Fartøyoversikt

En fullstendig oversikt over alle fartøyer som mer eller mindre har vært beskjeftiget i regelmessig lokaltrafikk gjennom tidene er en umulig oppgave å gjennomføre. Det må i så fall legges ned hav av tid, og likevel vil man neppe kunne være sikker på om stoffet vil være pålitelig nok. Med utgangspunkt i Skipsregisteret for Porsgrunn, tilgjengelig tilbake til 1903, burde oversikten på slutten av dette kapitel være korrekt så langt tilbake. Det er klart at det er et langt gap mellom hjulbåtene «Kolibri» og «Trafik» fra 1852 og til 1903, men et så omfattende detektivarbeide som dette vil medføre å finne ut av hvilke rederier og båter som har virket i dette tidsrommet, har det ikke vært mulig å få utført i denne omgang. Et omfattende historisk dokument om dette tema bør imidlertid komme ved en senere anledning, hvor også det manglende tidsrom må være utforsket. Det er tidligere nevnt hvilken stor betydning det hadde at dampen gjorde sitt inntog og blandt annet foruten å kunne holde seilingsruter til faste tider, også kunne assistere og slepe seilfartøyer som ellers var temmelig ubehjelpelige i vindstille og i trange farvann.

Som det går fram av oversikten på de etterfølgende sidene viser det seg at det etter århundreskiftet kun har vært to passasjerbåter hjemmehørende i Porsgrunn, nemlig D/S «Hitterdal» og D/S «Vold», ingen av dem heller over noe lengre tidsrom.

Men i en overgangsperiode til det ble rene godsbåter hadde enkelte av båtene et Sertifikat til å føre passasjerer i et begrenset antall. Dette var noe som fant sted i mellomkrigstiden, og de båtene det dreiet seg om måtte bl. a. ha stuert ombord, slik at eventuelle passasjerer skulle ha de bekvemmeligheter som sømmet seg.

Etter siste verdenskrig var det ikke lenger snakk om å føre pasassjerer, det ble rene godsruter - og stuerten ble mønstret av. Heretter måtte mannskapet sørge for matstellet selv, og kvaliteten i kostholdet falt nok noe tilbake. Det kan fastlås fra egen erindring at menyen kunne være svært så ensforming uken igjennom. Ble det laget middag f.eks. en tirsdag, ja så ble den på en eller annen måte mikset og spedd slik at den varte uken ut. Man skal huske på at alle ombord hadde full jobb og mer til, så det ble rett og slett ikke tid mange ganger til å avse folk til å lage mat, og svært få kunne noe særlig av denne kunsten heller, så det gikk ofte på brødmat til man kom hjem til en tålmodig kone som holdt middagen varm i timevis. Det var nemlig ikke så enkelt å få gitt beskjeder den gang, båtene var ikke engang utstyrt med telefon eller annet kommunikasjonsutstyr. Og når man først er inne på dette med utstyr, så fantes det ikke annet til langt opp i -50 årene enn et vanlig spritkompass ombord. Men de drevne skipperne klarte seg med kompasset og klokka, og muligens hadde de en godt utviklet luktesans som ga en tredje dimensjon til retningsbegrepet.

En selvopplevet episode fra en tur ut Oslofjorden, - tett tåke hele vegen, faktum var at veldig mye av navigasjonen foregikk via hørsel. I tåke skal alle skip gi signaler om de ligger stille, går sakte forover, osv. Signalene skal gis ved klokkekimiong og slag på gong-gonger på bestemte steder på skipet.

Sjøveisreglene angir også at det regelmessig skal gis støt i fløyten alt etter hva man foretar seg. Alt i alt, øvede ører bragte oss utover i tåke så tykk som en bastant, grå betongvegg, - så skulle vi gjøre en avstikker til Horten og dette var sent på kvelden, det var blitt mørkt i tillegg til tåken. En ganske ung mann med et ungdommelig, godt syn så absolutt ingenting. Skipperen stod med klokka i handa og hadde selvsagt kursen stukket ut, men det gjaldt altså å finne en svart stake i svarte natten, skipperen slår sakte fart og roper til utkikken: Ser du en svart stake - den skal være omtrent rett forut hvert øyeblikk. Svaret fra bakken kom like etter: Skipperen var like kald, det hørte liksom med til jobben det å finne svarte staker i mørke og tåke.

Det hendte likevel at tåka ble for tykk eller høststormene gjorde det umulig å ta seg over åpne strekninger. Var det på reise fra Oslo og vestover var Vrengen en god havn og ligge noen timer til det lysnet av dag og været bedret seg.

I strenge isvintre kunne det oppstå virkelig store problemer. Som tidligere nevnt var båtenes egen maskinkraft ikke mer enn såvidt nok til å ta seg fram på normalt vis, ble fjorden islagt sa det fort stopp. Man var da avhengig av sterke isbrytere, som ofte gikk veldig store områder å bakse med når det først ble skikkelig havis. Den eneste måten som førte fram, var at de fartøyene som hadde kjørt seg fast, måtte henge tett på isbryteren ellers pakket det seg så fort igjen at hjelpen var til fånyttes. Det hendte til og med at isbryterne måtte gi opp, og da kunne oppholdet i isen bli både dager og uker - i verste fall.

Men ikke engang isen er hva den engang var, det er jo mange år siden man opplevde slike situasjoner. Som for eksempel at Breviksfolk dro på sparketur til Langesund på isen! Det lyder nesten utrolig idag, men sant er det - og da lå det båter innefrosset i hele fjorden fra Porsgrunn og utover til Langesund.

Når det gjelder opplysninger om båter og rederier vises det til oversikt på de følgende sider.

J.J.

Utdrag (s. 65-68) fra:
Der elven seg slynger. Utg. av Porsgrunn Historielag. - Porsgrunn [1986]
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen