Ved bruken av kildene til tollstedets historie er det den vanskelighet at Langesund snart brukes i betydningen av ladested og snart hele tolldistriktet under kjøpstaden Skien, hvor Kongelig Majestets tollbod lå, eller «Søeboden for Skien», som den også kaltes, og en tid var lensherrens residens. Den lå sydligst på Eid der hvor Langefoss falt ut i Bryggevannet. I Øresunds tollregnskap finnes følgende avgangs- og hjemsteder nevnt for skip fra Bratsberg: Åbyfjord første gang 1564, Langesund 1586, Skien og Brevik 1587, Kragerø 1649 og Porsgrunn først i 1730. Her synes Langesund, nevnt på linje med lenets øvrige lasteplasser, å måtte tolkes som ladestedet. Men når det i Iver Jenssøn (Jernskjegs) forleningsbrev 1545 på Skien len heter at han skal annamme «hvis toll kongen tilfaller i Langesund og annetsteds under all Skien syssel», og det i 1587 beskikkes en tollskriver i Langesund for hvem det samtidig utferdiges en helt ny tollrulle, kan det ikke være tvil om at det her menes hele tolldistriktet. Det synes dog allerede i 1500-årene å være et skille mellom Langesunds og Sannidals tolderier. Merkelig nok heter det i instruksen 1587 for tollskriveren i Langesund at han skal ha «sin fri våning på tollboden i Drammen». Dette må sannsynligvis være feil for Langesund (her = Skien), men det kan også være en reell mulighet, for i 1640-årene var både Langesunds og Drammens tolderier på én manns hånd; han bodde da i Drammen og holdt en fullmektig i Langesund. I 1638 fikk stattholderen beskjed om å forordne en tollvisitør «uti Langesund, Larvik og derfra langs under Brunla og Tunsberg len, så og uti Drammen og på alle ladestedene i Akershus og dets underliggende len». Men to år senere, i 1640, ble en Jacob Henchesen beskikket til tollvisitør bare i Bratsberg len; samme år fikk Jens Pedersen, borger i Skien, ekspektanse som tolder i Langesund etter den som da var det. Han hadde tidligere vært tollskriver i Vestkil i syv år. Den administrative ordning synes således å ha vært den at det var en tollvisitør for et helt len eller større område, en tolder for et enkelt tolldistrikt og tollskriver for et underordnet tollsted på lasteplassene i uthavnene. I 1641 skrev Jens Pedersen til kongen at han håpet han nu ville innfri sitt løfte «etterdi tolloffiserene sammesteds nu er kassert». Han synes neppe å ha fått oppfylt sitt løfte, for tolder i 1643 var Niels Jenssøn, som sannsynligvis har etterfulgt Peder Hesselberg, som var tolder i Skien i 1630-årene til 1641; hans skriver var da den senere tolder, Thommes Thommesen (Gerner). Forholdet i 1640-årene er uklart. I 1640 var lensherrens tjener, Jacob Eriksen, «foged på Kgl. Maj's tollbod for Skien». I 1641 nevnes om Niels Jenssøn, «forrige tolder i Drammen», at det er mangler ved hans regnskap. Samme år nevnes i et pantebrev Niels Jenssøn som «borgermester i Skien og tolder i Drammen» og var da avsatt dels for misligheter der og dels for det samme ved sin fullmektig i Langesund, og da det i 1652 kom ordre om å reise sak mot ham, kalles han «forrige tolder i Langesund og Drammen». Han synes således å ha hatt begge stillinger på en gang. Han må være avsatt allerede 1648, for hans etterfølger, Hans Lucht, den første tolder i Porsgrunn, kaller 1648-49 «sine to første bestallingsår». Hans bestallingsbrev er dog først datert 2. mai 1657.1)
I Langesund tolldistrikt var det undertollsteder i Brevik, hvor tollbetjenten også hadde oppsyn med Langesund ladested, i Åbyfjord og i Vestkil, som også kalles Sannidal og en enkelt gang Drangedal tolderi. Tollskriveren her synes å ha hatt en selvstendig stilling og ført sitt eget tollregnskap. 14. april 1635 skrev kongen til lensherren i Bratsberg, Eiler Urne: «Ettersom Vi erfarer uti Drangedal tolderi og Langesund ingen tollbod at skal være, da ber vi deg og vil at du på hvert sted en tollbod lar oppbygge.» Med Drangedal må her utvilsomt menes Sannidal, da Drangedal alltid har vært og er et innlandsherred. Da kongen i et annet brev omtrent samtidig, 5. juli, påla lensherren å «la oppbygge en tollbod uti Kragerøen»,2) har meningen med begge brev sikkert vært at det gamle tollsted i Vestkil skulle flyttes til Kragerø og en ny tollbod bygges der. Det gamle tollsted i Åbyelv ble nedlagt i 1729 «for å forekomme tollsvik ved skips lasting og lossing»; det lå i en avkrok og hadde liten trafikk, skulle det opprettholdes, måtte det ha egen tolder. De trafikerende ble å henvise til Kragerø eller Langesund. - I det nevnte brev er med Langesund å forstå Skien, hvor det forholdt seg så at det i 1635 ikke var noen tollbod, for ved skjøte av 1. mars 1632 hadde kronen solgt den gamle tollbod på Eid med en tilliggende plass til nevnte tolder Peder Hesselberg. Istedenfor å bygge en ny tollbod kjøpte lensherren på kongens vegne til samme formål for 1500 rd. av borgermester Jon Thommesen et annet hus på Eid etter i et par års tid å ha bodd til leie. Det er muligens denne gård som menes da lensherren ved skjøte av 30. april 1656 solgte for 250 rd. til foged i Telemark, Hans Tidemann, «den gamle, forfalne og av vannflommen fordervede sjøbod på Eid som forrige lensherre residerte her for Skien by». Igjen bodde lensherren til leie inntil den residens kongen hadde bevilget ham å bygge på Gimsøy, ble ferdigbygd 1659-61. Da var den nye tollbod i Porsgrunn bygd og tatt i bruk.3)
Det har tidligere vart lagt vekt på at havnens oppgrunning i Skien var den viktigste grunn til at tollboden ble flyttet ut til Porsgrunn. Det er sikkert rett. Men også andre omstendigheter kan ha medvirket til at det skjedde nettopp da. Tollen var en av kongens viktigste inntekter, og sammen med den konsentrering av makten hos kongen som kan spores allerede før eneveldets innføring 1660 foregår en større omordning av hele tollvesenet for å gjøre inntektene så store som mulig: Nye og høyere tollsatser, nye tollembetsmenn og tollboder for å gjøre oppkrevingen av tollen og kontrollen dermed så effektiv som mulig. En hovedmann i gjennomføringen av nyordningen var den engelskfødte Anthony Knip, som i 1649 ble utnevnt til generaltollforvalter over hele Norge. Det ligger nær å slutte at det er Knip som har foreslått å flytte tollboden til Porsgrunn. Det ble samtidig gitt ordre om å bygge nye tollboder i Drammen, Risør, Kristiansand og Bergen. Tidspunktet, 1650, var ikke ubeleilig, for engang i skatteåret 1650-51, sannsynligvis våren 1650, var det en veldig flom i Skien som bortrev flere sager, store bord- og plankestabler og ruinerte lensherrens residens, hvor også tollboden var. Det var også grunnen til at den ble solgt et par år senere. I 1652 hadde Skien en av sine mange, store bybranner. Det var således flere omstendigheter som gjorde tidspunktet for en flytning beleilig fra tollvesenets synspunkt, men neppe fra Skiensborgernes. Det foreligger ingenting i kildene om hvordan de reagerte overfor utsiktene til å få en by uten tollbod og til å miste den trafikk som knyttet seg dertil. Man kan tenke seg at de har protestert og klaget, men kilden som skulle ha fortalt oss om dette, kan være gått tapt. Det ville ha vært påfallende om de ikke hadde klaget, for det var i overensstemmelse med Skiensborgernes - som de fleste byborgeres - natur å klage. Deres historie gjennom lange tider er en sann begredelsenes bok. Men byen var også i sjelden grad hjemsøkt av naturkatastrofer; flom på flom og brann på brann la gang på gang sager og store deler av byen øde. Med en imponerende iver kjempet generasjon etter generasjon for ikke å miste noe av det som skulle holde liv i byen. En by uten tollbod ville bli noe annenrangs; det har sikkert skåret dem i deres hjerter. - En ting til bør bemerkes med hensyn til flytningen, det var ikke så lang vei fra Porsgrunn som fra Skien ut til undertollstedene i Brevik og Langesund, og litt lettere kunne det bli å ha kontroll med dem. Da rentekammeret i 1649 gjorde antegnelse ved tolder Luchts bruk av 50 rd. til en betjent og 20 rd. til brenne og lys, svarte han at lasteplassene i hans tolderi «var vidt fra hverandre og fra Langesund beliggende så at ingen tolder der omkring uti dette fall har større besværlighet enn jeg og derfor en tjener når skipene på hvert ladested tillike skal ekspederes, ei kan unnvære til med ham og idelig dag og natt ta vare på tollboden hvor Hans Majestets tollpenger forvares».4)
Da kongen første gang 7. oktober 1650 skrev til lensherren, Sivert Urne, som da nettopp hadde overtatt sitt nye len, Bratsberg og Gimsøy, at han skulle «forferdige en annen tollbod ved Porsgrunn», var motiveringen den at kongen hadde erfart «tollboden i Langesund å være lensmannens (= herrens) residens og ubeleilig for navigasjonen». Urnes svar på dette er gått tapt, men av senere brev fremgår at han har meldt at kongen ikke hadde noen eiendom på de steder hvor tollboden kunne settes, «mens en mann ved navn Gunder Nielsen, boendes på en Øy derhos, å ha en eiendom og Ødeplass ham tilhørig dertil meget beleilig, ettersom alle skipene skal ligge nu på det sted». 4. mars 1651 bemyndiget kongen lensherren til å akkordere med eieren om enten for rede penger å selge plass til tollbod eller makeskifte med en av kongens gårder. Gunder Nielsen foretrakk det siste og erklærte seg villig til å avstå «Porsgrunn og derpå liggendes Jønholt» av skyld 6 huder mot å få gården Omdal i Melum av skyld 10 huder 3 skinn. Når kongen i sitt brev av 14. mars 1652 gikk med på å yte så stort vederlag, var det fordi han erfarte at «kronen for landtaupenger som av skippere utgis som der lader, å kunne ha til årlig innkomst 20, 30 og vel 40 daler, ettersom der mange skip til ankommer». 3. juli s. å. sendte Sivert Urne kongen forslag til makeskifte. Det fremgår herav at de to eiere av gården, Nils Gundersen på Bolvik og Tore Gundersen på Jønholt med underliggende «Skrammersund» (Skramsund) og «den øy Porsgrunn» har besverget seg over «ingenlunde å kunne miste samme øy fra gården formedelst den herlighet dermed følger både med landtoll av skipene som på dens grunn ligger og lader samt annen nytte og fordel derav kan has, så gården i seg selv den foruten intet var å regne, men derfor endelig å skulle følges og forblive tilsammen, som de dog nødig ville avstått», men som lydige undersåtter vil de gjøre det likevel. I øyeblikket må de to eiere sies å ha fått godt vederlag; til Omdal hørte to plasser, Maier og Rørås, Skotfoss med fiskerett, skoger, utmark og alle herligheter til en større gård. Men 30-40 rd. i fortøyningsavgift som de mistet, forrentet en stor kapital, og med tiden ville verdien av Porsgrunn og Jønholt ha steget betraktelig. Av en eller annen grunn kom den kongelige konfirmasjon på makeskiftet først 21. mars 1656. Som de to eiere fant gårdens verdi totalt forringet ved tapet av Porsgrunn, hadde kongen da han hadde sikret seg denne til tomt for tollboden, ingen interesse av å beholde gårdsbruket, som ble solgt i 1662.5)
Lensherren lot allerede våren 1651, lenge før han hadde fått kongens samtykke, arbeidet med den nye tollbod på Porsgrunn sette i gang; allerede før 1. mai hadde han utbetalt fogden i Bamle 900 rd. til innkjøp av materialer og til å bestille håndverkere; til tolderen i Drammen lot han utbetale 1000 rd. til bygging av den nye tollbod der. Da regnskapene ble endelig oppgjort 1655, var det medgått til de to bygninger henholdsvis 1915 og 1594½ rd. De fleste beløp for byggingen av tollboden i Porsgrunn er utbetalt 1652-53; den må forutsettes å ha stått ferdig det siste år. Et til de minste detaljer bevart regnskap med samtlige kvitteringer fra alle håndverkere og leverandører for mottatt lønn og hvilket arbeid de har utført, en nøyaktig beskrivelse av bygningens størrelse og innredning, ville gjøre det mulig å rekonstruere den til de minste enkeltheter. Det ville bli for vidløftig å gjengi det i sin helhet.6)
Det var et større to-etasjes tømret hus med et tårn i bindingsverk; i 2. etasje var en stor sal og fire kammers, i det søndre kammers sto tollkisten. I 1. etasje var den store stue, sengkammers og kjøkken. Da værelsene ved siden av salen også kalles «tvende kvistkammers», kunne det tyde på at bygningen ikke har vært på to fulle etasjer. På tårnet hvortil det førte en vindeltrapp av mursten, var en forgylt kopperfløy og en knapp på en jernstang. Gårdsrommet var innhegnet, med svalgang; dertil støtte fjøs, bryggerhus og hestestall. Utenfor innhegningen lå pakkhuset. I bygningen var også innbefattet to broer fra øya over til fastlandet; det er tale om «den store bro nordenfor tollboden, som skipene ligger ved», og «den søndre bro imellom tollboden og Jønholtlandet». I 1680 oppgis de å være henholdsvis 120 og 186 hollandske fot lange; det gir et visst begrep om bredden av det østre elveløp, ca. 40-60 meter. Det forbausende er at skipene sies å ligge ved den nordre bro, og da den søndre bro neppe har vært en vinne- eller vippebro - det ville sikkert ha vært anmerket - må skutene ha gått vesten- og nordenom Tollbodøen ned i det østre elveløp. Begge broene fantes ennå i forrige århundre. - Regnskapet gir et par opplysninger om Porsgrunnsfolk: Niels Grønli «ved Porsgrunn» har levert sand til kalken og en del tømmer, Hans Grønli har laget låser til pakkhuset og hestestallen, Jens Thommesen, snekker, har laget vinduer og dører, og Peder Thommesen har levert 1000 mursten til vindeltrappen, alle de tre siste «ved Porsgrunn». Vi vet at alle fire i 1661 eide hus i Porsgrunn, de to førstnevnte på Østsiden og de to sistnevnte, som var borgere til Skien, på Vestsiden. Rådmannen i Skien, Peder Jensson, leverte kakkelovner, og tolderen selv, Hans Lucht, salt og stein.7)
Tollboden må ha vært meget slett bygd; den trengte stadig store utgifter til reparasjon. Kanskje har grunnen vært dårlig. Allerede 1657 søkte tolderen om 100 rd. til reparasjon av «tollboden uti Langesund, som for noen år siden er oppbygd og har kostet en anselig sum penger»; den var så brøstfeldig at den truet med helt å styrte sammen hvis ikke veggen ble forsterket. 1664 ble den påkostet 340 rd. og i 1670 125 rd., da den ved besiktelse var funnet «brøstfeldig og meget forråtnet». Da den nye tolder, Rasmus Knudsen, i 1685 overtok embetet etter Niels Pihlgaard, fant han bygningen så dårlig at den holdt på å falle sammen; han måtte bruke 240 rd. til å sette den i en høyst nødtørftig stand, men for å få den i full stand ville medgå ytterligere den store sum av 1361 rd. Den første sum ble godtgjort ham, men den siste fikk han ikke av rentekammeret. I 1725 ble den påkostet 1074 rd. av tolder Koefoed, men revisjonen ville ikke godskrive ham dette utlegg, som enken etter tolder Arentzen (da gift med kaptein U. F. von Holsten i Fredrikstad) ble pålagt å betale. På ansøkning gikk kongen med på å la henne slippe med å betale = 358 rd. Da hun ba om å få ettergitt også dette beløp fordi hun var så fattig at hun ikke hadde noe å leve av, slo kongen av 100 rd., «dog med det vilkår at hun etterdags ikke understår seg med desslike ansøkninger. Oss videre at inkommodere». Slike utgifter var det stadig fremover, så at huset innen det var gått 75 år hadde kostet det flerdobbelte av de opprinnelige bygningsutgifter. Myndighetene i København er øyensynlig blitt lei av dette, for ved kgl. res. 3. juni 1744 ble bestemt at etter at den nå var satt i forsvarlig stand, skulle den bli uten bekostning for kongens kasse, men vedlikeholdes av tolderen; ble den ikke det, skulle den avgående tolder (eller hans bo) betale etter takst en åbot til etterfølgeren.
I 1774 skrev tolder Rasch til generaltollkammeret at det burde bygges ny tollbod da den gamle ikke lengre lot seg reparere; han fikk til svar at det sto ham fritt for heller enn å reparere den gamle å bygge en ny for egen regning og nyte leie av staten for tollkontorene der. Det utspant seg herav i flere år en lengre korrespondanse mellom Rasch og myndighetene. Rasch begynte for egen regning å bygge sitt store hus, det senere «Raschenborg», som våren 1777 var nesten ferdig. Det hadde da (sa han selv) kostet ham den anselige sum av 4513 rd., og han kunne ikke klare de resterende 1000 rd. som trengtes for å få det ferdig. Han foreslo at staten overtok det for selvkostende og gjorde det ferdig; men dette ble avslått. I stedet ble det bestemt at ettermennene skulle overta huset etter takst og nyte 60 rd. i husleiegodtgjørelse for tollkontorene. Disse hadde Rasch innredet i 1. etasje da han i 1777 hadde flyttet inn. Et godtatt tilbud fra Rasch om salg i 1790 fikk han senere omgjort; huset fortsatte å være hans private eiendom med 60 rd. i husleiegodtgjørelse. Men, som amtmannen bemerket, ville man da stå uten tollbod ved Raschs avgang. Han kom samtidig med det interessante forslag å flyttet tollboden til Langesund; det ville være fordelaktigere å ha den der ved innløpet til tolldistriktet, som alle skipene måtte passere. Til hell for Porsgrunn ble det ikke gjort. Det er ikke så at tollboden av 1651 ble stående helt til brannen 1905. 1770-årene var den råtten og falleferdig, og da Rasch bygde sitt store hus, ble «de til den gamle tollbod hørende bygninger med samtlige materialer og innretninger ham overlatt til avbetjening dertil». Huset ble derfor nedrevet, og den nye tollbod, «Raschenborg», bygd på samme sted, til dels på grunnmuren av den gamle. Rasch bød staten 1000 rd. for den gamle tollbod med grunn og engeløkker, men tilbudet ble ikke godtatt. Når det hus som nå kalles «Den gamle tollbod» ble bygd, skal vi snart komme til. Det ble tollbod i 1799 derved at Rasch, som hadde kjøpt huset året før, makeskiftet det til staten mot å få eiendomsrett til den tomt hans eget hus (Raschenborg) sto på. Den nye tollbod ble reparert og innredet til sitt formål, som den tjente inntil den nuværende gård ble tatt i bruk i 1904.8)
Tollboden var bygd ikke bare til kontorer, men også til bolig for tolderen. Den første tolder, Hans Lucht, synes dog å være blitt boende i Skien, og i de første ¾. av 1700-årene bodde flere av tolderne på Jønholt, sannsynligvis fordi tollboden var så brøstfeldig. De underordnede tollfunksjonærer bodde nesten alle på Vestsiden. Tollbodøen, som den fra 1650-årene siden alltid kalles,9) var vel opprinnelig tenkt forbeholdt tolderen, men i tidens løp fikk også et par andre lov til å feste tomt og bygge hus der. Når anlegget av tollstedet ikke i sin umiddelbare nærhet trakk noen bymessig bebyggelse med seg, kommer det uten tvil av at denne allerede var i fremvekst oppe på Åsebakken på begge sider av elven hvor den naturlig grupperte seg langs ferdselsveien til Skien fra Eidanger, og denne vei gikk ikke om Jønholt og Gunneklev. Veien til tollboden ble en blindtarm med besværlig adkomst over Kirkehaugen og ned Raschebakken. Derfor foretrakk vel også de fleste som hadde sitt arbeid på Tollbodøen å bo på Vestsiden. - Den første privatmann som bygde hus på øya var en Thomas Clausen;10) hva han var, vites ikke, sannsynligvis tollbetjent, ved skiftet etter ham 1679 var et hus med stall og bryggerhus på Tollbodøen taksert til 180 rd.; Landkommisjonen takserte det i 1661 til 40 rd., og det er temmelig sikkert bygd kort før eller etter det år, for 1662 er første gang det betales grunnleie med 1 rd. av Clausens hus. Av de mange vakre hus som er bevart i Porsgrunn - de aller vakreste har bybranner rasert - knytter det seg uten tvil størst historisk interesse til «Den gamle tollbod», idet det er overveiende sannsynlig at det er det opprinnelige, nå snart 300 år gamle hus, som står der den dag i dag, dog med senere tiders forandringer; sin nuværende bordkledning fikk huset straks etter statens overtakelse i 1799. Av en kartskisse 1764 over bebyggellsen på Tollbodøen fremgår at huset lå straks (syd-) vestenfor tollboden. Av Thomas Clausens arvinger må huset straks etter hans død være kjøpt av Hans Laursen11) Borch, som i 1712 oppgis å ha bodd der i over 30 år, altså siden 1680. 1678 eide og bebodde han bygård i Skien; han kalles da visitør; 1683 oppføres han blant utenbysboende og tituleres da inkvisitør ved tienden og aksisemester ved Porsgrunn og kroholder; denne stilling hadde han fremdeles i 1725: han døde året etter. Han eide også hus på Osebakken, som han solgte i 1706. Når andre har gjort Borch til tolder, er det ikke riktig; han må ha vært ansatt ved eller parthaver i forpaktningen av tollen, tienden og aksisen, som var et privat foretagende. På auksjon etter Borch kjøpte Herman Leopoldus huset, og i et par år bodde «salig Rasmus (Nielsen) Dues enke» der.
I 1730 forærte Leopoldus huset til sin fullmektig, Niels Aall, som må ha bodd der bare et par år, for allerede i 1735 bodde skipper Peder Lorentzen der (han var gift med en søster av enken etter Rasmus Due) og betalte grunnavgiften til kongen med 1. rd. årlig. Det er ikke så underlig om både Lorentzen og Due har bodd i huset idet deres koner, begge døtre av den kjente Porsgrunnsmann Rasmus Sørensen Malling, var i slekt med både H. Leopoldus og Niels Aall, som i 1735 solgte huset til Lorentzen. Denne solgte det allerede i 1738 for 360 rd. til kontrollør Friederich Biener, som ved skjøte 1751 solgte det videre til den neste eier, trelasthandler Peter Christian Friesenberg, som sannsynligvis ikke bodde der idet han i 1747 kjøpte Ravnes og flyttet dit. N. Aall flyttet til det nye hus han hadde bygd 1734 (den senere Floodegård) og Biener til Jønholt, som han hadde kjøpt 1739. Friesenberg eide huset helt til sin død i 1782, men leide det ut til Samuel Wiborg, som drev vertshus der. (Borgerskap til Skien 24. aug. 1747 som kjøpmann og kornhandler.) Da det i 1757 ble bestemt at alle som ville drive vertshus, måtte søke om bevilling dertil og betale avgift til kongens kasse, skrev Wiborg 24. septbr. til amtmannen bl. a. «Da som dette hus jeg nu bebor på Tollbodøen stående alene er oppbygd for de reisende og i særdeleshet for de seilende som ved tollboden har å bestille», ber han om hjelp til «alene og ingen annen å måtte holde noen næring på Tollbodoen med øl, brennevin, vin og annen slags sul». Amtmannen anbefalte, og ved den kgl. res. av 7. juli 1759 for 190 vertshusholdere i Akershus stift fikk han sin bevilling. Som nevnt hadde Borch også vært kroholder og da muligens i samme hus. At dette var Friesenbergs hus, fremgår av en synsforretning 1764 da Wiborg fremla sin bevilling til krohold på Tollbodøen «i det av ham bebodde og kjøpmann Peter Friesenberg tilhørende hus». Ved kgl. res. 1783 (skjøte 1785 18/5) ble «det av Peder Lorentzen og senere avgangne Peter Friesenberg» eiede hus og grunn overdradd Diderich Cappelen mot rd. i årlig avgift. Hvorledes huset så i 1799 ble tollbod, er før fortalt.12)
I de første 50 år etter at Thomas Clausens hus var bygd, var det det eneste private beboelseshus på Tollbodøen ved siden av tollboden. Det neste hus som kongen tillot å bygge, var det som senere ble Frednes, og for dets historie er vi på tryggere grunn. 11. mai 1712 fikk Ulrich Anthon (de) Rohde bestalling som tollkontrollør; han må ha følt seg sikker på å få stillingen, for allerede månedsdagen før søkte han om å feste tomt på Tollbodøen uti Porsgrunn for å bygge hus, «for å være alle tider i nærværelsen av Eders Kongelige Majestets tjeneste desto bedre at beobakte». Kanskje var han allerede da forlovet med Hans Laursen Borchs datter Barbara, som han giftet seg med året etter, (hun døde allerede samme år) og har sett seg om etter tomt i nærheten av sine svigerforeldre. Han fikk tillatelse til å feste tomt på den nederste (syd-vestlige) del av øya, og i den anledning ble det holdt syns- og takstforretning hvor han ble anvist til tomt en løkke «fra den vestre kant av den på øya stående kran og så i vester etter øya i like bredde ti; vannet sønnenfor øya og ellers bryggerom ved huset ut til Storelven, dog ved denne utvisning betas eller innhegnes ikke den alminnelige vei som skal være vester på øya for den som har oppkjørsel». Leien ble satt til 3 rd. Rohde bemerket til dette: «Og som den nederste part av Tollbodøen er med unyttig skog av små toll og or begrodd, og alle vet vitterlig at den aldri har gagnet noen med mindre den vel vorder ryddet og oppdyrket». Han syntes 3 rd. var altfor høyt for «en tomt ei tilliggende så megen eng hvorpå en kylling seg engang kan mette». Ved kgl. res. 18. februar 1713 fikk han feste på tomten, og etter atskillig skriving ble leien endelig fastsatt 1714 til 3 rd. Huset må være bygd 1712-13. Rohde overlot stillingen 1735 til sin etterfølger Friederich Biener mot å få 50 rd. av dennes lønn i pensjon. Rohde levde ennå i 10 år, men hadde allerede 1742 solgt huset til brødrene Wilhelm og Carl Deichman, til hvis navn er knyttet den første interessante periode i eiendommens historie, da den var et virkelig kultursentrum. Av boet etter Carl Deichman ble eiendommen solgt ved skjøte 22. januar 1781 til Diderich Cappelen etter at det ved kgl. res., 6. novbr. 1780 var overdradd ham med full eiendomsrett for en årlig avgift av 6 rd. 1783 fikk han overdradd to tilliggende plasser for 5 rd. i avgift. Da han som nevnt omtrent samtidig hadde kjøpt «Den gamle tollbod», disponerte han således det meste av grunnen på Tollbodøen. Til bruk for skjøtet 1781 ble eiendommen oppmålt: fra broen over Lilleelven var bredden av øya til Porsgrunnselven 201 alen, i lengden fra denne tverrgrense til sydspissen 753 alen; på nordsiden og ut mot Porsgrunnselven lå løkken 91 × 94 alen, og nordenfor denne igjen også ut mot elven lå Friesenbergs tidligere hus og tomt 246 alen lang og ca. 100 bred; nordenfor denne lå så tollboden med sitt pakkhus. Fra den søndre bro gikk en kjørevei nordover langs Lilleelven til tollboden, med noen smale løkker til hage og gressgang. Den eneste del av øya som ikke var bortfestet, var den nord-østre ende.
Høsten 1759 søkte en del kjøpmenn i Porsgrunn om og fikk ved kgl. res. 26. februar året etter tillatelse til opplag for reeksport av fransk brennevin (i 1765 også til salg innenlands) og til dette opplag var det bygd en større pakkbod, «Brennevinspakkhuset», rett nord for tollboden på stranden mot Storelven. Den resterende nordre spiss av øya ble på ansøkning fra Lars Wright i 1764 mot en avgift av 3 rd. overlatt ham til pakkbod og tømmeropplag, men da plassen ikke egnet seg til bebyggelse, fordi den ved høyvanne delvis ble overskyllet, ble det ikke bygd noe på den. Derfor ble også avslått Samuel Wiborgs samtidige søknad om feste av tomten for å bygge gjestgiveri der. Ved Lars Wrights død ble leien overlatt til arvingene, og ved kgl. res. 21. septbr. 1791 ble den overdradd med full eiendomsrett til kjøpmennene Nicolai Benjamin Aall og Jørgen Wright mot 5 rd. i årlig avgift. Ved bortfeste av plassen til Wright i 1764 ble tatt opp det kart som er gjengitt s. 113 og som har bidradd til denne rekonstruering av den eldste bebyggelse på Tollbodøen i 17. og 18. århundre.13)
Så utførlig som det her er gjort kan selvsagt ikke historien til hvert hus i byen beskrives; det er dessuten gjort av andre. Men tollboden, tollvesenet og tolderen fortjener en fremtredende plass i ladestedets historie. Til tollboden var nøye knyttet den viktigste del av det økonomiske liv som befordret ladestedets vekst, nemlig skipsfarten og trelastutførselen. Alle skippere og trelastutskipere måtte innom tollboden for å klarere og betale toll, tiende, havne-, fyr-, lospenger og andre avgifter. Alle tollfunksjonærene var uproduktive konsumenter som trakk andre folk til stedet. Et større antall rorskaren, «røjerter», var i tollbodens tjeneste. Havnen måtte holdes farbar, skuter og last skulle måles, skipene loses inn og ut; det befordret til stedet en havnefoged, veier og måler, og en losoldermann med flere loser under seg. Men på den sosiale stige raget tolderen over dem alle, han var i mange slektledd stedets eneste høyere embetsmann, en mektig mann både til godt og ondt. Det gikk store summer gjennom hans hender og fristelsen for de svake var stor. Noen spesiell utdannelse for sitt yrke hadde tolderen ikke; kongelige kusker og lakeier, især det siste, ble befordret til det innbringende embete. Statens evne til kontroll og revisjon var svak og regnskapsførselen mangelfull. Tolderens distrikt var lite oversiktlig; tollsvik og smugling lett, og smøring av tolderen det vanlige. Som så mange andre av kongens embetsmenn som hadde en kasse, ser vi at den ene tolder etter den andre måtte gå fra sitt embete med en veldig kassamangel.
Porsgrunns første tolder var Hans Lucht. Han var (sannsynligvis) sønn av tolder i Helsingør, David Lucht, hvis to døtre også kom opp til Norge, hvor de ble gift med major på Akershus, Henrik Hess, og borgermester i Christiania, Niels Toller. Lucht hadde således gode slektsforbindelser. Hans bestalling som tolderer datert 2. mai 1657, men en vet at han var i stillingen allerede 1648, da han må være blitt konstituert etter at hans forgjenger Niels Jenssøn det år var avsatt for kassamangel og uorden i regnskapene. Hvor lenge Lucht hadde stillingen, er uvisst; 1663 kalles han «forrige tolder». Han ble visstnok boende i Skien, hvor han i 1661 eide en større bygård taksert til 400 rd. Foruten sitt embete var han jordegodseier og trelasthandler og synes i det hele å ha vært en formuende mann. Han eide gårdene Bøle i Gjerpen, Høyset med tilhørende sag i Slemdal, og Vestre Tveitan i Bamle. Alle disse gårder makeskiftet han med kronen 1657 mot å få gården Mo i Gjerpen. Han eide også Hei sag i Slemdal og forpaktet en av kongens sager i Skien. Mens tolderens lønn tidligere hadde vært 3% av tollinntektene, ble den ved Luchts utnevnelse 1657 satt til 420 rd. pr. år; det var etter pengenes kjøpekraft den gang en ganske anselig gasje, og dertil kom, som vi senere sikkert vet var tilfelle, en rekke biinntekter.
Til Luchts etterfølger ble 22. september 1662 ansatt Thomas Thornassen (Thommes Thommesen) Gerner; han fikk tillike 1669 bestalling som tiendeskriver. Han var gift (1670 26/5) med en datter av sin kollega i Christiania, tolder (og borgermester) Frederik Bremer. Som nevnt ble Gerner avsatt 1678 for en veldig manko i kassen, av revisjonen i 1681 oppgjort til 13 642 rd., hvorav de to kausjonister måtte betale ½ hver; den ene var lagmann i Skien, Claus Andersen, og den andre byfoged i Christiania, Christen Christensen. Av revisjonsantegnelsene til Gerners regnskaper og hans imøtegåelse av dem får vi et lite glimt av forholdene ved tollboden. Til sin unnskyldning anførte han at han hadde lidd stor skade ved tap til sjøs, «at han undersåttene formedelst disse besværlige tider har måttet kreditere til tiden for deres hjemkomst fra fremmede steder, hvor skipene siden ble for ulykker og tollen derutover uteble». Når det ble bebreidet ham ikke å ha kastet pengene i tollkisten, var grunnen dertil at den ikke hadde vært brukelig i mange år da den to ganger hadde måttet slåes i stykker fordi «Kongens nøkkel» ikke kunne finnes på Akershus hvor den ble oppbevart. Til dette sa revisjonen at «hadde tolderen etter sin ed og tollordinansen kastet pengene i tollkisten, så kunne megen abus (misbruk) vært forekommet; men derimot er ganske uforsvarlig handlet». Gerner fremkom med et motkrav på 10 107 rd. til kronen for forstrekninger som hans far og han hadde ytet i den siste krig bl. a. til et defensjonsskip. Dette måtte stå hen til kongens nåde, svarte revisjonen; hva han skyldte, måtte enten han eller hans kausjonister betale. Dette, sa Gerner, var han ute av stand til; da hans kausjonister hadde slått til seg alt hva han eide, var han i bunn og grunn ruinert. I antegnelsene til skattemanntallet 1679 heter det om ham at han var fra bestillingen og intet kunne betale; «han oppholdt seg på en bondegård og ikke hadde så meget å rå over til å oppholde sitt usle liv med eller helle sitt hode til». En grunn til Gerners misere kan ha vært hans tollbetjent, Peder Henrichsens slette bokførsel. (Han var 1670 12/7 ansatt som overtollbetjent i Porsgrunn og strandfoged i Bratsberg.) Hans kontrabok var så full av feil at revisjonen ikke kunne spesifisere hver enkelt; da det tross advarsler ikke ble bedre, ble også han kassert.14) - I en fortegnelse på denne tid over tollstedene etter deres «importans» kom Drammen høyest med en tollinntekt av 19 000 rd. og tolderlønn 900 rd., dernest Christiania med henholdsvis 12 000 og 500, og som nr. 3 Langesund med 12 000 og 420. Dette gjaldt bare tollstedene sønnenfjells; i 1670 ble Langesund oppført som nr. 4 i hele landet etter Drammen, Bergen og Trondhjem.15)
Etter Gerners suspensjon bestyrte amtmann Niels Søfrensen Adeler en kort tid tollstedet inntil Niels Ovesen Pihlgaard ble beskikket den 22. juni 1678 og overtok embetet 1. september. Han var gift med Adelers datter Anna, som etter Pihlgaards død allerede 1685 ble gift igjen med den store trelasthandler og sagbrukseier i Kragerø, Peder Poulsen.16) Fra Pihlsgaards tid foreligger en fullstendig fortegnelse over tolletaten; det var tolderen med en lønn av 250 rd. + 210 rd. for oppkreving av tiende og konsumsjon. (Til sammenligning kan anføres at amtmannens lønn hadde vært 500 rd., men var i 1687 nedsatt til 300 rd.) Så var det kontrollør Erich Erichsen (ansatt 1680 23/12) 100 rd., to tollbetjenter i Porsgrunn, Thyge Hofgaard (ansatt 1687 16/9) og Peder Arentzen (ansatt 1681 9/4) og en i Brevik, Axel Olufsen (ansatt 1682 6/5) med 120 rd. hver; hertil kom tiendeskriveren (-inkvisitøren) Ludvig Pedersen Blyth (ansatt 1686 13/4) som fra året før tillike var skipsmåler for byene i Bratsberg og Jarlsberg og Larviks amt. Da den nye tolder overtok etter Pihlgaard, klaget han over at denne hadde holdt tollboden meget slett vedlike til tross for at han skulle ha holdt den i stand for de landtaupenger som de innkomne skippere måtte betale for å fortøye i land mens de lastet. Pihlgaards enke imøtegikk dette med at hennes salig mann aldri hadde nytt noen landtaupenger, men han hadde for noen få år siden latt nedsette noen peler som skipene kunne fortøye i der hvor de før hadde ført ankrene i land. «Enhver eiermann av sin brygge nyter en ringe villighet. De få skip som undertiden har ligget ved Tollbodøen, har den salig mann hatt kun ringe villighet av med en ost eller desslike til kjøkkenet og lite til å underholde tollboden for».17)
Den neste tolder, Rasmus Knudsen, (bestalling 24. mars 1685) hadde stillingen bare 3½ år, idet han allerede 30. okt. 1688 ble forflyttet til Aalborg som visetolder, og som hans etterfølger var 20. mars s.å. utnevnt Jørgen Jørgensen Erboe, som samme år giftet seg med Inger Clausdatter, datter av den meget rike (i 1681) avdøde lagmann i Skien, Claus Andersen.18) Erboe kom derved i svogerskap med de mest formående og innflytelsesrike embets- og forretningsmenn i Bratsberg, idet hans kones søstre var gift med menn som lagmann Iver Hansen i Skien, generalmajor Johan Arnold på Borgestad, foged i Telemark, senere borgermester i Skien Hercules Weyer, og lagmann Lauritz Jacobsen i Christiania. Ved siden av sin embetsstilling drev Erboe til dels sammen med sine svogere som forretningsmann i større omfang, som sagbrukseier, trelasthandler og skipsreder. Med sin hustru arvet han panterettighet i Fossum Jernverk (hun ble etter hans død gift med eieren av dette, Kai Børting, og hennes sønn Anders (Andreas) Erboe var bosatt der 1709, som panteier og bestyrer 1721), og likså Brunlanes (Fritzøe) Jernverk, som han i 1691 sammen med Claus Andersens øvrige arvinger solgte til stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve.19) Enkelte av Erboes transaksjoner har kanskje ligget på kanten av det lovlige, bl. a. hadde han drevet vekselhandel med og utlån til private av tollkassens penger; en av hans forretningsforbindelser hadde rømt fra en gjeld til ham på 6000 rd. Rentekammeret kritiserte dette meget skarpt og ga ham streng befaling om uoppholdelig å innbetale det han var skyldig hvis han ikke ville lide på person og formue. I 1700 ble gitt befaling om å sette ham under tiltale fordi han mot kongens forbud likevel hadde latt et av sine skip avseile. En del prosesser hadde han, bl. a. angående et krav på 6200 rd. i sin svoger lagmann Iver Hansens bo og om lønnen til Hans Laursen Boreh, som i seks år hadde vært hans fullmektig. Da boet etter Erboe, som døde i 1701, ble gjort opp, viste det en netto på 22 346 rd., hvorav tilfalt hans sønn Andreas 3359 rd. og hver av døtrene Annichen Marie og Jørgina 1679 rd. Ektefellene til barnas mostre, generalmajor Arnold og borgermester Hercules Weyer, overlot disse arvemidler uten kausjon til sin svoger Kai Børting til bruk for Fossum Jernverk, og da denne ved sin død var insolvent, gikk arvemidlene tapt. Andreas Erboe søkte siden ved prosess forgjeves å gjøre ansvar gjeldende overfor sine onkler.
Tolder Jørgen Erboe er en typisk representant for den krets av beslektede embets- og forretningsmenn som fullstendig dominerte Bratsbergs administrasjon og næringsliv i slutten av 1600-årene, som det gikk ut med under krigen og de følgende trange tider først på 1700-årene, og i hvis sted det kom nye, fremmede menn som Cappelen, Leopoldus og Aall, som bare var forretningsmenn. - Som nevnt eide Erboe Jønholt, men bodde på tollboden og lot avlingen fra gården, hvor han ingen faste folk holdt, bringe dit ned, «og sto hans hester alltid på tollboden og ingen tid på gården». Erboe døde straks over nyttår 1701 44 år gammel (han var bare 31 år da han ble tolder); og da han ble begravd 31. januar, holdt sogneprest Halvor Nielsøn Gierpen, «Guds ringe Tienere i Evangelio for Eidangers, Brevigs og SIemdals Meenigheder» en preken så fin og lang at den trykt fyller 303 sider! Erboe ble begravd i et kapell som han selv hadde latt tilbygge Eidanger kirke; det er senere nedrevet.20)
Om Erboes etterfølger, Anders Arentzen, tolder 1701 1/3 - 1722, foreligger nesten ingen opplysninger. Han måtte betale 1000 rd. for å få embetet, og et liknende beløp måtte også hans etterfølger ut med enten direkte til kongens kasse eller til et eller annet hospital. Den alminnelige praksis var at man noen år i forveien kjøpte seg ekspektanse på stillingen og at den som betalte mest, fikk den, ikke alltid den dyktigste. Arentzen hadde tidligere vært hoffurer. Hans tid som tolder falt i de vanskelige år under Den store nordiske krig med synkende skipsfart og trelasthandel. I 1720 foreslo for rentekammeret en Nicolai Hammer i Langesund å ansette en tollbetjent eller visitør også der; det var nødvendig, da betjentene i Brevik og Porsgrunn ikke dag og natt kunne ha oppsyn også med Langesund, hvor derfor tollsvik lett kunne forekomme. Den foreslåtte forandring ble gjennomført 1724/25, idet som visitor for bare Brevik ble ansatt Rasmus Larsen Schiøt, som først hadde vært postkusk, «dernest ved Eders Majestets eget spann, siden livkusk hos Hennes Majestet dronningen», og postmester i Brevik, Boe Fiuren, som også hadde pekt på hvor nødvendig det var med en egen visitør i Langesund for å unngå svik fra hollenderne, ble på ansøkning derom ansatt i denne stilling 1725. - Det synes forøvrig vanskelig å forstå hvordan det skulle være lettere å samtidig skjøtte en postmesterstilling i Brevik og en visitørstilling i Langesund enn en felles visitørstilling for Brevik - Langesund, slik som det hadde vært før.21)
Hans Koefoed, som i 1722 etterfulgte Arentzen, hadde allerede 15. juni 1716 fått ekspektanse på stillingen. Koefoeds far hadde vært overtollbetjent i Drammen og hans farfar borgermester i Rønne på Bornholm. Koefoed døde som yngre mann allerede 1730, og 12. mars 1731 ble ansatt Nicolai Friesenberg, som i sin ansøkning påheropte seg at han hadde tjent kongens far «for lakei» og at kongen derfor hadde lovet ham emploi. Omtrent samtidig ble ansatt som kontrollør Friederich Biener, som hadde vært «Hennes kongelige høyhet prinsesse Charlotte Amalies lakei». Hans Lange, som fikk sin bestalling 20. sptbr. 1746 ved Friesenbergs død, var da en eldre mann som allerede i 26 år hadde vært fullmektig ved justissekretærens kontor i rentekammeret. Han må vel således antas å være den første som hadde en virkelig kvalifiserende utdannelse for sitt yrke. Det samme må sies om hans bror Thomas Lange, til hvem embetet ble tillatt avstått 10. novbr. 1750 på grunn av brorens sykelighet, da han i 26 år hadde vært prokurator, den meste tid i Skien. Brødrene Lange var visstnok de to første norskfødte innehavere av tolderembetet; de var sønner av daværende godsforvalter, senere lagmann i Skien, Giert Hansen Lange. Thomas Lange var 51 år da han fikk stillingen og hadde den til sin død 19. juli 1773. Få dager før hadde han av generaltollkommeret fått attest for «alltid å ha oppført seg som en tro og nidkjær betjent, som hadde gjort god riktighet for 8 à 9 tønner gulls oppbebørsler», dette til tross for at han omkring 1755 ble delvis kompromittert ved en større tollsvikaffære som resulterte for hans vedkommende i å måtte betale den store sum av 1200 rd. i bøter og saksomkostninger, og enda lot kongen ham slippe med dette «av særdeles nåde». Fra Langes 17 barn stammer en tallrik etterslekt. En sønn ble amtmann i Buskerud, en annen generalpostdirektør, en tredje sorenskriver i Nedre Telemark, og en datter ble gift med den samtidige sorenskriver i Bamle. - Av Friesenberg var det ved siden av tollboden «til større bekvemmelighet for egen regning oppført et hus med atskillig inventar». Dette hus ble overtatt etter takst (371 rd. i 1773) av brødrene Lange og siden av Rasch. Det er mulig at dette hus kan være det som brant i 1905 og inntil da ble antatt for å være tollboden av 1652. 22)
Christian Rasch, som hadde fått ekspektanse 1764 14/2, overtok embetet ved Langes død i 1773 og hadde stillingen i nesten 40 år, inntil han 27. mai 1812 fikk sin sønn, Jacob Wilhelm Rasch, som siden 1798 hadde vært adjungert sin far, ansatt som sin etterfølger i det innbringende embete. Til Rasch og det lille kultursentrum som i siste halvpart av 1700-årene knyttet seg til Tollbodøen og dens beboere, skal vi senere komme tilbake. Her skal bare bemerkes at med hensyn til tolderens inntekter, ville man ta storlig feil hvis man bare holdt seg til hans faste gasje. I 1785 f. eks. var denne bare 358 rd.; men hertil kom % av tollinntektene med 573 rd., uvisse inntekter 300 rd., tils. 1231 rd., som stilte tolderen blant de høyest gasjerte embetsmenn i landet. Under de glimrende tider for handel og skipsfart omkring 1800 steg inntektene betraktelig. «Raschenborg» var et minne om tolderens gode økonomi. I 1794 var inntektene 1338 rd.; det år ble forretningene delt slik at den daværende kontrollør, A. J. Coucheron, ble tollinspektør, og Rasch fikk titel av tollkasserer.23)
| Utdrag (s. 99-119) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |