Porsgrunn Arbeiderparti 60 år

En av årsakene til at partiet ble stiftet var resultatet av Stortingsvalget 1903, da Venstre og arbeiderne i Porsgrunn gikk sammen om felles liste. Venstre skulle ha representanten og arbeiderne varamannen. Valgresultatet gikk venstre imot og det ble misnøye i begge leire. De radikale sluttet seg sammen om 5 menn. Det var snekker Thv. Rastad, baker Lars Andersen, murer J. Kristiansen, porselensarbeider Johan Svendsen og kjelesmed Jonas Bjåland. Disse 5 var det som sto bak forberedelsen til det første møte den 15.nov. 1903 i "Arbeiderforeningens" lokale, og daværende forretningsfører i Murerforbundet Sverre Iversen, Oslo, holdt foredrag. På måtet ble valgt en lovkomité bestående av Johan Svendsen, formann, Lars Andersen, Johan Kristiansen, Isak Lie og Thv. Rastad som medlemmer.

Lovkomiteen la fram sin innstilling i møtet 28. nov. samme år, og følgende styre ble valgt:

Lars Andersen, formann, J. Kristiansen. varaformann, Thv. Rastad sekretær, Isak Lie kasserer og som styremedlemmer: Johan Svendsen, Hans Hansen, Jonas Bjåland og tømmermann Haaland.

Styret la med en gang opp til store åpne diskusjonsmøter om datidens aktuelle emner som for eks. gjennomføringen av 8-timersdagen, frikonkuransen, akkordsystem på fabrikkene, sammenslutning av arbeiderne på arbeidsplassen under mottoet: "Arbeiderne må arbeide sammen for å bedre sine økonomiske kår". "Vi må ikke være et haleheng til Venstre".

Partiet og fagbevegelsen arbeidet allerede fra begynnelsen av hånd i hånd. Den 14/1-1904 ble Porsgrunds Jern- og Metalarbeiderforening stiftet med Jonas Bjåland som dens første formann. I april samme år skulle en komité på 8 mann arbeide for å starte et arbeiderblad for Bratsberg Amt som det den gang het, og samtidig satte man igang arbeide med å skaffe seg eget lokale.

Møte i Landspartiet ble den gang holdt i Drammen og der måtte Johan Svendsen.

Partifellene følte savnet av kontakt utad og vedtok på måte 2.pinsedag å innby til dannelse av en amtorganisasjon den 3. juli 1904, og her ble da "Bratsberg Amts Arbeiderparti'' stiftet. Fra Porsgrunn møtte A. Aakermann, J. Svendsen, Lars Andersen, Thv. Rastad. Aakermann ble valgt som amtspartiets sekretær og J. Svendsen som styremedlem.

Ved kommunevalget 1904 skulle partiet ta sin første dyst med de borgerlige partiene, og den dysten må det til partifellenes ros sies de kom godt fra.

Programmet de stilte opp så slik ut:

1. Fortsatt utvikling av folkeskolen for oppnåelse av målet: en felles skole for alle. (Alt undervisningsmateriells kostende utredes gjennom beskatningen.)
2. Kommunens overtagelse av sykepleien. (Ansettelse av leger og jordmødre på fast lønn.)
3. Det ordinære budsjett forhøies med et etter forholdene passende beløp, hvilket avsettes til et fond der anvendes til forebyggelse av arbeidsledighet og eventuelt øieblikkelig avhjelp av samme, samt tilskudd til fagforeningenes arbeidsledighetskasser.
4. Kontraktsuvesenets avskaffelse.
5. Ingen nye bevillinger av private øl- og vinrettigheter.Kommunen overtar selv rusdrikkhandelen.
6. Forhøyelse av formuesskatten.
7. 8-timers-dag for kommunens arbeidere.
8. Utvidelse av byen, særlig Vestsiden.

Partiet stilte liste med 11 representanter. De fikk valgt 3 nemlig: bygningsnekker Hans Hansen, baker Lars Andersen og sersjant Ole Istre, med følgende varamenn: kjelesmed Jonas Bjåland, murer J. Kristiansen og snekker Thv. Rastad. Høire besatte 14 plasser, avholdspartiet 6 og Venstre 5.

1905

var de store folkemøters år. Partiet arbeidet energisk både innad for å stabilisere organisasjonen og utad for å vekke folket. Vi sto foran en brytningstid på flere enn en måte. Ved siden av arbeiderklassens frigjørelse hadde vi oppløsningen av unionen med Sverige og valget om det skulle være kongedømme eller republikk. Radikaliseringen førte også ungdommen inn i rekkene og i Porsgrunn hadde vi fått sogar 2 virksomme ungdomslag som i pinsehelgen arrangerte storstevne på St. Hansåsen hvor det deltok over 3000 mennesker. Her talte Egede-Nissen om sosialismen og arbeiderklassens frigjørelse. Han minte forsamlingen også om frigjørelsen fra unionen med Sverige og han konkluderte med et: Leve fedrelandet!

Folkeavstemningen: kongedømme eller republikk resulterte i at 566 stemte for kongedømme og 183 for republikk i Porsgrunn.

1906 var det første stortingsvalget
partiet deltok i. Det ble utfoldet en livlig virksomhet med utsendelse av flyblader, valgavis og folkemøter med framragende talere som Johs. Johnsen, adjunkt Schreiner (senere ordfører på Moss) og advokat Puntervold. Partiet fikk 103 stemmer.

Den organisatoriske oppbygging fortsatte. Fagforeningene fikk adgang til å melde seg inn i partiet, likesom partiets medlemmer ble oppfordret til å gå inn for kooperasjonens ideer. Ja av beretningen kan en finne at Oscar Klingberg i partimøte den 5. nov. 1906 kunne meddele at distriktslogen av D.N.G.T.O. hadde vedtatt offisielt å slutte seg til partiet.

Hadde 1906 vært et ftamskrittets år for partiet ble 1907 stagnasjonens og tilbakegangens år. Parti- og folkemøter var det lite av, og "kassa var ikke skikket til mere utgifter" som det heter i beretningen. Årsaken? Ja, man gjettet på at det var byens 100-års jubileum som opptok interessen blant folk.

Ved kommunevalget fikk partiet 92 stemmer.

Noe av den samme mistrøstige stemning fulgte partifellene opp gjennom årene 1908 og 1909, men i 1910 bestemmer man seg for å ta et skippertak for det året skal kommunevalget finne sted.

Som ny post på sitt kommuneprogram setter partiet opp:

"Human behandling og omsorg for trengende gamle og arbeidsudyktige ved opprettelse av kommunale pleiehjem. Helt fri bro søkes løst i nærmeste framtid".
(Alle som gikk eller kjørte over brua måtte den gang betale brupenger).

Etter en hektisk valgkamp kunne partiet møte i bystyret med 5 representanter, Det samme antall fikk Venstre og Avholdspartiet, Høire fikk 15. Valgresultatet ga partifellene nytt pågangsmot, og man besluttet å holde regelmessige møter hver annen uke.

På fagforeningsfronten stablet man på benene De Samvirkende Fagforeninger i Porsgrunn. De overtok "Arbeiderforeningens" hus som var bygget nytt etter brannen i 1905. (Henrik Wergelands Folkeboksamling holder til der nå). I 1911 holdt Amtspartiet sitt årsmøte i Porsgrunn og ved den anledning ble "den røde fane" heist på "Arbeiderforeningens" tak.

1.mai-demonstrasjonene var fra partistiftelsen i 1903 til 1911 arrangert av partiet, men i 1912 overtar De Samvirkende Fagforeninger i Porsgrunn arrangementene, angivelig fordi deres kasse økonomisk var sterkere.

Partiets svake økonomiske stilling ble ytterligere understreket da partiet ved omvalget på Stortingsrepresentanter i 1912 trakk sine kandidater tilbake av mangel på midler og henstilte til partiets velgere å sitte hjemme.

Den organisatoriske tilbakegang var ikke bare lokalt preget, Amtsorganisasjonen gjennomgikk den samme oppløsningstendens, og punktum ble satt under årsmøtet på Gvarv der Bratsberg Amts Arbeiderparti ble besluttet oppløst. Porsgrunnspartiet meldte seg da direkte inn i Landspartiet.

Tilbakegangen gjenspeilte seg også i kommunevalget 1913 da partiet gikk tilbake fra 5 til 4 representanter, og året etter, 1914, ble de store katastrofers år, Europas blodbad, dansen om gullkalven, jobbing, dyrtid, vanskeligheter for arbeiderklassen. denne elendigheten skapte tross alt noe nytt, en mer sammensveiset arbeiderbevegelse over landegrensene, et større vidsyn. Arbeiderbevegelsen måtte påny appellere til sine likemenn uansett nasjon eller rase. Den internasjonale brorskapsfølelse måtte igjen gis fritt spillerom, og arbeiderne matte selv gripe makten. Verdenskrigen 1914-1918 hadde satt krefter i bevegelse som det kapitalistiske samfund ikke maktet å holde i tømme. Den russiske revolusjon feide som en stormvind ikke bare over Russland, men den blåste også frisk luft til lumre politiske avkroker i Europa forøvrig.

Ved Stortingsvalget 1915 mistet Høire sin makt i byen, Arbeiderpartiet fordoblet sin representasjon fra 4 til 8, Høire fikk 101 Venstre 5 og Avholdspartiet 5 kandidater.

Partiet gjennomgikk en radikaliseringsprosess. De unge kreftene ville slå seg fram og de ville gå hardere på enn de eldre. Under dette indre oppgjør i partiet foregikk det også på det kommunale plan en utvikling som pekte hen mot et større bysamfund, byutvidelsen 1920. I den forbinnelse måtte det holdes ekstraordinært kommunevalg for årene 1921 og 1922. Bystyrets representantall ble utvidet fra 28 til 44. Valget ga følgende fordeling:

Arbeiderpartiet 10, Venstre 10, Avholdspartiet 6 og Høire 18 representanter.

For Arbeiderpartiet var det faktisk et tilbakefall. men det værste var dog at det man fryktet for: splittelse i partiet slo ut i 1921 da en gruppe skilte seg ut og dannet Det Sosialdemokratiske Arbeiderparti. Dermed var skismaet skjedd, og vi gikk inn i splittelsens uhyggelige år. Den ene delingen førte flere delinger med seg. I 1924 brøt kommunistene ut. Vi hadde således 3 arbeiderpartier i Porsgrunn fra 1924 og framover til 1927.

Krigens økonomiske tilbakeslag la en klam hånd over partiarbeid og beskjeftigelse for arbeiderklassen. Ledigheten øket. Angrepene på fagbevegelsen ble stadig hissigere og mer intense fra borgerklassen. Fagbevegelsen ble framstilt som en hemsko for bedriftslivet. Samtidig mistet byen sine inntekter og økte sine utgifter. Det måtte ende i et kaos og rot. Og det kom. Kommunen gikk "konkurs", den måtte søke en gjeldsordning, og de styrende måtte undergi seg det forhatte departementale byråkrati og adlyde ordrene fra sentraladministrasjonen,

Var dette sammentreff av partisplittelse, defaitisme, trekning av kreftene i alle retninger og byens økonomiske rot og konkurs utslag av tidens ånd? Var tidens styrende så helt uten overblikk og ansvarsfølelse?

Var denne "bånnperiode" forutsetningen for den vokster som skulle komme i de nærmestfblgende 20-25 år?

Spørsmålene kan vel ikke besvares idag, men de må kunne bli hovedtemaet for en sosiolog eller historiker til en avhandling.

I denne partiets '"Sturm und Drang"-periode økte partiets representasjon i bystyret fra 10 i 1922 til 11 for årene 1923, 1924 og 1925, og så til 15 for årene 1926-1928.

Fra sentrale deler av Europa kunne det rapporteres om sosialistisk framgang. Arbeiderpartiene erobret makten i flere av de store europeisk byene, og spesielt i Wien fikk sosialistene et godt grep om styret, og kunne vise til hurtige konkrete resultater. Det ga nytt håp ut over landegrensene. Solidaritets- og samlingstanken spredte seg med fornyet styrke til de lag av folket som ville ut av uføret. Prinsipprytteri og tesedogmatikk måtte vike plassen for praktiske tiltak.

Styrene for Porsgrunn soc. demokratiske Parti og Porsgrunn avdeling av D.N.A. kom i kontakt med hverandre, og det gledelige hendte at de ble enige om å gå sammen i ett parti under fellesnavnet Porsgrunn Arbeiderparti.

Partiet ble så "gjenfødt påny" den 11/4 1927 på et møte i rådhuset.

Det er grunn til å merke seg de personer som den gang stilte seg i spissen for partiet. Det var:
Thoralf Sørensen, formann, Juul Hansen, viseformann, J. P. Johansen sekretær, Jonas Bjåland jr. kasserer, Einar Wright og Josef Bystrøm, styremedlemmer, og som varamenn til styret Thomas Odden og Oscar Nielsen. Martin Hansen ble valgt til revisor, og dessuten fikk ungdomslaget rett til å velge en representant,

Med fornyede krefter la partiets medlemmer iveg mot det kommende Stortingsvalg høsten etter. De store forventningene slo til. Partiet vant sin hittil største seir. Det fikk 1027 stemmer, Høire 931 Venstre 818 og komm. 339. Det var blitt det førende parti i byen og 25 års-jubileet kunne med god grunn bli feiret i 1928 og da som ved stiftelsen, med tale av Sverre Iversen. 3 av stifterne var også med og satte sitt preg på festen. Disse tre var: Jonas Bjåland, Isak Lie og Lars Andersen.

Ved valget i 1927 fikk arbeiderpartiet ordføreren. Grunnen til det var at de borgerlige partier Høire og Venstre ikke kunne bli enige om felleskandidat. Arbeiderpartiet fikk støtte av avholdspartiet og Lars Andersen inntok ordførerplassen. Han ble gjenvalgt i 1928 og sto som ordfører til han plutselig døde i januar 1931. Hans ordførertid falt sammen med "miseeren i kommunens økonomi" og ordførerens uriaspost tok hardt på denne uredde og virkelystne partifellen. Han måtte tåle mange slag og hugg, og ble nok merket av det etter som årene gikk.

De borgerlige partienes skremselsagitasjon i 1929 og 1930 i forbinnelse med Stortingsvalget resulterte i tilbakegang for partiet vårt, såvel i Porsgrunn som i hele landet forøvrig, men gleden i den borgerlige leir varte ikke lenge. Med nye krefter - og denne gang med god hjelp av ungdommen - gikk partiet styrket ut av valgkampen i 1931. I bystyret tok 15 arbeiderpartimedlemmer plass, men eksperimentet med ordføreren - når en sitter i mindretall - ville ikke partiet gjenta. Partimøtet besluttet at man ikke skulle stille forslag på ordfører.

Borgerpartienes bløff-agitasjon ble etterhånden gjennomskuet av store deler av folket, og ved Stortingsvalget 1933 vant partiet en strålende seir. Gjennombruddet slo fast at Det Norske Arbeiderparti for landet som helhet - var blitt det førende i norsk politikk, og for Porsgrunns vedkommende manifesterte vi framgangen med stemmeøkning fra 1030 til 1658.

Året etter - i 1934 oppnådde partiet 16 representanter i bystyret. Hadde partifellene den gang gått mer inn for et godt valg, er det ikke tvil om at representasjonen hadde vært større.

I mars 1935 skjedde det store ting i den norske politikken, Det Norske Arbeiderparti tok over regjeringsmakten. Noen var bekymret, andre pustet lettet, men alle var de spente. Kunne arbeiderklassen gjennom sitt parti styre landet bedre enn borger-partiene? Ville arbeiderpartiet makte å styre landet ut av det økonomiske kaos vi befant oss i?

De fleste håpet det, andre trodde det. Og dermed var oppgaven valgt for de nærmeste 5 årene - kanskje ble det 10 - noen dristet seg til å nevne 15 år. Vi måtte arbeide på lengere sikt skulle det bli noen plan i det. Partiarbeidet måtte legges om. Det ble mere fart i vervingen av nye medlemmer. Den politiske interesse fagforeningene tok seg opp igjen. Flere og flere fagforeninger meldte seg delvis eller med alle sine medlemmer inn i partiet. Partiets organisatoriske ramme som var bygget på enkeltindividenes medlemsskap ble sprengt. Et nytt apparat måtte etableres. Vi måtte forlate den gamle partiformen og gå over til det mere upersonlige kollektive partiliv - representantskapsordningen. Og således framsto Porsgrunn Arbeiderpartis representantskap på møte den 17/2-1937 der valgte Einar O. Solstad til formann. Trygve Thorsen til viseformann, Arthur Berby til sekretær, Markus Johansen til kasserer og Martin Nilsen til styrremedlem. Og som revisorer: Thoralf Sørensen og Aasmund Haukedal.

Ved en oppsummering i 1938 viste det seg at 12 fagforeninger sto tilsluttet partiet med 373 medlemmer Foruten den organisatoriske vekst måtte partiet gjennom en politisk "tilpassningsproses" som følge av at vi nå sto i regjeringsposisjon.

Lokalt blusset samarbeidstanken opp igjen. Ved kommunevalget 1937 gikk partiet sammen med kommunistene og oppnådde 1713 stemmer og 19 representanter. J. P. Johansen som var valgt til ordfører i 1937, ble gjenvalgt i årene 1938, 1939 og 1940, og formannskaps- og bystyre-gruppa arbeidet lettere enn før. Flere store kommunale saker ble drøftet, behandlet og påbegynt i disse årene, spesielt bør nevnes boligbyggingen og tilretteleggingen av byggeklare tomter. Ungdommen var særlig aktiv når det gjalt krav om boligtomter og husbygging i det hele tatt.

Samarbeidet med kommunistene gikk ikke bra, og da kommunistene begynte å holde sine egne gruppemøter og framsatte egne forslag til bystyret, fant partiet ut at samarbeidet ikke kunne fortsette lengere. På årsmøte i febr. 1940 ble det besluttet å heve samarbeidet, og snaue to måneder etter, den 16/4-1940 inntok tyske soldater Porsgrunnsdistriket og satte derved en stopp for all offisiell politisk virksomhet. Partiet gikk "under jorden". Et illegalt styre ledet av Jonas Bjåland, Jens Nielsen og Thorleif Bommen, fortsatte å virke til frigjøringa i 1945. Partiets "under-jorden-bevegelse" må berettes og vurderes i annen forbinnelse.

Umiddelbart etter frigjøringa ble parti-styret fra 1940 innkalt, og det første representantskapsmøte ble holdt 2,juli 1945, Her ble styret fra 1940 enst. gjenvalgt. Det besto av; Emil Bolstad, formann, Trygve Thorsen, viseformann, Einar O. Solstad, sekretær, Andreas Gregersen, kasserer og Einar Johansen styremedlem.

Partiarbeidet ble i 1945 et av de mest arbeidssomme valgår. To valg skulle avvikles: Først Stortingsvalget hvor 1830 stemte på partiet, Høire fikk 980, Venstre 1252 og kommunistene 1043.

Ved kommunevalget, noen måneder etter nådde partiet bare 1361 stemmer og fikk valgt 14 representanter, og kommunistene som nå seilte på den radikaliseringsbølge krigsavslutningen skapte, fikk 9 representanter i bystyret. Sammen med kommunistene fikk arbeiderne i Porsgrunn flertall for første gang. J.P. Johansen ble ordfører og Anders Haug varaordfører, og så sto partiet klart til for alvor å ta seg av "de nære ting". Det var uløste kommunale saker i fleng og striden kom ofte til å stå om hvilke arbeider skulle ha fortrinnsrett. Vi nevner noen av disse stridsspørsmålene: utvidelse av Storgata, avlastningsgate for den økende trafikken, skolebygg, ny bru, utvidelse av vannverket.

Selvom flere saker ble løst de første årene, og mange saker utredet og lagt tilrette, var det ikke nok til å stabilisere partiets posisjon ute blandt folket. Kommunevalget 1947 ga oss riktignok flere stemmer (1546) men det rakk ikke fram til øking av representantantallet, og da kommunistene mistet 2 mandater, falt dermed også arbeiderflertallet bort. Det borgerlige samarbeide ga oss Kristelig Folkepartis Bjørn Jensen som ordfører.

Partiet måtte igjen gå i opposisjonsstilling, konsolidere seg på ny, fortsette utbyggingen av partiapparatet, og resultatet viste seg under Stortingsvalget 1949 da det norske folket ga arbeiderparti en ny tillitserklæring - rent flertall i Stortinget, 2310 stemte i Porsgrunn på partiet i 1949, og med de største forhåpninger så man fram til kommunevalget 1951 som man antok atter skulle gi partiet flertall i bystyret. Riktignok gikk partiet fram til 17 representanter, men kommunistene fikk bare 4 og dermed var man like langt unda flertallet.

Partiet stilte dog forslag på ordfører og varaordfører og fikk begge og valgene falt på Anders Haug og Emil Bolstad. J. P. Johansen trakk seg på grunn av sviktende helse.

Valgåret 1953 som falt sammen med partiets 50-årsjubileum ga partiet ytterligere stemmeøkning fra 2310 til 2766. Kommunistene fortsatte sitt tilbaketog og stoppet ved 414 stemmer, mens Høire og Kristelig Folkeparti sto stille. og Venstre delte kommunistenes skjebne.

Partiets siste 10 års arbeide ble innledet med foredrag av Sverre Iversen, Oslo. Han har en spesiell tilknytning til Porsgrunn Arbeiderparti. Han holdt talen ved stiftelsen i 1903 og han holdt talen på 25-årsfesten i 1928. 50-årsjubileet ble forøvrig feiret med prolog av journalist Georg Svendsen som også hadde laget en bordvise med denne appell:

"Fram i striden, kamerater, tette led!
Både "Øssia" og "Vessia" bli med!
Bare "Latsia" skal sløfes, den skal
piskadausen vekk!
Fra imorgen er det: alle mann på dekk!"

Partiets protokoller forteller om et mangesidig arbeid de siste 10 årene. Det er holdt 118 styremøter, 117 fellesstyremøter eller konferanser med andre styrer, 79 representantskapsmøter, 17 åpne møter hertil kommer valgmøter.

Styrene har behandlet 712 saker og representantskapet har avgjort 482 saker.

Den store saksmengde og møtevirksomhet tyder på at partiet følger med tiden. Partiet må ikke forfalle og ledes av utviklingen, men det må selv ta initiativet og lede utviklingen fram mot stadig bedre samfundsforhold. De siste 10 års beretning skal fortelle noe om det viktigste partiet har befattet seg med,

Det organisatoriske arbeid

Partiets representantskap opprettet 17/2-1937, besto i 1953 ved 50-årsjubileet av:

1. Porsgrunn Arbeiderpartis kvinnegruppe,
2. Porsgrunn Arbeidersamfund,
3. Porsgrunn Arbeiderungdomslag,
4. Porsgr. og Omegn Komm. forening,
5. Porsgr. avdeling av Norsk Sjømannsforbund,
6. Porselensgruppa.

I løpet av 1953 meldte Vestsida Arbeidersamfund seg inn. Porsgrunn innflytterlag av A.U.F. kom med i 1955, men falt fra i 1961 og 1962 grunnet dårlig tilslutning. Ved flere anledninger er det forsøkt dannet lag blant teknikere og arbeidsledere, men dette er ikke lykkes, likeledes er det forsøkt dannet lag ved den høgre skole uten at det har bragt positive resultater ennå.

Partiet har siden 1954 vært tilmeldt Evju Høgskoles lag med 25 medlemmer.

Partiets veteranmerke etter 25 og 50 års medlemskap ble vedtatt innført i 1956. Merketildelingen foretas på årsmøtet og manifesterer partiets styrke når det gjelder å holde på sine medlemmer. Til nå har 37 medlemmer fått 25-årsmerket og 45-årsmerket.

Partiets forhold til de underordnede avdelinger og forholdene avdelingene imellom har stort sett vært bra. De uoverensstemmelser som har forekommet er oppklart og avgjort.

Partimedlemmene har vært merksame på at deltakelse i offentlig styre og stell setter store krav til de som skal være med. Disse krav kan vi kort summere opp slik:

1. Dyktighet - for å ivareta de interesser en skal.
2. Tid - en må ha tid til å sette seg inn i sakene, og overveie dem.
3. Råd - en må ikke bli økonomisk straffet for sin deltakelse i det offentlige.

Arbeidet de siste 10 år forteller om at partiet er merksam på at den ungdom som skal settes inn i tillitsmannsstillinger må ha forutsetninger for å kunne utføre arbeide der.

De eldre partifeller har vokst med utviklingen og partiet. Oppgavene de fikk til å begynne med var få og enkle, men etterhvert ble oppgavene flere og flere, og samtidig mer og mer krevende. For de unge stiller saken seg anderledes. De unge som skal overta, må gjennom en forholdsvis kort skolering og opplæring ta inn den lærdom de eldre gjennom et helt livs praksis og erfaring har ervervet seg. Opplæringsproblemet konkretiserte seg i kravet om "tillitsmannsskole". Dens berettigelse er åpenbar. Til partiets årsmøte 1959 fremmet Odd Reis følgende forslag:

"Det henstilles til partiets Samarbeidsutvalg for Grenland å ta opp tillitsmannsutdanninga til drøfting med sikte på å få satt i gang en mer eller mindre permanent skole for slik skolering. Som navn kan antydes "DNA's tillitsmannsskole for Grenland" - som forenklet kan kalles "Tillitsmannsskolen".

Begrunnelsen for å opprette en slik institusjon skulle ligge i dagen. I partiorganisasjonene svikter det i første rekke når det gjelder skolerte tillitsmenn- og -kvinner. Det går også igjen fra kommune til kommune at det er de gamle traverne som besetter tillitsvervene. Dette svekker partiet direkte ved at det får en for stor masse passive medlemmer som ikke har den nødvendige følelse av at de er med i bevegelsen.

Et samarbeide med de lokale faglige Samorganisasjoner og AOF-foreningen bør komme inn i vurderingen av saken. Samlet skulle det være mulig å skaffe forelesere gjennom eldre og erfarne partifeller, og det kan settes opp flere trinn i skolen. Ved avsluttende skolegang, bør vedkommende som har gjennomgått skolen få et bevis eller et diplom for sine kvalifikasjoner. Folkets Brevskole kan vel også kobles inn".

Denne viktige saken var framme til behandling flere ganger, men ble tilslutt henlagt da partiet ikke seg i stand til å løse den økonomisk

Problemet er imidlertid ikke borte med det. Det var å håpe at partiet om ikke lenge kunne finne en løsning.

Partiets framtidige ledelse avhenger av om det kan skaffe nok tillitsmenn/kvinner som kan ofre seg og som har tid til å ofre seg. Og hermed er vi inne på den annen viktige faktor: tiden.

Hva nytter det om man er aldri så dyktig, aldri så ivrig når man ikke har tid til å være med? Partifellene er heldigvis klar over forholdet, og har vært det lenge. Som et ledd i problemløsningen må man se gjennomføringen av noe som kalles: kartlegging av medlemmene. Vi må finne ut hvem er medlem av hva. Kartleggingen er forutsetningen hvis vi skal kunne spre tillitsvervene, spesielt med sikte på å beskytte våre aller fremste tillitsmenn så de ikke blir nedlesset i hva vi kan kalle rutinemessig arbeid. På det kommunale felt er det ordføreren og gruppeformannen som særlig er utsatt. Vi må frita dem mest mulig, så de kan få bedre tid til å stå i kontakt med partifeller i styrer og utvalg og til å aktivisere de folkevalgte organer. De skal jo følge opp saker og ting og sørge for at de kommer fram i tide.

Denne kartlegging av medlemmene har pågått i de siste årene og har vært til nytte når styret setter opp forslag til komiteer og utvalg. Vårt demokrati forutsetter en mengde frivillig offentlig administrasjonsarbeid. Det er partiets sak å spre vervene for å trekke flest mulig aktivt med.

Den tredje faktor man må være merksam på er:
Har man råd til å være med? Krever tillitsjobben så mye av tid at man må skofte sitt ordinære arbeid eller forsømme andre viktige oppdrag kan dette kanskje gå for en kort tid, men i lengden stopper det av seg selv.

Partiet var selvsagt merksam på sakens store betydning, og arbeidet med dette en stund. I 1962 gikk det iorden for den kommunale sektor. De folkevalgte som nå på oppdrag må være fraværende i ordinært arbeid, får sin tapte arbeidsfortjeneste godtgjort av kommunen.

For ytterligere å understreke betydningen av spredning av vervene ble det i partiet i desember 1958 drøftet om man skulle gå over til å velge saksordførere for kommunale saker. Representantskapet vedtok i møte den 3. des. 1958 følgende:

"Representantskapet ber bystyregruppa ta opp til drøfting spørsmålet om å velge ordfører for de forskjellige sakene som kommer opp i bystyret, slik at flest mulig får gradvis trening i å føre saker for partiet. Bystyregruppa gir melding om hvilke resultater en kommer fram til."

Bystyregruppa har forsøksvis prøvet en slik ordning, men den er ikke konsekvent gjennomført.

En viss slapphet med å møte fram til bystyremøter har det vært og representantskapet fant det nødvendig å velge en "innpisker" som skal påse at partiet er fulltallig representert. Valget falt på Ragnvald Salvesen. Hvorvidt han har svunget pisken framgår ikke av møteprotokollen, men slikt behøver en kanskje ikke registrere, "Piskesmell" har derimot gjenlydt over skolestyregruppa og formannskapsgruppa. Ved noen anledninger var det nødvendig for representantskapet å minne om hvilket forum avgjorde de partipolitiske retningslinjer. Partiets lover og retningslinjer for kommunegruppene slår fast at det er kommunegruppa som skal ta stilling til de saker som skal avgjøres i kommunestyret. Bare kommunens budsjett, prinsippsaker og saker av større sosial og økonomisk betvdning skal bringes inn for representantskapet, Kommunegruppene skal da på forhånd drøftet sakene og skal legge fram en innstilling for representantskapet.

Den enkeltes personlige politikk må vike for fellesskapets vilje til å føre igjennom det som gavner det felles beste.

Partiet har i alle år lidt under manglen på et arkivrom. Det ser nå ut til at den saken kan løses innen en rimelig tid, kanskje i løpet av 1964. De etterfølgende formenn i partiet vil ha stor fordel av et ordnet arkiv hvor de kan finne fram til saker og problemer partiet engang har behandlet og løst, eller for å ta opp tråden på de sakene som venter på sin løsning.

Økonomien

Partistyret har gjennom de siste 10 år drevet meget økonomisk. Har fått god støtte av kvinnegruppa og spesielt av partiets finanskomite hvis drivende kraft Ruth Svendsen ikke har latt noen sjangse gå fra seg hvis den kunne skaffe partikassa noen inntekter. Partiet har gitt bevilgning til studiearbeid og til noen av undergruppene som arbeidet meget tungt.

Partiets forholdsvis rommelige økonomi og styrenes forsiktige disponering har muliggjort opprettelse av to viktige fonds. Det er valgfondet og studiefondet.

Studiearbeidet.

Beretningene forteller av og til om partiets forsømmelse når det gjelder studiearbeidet, men det konkrete tiltak som opprettelse av studiefond innebærer, forteller dog at partiet vurderer det viktige studiearbeidet meget høyt. Fondet disponeres av styret etter retningslinjer som er vedtatt på møte 27/2-1960. Da statuttene sannsynligvis har interesse for nye medlemmer gjengir vi dem her i sin helhet:

"Fondet disponeres av partistyret, som kan foreta bevilgninger og disposisjoner innenfor en rimelig grense. Det skal brukes til ting som har direkte interesse for Porsgrunn Arbeiderpartis virke. Medlemmer som søker om tilskott til deltakelse i kurs, må søke i god tid før kurset tar til. Eventuell stønad gis bare på før nevnte grunnlag. Som grunnlag for stønaden bruker en A.O.F.s satser.

Møter og arrangementsmessige opplegg for studiearbeid kan dekkes av studiefondet. Videre kan midlene nyttes som forskottering for innkjøp av materiell til studieringer etc. Fondet kan også nyttes til dekning av husleie for studievirksomhet.

Videre kan det settes opp stipend til bestemte kurs som studieutvalget og partistyret er spesielt interessert i å få medlemmer med på. Fondet kan ikke nyttes til den daglige drift av partiet. Eventuelle overføringer må godkjennes av representantskapet. Partistyret må sørge for å styrke fondet når det er høve til det. Avsetninger til studiefondet forelegges representantskapet ...",

Valgfondet

har bl.a. hatt den heldige virkning at partistyret har en mer ordnet økonomi og disponerer bedre ut fra hva evner og krefter makter.

Partiet og ungdommen.

Et parti - det være seg lite eller stort - må eie i seg evnen til fornyelse hvis det skal fortsette å bestå, Og denne fornyelse kommer gjennom ungdommen. Det ligger i ungdommens natur å prøve noe nytt, å stille seg dristige mål, å bruke ukjente midler, kort sagt: å bryte gammel tradisjon.

Hvor lett var det da ikke for ungdommen å finne sin plass i rekkene blandt de politikere som forkynte den kommende tids samfundssystem? Her fant de gehør for sin opprørske trang og for sin virkelyst.

I hvor stor utstrekning ungdommen har påvirket partiarbeidet gjennom tidene er ikke godt å vurdere. Men sikkert er det at de har gitt partiet den nødvendige fornyelse og inspirasjon til alltid fortsatt framgang, skjbnt denne framgang ikke har gått i en rett linje, men har fulgt en meget opp og nedadgående kurve.

Mange har falt fra, men noen og - etterhånden stadig flere - har hengt ved opp gjennom årene, og idag finner vi- aen plassert på de poster de gjennom sin politske oppdragelse, har gjort seg skikket til.

Den organiserte politiske ungdomsbevegelse finner vi i Porsgrunn så tidlig som omkring 1904. I 1905 har vi to lag og disse arrangerte landsmøtet i Socialdemokratisk Ungdomsforbund i pinsen. Landsmøtet sluttet med et etter forholdene - kjempestort stevne på St. Hansåsen. Her delok over 3000 mennesker.

Det ene av lagene "Solglimt" hadde sogar sitt eget lokale, nemlig Borge og Osebakken Arbeiderforenings lokale og ble ledet av Johan Svendsen. I hans tid arbeidet laget meget godt et par år, men så reiste han til Amerika. (Han korn tilbake noen år etter og slo seg ned i Tønsberg hvor han var en av stifterne til Tønsberg Arbeiderparti i 1908).

Lagene i Porsgrunn gikk i opplesning En del av medlemmene finner vi igjen i Borge og Osebakken Arbeiderparti som da var en avdeling av Gjerpen Arbeiderparti stiftet 8/5-1904, Denne partiavdelingen overtok "Solglimts" lokale.
Ungdomsarbeidet lå nede helt til våren 1915 da Alfred Aakermann reiste det igjen under navnet Porsgrunns Sosialdemokratiske Ungdomslag. Her fant mange av avholdsbevegelsens ungdommrt sin plass. Lagets første formann var Waldemar Lassen. Personer som Georg Svendsen. Arthur Andersen, Anders Haug, Aksel Zachariassen og Oscar Solberg finner vi i medlemsfortegnelsen og som aktive medlemmer. Alfred Aakermann var sekretær. Laget hadde sitt eget sangkor "Stormklokken", teatergruppe og studiesirkler. Det arrangerte turer og sammenkomster, men verdenskrigen og dens ettervirkninger dro ungdommen bort fra lagsarbeidet og så dabbet det av etter hvert inntil det gikk i fullstendig oppløsning i jobbetidsårene. I 1926 tok en del ungdommer igjen opp tanken om et ungdomslag. Splittelsen og oppløsningstendensen i partiet hadde nådd sin klimaks. Samling av kreftene var tidens nye løsen, nå som så mange ganger før. Porsgrunn Arbeiderungdomslag ble stiftet 13/1-1927 med Oscar Nielsen som formann, Jonas Bjåland jr. som nestformann, Einar O. Solstad som sekretær, Arne Gundersen som kasserer og som styremedlemmer: Otte Berg, Theodor Hansen og Carl Boye. Laget arbeidet godt. Det ble ungdommens talerør i kravet om arbeid for ungdommen. For å understreke sine krav til myndighetene arrangertes protestmøter og demonstrasjonstog, og for å konsolidere sin egen stilling gikk lagets medlemmer inn for studiesirkelarbeidet og kveldsskoler, gruppe og talekor, Det hadde sitt eget jazzband hvis primus motor var Fritz A. Olsen. (Han flyttet til Oslo, kom senere med i kringkastingsorkesteret og ble kjent under navnet Fritz Austin). Han laget mange parodier og små komposisjoner, og ikke å forglømme hans fan-fare-arrangementer for talekoret. Partiet hadde stor nytte av ungdomslaget, spesielt under valgkampene. Og ofte var partifellene gjester på ungdomslagets møter, spesielt når laget arrangerte sine med aktuelle emner.

Etter den annen verdenskrig har laget gjennopptat sitt arbeid. Det har i enkelte perioder arbeidet godt, har klart å samle en del ungdom, har hatt studiesirkler igang, arrangert "Ungdommens kulturkvelder", lyrikk- aftener", kåserier om kunst m.v.

Den organisatoriske ledelse av ungdommen gjennom de siste10 år har vært meget vanskelig, og byr på andre problemer enn de som eksisterte for 10 - 15 år siden,

Vi kan av beretningene finne at det har gått bra eller to år og så har det dabbet av for så å forsvinne helt en tid, inntil partiets medlemmer har savnet ungdomslagsmedlemmene og atter forsøkt å blåse liv i laget. Det hendte således i 1958 at partiet nedsatte en komite for å starte opp laget på ny. 24. februar 1960 ble det reorganisert, kom godt i gang, men holdt på å falle overende igjen, måtte få en innsprøytning av partiet i form av lån på kr. 1.000,- for å holde det gående. Lånet ble imidlertid ikke benyttet idet den økonomiske krisen laget befant seg i ble avhjulpet på annen måte. Det hadde en kort blomstringssesong, men holder nå på å visne bort igjen. Partistyret har vært oppmerksom på saken, har konferert rned lagets styre, og har stilt seg villig til atter å hjelpe. Laget har fått en rekke nye medlemmer, heter det i beretningen, men det spørs om interessen for lagsarbeidet kan vekkes sa stor grad at man kan holde på medlemmene.
Vi får håpe at ''down-perioden" blir avløst av oppadgående aktivisering.

Partiet og kvinnene

Kvinnene kom sent med i partiarbeidet. Det henger vel sammen med kvinnenes tilbakeholdenhet i det offentlige liv i det hele. I 1908 - arrangerte partiet et spesielt møte for kvinnene ihap om å danne en forening. Det ble tegnet medlemmer og hermed ble det.

Sporadisk oppsto kvinnegrupper med tilknytning til arbeiderpartiet. Lengst holdt en gruppe seg under ledelse av Kirsten Linna, Vestre Porsgrunn, men kvinnegruppa slik vi kjenner den idag ble stiftet i januar 1931 med Magnhild Juel Hansen som formann, Sofie Tønnesen viseformann, Mina Carlsen sekretær, Ragna Berg kasserer og Dorthea Johansen som styremedlem. Gruppa arbeidet meget godt i flere år, deltok aktivt i partiarbeide, satte igang studiekurs for kvinner, og konsentrerte seg meget om praktiske saker som det var naturlig kvinnene tok opp, bl.a. førstehjelp og en skikkelig sykebil til sykehuset. De fikk god støtte av partifellene.

Etter krigen har gruppa fremmet forslag om sosiale tiltak som innføring av morstrygd, opprettelse av "klippestue", husmorvikarordning og hjemmehjelpstjeneste. I alle årene har gruppa klart å støtte partiet økonomisk og har forbvrig hengt jevnt og trutt ved partiet opp gjennom årene.

Selvom det har ført en noe "annonym" tilværelse, har den glimtvis vært frampå. Den har ofret seg mye for studievirksomheten og'har sett seg istand til å bevilge penger til polioinstituttet, radiumhospitalet, flomherjede distrikter, Rachel Grepps mødreheim, epileptikersaken og Afrika-aksjonen. Som formann for gruppa har fungert følgende:

Magnhild Juel Hansen	1931-37
Agnes Nilsen	1937-47
Anna Holmberg	1947-48
Brynhilde Christiansen	1948-50
Agnes Nilsen	1950-52
Mina Carlsen	1952-55
Mathilde Aannerød	1955-58
Lillian Andersen	1958-61
Elsa B. Kristiansen	1961-

Partiet og avisa

Alt fra partiets grytidlige arbeid har savnet av skriftlige meddelelse og agitasjon vært merkbart. Det primitive flyve-blad var det første skriftlige middel til spredning av partiets tanke og ideer. Valgkampen 1904 ble ført med flyveblader og husagitasjon. De kalte sitt flyveblad: Den røde fare. Som bidragsytere finner vi penneføre menn som Oscar Nilsen og O. G. Gjøsteen. Partifellene ville gå aktivt inn for å løse avisspørsmålet og nedsatte en bladkomite som etter kort tid sendte ut innbydelse til aksjetegning av 5000,- kroner for å starte et blad for Porsgrunn. Det skulle komme ut 3 ganger i uka. Bladsaken var et av de første spørsmål Bratsberg Arbeiderparti tok seg av og det ga sin fulle tilslutning til foretaket som Porsgrunn ville sette igang. Avisa fikk det optimistiske navn "Gaa Paal'. Med Alfred Aakermann som redaktør og med ivrige partifeller som abonnementsamlere gikk de trøstig iveg, og de klarte virkelig få noe ut av det. Etter henstilling fra amtspartiets styre ble bladets undertittel forandret til "Arbeiderblad for Bratsberg". Det fikk en kort og hektisk levetid. Måtte forsvare seg mot stedets to borgerlige aviser og stadig slåss mot dårlig økonomi og fallende abonnenttall. Etterhvert skrumpet økonomien så inn at det hele stanset av seg selv og Aakermann reiste bort. Bladsaken lå så nede noen år, men dukket opp igjen i Skien i 1907 og 1908. Amtspartiet sto bak utgivelsen av "Bratsberg-demokraten" som kom ut med sitt første nummer den 2/4-1908 med Henrik Bergh som redaktør. Bladet ble trykt i Porsgrunn. "Demokraten" som det populert ble kalt forsøkte å opprette fillial i Porsgrunn, men det ble det ikke noe av på grunn av dårlig økonomi.

Først i 1914 hadde man samlet midler nokk til å innrede et avdelingskontor i "Folkets Hus", Porsgrunn og Alfred Aakermann var kommet tilbake fra U.S.A. og kunne innstallere seg i avdelingskontoret. Til a begynne med så det nokså lovende ut, men splittelsestendensene innen arbeiderklassen reduserte slagkraften og partifellene kjørte seg ofte trøtte, og da så splittelsen slo ut i full bredde i 1920 årene sto ikke avdelingskontoret til å redde, men opphørte. "Bratsbergdemokraten" gikk også inn.

Arbeiderpartiets nye organ "Telemark Arbeiderblad" satte igang i 1921 og gikk til opprettelse av avdelingskontor i Porsgrunn i 1928. Som lokalredaktør ble ansatt Einar O. Solstad. Han var knyttet til avisa i mange år. Lokalitetene den gang var meget kummerlige, men de ble bedre etterhvert. Nå er avdelingskontoret innstallert i det nye Folkets Hus og lokalredaktør er Odd Reis.

Avisas linje har ikke alltid falt sammen med partiets, men når uoverensstemmelsene eller misforståelsene er oppklart, har samarbeidet gått meget godt.
Partiet eier for tiden 11 aksjer i "T.A."

Fagbevegelsen

Partiets forhold til fagbevegelsen har alltid vært godt. Når representantskapsordningen ikke omfatter flere fagforeninpor enn den gjør, skyldes det splittelsen innen fagbevegelsen i forskjellige politiske avskygninger. Men partiet har mange kontaktmenn på arbeidsplassene og disse sørger for å holde forbinnelsen mellom partiet og fagbevegelsen levende. Den intime vekselvirkning mellom partiet og fagbevegelsen som tidligere eksisterte må vi håpe kan komme tilbake.

Kooperasjonen

Partiets forhold til Kooperasjonen er også godt, om enn det fra kooperativt hold klages over at altfor få partimedlemmer benytter seg av kooperative forretninger. Måtte denne påminnelse gi et positivt resultat.

Partiet og sjøfolkene

Norsk Sjømannsforbund avd. 14 har siden 1939 hatt fast kontor i Porsgrunn. Det har vært bestyrt av Arthur Nilsen inntil han gikk av ved oppnådd aldersgrense i 1961. Sekretær Kaare Kjæraas bestyrer nå kontoret. Avdelingen er tilmeldt partiet med 4 representanter,

Porsgrunn Arbeidersamfund

ble stiftet i 1934, hadde gode arbeidsår etter starten, men like før krigen tapte medlemmene interessen for arbeidet og det svant stille inn i intet.
Etter krigen har det periodevis tatt seg meget godt opp. Det omfatter nå mange partifeller såvel mannlige som kvinnelige og er tilmeldt partiet med 15 representanter.

Vestsida Abeidersamfund

er det yngste skuddet på stammen. Det er tilmeldt partiet fra 1953. Det henter sin tilgang på medlemmer fra Vestre Porsgrunn og Nedre Tolnes, og driver en god propaganda i denne bydelen. Er tilmeldt partiet med 8 representanter,

Porsgrunn og Omegn kom.forening

er tilmeldt partiet med 8 medlemmer.

Partiets representantskap

har bestått av foruten de ovenfor nevnte grupper og foreninger av:
Formannskapsgruppen med 5 medlemmer og
bystyregruppen med 4 medlemmer.
Avisa Telemark Arbeiderblad er representert ved lokalredaktør Odd Reis.
Fullstendig oversikt over representantskapets sammensetning er er tatt med som tillegg.
Det alminnelige partiarbeide.
Lover - programmer m.v,
Partiets mål og midler er lagt fram i programmer og opptrukne retningslinjer, men fra tid til annen er det nødvendig å foreta en revisjon.

Mønsterlovene

for partilaga ble sist gjennomgått og behandlet i 3 møter i 1960-61. De viser at partiets lover er smidige og det er faktisk tillatt å danne alle former av underorganisasjoner en måtte finne hensiktsmessig.

Langtidsprogrammet,

hvor partiet trekker opp hovedlinjer og hovedmål for mange ar framover, har vært gjenstand for redegjørelser i flere møter.

Arbeidsprogrammet

tar ut av langtidsprogrammet de ting en antar en gjennomførbare i løpet av nærmeste 4-årsperiode. Det legger fram "de nære ting", med nye forventninger, nye muligheter og nye oppgaver for partifellene som for befolkningen i sin alminnelighet. Demokratiet må vernes og utvikles videre. Samfundsutviklingen må fastlegges av folkevalgte organer. Produksjonsmidler og økonomiske til anger må forvaltes til fordel for hele samfundet. Arbeiderne må få større innflytelse i bedriftene. Målet må være å forme et nytt samfund slik at alle får like muligheter til fri livsutfoldelse i samsvar med evner og interesser. Det siste arbeidsprogrammet representantskapet behandlet var i mars 1961 og kan sammenfattes i følgende nærmestliggende oppgaver:

1. Fortsatt planmessig utbygging av landet for å sikre full sysselsetting, økonomisk vekst og rettferdig fordeling.
2. En sterk utbygging av undervisning og forskning.
3. Økt innsats for å bygge ut veger og andre samferdselsmidler.
4. Planmessig arbeid for å sette igang ny virksomhet i de økonomisk svake områder i landet.
5. Nye tiltak for a styrke de eldres økonomi og trivsel.

Vekstprogrammet

partiet har satt opp var hovedtemaet på møtene i desember 1961, februar 1962 og april 1962. Det ble inngående debattert. Det ble herunder klarlagt hvilke svake punkter partiet har og hvor kreftene må settes inn for å rette det opp. Boligreisningen må følge industrireisingen.

Sosialiseringsspørsmålet

fant styret ut i 1957 var et så mektig problem at man ikke uten videre kunne legge det fram til behandling og drøfting i representantskapet. Styret foreslo da den utveg a velge 8 representanter til å gå gjennom boka "Sosialiseringsspørsmålet" og legge fram en kort redegjøre på et senere møte. Det ble studielederen som pekte ut de 8, men om det kom noe ut av hele saken forteller ikke protokollen noe om. Forhåpentlig får vi snart saken opp igjen. Den dukker opp med visse mellomrom. I denne forbinnelse kan det være interessant å merke seg at det i siste 10-årsperioden er holdt 1 kurs om sosialisme, på Nordsjø Turistheim. Det var i 1963.

Sysselsettinga

var et aktuelt tema i nov. 1958 da vi fikk en kortvarig stopp i byggevirksomheten, men ellers har sysselsettings ikke bydd på noe særlig problem, enkelte tider har det tvertimot vært omvendt, det har vært vanskelig å skaffe nok folk! Dette fører oss inn på problemet

demokrati

på arbeidsplassen og partiets kontakt på arbeidsplassen. Det siste var gjenstand for partimøtets spesielle oppmerksomhet i febr. 1959.

En industriell konferanse

arrangert av fylkespartiet fant sted i Skien 18. sept. 1960. Konferansen drøftet viktige utbyggingstiltak i fylket. Stortingsmann Selås innledet om: Industrireising i distriktet og kraftproblemer i fylket, og avd.ing. Svindal fortalte om malmer og mineralitter i fylket. Formannskapsgruppen var innbudt, men ingen av dem møtte, og derfor fikk de en fortjent korreks.

To spesielle vervekampanjer

har partiet deltatt i. De var lagt til 1960 og 1963.

Kulturprogrammet

som var særlig i skuddet i 1957 ble behandlet og drøftet i 3 møter. Det ble oppfrisker igjen i 1961.

Kraftutbyggingen

må fortsette. Den er en forutsetning for videre industrialisering. Vi har her i distriktet et meget aktivt organ S.K.K. hvor partiets medlemmer har hatt anledning til å gjøre seg gjeldende såvel i styret som i representantskapet. Partiet vårt erkjenner planleggingens betydning når det gjelder kraftprosjekter, slik at tilstrekkelig kraft sikres også i dårlige vannår. Som ledd i en rasjonell energipolitikk må utbygging av stamlinjer og overføringslinjer mellom landsdelene gjennomføres i et hurtig tempo. De midler som blir frigitt når de nåværende "mørkelagte distrikter" er elektrifisert, må nyttes til ytterligere sikring av den elektriske kraft. Vårt mangeårige medlem av S.K.K. Martin Johansen har i flere partimøter redegjort for de mål distriktets elektrisitetsforsyning har satt seg, og han har selvsagt alltid fått partiets godkjennelse for arbeide med fortsatt utbygging.

Fellesmarkedet

har beskjeftiget partifellene i flere møter og konferanser. Det skulle danne innledningen til "de gylne 60-årene" og manifestere opphevelsen av "massefattigdommen", jevne ut klasseskille mellom "rike" og "fattige" nasjoner, det skulle være optimismens budskap til en nedvurdert verden, men det stilte også krav om vi var villige til å ofre noe av vår velstand til fordel for dem som ikke har det så bra. Fellesmarkedet ble betraktet som et økonomisk solidaritetsbudskap som i likhet med den politiske solidaritetstanke skulle frigjøre folkene fra den stadige trussel om nød og elendighet. Fellesmarkedet som alle var så oppsatt på å føre ut i livet, er foreløpig "lagt på is". Måtte det holde seg friskt inntil menneskeheten finner de menn som tør våge spranget: å gi alle mennesker en fair sjangse til å bedre sine kår og livsbetingelser. Vi har dessverre altfor mye konfliktstoff mellom samfundsinteressene og de snevre særinteresser hos et mindretall med en urimelig stor innflytelse over den økonomiske utvikling. Vi må vente til den tiden kommer da folket i valg gir de bestemmende myndigheter rett til å sette igang, såvel fellesmarkedet som andre tiltak i fellesskapets interesse, det være seg nasjonalt som internajonalt.

Kommunesammenslåingen

har naturlig nok vært den stbrste lokalpolitiske sak partiet har befattet seg med de siste 10 årene. Den har krevet mange og langvarige konferanser og møter med mye kiv og strid inntil konturene ble avklaret og man kunne øyne en brukbar løsning. Men når denne løsning først var i sikte, har samarbeidet hittil gått over all forventning, knirkefritt som det heter i en av beretningene.

Selv om denne saken er helt ny og vel kjent for de fleste, finner vi det allikevel riktig å framstille den noe mer utførlig enn hva vi har gjort med andre saker som kanskje kunne være vel så viktige for partiet.

Opplegget til kommunesamenslåingen finner vi i kgl. res. av 31. oktober 1946 da en komite ble nedsatt med det mandat bl. a å utrede spørsmålet om en revisjon av den kommunale inndeling med sikte på å gjennomføre en inndeling som er mere i samsvar med de endrede forhold og som administrativt og økonomisk vil sette kommunene bedre i stand til å løse sine oppgaver. Formålet med selvstyre for kommunene er å bygge lokalkjennskapet inn i sanfundsstyret under fullt økonomisk ansvar. En bør følge den hovedregel at skal en få god økonomi, må beslutningsrett og betalingsplikt ligge i samme hånd. Krever kommunene at staten skal ta noe av utgiftene, må det også føre til at beslutningsretten fra kommunene innskrenkes. Det kommunale selvstyre er ikke noe mål i seg selv, men et forvaltningssystem som tar sikte på å aktivisere og tjene befolkningen. Under de nåværende forhold med alltid større krav til service og forvaltningsvirksomhet, vil kommunene ikke kunne utøve sine funksjoner gjennom de folkevalgte representanter. De må utstyre seg med lønnet kontorpersonale som har de tilretteleggende og utøvende funksjoner. Et slikt apparat er ikke i strid med folkestyret, men et arbeidsredskap for de folkevalgte instanser som er nødvendige om kommunene skal kunne løse sin oppgave i det moderne samfund. Det tok noen år innen kommuneinndelingskomiteen under ledelse av formannen fylkesmann Schei la fram sin innstilling, men i løpet av 1956 ble det klart hvilken veg det ville bære i Telemark.

Arbeiderpartiene i Gjerpen, Skien, Solum, Porsgrunn, Eidanger og Brevik nedsatte et arbeidsutvalg bestående av Lars Lia, Olav Vegheim, Oddvar Berrefjord og Knut Kvigne til å gå gjennom innstillingen og eventuelt komme med sine merknader. Utvalget antok i sin innstilling 15/2-1957 at partiene burde drøfte:

1. Storkommune med sammenslåing av 6.
2. To større kommuner med sammenslåing av 3 i hver, en såkalt todeling.

Utvalget fryktet for at Høire i distriktet aktet å følge de råd Høires Centralstyre hadde sendt ut i rundskriv om å søke å arrangere kommunevise folkeavstemninger. Høire ville heller ikke at byene skulle gå inn i fylkeskommunen.

Utvalget så spørsmålet slik at kommunevise folkeavsterqninger var en meningsløshet både fordi en ved bare å stemme over Schei-komiteens forslag eller ei, ikke får noe inntrykk for hva folk ønsker. Det forteller bare hva folk ikke vil.

Heller ikke kan en folkeavstemning i en ta opp sammenslutningsspørsmålet isolert. For å belyse dette tok utvalget fram følgende: Folk i Skien kan ikke stemme over om Gjerpen og Solum skal slutte seg til den, eller eventuelt alle de andre 5 kommuner gjøre det samme. Den eneste hensiktsmessige måte til å fremme en folkeavstemming på var en felles avstemning som kommunestyrene i de 6 kommuner eventuelt måtte bli enige om. Skulle det allikevel bli vedtatt i et kommunestyre å holde folkeavstemming, burde det etter utvalgets mening ikke under noen omstendighet skje som en avstemming for eller mot Scheikomiteens innstilling. Her ville det falle naturlig å kreve at positive alternativ ble et av spørmålene som skal legges fram for folket. I spørsmålet om Scheikomteens innstilling eller ei, måtte det være fullt tilstrekkelig at kommunestyret gjorde vedtak. Utvalget ba om at intet overilet ble gjort. Det ba partieruppene avvente resultatet av den konferanse fylkesmannen skulle innkalle til og, som skulle omfatte formannskapsmedlemmene i de 6 interesserte kommuner.

Spørsmålet om kommunesammenslåingen dukket av og til opp i årene 1958 og 1959, men først i 1960 ble det fart og plan i sakene. Det året ble det holdt 6 møter, derav 4 for medlemmer av formannskapsgruppene og styrene i Brevik, Eidanger og Porsgrunn. Resultatet av drøftingene gikk i retning av to-deling av distriktet, en kommune med Skien som sentrum og en kommune med Porsgrunn som sentrum.

Eidanger Arbeiderparti vedtok på møte 20/1-1961, å gå inn for sammenslutning av 3 ytre kommuner, Brevik, Eidanger og Porsgrunn.

Porsgrunn Arbeiderparti behandlet samme sak på møte 27/4-1961 og Brevik Arbeiderparti drøftet den på møte 15/5-1961, samtlige partiers vedtak gikk ut på at det dannes en felleskommune av Brevik, Eidanger og Porsgrunn. Når undtas en mann fra Eidanger stemte samtlige medlemmer av arbeiderpartiene for sammenslutning.

Denne sterke stillingtagen var grunnet i fengende motivering:

"Distriktet i Nedre Telemark er i rivende utvikling, Det har store områder hvor tettbebyggelsen vokser mer og mer sammen. Det blir vanskeligere og vanskeligere for menigmann a avgjøre hvor kommunegrensene går. Kommunikasjonene er gode og byr ikke på noen større problemer, bortsett fra de store samferdselsesårer.

Distriktet med sin store ekspansjon krever en samordning av ledelse og administrasjon. De nåværende kommunegrenser skaper vansker i så vitale spørsmål for distriktet som skolespørsmål, vann og elektrisitetsforsyning, boligbygging, sykehusforhold, aldersforsorg, vegforbinnelser og ikke minst mulighetene for en rasjonell og effektiv videre utbygging av distriktet.

Vi finner ikke at Schei-komiteen på noen måte har funner den nye form for kommuneinndeling som vil og kan være tjenlig for distriktet. Tvertimot føler vi oss sikre på at forholdene ikke blir tilfredsstillende med den foreslåtte kommuneinndeling.

Etter nøye overveielse og mange drøftelser, både på kommunalt og partimessig grunnlag, har arbeiderpartiene i de tre kommuner Brevik, Eidanger og Porsgrunn kommet til at disse tre kommuner vil kunne danne en naturlig kommunal enhet.
I henhold til foranstående tilrår en at kommunestyrene fatter følgende vedtak:

1. Schei-komiteens innstilling om kommuneinndeling i dette distrikt kan ikke tiltres.
2. Brevik, Eidanger og Porsgrunn kommuner slås sammen til en kommunal enhet med status som by."

Porsgrunn bystyre vedtok i møte 16/10-62 tilrådingen. Første punkt enst. 2. punkt mot 3 stemmer.

Men det var ennå mange skjær å seile unda før skuta med de tre kommunene kom trygt i havn. Og nå måtte man arbeide forsiktig. Borgerpressen som ikke forsømte en eneste anledning til å holde på status quo begynte tilsynelatende å vinne innpass også i arbeiderpartienes rekker og for å korrigere kursen ble det valgt en komite på 2 medlemmer fra hvert av partiene i Brevik, Eidanger og Porsgrunn. De som fikk den jobben var:

Fra Brevik	Alf Ingebretsen og Oddvar Lundsholt,
Fra Eidanger	Lars Lia og Hartvig Haug,
Fra Porsgrunn	Jonas Bjåland og Werner Kristensen,

Komiteen fikk under arbeidet bistand av varaordfører Karl Bolstad, Eidanger og ordfører Anders Haug, Porsgrunn. Komiteen valgte Bjåland til formann og Lia til sekretær. Dens oppdrag var å "lodde" stemningen for kommunesammenslutningen og å legge forholdene tilrette for gjennomføring av partienes nesten enstemmige vedtak. Komiteen arbeidet effektivt og hurtig og kunne den 21. november 1962 legge fram følgende:

«Sammenslutning av de tre kommuner har fra de borgerlige partiers side tidligere vært møtt med sterk motstand. Den borgerlige presse har også sterkt understreket denne motstand. Deres standpunkt har vært Status quo og dette standpunkt har de da også i en årrekke, både i presse og underhånden forsøkt å underbygge. Det er ikke tvil om dette standpunkt har hatt mange tilhengere i distriktet. Det er heller ikke noe å skjule at også innenfor de tre arbeiderpartier har hersket forskjellige oppfatninger. I samarbeidskomiteen arbeidet vi oss snart fram til en enhetlig linje i spørsmalet om kommuneinndelingen.

Vårt forslag om full sammenslutning av de tre kommuner ble tilslutt praktisk talt enstemmig vedtatt i de tre arbeiderpartier.

Dette var ikke tilstrekkelig for å få forslaget om tilråding vedtatt i kommunestyrene. En måtte underhånden få de borgerlige representanter i tale. Det ble gjort på forskjellig måte. Herunder ble det fra arbeiderpartihold sterkt framholdt at hvis de tre kommuner selv kunne tilrå sammenslutning, kunne en gjøre regning med at Kommunaldepartementet uten Stortingsvedtak ville fremme kgl.res. om denne sak på dette grunnlag. Vi mente å ha full grunn for denne argumentasjon etter de uttalelser som var falt, både kommunalministeren og fylkesmannen, ikke minst på møtet i Porsgrunn den 24 jan. 1961 og særdeles på grunn av uttalelser under statsrådens møte med de tre formannskaper. Vi trodde derfor bestemt at vår argumentasjon har hatt en stor medvirkende årsak til at de borgerlige partier i Brevik og Porsgrunn praktisk talt enstemmig sluttet seg til vår linje om full sammenslutning av de tre kommuner. I Eidanger fikk vår linje tilslutning fra Sf.mannen og en borgerlig representant, dog ikke uten sensasjon. Det ble før kommunestyremøtet kjent at de borgerlige, som før absolutt har forfektet linjen status quo, ville forlate denne til fordel for Stor-kommunen. Ikke fordi de var enige i denne linje, men utelukkende fordi de så dette som den eneste utveg for Stortingsbehandling. Kommer tid, kommer råd!

Fylkesmannens uttalelser i Telemark Arbeiderblad virket derfor overraskende. Når det gjelder de tre ytre kommuner, Porsggrunn, Eidanger og Brevik, mente fylkesmannen etter de vedtatte retningslinjer kunne sammenslutning av disse gjøres ved kongelig resolusjon. Forholdet er imidlertid slik at man vil se hele distriktet i sammenheng, og fylkesmannen regnet med at saken ble lagt fram for Stortinget,

Dette kommer da følgelig helt i strid med det som våre folk har forfektet i det ytre distrikt. På tross av vedtaket på fellesmøtet i Porsgrunn den 24.jan. 1961 fremmet ikke arbeiderpartiene i Skien, Solum og Gjerpen noe felles forslag. Solum kommunestyre var for status quo, Skien for todeling og Gjerpen for stor-kommune.

Gjerpen var ikke mer overbevist om sitt forslag enn at det ble vedtatt et subsidiært forslag om to-deling av distriktet. Mod andre ord viser det at det er liten oppslutning om stor-kommunen. Det synes urimelig at dette spørsnqål skulle ha så stor betydning at Stortingets avgjørelse skulle være ønskelig. Det ville etter vår mening bare bli en kjærkommen anledning for enkelte tingmenn til å drive partimessig spekulasjon.

Med hensyn til grensereguleringer er dette spørsmål opptatt av Kommuneinndelingskomiteen og spørsmålet er også pekt på av Porsgrunn bystyre. Blir det ikke noen sammenslutning i det øvre distrikt, bortfaller antakelig spørsmålet. Men i alle fall må dette bli Kommunaldepartementets sak å overveie disse grensespørsmål av hensyn til den befolkning som bor i distrikter som nevnt i Kommuneinndelingskomiteens innstilling. En kan ikke forstå at denne sak skulle ha så stor betydning at også sammenslutning av våre tre kommuner må inn for Stortinget. Det er full anledning til å komite tilbake til saken ved senere behandling.

Av rent partimessige grunner mener en at en bør be Kommunalministeren fremme kommuneinndelingsspørsmålet for våre kommuner så raskt som det er mulig. En kan lett tenke seg den situasjon som vil oppstå hvis en nå drøyer lenger. Vi har det forestående kommunevalg å ta hensyn til. Det ville være meningsløst å måtte utskyte sammenslutningen til etter dette. Vi er snart allerede i tidsnød hvis vi skal få sammenslutningen iorden. Partiene kan selvsagt foreta visse forberedende arbeider for sitt virke, men offisielt kan vi ikke foreta oss noe ...»

Komiteen anså seg ferdig med sitt arbeid, men ble oppfordret til å fortsette inntil sammensluttningen var et faktum. Komiteens medlemmer bøyde seg for henstillingen, men forutsatte at partiene ikke hadde noe å merke til det.

Et brev som inneholdt sammendrag av uttalelsen som er sitert ovenfor gikk til Kommunalministeren den 29. nov. 1962 og allerede den 1. des. 1962 innløper et positivt svar fra Kommunalministeren. 7 des. 1962 stadfestes sammenslåingen ved kgl. resolusjon.

Den 10. des. 1962 innbyr så Eidanger arbeiderparti til konferanse om hva som nå skal skje. Sammenslutningen sto nå på trappene og spørsmålet var: hva med de tre arbeiderpartier?

I møtet deltok:

Møtelederen Lars Lia refererte korrespondansen med Kommunalministeren, og anmodningen fra partiets Centralstyre å søke sammenslutning av arbeiderpartiene snarest av hensyn til det forestående kommunevalg. Alf Ingebretsen foreslo at en straks nedsatte et utvalg på 6 medlemmer med personlige varamenn som fikk i oppdrag å legge fram forslag til sammenslutning av de tre partier.

Wilhelm Hultgren, formann i Porsgrunn Arbeiderparti, framholt at det ville være ønskelig om partienes offisielle sammenslutning ble 1. jan. 1964, så den falt sammen med storkommunens opprettelse. Han mente man kunne velge et fellesstyre for 1963 som tok seg av fellesinteressene og spesielt av valgkampen i dette år.

W. Hultgrens forslag ble enst. vedtatt. Følgende fellesstyre ble valgt:

Mdtet anmodet fellesstyret om å påskynne arbeidet mest mulig og legge fram innstilling i januar 1963. Det fikk fullmakt til selv a velge sine tillitsmenn. Werner Kristensen foreslo at man måtte søke kontakt med de respektive partiers ordførere og formenn i kommunestyregruppene om valg av de forskjellige kommunale organer i anledning forberedelsen av kommunesammenslåingen.

Hans forslag ble som anmodning sendt til viderebehandling av et engere utvalg bestående av Lars Lia, J. Bjåland og Emil Bolstad. Det ble pekt på at ordførerne ogsa matte delta i utvalgsmøtet.

Den 27. desember var utvalget i full sving og drøftet grunnlaget for enhetlig opptreden under et fellesmøte av kommunestyrene som fylkesmannen hadde sammenkalt til 8.januar 1963. Foruten de tre utvalgsmedlemmer mestre: Hans Hansen, Harald Moen, og fungerende ordfører i Eidanger K. Bolstad.

Av fylkesmannens brev framgikk det at han ønsket kommunestyrenes svar på:

1. Tidspunktet for sammenslåingen.
2. Antall medlemmer av det nye kommunestyre.
3. Felleskommunens navn.
4. Egen nemnd til å forestå de mange og forskjellige spørsmål som vil oppstå for kommunene i anledning sammenslåingen.

Møtet dannet opptakten til en spennende innspurt foran de endelige vedtak om kommunesammenslutningen. Partiets muligheter ble inngående analysert. Det ble stillet prognoser og forventninger. Protokollen forteller om dette følgende:

"Partistillingen i fellesmøtet blir 52 borgerlige, 52 arbeiderpartirepresentanter, inkl. Ullmann, som har meldt seg ut av Eidanger Arbeiderparti, og 7 kommunistrepresentanter. Tilsamen 111 representanter,

Stillingen i de tre formannskapers fellesmøte vil bli 13 borgerlige. 13 arbeiderparti og 1 kommunist (Stixrud).

Stixrud har en sterk tendens til å samarbeide med de borgerlige representanter. Derfor vil situasjonen bli noe utrygg, hvis en mulig nemnd skulle velges av formannskapene. En drøftet derfor inngående om en skulle foreslå nemnda valgt av kommunestyrene i fellesmøte, altså uten å overlate dette til fellesmøtet av formannskapene.

En kom tilslutt fram til at det synes å være den beste løsning at de tre formannskaper fungerte som fellesnenmd. Men det var høyst sannsynlig at formannskapene, som besto av 27 representanter, da måtte velge et eget arbeidsutvalg. I motsatt fall ville det bli en lite arbeidsdyktig nemnd. Møte var enig om å foreslå Porsgrunn som navn for den nye kommunen. Ingebretsen forbeholdt seg å stemme for Brevik.

Møte var videre enig om å tilrå at representantantallet i den nye storkommunen blir 69.

Og tidspunktet for sammenslutningen ble satt til 1. januar 1964.

De tre gruppeformenn skulle fungere som kontaktutvalg under det forestående møte den 8. januar 1963, og formann for Kontaktutvalget skulle være Emil Bolstad.

Den 7. januar 1963 sammenkalte sariarbeidsutvalget arbeiderpartienes kommunestyregrupper i Brevik, Eidanger og Porsgrunn til konferanse om opplegget til fellesmøtet av kommunestyrene som skulle holdes dagen etter. Det deltok 51 representanter. Møtet som konstituerte seg med Lars Lia som dirigent og Jonas Bjåland som sekretær sluttet seg til utvalgets forslag om at navnet på felleskommunen ble: Porsgrunn, og at representantantallet i kommunestyret blir 69.

Hva angikk det organitoriske opplegg til sammenslutningen opplyste Bolstad at rådmann Knudsen, rådmann Beckström og kontorsjef Dolva hadde utarbeidet forslag til ordning, og at Porsgrunn formannskap hadde sluttet seg til forslaget med den forandring at det engere arbeidsutvalg skulle velges av hvert av de tre formannskaper med to representanter fra hver.

Møtet uttrykte sin enighet om at de tre formannskaper skulle fungere som fellesnemnd, og likeledes at det ble nedsatt et arbeidsutvalg på 6 medlemmer, 2 repr. fra hvert formannskap. Som mulig sekretær for arbeidsutvalget ville møtet gå inn for kontorsjef Helge Dolva, Brevik.

Møtet vedtok videre forslag om at de tre gruppeformenn og sekretærer skulle fungere som fellesstyre for de tre kommunestyregruppene med Emil Bolstad som formann. De gamle styrer skulle fortsette med saker som spesielt angikk de enkelte kommuner, bare fellessaken skulte forelegges samstyret.

Møtet sammen med fylkesmannen gikk etter programmet, og beslutningene tatt i overensstemmelse med tilrådingen fra arbeiderpartienes samarbeidsnemnd.

Fellesutvalget for sammenslutning av de tre arbeiderpartiene drøftet det videre arbeid i møte den 17. jan. 1963. I møte deltok fylkespartiets sekretær O. Verpe. Formannen i utvalget, Lars Lia, summerte opp det som hadde gått forut for møtet og uttalte sin glede over at partiene hadde greid å holde en felles opptreden ved behandlingen av av betydning for kommunesammenslåingen.

På fellesmøtet av de tre arbeiderpartier dagen etter, den 18,januar 1963 ble man enige om følgende framgangsmåte ved oppløsningen av hver av de tre partier:

1. De respektive partier anmodes om å holde avsluttende årsmøter innen februar måneds utgang. Det nye representantskap søker å konstituere seg omkring 10. mars 1963 for valg av nytt styre m.m. Når konstitusjonen er en kjensgjerning eksisterer det ett felles parti. Avdelingene betaler kontingent til det nye parti fra 1. april 1963.
2. Som grunnlag for representasjonen i det nye representanskap, velger hver avdeling en representant pr. sjuende medlem i avdelingen. Ingen avdeling kan velge mer enn 40 representanter. Valg av representanter må snarest mulig finne sted på grunnlag av vedk. avdelings medlemstall ved utgangen av februar. Innen samme dato må navn og adresse på de nyvalgte representanter avdelingene være sendt til utvalgets formann Lars Lia, Herøya.
3. Det felles ny arbeiderparti bruker Det norske arbeiderpartis mønsterlover inntil videre.
4. Det nedsettes et programutvalg på 9 medlemmer. Utvalget skal komme med forslag til et felles partiprogram ved årets kommunevalg. Som medlemmer av utvalget ble valgt:
   Odd Reis, Else B. Kristensen, Nils Johs. Jensen alle Porsgrunn.
   Oddvar Lundsholt, Alf Ingebretsen, Bergljot Nerissen alle Brevik.
   Walter Eriksen, Finn Kristensen, J. Mæland alle Eidanger.
   Reis innkaller komiteen som selv velger sin formann og et engere arbeidsutvalg.
5. Det nedsettes en valgkomite på 5 medlemmer for å komme med innstilling på de valg som skal foretas på det konstituerende møte i det nye representantskap. Komiteen kommer med forslag til antall medlemmer av styret og på medlemmer iv de utvalg som komiteen mener bør nedsettes. Følgende ble valgt til denne komite:
   Emil Bolstad, Ragnvald Salvesen, Dagfinn Pedersen, Alfhild Aas, Hans E. Hansen. Bolstad innkaller komiteen.
6. De 3 nåværende gruppeledere i de respektive kommunestyregrupper sammen med den nye partiformann (inntil slik er valgt: Lars Lia) fungerer som fellesstyre for de 3 kommunegrupper. Partiformannen er styrets formann.
7. Hvis det er saker som skal behandles i de respektive kommunegrupper og som ikke har felles interesse i 1963, skal disse saker behandles av "de gamle" representantskap og kommunestyregrupper. Utskrift av disse møter skal i alle tilfeller sendes den nyvalgte formann. Inntil slik er valgt sendes utskriftene til Lars Lia.
8. Partienes spesielle utvalg fungerer inntil videre og inntil det er tatt bestemmelse om nyvalg eller berettigelse av utvalgenes framtidige beståen.
9. Til utgifter vedkommende sammenslutningen av partiene setter Eidanger Arbeiderparti til disposisjon kr, 250,- og Porsgrunn Arbeiderparti kr. 5,00,-.
10. Reiseutgifter for de nedsatte utvalgsmedlemmer betales av ovennevnte sum etter jernbane- og busstakster.
    Det var 33 partimedlemmer tilstede,

Porsgrunn, den 18/1-1963.
Lars Lia	Jonas Bjåland.
dirigent.	sekretær.

Slik lyder avslutningen på protokollen som danner en milepel for Porsgrunn Arbeiderparti i dets 60-årige historie. Partiet lever videre under større forhold og med sterkere slagkraft,

Det nye Porsgrunn Arbeiderparti markerte sin inntreden i den nye Porsgrunn kommune med å ta flertallet og dermed ordfører og varaordfører.

Folket i valg venter seg mye av det unge nystiftede partiet. Begynnelsen har gitt oss de største forhåpninger.

Partiet og det kommunale arbeide

I noen av beretningene for de siste 10 år klages det over at partiarbeidet vesentlig har dreiet seg om kommunale saker på bekostning av partisaker som burde vært ofret mer oppmerksomhet. Særlig har den nitide gjennomgåelse av budsjettforslagene virket trettende på mange og det har hevet seg røster for å legge om til en annen ordning.

Et blikk på saksmengden viser at byen gjennomgår store forandringer og byr seg på møte de kommende krav. Vi nevner i fleng:
Brusaka, havnesaker med utbygging av kaianlegg, regulering av byen med sannering av gamle boligstrøk, hotelbygging, boligbygging, skolebygging, buss-stasjon, komm. renovasjon, sjømannshjem, oppkjøp av eiendommer m.m.

Den saken som uten tvil engasjerte partiet sterkest var brusaka.

Lenge før planleggingsarbeidet tok til i 1951 var sinnene engasjert. En fraksjon arbeidet for tunnel under elva, en for høybru og en for lavbru. Etterhvert samlet fraksjonene seg om to, nemlig: høybru kontra lavbru.

Stemningen i partiet var for lavbru, og det endelige resultat ble: lavbru. Byggearbeidet ble satt igang 1954 og høsten 1957 kunne brua tas i bruk. Det var en stor dag for byen.

Byens vannforsyning var i 1950-årene oppe til drøftelse og behandling. De naturlige muligheter lå tilrette for en utvidelse av vannkapasiteten, og den måtte til hvis byen skulle fortsette sin ekspansjon og skaffe såvel bedrifter som innbyggere mye og godt vann. Og i forbinnelse med det nye vannverket benyttet byen anledningen til å legge om vannavgiften, og her var partiets medlemmer sterkt engasjert. Begge problemer ble løst.

Som noe av en kuriositet kan vi ta med forslaget fra arbeiderpartiet om utvidelse av representanttallet i bystyret fra 44 til 53. I henhold til den nye kommuneloven av 12/11-1954 var det anledning for kommunen å utvide sitt antall av bystyrerepresentanter fra 44 til 53. Partistyret veide fram og tilbake om hvilken fordel partiet hadde av en utvidelse, og man kom til at partiet hadde en viss sjangse til å vinne noe på det, og framsatte forslag om økning av antallet til 53. Et borgerlig forslag om økning til 45 ble vedtatt av bystyret med 25 stemmer. Partiets eget forslag oppnådde bare 12 stemmer, så heller ikke arbeiderpartiets egne medlemmer stemte for forslaget!

Kommunalt bosettingslån ble det fremmet forslag om fra ungdomslagets medlemmer og partiet gikk inn for det. Det ble satt opp vedtekter og retningslinjer for lånevirksomheten, men i bystyrets møte i mai 1956 ble flertallet så knapt at saken måtte opp til avstemning enda en gang. Ordningen har ikke vist seg å være så gunstig som en opprinnelig ønsket. Det er mulig det "nye" partiet vil vurdere saken omigjen og kanskje legge om vedtekter og retningslinjer.

I forbinnelse med partiets behandling byreguleringen i 1957 tok partiet opp problemet om sanering av gamle hus. Det har her ikke vært vanskelig å finne gehør for ganske radikale omlegninger med sikte på å skaffe nye boligtomter og partiet har gått inn for saken.

Trafikkproblemet har i årenes løp bragt mange kommunepolitikere til fortvilelse, og værre blir det vel etterhvert som bilparken øker, og øker i raskere tempo enn de bevilgende myndigheter kan følge med. Kravet til flere og større parkeringsplasser og til en moderne buss-stasjon har partiet vært fullt oppmerksom på og har arbeidet mye med det. En buss-stasjon er nå under fullføring på Kammerherreløkka etterat de ivrigste borgerlige representantene frafallt å legge den på Floodeløkka.

Byens utvikling har nær tilknytning til havna og skipsfarten. Partiets representanter i havnestyret har arbeidet i beste forståelse med havnemyndighetene ogiutnyttelsen og utvidelsen av havneområdet, med bygging av kaier og kraner.

Partiet og skolene

I den korte historiske oversikten nevnte vi partiets interesse for god almendannelse i form av et godt utbygget skolevesen med like gode muligheter for den fattige som den rike.

Partiets skolepolitikk er preget av en uavbrutt innsatsvilje til alltid å skaffe det best mulige når det gjalt utdannelse av ungdommen. Og våre representanter i skolestyret har etter beste evne gått inn for å legge opp planene for den framtidige skole, og samtidig har de måttet Iøse de dagsaktuelle behov, og de har har mange ganger satt krav til oppfinnsomhet, spesielt har det vært vanskelig å finne hbvelige lokaler til de stadig økende ungdomskull.

Da så den nye loven om folkeskoler kom i april 1959 åpnet den adgangen til å forlenge den obligatoriske skoleplikten til 9 år, og hos oss har striden stått om hvilken skoletype man skulle velge, 7 + 2 år eller 6 + 3 år.

Den nye loven går endog videre enn til 9 års skolegang.

Hvis kommunen ønsker det kan den vedta å innføre et 10-ende skoleår, men det må være frivillig.

Partiets linje for ungdomsskolen var 6 + 3 år, men da denne ordning krevde mest lokalplass, gikk partiet inn for, som en midlertidig ordning inntil ungdomsskolen på Vestsiden er ferdigbygd, å benytte 7 + 2 år. Og dette har bystyret vedtatt.

Ordningen med og plasseringen av den høyere skole har vår skolegruppe ofret mye tid på.

Beretningene forteller at partiet i 12 møter har drøftet hvorledes en skulle låse disse spørsmål. Problemet står nå kanskje foran sin løsning. Kommunen har to alternativer å velge mellom. Plassering på Bjørntvedt eller på Kjølnes.

Partiet og de gamle

Blandt partifellene har det alltid vært personer som merket seg ut ved stadig å gå i bresjen for de gamles ve og vel. Gjennom de siste 10 år har særlig en ofret seg mye. Det var J. P. Johansen. Som formann i trygdenemnda i mange år hadde han god anledning til å bearbeide opplegget til en bedre trygdeordning for kommunene gamle, og det lykkedes ham så godt i dette hans virke at han trakk byen fram til å bli den tredje beste i landet, når det gjalt pensjonsordningen for alders- og uføretrygdede.

Han gledet seg hver gang han øynet en mulighet til å gi de trygdede bedre forhold å leve under.

Partiet har ved flere anledninger tatt fram planene om bygging av nytt pleiehjem. Det er nå nedsatt en byggekomite til å ta seg av saken.

Kvinnegruppa tok som tidligere nevnt opp husmorvikarsaken. Husmorvikarordningen har nå virket i over 10 år, og bør bygges videre ut.

Hjemmehjelp for gamle er det siste tiltak i arbeidet for de gamles velferd. Det drives av menighetsrådet med tilskudd fra kommunen, men fra nyttår 1964 er det meningen kommunen skal overta også denne administrasjon.

25-årsmerket:

Representantskapet for 1962/63 var sammensatt slik:

Partistyrer og representasjon