkommer», og det kunne de ikke på grunn av den store vårflom i elven. I Leopoldus' senere nevnte fremstilling av saken finnes nesten ordrett så mange av de samme vendingene som i bøndenes skriv at de ikke kan skyldes en tilfeldighet, men må være inspirert av ham. Skrivelsen var på anmodning av bøndene forfattet av daværende prokurator i Skien, Thomas Lange (fra 1750 tolder i Porsgrunn), hvis hustru Barbara Abigael Monrad var kusine av H. Leopoldus jr. - Amtmannen gikk i sin betenkning helt god for at det forholdt seg som bøndene sa; de hadde oppholdt seg ved fjorden i 8 dager uten å få kjøpt noe korn. Høsten året før hadde slått feil. Amtmannen gikk da til det vågelige skritt å tillate de utenbys borgere å losse noen danske skuter, og han tok selv ansvaret på seg: «Da på det de ei med kone og barn skal krepere av hunger og mangel på korn, er jeg alle tider tillike med de utenbys borgere de danske skippere responsabel for all tiltale de utenbys borgere kan påføre dem inntil noen forandring kan erholdes fra høye steder.» Da stiftamtmannen, Benzon, kort etter, 16. juni, tillot inntil videre lossing i Porsgrunn, var i virkeligheten hovedpunktet i Skiens privilegier opphevet. Men da hadde alt alvorlige begivenheter inntruffet som hadde åpnet myndighetenes øyne for at det smukke teoretiske prinsipp i privilegiene var imot den lokale naturs orden.23)
De 23 strandsitteres klageskriv 12. mars 1736 hadde den virkning at stattholderen fire dager senere tillot lossing til borgerskapet i Brevik av en dansk kornskute som var blitt liggende i Helgeroa fordi den på grunn av is ikke kunne komme opp til Skien. Dette var visstnok en innrømmelse imot Skiens privilegier, men det var ingen imøtekommelse av strandsitternes ønske om kjøp direkte fra skutene. Da borgerne i Brevik tilbød strandsitterne edelmodig kornet uten avanse, avslo disse dette og sa at de kunne forsyne seg annetsteds fra. Dette var altså rett og slett kjøpestreik overfor borgerskapet, og det var slett ikke manglende adgang til å få kjøpe korn, men en til dels selvforskyldt nød som drev strandsitterne til ved direkte handling å gå til angrep på privilegiene. Da en dansk skipper en av de første dagene av april kom til Brevik, men i henhold til punkt 2 i privilegiene ble nektet både å selge der og til hvemsomhelst, reiste han ut til Langesund. Dit ble det ved budstikke samlet en hel del strandsittere fra Porsgrunn, Brevik og Langesund, som med makt besatte skuten, brakk opp luken og solgte kornet ut i smått uten tollangivelse til bønder og strandsittere. Det var et tredobbelt grovt brudd på loven: oppbrekking av luken, salg på ladestedet til ikke-borgere, og tollsvik, og utøverne la ikke skjul på hva de hadde gjort eller søkte å unndra seg ansvaret for det. De skrev like ut til stattholderen hva de hadde gjort, at de mot skipperens vilje hadde losset skuten, men nøden tvang dem til det. Stattholderen har øyensynlig helst sett saken neddysset i stillhet; han hadde jo selv delvis satt saken på glid ved mot privilegiene å tillate en skute losset i Brevik. Han skrev derfor til stiftamtmannen at da han ikke hadde fått noen klage fra magistraten over det som hadde skjedd (han fikk det kort etter), og gjerningen var skjedd av nød, «behøves ei noen undersøkning å foranstaltes». Og selv da han hadde fått klagen, la han skylden på borgerskapet i Skien som «skal stikke hodene sammen for å sette sådan høy pris på deres varer som de fattige strandsittere skal være ulidelig, og de den dem givne nåde således utilbørlig misbruker, der og skal ha brakt disse folk til denne ekstremitet.»
Av en langt alvorligere karakter var det store oppløp av strandsittere i Skien 2. mai, som syntes så godt organisert og med en så stor tilslutning at myndighetene hadde all grunn til å betrakte det som en alvorlig reisning og trusel mot lov og orden. Uten tvil etter forhåndsagitasjon og avtale strømmet det den dag en mengde strandsittere fra de tre ladesteder og bønder fra sognene til Skien, hvor de samlet seg utenfor apoteker Johan Wolffs hus, hvor en del av borgerskapet var forsamlet med magistraten, amtmannen (Henrich Esemann) og justisråd Herman Leopoldus (sr.) for å drøfte den aktuelle situasjon. Som den ledende blant mengden ble av vitner utpekt som nevnt Christian Andersen fra Osebakken. Da almuen ble utålmodig av å vente, ga den høylydt dette til kjenne: «Nå har vi stått i 3 timer og passet opp, men rett nå skal fanden passe lenger opp, så skal vi gå inn og ta de store halser fatt og legge dem i søle under våres føtter inntil de lover oss det vi begjærer.» Da amtmannen svarte dem at de ikke kunne få det de ønsket uten kongens vilje, sa de at «kongen var god nok, men de Næse Konger (sic!) vi har, dem skulle man rive nesen av, at man kunne kjenne dem». Om Simen Jørgensens sjøbod sa noen: «Gud give den sjøbod sto i lys lue!» Selv ikke da amtmannen sa til mengden at de kunne bringe 3-4 av de danske kornskutene i Skien ut til Porsgrunn, Brevik og Langesund og la dem der losse av kjøpmennene som så kunne forsyne strandsitterne og bøndene med det de påsto de trengte, var disse ikke fornøyd. Ja, nettopp da kom de frem med det som var hovedgrunnen til deres aksjon, at de ikke ville ha kjøpmennene som et fordyrende mellomledd mellom seg og kornskipperne. På amtmannens spørsmål «hva de ville være, enten borgere eller strandsittere siden de selv ville losse, sa de iblant annet: Fanden bringe fartøyene inn til kjøpmennene og siden kjøpe av dem; må vi ikke selv losse, vil vi reise like til København til kongen selv.» - En slik reise ble det ikke noe av; da en deputasjon på 30 mann antydet for amtmannen å få reisepass og denne forela det for stattholderen, skrev han tilbake at det sto dem fritt for å reise, men de gjorde best i å la det være, både for å spare seg omkostningene og Hans Majestet for unyttig omløping. Det ser ut som om strandsitternes aksjon med dette var uttømt; vi hører siden ikke større om dem, og striden ble i sin annen fase tatt opp og ført videre av de utenbys handlende, men ikke i det sosiale plan; det ble en strid som så mange andre mellom ladesteder og kjøpstad.
Skiensborgerne ble alarmert av den bitre motstand som reiste seg mot byens dyrebare rettigheter, den kongelige gave som skulle hjelpe til å få den hårdt hjemsøkte by på fote. Begge rådmennene, Bredahl og Wendelboe, og borgerne sendte 14. mai en lengre forestilling (gjennom stiftamtmannen og stattholderen) til kongen, til hvem de beklaget seg over strandsitternes åpenbare lovbrudd og over deres utakknemlighet. De ville heller, skrev borgerne, ha fritt kjøp av de danske fartøyer enn «å ta deres behøventlige levnetsmidler fra de hender som år ut og år inn leverer dem arbeid og fortjeneste i rede penger uten å påtvinge dem varer. Deres intensjon og attrå etter hvis instigasjon og rådføring Gud og dem selv best bekjent - alene er tvert imot Deres Majestets vilje og ei til byens oppkomst ved privilegiene.» Deres hensikt med å kjøpe korn direkte på ladestedet fra skutene var bare å drive handel dermed i smått, «så og til så overflødig brennevinsbrenning og ølsalgs holdelse som ei er alene til den borgerlige prejudice, men endog til manges ruin og skade og eksesser på søn- og helligdager». - Det ville sannsynligvis ha vært taktisk klokt av borgerne å ha begrenset sin klage til strandsitterne; de hadde gode kort på hånden overfor dem som notoriske lovbrytere, og rentekammeret krevde også at det skulle reises tiltale mot dem til straffs lidelse for affæren i Langesund 7. april. Men da borgerne også i sin klage gikk løs på de utenbys borgere og handlende fordi de opprinnelig hadde stilt seg solidarisk med Skiensborgerne til vern om privilegiene, men nå var misfornøyd med dem når de skulle gjennomføres, reiste de en ganske annerledes saklig vektig argumentasjon mot det urimelige og naturstridige ved privilegienes punkt 2, enn den de nokså maktesløse, fattige strandsittere og bønder hadde kunnet føre i marken. Borgerskapet tok kampen opp fast bestemt på å føre den igjennom, og stilte seg blankt avvisende til enhver tanke om endring i privilegiene. Da en dansk skipper i slutten av mai søkte magistraten om å få losse de 8 liggedager i Gråten, så nær byen, fordi han ikke kunne komme opp til den for strøm og motvind, ble det kategorisk avvist: «Kan ei anbefales så som det er mot byens privilegier.» - Stattholder Rantzau, som til en begynnelse var enig med Skien, synes å ha vært uten forståelse for de lokale forhold og uvitende om at tidligere privilegier og tollrullen tillot lossing av korn på ladestedene. 18. mai skrev han til amtmann Esemann (med gjenpart til Leopoldus sr.) at han ikke kunne se hva ulempe landet nå ble tilføyd mer enn i gammel tid da Skien hadde de samme privilegier, strømmen var vel ikke sterkere enn da og elven ikke mer oppgrunnet; tvert imot, skrev han, pleide en sterk strøm å grave ut en elv.24)
Dette brev må være svar på et lengre brev Leopoldus hadde sendt stattholderen samme dag, 14. mai, Skiens forestilling til kongen ble forfattet. Samme dag skrev Leopoldus også en lang fremstilling til rentekammeret. Det ble for de to parter et spennende kappløp om regjeringens gunst. Men Leopoldus' memorial fikk så meget mer vekt fordi han selv reiste til København for å tale saken der, etter å ha gjort det samme overfor stattholderen på gjennomreisen i Christiania. Leopoldus malte de ulemper privilegiets punkt 2 hadde medført i de grelleste farger; nøden «er ei at beskrive ..., vi er nu alle på vei at krepere for brød og bøndergårdene at ligge usådd». I Skien var ikke noe å få kjøpt fordi borgerne der kjøpte opp alt korn også i de 8 liggedager. Skien lå så uheldig til for skipsfarten at all trelasteksporten derfra måtte gå over Porsgrunn og Brevik, og de varer trelastskutene hadde med, måtte omlastes der for å bringes til Skien. Strømmen var så stri og elven så oppgrunnet at man i Skien «under tiden ei kan ro til de innerste bygninger med en liten båt, da derimot her i Porsgrunn ei alene er kongens tollbod, tolder og kontrollør ..., men endog et sted hvor alle fartøyer store og små kan oppkomme og for alle farer ligge seeur (trygt)». Det med strømmen overdrev Leopoldus fælt, han talte om vannfall og fosser i elven opp til Skien. Ellers dynget han argument på argument: Strandsittere, arbeidsfolk og bønder i nesten fire sogn handlet på ladestedene. Alle jernverkets kullebønder var avhengige av det korn han skaffet dem; det ville nå bli umulig når skutene gikk til Skien og borgerne der kjøpte opp kornet; han hadde ikke fått kjøpt mer enn 80 tønner bygg og 9 tønner rug. Skulle det fortsette slik, måtte jernverket stanse, og det ga kongen større inntekter enn halve Skien by ga; selv betalte han tre ganger så meget i skatt som den beste i Skien. - Leopoldus tilsto like ut at han, for å redde de nødlidende bønder og arbeidere, hadde kjøpt til seg og de utenbys handlende noen skipsladninger korn, «som vi akter å losse ved våre sjøboder». Han konkluderte med å kreve at de fikk lov til å kjøpe direkte fra de danske korn skutene og at det ble tillatt disse å losse til de handlende på ladestedene.
Det neste fremstøt kom fra de utenbys borgere og handlende; på Porsgrunns vegne opptrådte Hans Kierulf, Gunder Solvesen Buer, Niels Aall og Ditlef Bueka, for Brevik skipper W. Schtidtz og den rike trelasthandler Jacob Nielsen, og fra Langesund Andreas Kirketorp. I senere skriv i saken finner vi også Thomas Bugge og Job Chr. Arweschoug fra Porsgrunn, Jens Schaaning og Lars J. Schwindt fra Brevik, og Hans Andr. Malmøe fra Lange sund på vegne av enkene Magdalena og Karen Lund. De vendte seg i sine skrivelser både til magistraten, til stattholderen og til stiftet. De protesterte mot at Skiensborgerne tok de utenbys borgeres underskrift av ansøkningen 2. januar 1733 om nye privilegier til inntekt for at de var enige i punkt 2 og de innenbys borgeres fortolkning av det; de hadde den gang tydelig gitt til kjenne at de bare var interessert i nye privilegier med den reservasjon at de tre ladesteder beholdt sin losserett, «men siden den tid har vi hverken interessert oss i de utenbys borgeres ansøkning, langt mindre samme enten tt eller underskrevet». - Dette argument var ikke bare svakt, men rekte i strid med fakta; for en del utenbys borgere hadde ikke alene underskrevet privilegieansøkningen, men også avtalen 30. november 1735 om sammen med de innenbys borgere å stå solidarisk ansvarlige for overholdelsen av privilegiene. Og i denne avtale var ikke tatt noen som helst reservasjon overfor punkt 2. Riktignok finner vi ikke de samme navn under begge dokumenter, men avtalen var underskrevet av Kierulf og Aall fra Porsgrunn, nettopp de to som nå var - ved siden av Leopoldus - de ledende i kampen mot privilegienes losseforbud for ladestedene.
I sitt klageskriv til stattholderen 9. juni søkte de ved tingsvitner av danske skippere å vise de nesten katastrofale følger for kornforsyningen på forsommeren, når den trengtes aller mest, av at skutene skulle opp til Skien: de ble liggende fast i Gråten til kornet gikk varmt, ble muggent og ødelagt. Skiensborgerne hadde nektet de utenbys å losse på ladestedene, ja endog å føre kornet den korte vei over land fra Gråten til Skien. De innrømmet, som Leopoldus, at de hadde losset på ladestedene noen danske skuter som de selv hadde befraktet, og det mente de å ha lov til etter privilegiene av 1662, tollrullen og det kongelige reskript 17. september 1714. Dette fastslo som kjent at borgerne på ladestedene skulle høre under Skiens jurisdiksjon; de var således en del av byen, deltok i dens skatter, hvorav de betalte 1/3, og hadde derfor, hevdet de, krav på de samme rettigheter på ladestedene, hvor det ikke var dem forbudt å bo, som de borgere som bodde i Skien. Her traff de utenbys borgere spikeren på hodet; det var også dette argument som til slutt seiret. Skrivelsen endte med å be stattholderen hjelpe dem mot borgerskapet i Skien til å få losse utenbys, «og således få del i de benådninger Skien by og distrikt er forunt». Et stadig ankepunkt mot Skien var også det at borgerne der kjøpte opp, også i smått, hele ladningen før de 8 liggedager var slutt, slik at det ikke ble noe igjen til de utenbys.
Mot dette mobiliserte Skien alt det den kunne oppdrive av motargumenter. Borgerne, som fikk de utenbys' skriv til betenkning, svarte med en bokstavrett tolkning av privilegiene. Også de vedla uttalelser fra 25 danske skippere at de fleste ikke hadde møtt noen avskrekkende vanskeligheter på vei opp til Skien. Erklæringer fra tolderen, Nicolai Friesenberg, og fra konsumsjonsforpakteren, Tobias Hickman, gikk i samme retning. Ja, magistraten kunne endog belegge sin polemikk med at fire borgere i Porsgrunn - Jens Kiil, Jacob Post, Christian Bruun og Johan Frederich Langelow uttalte sin uforbeholdne tilfredshet med privilegiene som det beste middel til å hindre strandsitternes ulovlige handel både med korn og trelast. Ironisk skrev de til magistraten at ble det ikke slutt på dette, ble de nødt til å oppgi sitt borgerskap for å få nyte «samme frihet som strandsittere og andre til nåværende tid har nytt». - Det er tydelig at et motsetningsforhold til de 3-4 store handelsmenn må ha diktert disse 4 småborgeres standpunkt. Overfor de store hadde de ingen sjanse til å hevde seg i utnyttelsen av handelsfriheten på ladestedene; men skulle alle de handlende her måtte kjøpe sitt korn i Skien, ville de iallfall i den henseende stå på like linje. At dog også de fire små følte ulempene ved å måtte gå veien om Skien, fremgår av de forslag til løsningav striden de fremkom med høsten 1736: at det skulle tillates dem å få kjøpe den rest av korn som var igjen etter de 8 liggedager i Skien og skutene tillates når de gikk ut igjen fra Skien, å opplosse dette på kjøpernes sjøboder i Porsgrunn, at det skulle tillates å losse i Porsgrunn skuter fraktet av dem selv, og i Brevik og Langesund når skutene ikke kom lenger for is om vinteren, og i Gråten for strøm om, sommeren.
Den følgeskrivelse hvormed alt dette ble oversendt stattholderen, var undertegnet bare av de to rådmenn. Borgermester Lyche sendte 14. juli til stattholderen sin egen erklæring med en til dels meget skarp kritikk av sine to embetsbrødre, og både for disse og for byen måtte det føles bittert å bli sviktet av sin fremste mann i et så kritisk øyeblikk. Om enn Lyches standpunkt utvilsomt var influert av smålig personlig rivalisering innen magistraten, er hans saklige kritikk et av de verdifulleste og mest opplysende dokumenter om forholdet mellom Skien og dets ladesteder. Han ønsket inderlig at borgerne på begge steder måtte komme til enighet ved at de første gjorde de siste delaktige i sine privilegier. Det er et faktum at strandsitterne har manglet korn fordi Skien ikke har maktet sin oppgave, og at de derfor har måttet kjøpe i Larvik og Kragerø. Skulle man ta til følge de utenbys borgeres påstand at Skiens distrikt ikke strakte seg lenger enn til Sandviken, ville det være rettest at ladestedene ble helt løsrevet fra Skien og søkte privilegier for seg selv; men Skiens distrikt var tre mil, og alle ladestedene lå derfor innen det. Lyche nevner så hvor vanskelig det er å passere Gråten: «Fremmede skip har i over manns minne ikke oppseilt til Skien; det ville bli impossible (umulig) for skipenes drektighet og havnens oppfyllelse.» Det var en merkelig forskjell på før og nå. Før de siste privilegier seilte ikke noe dansk skip opp til Skien med full last; de losset den, største del utenfor for å ha et lett skip gjennom strømmen, men nå «er de obligert (nødt til) å søke Skiens brygger med lastet skip, og det er en tid ganske umulig og en annen tid helt besværlig og over alt bekostelig for dern.» Han pekte også på hvordan det økonomiske tyngdepunkt var flyttet fra byen; mange sager og alle jernverk var eid av utenbys negotianter, som i de siste 40-50 år hadde slått under seg også jordegods, skoger og tømmerbruk, skjønt de ikke var i slekt med de tidligere eiere i byen. Skien hadde engang vært velstående med en magitrat på 11 personer, som samtidig var «de største og sterkeste kjøpmenn»; men nå var midlene smuldret opp ved arv og salg. De fleste skip, som forøvrig ble borte under krigen, hadde hørt til de utenbys boende, som Arnold på Borgestad, Borse på Fjære, Anders Nielsen i Brevik og Jørgen, Pedersen i Langesund. Uten å kunne gi noen begrunnet forklaring på hvorfor, uttalte Lyche til slutt sin forundring over «hvorledes de utenbys negotierende kan fremfor byen ha en så fri og uinnskrenket negotie». Faktum var iallfall at de var distriktets største handlende som hver omsatte for mange tusen daler om året, hadde bønder og bruksfolk i hundrevis og «la den største og meste skjerv i tollkassen». Det var disses mening man måtte legge vekt på, ikke de fire småborgeres.
I den erklæring fra 9 Skiensborgere som magistraten vedla sin skrivelse til stattholderen, søkte de å vise at det nettopp var de utenbys som ville nyte godt av privilegiene, fordi de satte en stopper for strandsitternes og bøndenes frie kjøp fra kornskutene, som de faktisk hadde hatt, og som hadde gjort det vanskelig for de utenbys handlende å få solgt sitt korn. De antydet at strandsitternes «store alarm, ropen og omløpen muligens var derivert (avledet) av andres råd og tilskyndelser», og med «andre» måtte man forstå at de først og fremst siktet til Leopoldus. Den omstendighet at de utenbys negotianter hadde slått under seg halvdelen av «de Skien by til- og underliggende herligheter», og at de dermed drev en så innbringende handel, var årsaken til, hevdet de, «at byen er kommet uti så slett stand». - Det siste var et meget dårlig argument; å polemisere mot andre folks dyktighet som en årsak til at det gikk så dårlig for dem selv, var slett. Man måtte gå lenger tilbake og dypere ned i årsaksrekken for å finne den virkelige grunn. Det nyttet ikke å lukke øynene for det faktum at sagene som engang hadde vært kilden til Skiens velstand, ble en årsak til dens ruin, og at det ikke nyttet ved en papirbestemmelse å endre naturgitte geografiske forhold eller skru utviklingen tilbake til forholdene som de engang hadde, vært før Porsgrunn ble til.
Stattholder Rantzau hadde ikke noe fast standpunkt. Da han hadde fått de utenbys' memorial av 9. juni, skrev han til magistraten en advarsel til Skiens borgere mot å sette saken på spissen og pukke for hårdnakket på sine privilegier og forholde andre i Skiens distrikt de friheter de selv nøt godt av. Dette var ren prosedyre for Porsgrunn. Men da Rantzau hadde fått Skiens store skriv av 9. juli med alle bilagene, oversendte han det hele til stiftamtmann Benzon til endelig avgjørelse. Til ham skrev Rantzau at, han ikke fant noen som helst grunn til å favorisere de få utenbys borgere til skade for en hel by; man måtte her som ellers følge det alminnelige prinsipp at et mindretall måtte bøye seg for et større. Stattholderen var feil informert når han kunne hevde at «noen få borgere tvert imot lovens klare ord seg på ladestedene har nedsatt». Ingen av Skiens privilegier hadde noen gang forbudt borgere å slå seg ned på ladestedene (eller utenfor byen) eller pålagt dem som hadde gjort det, å flytte til byen. - Til Hans Kierulf skrev Rantzau helt i overensstemmelse med sitt brev av 9. juni til Skiens magistrat. Han nærmest beklaget at han ikke kunne forandre privilegiene, bare kongen kunne gjøre det på ansøkning derom, og hele brevets tone inneholder en dulgt oppfordring til de utenbys handlende om å benytte øyeblikket til å søke å få en slik forandring.
Stiftamtmann Benzon hadde et ganske annerledes fast og konsekvent tak på saken. Av loskaptein Gabriel Christiansøn ba han om et kart over distriktet og reiste selv derned for å sette seg personlig inn i lokalitetene og forhandle med partene om en løsning. Det var sannsynligvis på hans initiativ Skiensborgerne, Leopoldus og de utenbys borgere fremkom med sine skriftlige forslag, i håp om at de lot seg samarbeide til et kompromiss. Borgerne i Skien viste ikke noen særlig tilbøyelighet til å fire på sine krav; hva det springende punkt, lossingen, angikk, kunne de gå med på at kornskutene etter utløpet av de 8 liggedager skulle tillates å seile ned til ladestedene og losse til de utenbys handlende der, og at lossing fritt kunne foregå der om våren før isen gikk opp; for det tredje skulle fri lossing på ladestedene også tilståes de utenbys handlende fra skip de selv eide eller hadde befraktet. På dette punkt lå det en ikke liten innrømmelse fra Skiens side; men som helhet ble forslaget fullstendig uantakelig ved dets andre urimelige krav: at utenbys folk som ikke var sageiere, ikke skulle ha adgang til å kjøpe tømmer av bøndene ovenfor Skotfoss, at alle utenbys som drev borgerlig næring, skulle ta borgerskap i Skien. Leopoldus' forslag stemte stort sett med Skiens hva losseretten angikk; det samme gjorde også Benzons. Det skulle for så vidt synes å være grunnlag for å komme til enighet.
Men fra to kanter ble utsikten hertil ødelagt. For det første ble forslaget forkastet av de utenbys som altfor moderat; de forlangte rett til å losse på ladestedene 1/3 av alle fartøyer fra Danmark og Vestlandet. For det andre synes man i Skien å ha angret på de innrømmelser man hadde gjort, eller rettere sagt mente man til gjengjeld for disse å kunne oppnå mer på andre punkter. Man fremkom derfor med det rent reaksjonære forslag «at de som etterdags ville vinne deres borgerskap, måtte bli tilpliktet her å ta deres bopel samt holde duk og disk og ei seg annetsteds utenfor byen å nedsette». Det er så vidt vites første gang siden ladestedenes oppkomst at et slikt krav var fremkommet fra kjøpstaden. Kristiansand hadde i sin tid oppnådd så herlige privilegier at alle borgere på ladestedene både østenfor og vestenfor skulle flytte til den nye by; men tross gjentatte kongebud med trusler om straffedom, hadde regjeringen måttet oppgi å se påbudet gjennomført. Det var lite realpolitisk, ja bent frem naivt av Skiens borgere å tro at de skulle kunne oppnå noe slikt for sin by. Men det er også et uttrykk for borgernes kamp for sin bys eksistens som, ødelagt av brannen i 1732 og i de dårlige tider da, truet med å gå helt til grunne. De speidet etter ethvert middel til å reise byen av asken, som de selv skrev: «Denne fattige by som for en stor del ennå ligger uti sin avbrente aske.» På den andre siden har sikkert de utenbys funnet det å være det rette tidspunkt til å gå løs på den avkreftede by.
21. juni 1736 hadde kongen pålagt kanselliråd Carl Deichman og assessor og lagmann Truels Wiel å tre sammen i en kommisjon for å dømme i saken mot strandsitterne for deres voldsomme og ulovlige lossing av kornskuten i Langesund. For å ha et sikrere grunnlag for sin vurdering av strandsitternes kår, fikk foged Joachim Schweder i oppdrag å utarbeide en oversikt over kornbehovet i Bratsberg. Hans betenkning datert 17. september ble et grundig og verdifullt aktstykke, bygd, som han sier, på 18 års egen erfaring. Etter innledningsvis å ha redegjort for amtets administrative inndeling, slår han fast at det var ytterst få gårder som i gode år kunne fø oppsitteren med familie. Alle de andre måtte fra påske - mange helt fra jul - til høsten kjøpe fra ladestedene eller kjøpstaden alt korn de trengte; hertil behøvdes årlig ca. 40 000 tønner av alle slag, innbefattet malt, gryn og erter. Tinn og halve Hjartdal hentet korn på Kongsberg og solgte sine fetevarer der; halve Fyrresdal og halve Kviteseid handlet i Arendal; Drangedal og Sannidal i Kragerø «imot der og får deres lastebruk». Disse sogn trengte tilsammen ca. 10 000 tønner. Bamle og Eidanger kjøpte hos kjøpmennene i Langesund og Brevik. Almuen i Gjerpen og Solum fikk sitt forskudd av Bolvik og Fossum jernverker mot kulleveranse, og Holla, Bø og halve Sauherad på samme måte av Holla Jernverk. Halve Kviteseid, halve Fyrresdal, hele Lardal og Vinje «dependerer av justisråd Leopoldus og seigneur Hans Klerulfs sagbruk alene, følgelig og deres kreditt og forstrekning eller føde av dem alene». Til disse prestegjeld, ladestedene, utenbys proprietærer og borgere trengtes 20 000 tønner eller 2/3 av de 30 000 som var tilførselen over Langesunds tollsted. - Man kunne etter dette spørre: Hva er det så igjen til Skien? Ifølge privilegienes punkt 4 skulle bøndene over alt i Bratsberg amt være forpliktet «disse sine egne slakte-, fete- og andre varer til byen å la henføre». Men, skriver Schweder, «Skien bys innbyggere (trenger) de 10 000 tønner eller 1/3 etterdi de ingen videre handel har enn så vidt deres bruk strekker seg, som er av landets almue følgende: det halve Hjartdal, hele Seljord og forresten byens folk i seg selv». Bilag fra veierne og målerne i Porsgrunn og Skien viste at av en samlet innførsel i 1735 av 20 030 tønner var losset på ladestedene 12 544, men i 1736 (inntil 27. august) henholdsvis 22 872 og 6040 tønner. Privilegiet hadde således virket slik at mens før nesten 2/3 var losset på ladestedene, var nå nesten ¾ losset i Skien, som dog ikke trengte mer enn 1/3 til almuen i sin by og sitt handelsdistrikt.
De kompromissforslag som fremkom høsten 1736, førte ikke til noe. Som et siste forsøk innkalte Benzon partene til møte 27. november på rådstuen i Skien; fra Porsgrunn møtte Niels Aall, Hans Kierulf og Ditlef Bucka. Riktignok så det ut til at man skulle oppnå den «composition og forening» som stiftamtmannen oppfordret til, idet både de innen- og utenbys erklærte seg fornøyd med Benzons forslag. Men da begge parter forbeholdt seg å gå til høyere instans med sine klagemål, var striden fremdeles gående. Og Skiens magistrat var fremdeles splidaktig med seg selv. Som før stillet Lyche seg på de utenbys' side, og fant deres krav om rett til å losse 1/3 rimelig. Å gå veien om Skien var en unødig fordyring av kornet for almuen på ladestedene og i Bamle, Eidanger og Solum, som - det ville han minne om - i den siste krig hadde gjort virkelig tjeneste, «og må fremdeles være ferdig om Deres Kongelige Majestet måtte behøve dem».
Skiensborgerne samlet seg til et siste drabelig slag i det store bønnskrift som de julaften 1736 sendte kongen. Det var på 11 foliosider med 25 underskrifter, en av de atten store skrivelser de i løpet av det siste halvår 1736 sendte om denne sak til konge, stiftamtmann, stattholder og amtmann. Borgerne erklærte seg igjen villige til å godta de tre nevnte punkter angående lossingen, som det var et svakt håp om å få de utenbys med på; men igjen forpurret de utsikten til det ved å fastholde kravet om at de utenbys ikke måtte tilforhandle seg tømmer ovenfor Skotfoss, og at alle nye borgere skulle bygge hus og bo i Skien. I denne skrivelse var det ikke lenger bare hentydninger til hvem som var opphavsmenn til striden, men et kraftig angrep på de to Leopoldi, Hans Kierulf og Niels Aall for deres lovstridige handel; disse «4 sterkeste utenbys negotierende possederer det fornemste sag- og lastebruk her oven- og utenfor byen, samt skip, sjøboder og kramhandel ennskjønt de ikke har avlagt noen borgered eller tatt borgerskap og dog likevel bruker den sterkeste borgerlige negotie. Vi har som et fattig folk lidd og biet så lenge at disse utenbys bemidlede familier er grodd oss ganske over hodet, så vi nå ikke vet på annen måte å hemme deres overmakt enn herved aller underdanigst å nedlegge dette» (bønnskrift). De vendte seg også mot strandsitterne, som i den tid (1699-1735) Skien var uten konfirmerte privilegier, hadde benyttet seg herav til å komme i vane med å kjøpe fra skutene under deres fart opp til Skien. I borgernes forklaring på hvorfor skippere, styrmenn og handlende flyttet fra Skien ut til forstedene (med hensikt brukte de det ord, og ikke: ladestedene), satte de uten tvil fingeren på det som var den vesentligste grunn: «Alle utenbys er fri for alle byens personelle onera (byrder) og betjeninger».25)
Saken gikk igjen på vandring, kom herunder til stiftamtmannen, som for 2. gang sammenkalte partene på rådstuen 1. juni 1737 til drøftelse av de tre endringer i losseretten. I hans brev til magistraten om å innkalle borgerne i Skien til dette møte lå en skarp trusel, hvis de ikke ga etter. Han ba om å få oppgitt navnene på de gjenstridige og deres grunn til å være det, for å kunne innberette det til kongen. På de utenbys vegne møtte denne gang fra Porsgrunn bare Kierulf. - Men Skien ga seg ikke. I følelsen av at alt som ikke demmet opp for ladestedenes videre utvikling, ville føre til byens fullstendige undergang, sendte de et siste fortvilet andragende til Benzon om å støtte dem overfor kongen: «Det er en sag som gjelder dette fattige sted for barn og etterkommere; dets ruin eller oppkomst ligger nå på vektskålen. ... Så innstiller vi nå utfallet uti Guds egen direksjon, som først vil bøye Deres Exellences forestilling og siden vår allernådigste Konges hjerte til at konfirmere det han aller nådigst har gjort». Med det siste appellerte de til kongens æresfølelse; han kunne ikke gå fra det ord han hadde gitt i privilegiene.
12. juli 1737 falt kongens resolusjon som et hårdt slag for Skien. Dens krav om at de utenbys ikke skulle ha rett til tømmerhandel ovenfor Skotfoss, ble avvist; de skulle «ikke mer enn deres medborgere tvinges til å kjøpe lasten av andre enn bonden». På samme, måte gikk det med kravet om bostedstvang: «Mens at imponere alle dem som etterdags uti Skien distrikt vil nedsette seg og vinne deres borgerskap, at de skulle bygge og bo uti Skien, befinner Vi betenkelig i henseende til byens situasjon og tollboden, som fra Skien til Porsgrunn er forflyttet». Enda verre for Skien var det at alle «karakteriserede personer» utenbys ble fritatt for å ta borgerskap. Det vil si at folk som hadde kjøpt seg f. eks. en kanselliråd- eller justisrådtittel, og dermed var blitt en rangsperson, kunne slå seg ned utenbys og fritt drive sin handel uten å bebyrdes med kommunale verv. Når hertil kom at Skiensborgernes ønske i den opprinnelige privilegieansøkning fra 1732 om forbud mot jernverkenes direkte varehandel med «kullebøndene», var blitt strøket av kanselliet, hadde menn som Leopoldus far og sønn adgang til å drive sine jernverk, trelasthandel og bondehandel fullstendig ubundet av kjøpstaden. Kornlossingen, stridens springende punkt, ble avgjort helt etter Benzons forslag og de utenbys negotianters subsidiære ønske: På ladestedene kunne losses alle de skuter borgerne selv eide eller hadde befraktet. Når is og strøm hindret oppseiling til Skien, kunne losses hvor som helst. For det tredje fikk de utenbys rett til å oppkjøpe 1/3 av lasten før utløpet av de 8 liggedager, og rett til å la denne last føre ned til ladestedene på de samme skuter, uten omlasting.
Av Skiens ønskedrøm slik den kom til uttrykk i ansøkningen 1732 og delvis ble oppfylt ved privilegiene 1735, var det ikke meget igjen ved reskriptet i 1737. Ennå et svakt forsøk på en forbedring heri ble gjort. Da privilegiene etter kongeskiftet 1746 var blitt konfirmert 12. juni 1747, søkte borgerne i Skien 23. juni 1749 om forbedring i dem, men uten å oppnå annet ved den kongelige bevilling 14. november samme år, enn en viss regulering av detaljene ved reskriptet 1737 og en innskjerping av dets overholdelse. I sin ansøkning 1749 anførte borgerne at de hadde måttet holde en betjent for å se lossereglene etterkommet, og måttet føre prosess like til høyesterett mot de utenbys om dette; men det var blitt så kostbart at de hadde oppgitt det hele. En av klagene nå i 1749 gjaldt den ulovlige handel en stor del av bøndene i Telemark og borgerne på Kongsberg gjensidig drev med hverandre. Ennå engang vendte Skien tilbake til det gamle ønsket om å uteIukke de utenbys trelasthandlere fra tømmerkjøp ovenfor Skotfoss, for å sikre tømmer til byens sager, «som har vært grunnen til byens begynnelse, og fremdeles skulle være den eneste herlighet til byens vedlikeholdelse, når tidene ville te seg noenledes føyelige med dens eiere og innvånere.» Men i bevillingen 1749 ble dette punkt forbigått i taushet.26)
Den bitre privilegiestrid 1735-37 hadde endt med seier for ladestedene. Skiens forsøk på å skjære over ladestedenes livsnerve var mislykket, og noe alvorlig forsøk på det ble ikke senere gjort. Det var først og fremst Porsgrunn som hadde gått i bresjen for ladestedene, og det var også den som høstet de rikeste frukter; det skulle snart vise seg. Den vei regjeringen hadde slått inn på i 1737, fortsatte den. Den kontroll med at lossingen gikk riktig for seg som Skien hadde hatt i bestemmelsen om at skutene først skulle seile opp dit og så ned igjen til ladestedenes kjøpmenn med den 1/3 som disse måtte ha kjøpt, mistet byen også. Da de utenbys i 1751 fornyet sin klage av 1737 over hvor naturstridig og fordyrende det var for kornet at det først skulle føres forbi deres pakkboder opp til Skien og deretter ned igjen, fikk de ved kongelig reskript av 17. mars 1752 tillatelse til å losse 1/3 allerede før skutene seilte opp til Skien. Denne ordning synes ikke å ha møtt noen motstand fra Skien, men kom i stand ved en minnelig overenskomst på rådstuen i august 1751, hvor Niels Aall møtte for Porsgrunn. Man ble samtidig enige om, og det fikk kongelig approbasjon, å fordele den 1/3 mellom ladestedene slik at Langesund fikk 1/24, Brevik 5/24 og Porsgrunn 18/24. Når Porsgrunn ble tildelt så meget, var det fordi man regnet Borgestad og Gråten for å sortere under den; men det er også et uttrykk for stedets dominerende stilling blant ladestedene at den fikk rett til ¾ av deres andel. Ved det kongelige reskript ble samtidig innskjerpet at det var forbudt de utenbys kornhandlere å selge videre i smått direkte fra skutene det korn de hadde kjøpt, til andre borgere, bønder og strandsittere; kornet skulle først losses opp på sjøbodene. En hensikt med dette må ha vært å forebygge tollsvik; men det har sikkert også siktet til å hemme strandsitternes losserett, og var for så vidt - hvis det da ble overholdt - en styrke for de utenbys borgere som all kornhandel skulle gå gjennom deres sjøbod. Strandsitterne ble forøvrig ved en kommisjonsdom i 1738 dømt in solidium til en bot av 100 rd. til Skiens hospital og 50 rd. i saksomkostninger for sin ulovlige lossing av kornskuten i Langesund 1736, den gnist som hadde tent striden.27)
Etter 1752 var det ikke meget som skilte mellom kjøpstad og ladested med hensyn til lossing og lasting, og det var nettopp i denne henseende forskjellen i rettigheter hadde skarpest markert skillet mellom de to bytyper. All forskjell ble helt fjernet ved den kongelige resolusjon av 23. august 1765, hvorved Porsgrunn fikk den samme rett til å losse alle slag, også finere varer, som Skien hadde. Da Brevik og Langesund samtidig fikk rett til å losse bare grove massevarer, var her uttalt et tydelig skille mellom de tre ladesteder, som utpekte Porsgrunn som den betydeligste. De rettigheter Porsgrunn hadde oppnådd, hadde ikke på noen måte gjort den til en selvstendig by i juridisk og administrativ henseende; heri var den fremdeles en del av, et underbruk under, en forstad til Skien. Det som hadde skjedd var at de handlende som bodde i Porsgrunn hadde fått rett til å bli boende der og drive sin handel der under de samme privilegier som om de bodde i Skien. Fra opprinnelig å ha vært Skiensborgernes havn, var Porsgrunn blitt en del av Skien by. Men i og med den økonomiske og kommersielle sidestilling med Skien og med at det økonomiske tyngdepunkt var flyttet ut til Porsgrunn, var det lagt et grunnlag for å skille den ut som en egen by i henseende til administrasjon og jurisdiksjon, for å gjøre den til en egen «kommune», et ord som det er en anakronisme å bruke på denne tid. I arbeidet for dette, som preger de neste 70 år, fra 1737 til 1807, ved siden av den sterke økonomiske fremgang, merker man en tydelig lokalpatriotisk stolthet, en bevisst vilje til å ville gjøre Porsgrunn til en helt selvstendig by. Visse tegn på dette hadde allerede kommet til uttrykk før.28)
| Utdrag (s. 262-283) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |