Kjøpmannsgårder og Sjøboder

Studerer, man gamle kart er det et klart mønster for hvordan bebyggelsen er lagt i forhold til elven, med mengder av galvvendte bygninger som i mange tilfeller strekker seg helt ut på bryggekanten for å komme den store, travle trafikkåren så nær som mulig. Elven var den tids E- 18 om man vil bruke et slikt bilde, hvor vår tids busser var dampende, stilt glidende passasjerbåter med en eim av kjøttsuppe eller fårikål etter seg. Og trailerne som ruller over oss og har tatt kvelertak på byen, var istedet utrettelige godsbåter eller taubåter med lektere. Men elven lå jo der hele tiden og formelig ropte: Seil på meg! Trailerne roper: Bygg enda en ny veg til meg! Det kan synes som om menneskene i mange tilfeller må handle som Kjerringa mot strømmen, men det er vel det som kalles for utviklinga? Den som ikke er til å stanse....

Det er i hvert fall sikkert at alt praktisk talt er snudd på hodet når man nå tenker på hvorfor byen er anlagt slik den er. Men sporene er der fortsatt, og det er disse spor vi vil trå litt tilbake i, slik at det som er igjen også for den oppvoksende slekt skal få en mening, og ikke bare være noen gamle rariteter som savner en meningsfylt sammenheng. For den generasjonen som fortsatt husker byen slik den var for 30-40 år siden er det jo ingen sak, bare så synd at det snart kun er minner tilbake. Men endel gammel, fin Porsgrunns-bebyggelse er ennå igjen, og det er vel ikke tvil om at sansen for denne verneverdige bygningsmasse, som etterhvert fler og fler forstår også representerer en verdifull ressurs, stadig griper om seg.

Men tilbake da til utgangspunktet, siden alt er blitt så forandret, hva kan man idag bruke en gammel sjøbod til? - Og hvordan skal man igjen kunne føre nytt liv tilbake til elvesiden? Dette er sentrale spørsmål såvel av byplanmessig som av økonomisk art, som hele tiden må vurderes. La oss så ta for oss noen av de prosjekter på dette området som i de senere årene er gjennomført på ulike vis, men med hyggelig resultat.

Det kan være naturlig å starte med byens største nåværende kjøpmannsgård fra forrige århundre, tidligere Louis Vauverts eiendom, Storgt. 174 ved Osebro. Dette bygningskomplekset ble oppført etter en omfattende brann i 1865, og inneholdt en samlet bruksflate på ca. 1500 m². Som det fremgår av tegninger besto de lange fløybygningene i sine ytre partier av rene pakkboder med store porter til å åpne for hver etasje i gavlene slik at all last ble tatt direkte inn gjennom disse åpninger. Pakkbodene hadde også en etasje mer enn resten av bygningene, man kunne knapt nok gå oppreist, men her gjaldt det å utnytte plassen maksimalt. Fløybygningene ble ellers utnyttet til lagring, bryggerhus, leiligheter for tjenestefolk o.a. Selve forretningen lå i hovedbygningens 1. etg., vendt mot Storgt. Her var det borgerskapet gjorde sine innkjøp og slo av sine passiarer, mens det mer hektiske liv på bryggene nok hadde et mindre sedat preg over seg. Klasseskillet var avgjort ikke mindre dengang -

Kjøpmannen selv bodde i hovedbygningeris 2. etg., og det er verdt å merke seg at han hadde sine stuer vendt mot Storgt. der det hverken var sol eller utsikt! Kom å tilby noe slikt til en kommunal boligsøker idag! Men det var tydeligvis ikke av de bekvemmeligheter handelsmannen prioriterte. Det å ha en kolonne av stuevinduer mot Storgt. var langt viktigere. Sol og utsikt betød hverken penger eller status.

I Storgt. 174 ble det på Vauverts tid drevet en utstrakt vinhandel. Kjelleren i hovedbygningen synes da også å være bygget med dette for øyet. Vauvert drev jo også eget skipsrederi og det er vel ikke urimelig å anta at han importerte mye av vinen selv, lagret den i kjelleren, og tappet den på flasker for salg i forretning og kanskje også med videresalg til andre forretninger. Dette er ting man kan slutte seg til på grunn av gamle bøker og mengdevis av flaskeetiketter som er etterlatt. Opp gjennom tiden har man fra dette handelshus solgt alt fra knappenåler til store skipsmotorer og fra mahogenyplank til video - det siste er hva som tilbys i våre dager sammen med sol/helsestudio. At tidene forandrer seg viser seg jo med all tydelighet.

For å gjennomføre en rehabilitering av et slikt anlegg som Storgt. 174 er det nødvendig å inngå endel kompromissløsninger. Fløybygningene var fullstendig formålsløse slik de sto og var brukt til for mer enn 50 år tilbake, og med de krav bygningslov, brannforskrifter, helseråd og arbeidstilsyn stiller til enhver ny anvendelse, ender det slik som i dette tilfellet - at fløyene rives og erstattes med nybygg i ubrennbare materialer, men i samme form og størrelse - og med utvendig trekledning og detaljering som før. På denne måten blir identiteten i behold, og så får man akseptere at større forandringer har funnet sted, men i bygningshistorien er jo det i og for seg ikke noe nytt, det har foregått til alle tider, og alltid vært gjenstand for diskusjoner.

Når det gjelder den frittstående sjøboden som tidligere lå kloss inntil nordre fløybygning, ble denne flyttet som en annen form for kompromissering idet man da kunne beholde denne i sin opprinnelige, særegne trekonstruksjon, og innrede den som restaurant hvor gjestene fortsatt befinner seg i den originale sjøboden, mens kjøkken, sanitære- og andre tekniske funksjoner er plassert i et tilbygg i brannfaste materialer som utvendig er kledd og behandlet på samme måte som den originale del.

En annen velkjendt bygning, kanskje mest kjent i forbindelse med en meget langvarig bevaringskamp, Michel Seylmagers Hus, var jo allerede i 1920 ute av bruk som seilmakerverksted og noen år senere også som bolig. Etter vel 50 år som papirlager, var det selvsagt en annen bruk som måtte til hvis huset skulle fortsette å leve. Og leve ville det, huset er blitt det mest populære spisested i Porsgrunn by. Det helt særegne ved dette huset er jo at praktisk talt intet er forandret siden madam Halvorsen dekket til selskap i sin stue for 150 år siden. Tenk sterkt nok på det neste gang madam Soltvedt serverer deg sine sinte desserter. En sterk opplevelse blir det uansett og minst like hyggelig som dengang.

Og så går vi opp de nedslitte trappetrinn til seilmakerloftet. Her har skippere og bokhandlere og hvem det nå har vært som har trengt nye seil, - slitt trappene. Mange må det ha vært, det er omtrent bare de hardeste kvistene igjen av det som engang var tykke, solide trappetrinn. Inne på seilmakerloftet er nesten alt som før, - men Michel er her ikke lenger. Men det virker nesten som om han bare er ute til lunch. Siste ukens regnskap står med kritt på veggen, og beken ligger i en kake på gulvet, men sikkert er det i hvert fall at en lunch varer ikke i 150 år, så å sette seg til å vente på å få sydd nye seil til sin MAXI 34 her og nå er nok fånyttes, så vi går heller ned igjen til madam ......

Like før jul i 1984 skjedde det forøvrig litt av en begivenhet i byen da Aaslands 1700-talls store, tømrede sjøbod ble flyttet fra Vestsiden og ned til Frednes av Trosvik-Gubben. Det hele var meget godt forberedt fra Bymuseets side i nært og godt samarbeide med Brødrene Sørensen, slik at selve løfteoperasjonen var unnagjordt på rekordtid. Under en halv time etter at bygningen var heist fra sitt tidligere fundament, var den forsvarlig plassert på sin nye grunnmur på Frednes. Og der står den i et fint maritimt miljø, og er under restaurering. Dette vil nok komme til å ta noen tid, på grunn av Museets mange gjøremål, men taket er allerede tekket og bygningen sikret.

Vi må heller ikke glemme det kanskje flotteste av alle «gavlhusene» nemlig Toldbodens gamle pakkhus på Frednes, som idag eies av Porsgrunn Havnevesen, og står som et strålende eksempel på at disse gamle bygningene er «udødelige» hvis de blir passet og vedlikeholdt. «Brændevinspakthuset» på Frednes, som det er omtalt i Porsgrunns Historie, er også en litt særegen bygningen bl.a. med sitt utsiktstårn, hvor tolderne kunne holde øye med trafikken langt ut på Frier den gangen før industrien kom til.

Det finnes, foruten de bygninger som er omtalt også endel sjøboder av tilsynelatende ringere betydning, men det er ofte en misforståelse. Det som kan registreres som gledelig nå er at de som fremdeles sitter igjen med noen av de helt gamle sjøbodene, virkelig forstår hvilke historiske skatter de sitter på, og vi ser det tydelig i det som skjer at byens befolkning kanskje ikke fordøyer stort mer av alt det nye og totalt fremmede som bygges og forandrer byens karakter nærmest dag for dag. Det er særdeles viktig at de som har eiendommer og bygninger mot elven i behold, ser det som sin oppgave at noe av byens særpreg holdes i hevd ved at verneverdige bygninger langs elven må få en høy status i den enkeltes og myndighetenes interesse, slik at fremtidig pleie av bygninger og omgivelser må bli et felles ansvar.

J.J.