Gamle Porsgrunn - verd å verne

Aasmund Beyer

Gjennom de siste 10 - 20 år har Porsgrunn bybilde endret seg betydelig. Dette gjelder særlig Storgaten og de sentrale deler av byen. Uten å nyte etterpåklokskapen til overmål er det naturlig å minnes "saneringen" på Vestsiden der vi mistet bl. a. Zimmermanngården og Apotekgården. Dette var bygninger av uvanlig høy antikvarisk verdi. Zimmermanngården var også i meget god stand, solid og vesentlig intakt fra 1700-tallet. Et miljø med faste minnesmerker med en lang tilblivelseshistorie ble brått omstyrtet. - Kanskje hadde ikke dette hendt i dag da vernetanken og forståelsen for verdien i eldre bygningsmiljøer står sterkere i det alminnelige omdømme. Tapet kan vanskelig erstattes, men vi kan lære av et slikt feiltrinn og forvalte verdifulle bygningsminner - som Porsgrunn ennå er rik på, med den største omhu. Varehaller og standariserte masseprodukter finnes overalt og bør ikke fortrenge det stedegne og karakteristiske for byen.

På Vestsiden er de vakre gårdene mot elven og partiet ovenfor i Bybakken fortsatt i behold. Det gamle posthuset er fint rehabilitert i kommunens regi, men det er tragisk at Apotekgården, som dannet en naturlig avslutning av denne husrekken, også ble revet.

På Østsiden er mange velbygde og trivelige miljøer, som i Tollbodgt. - Jonsokgt. - Kirkehaugen - Tordenskioldsgt. og Osebakken.

Osebakken peker seg særlig ut i denne sammenheng som vel det største området med gjennomgående antikvarisk verdifull og harmonisk bebyggelse og ikke minst et trivelig bomiljø.

Det er interessant å gjenkjenne dagens bebyggelse på eldre bilder med utsyn fra Borgeåsen som Paul Linaas prospekt fra 1823 (i Bymuseet). Langsetter Storgaten og Skiensgate, i Ligaten og de andre tverrgater, har vi fortsatt hele rekker av eldre, særpregede bygninger. Noen eksteriører er fint istandsatt med blikk for husets egenart, mange er bra vedlikeholdt, uten at man har lagt an på å gjenvinne det originale preg.

Den sjenerende gjennomgangstrafikken som nå belaster bomiljøet på Osebakken, er planlagt ledet utenom Storgaten. En slik avlastning vil utvilsomt fremme trivselen og stimulere til øket vedlikehold og rehabilitering.

Storgaten 222, der byens apotek holdt til fra opprettelsen i 1807, har i uvanlig grad vært pleiet med pietet og presenterer seg vesentlig som da huset var nytt. Dette er en verdig entre til "gamle Porsgrunn". Herifra har vi den eldre bebyggelsen bevart i en sammenhengende linje til og med Storgaten 174 på den annen side av Osebro.

Det har vært foreslått å sikre bebyggelsen i Kjølnesgaten Storgaten - Assurancegaten gjennom regulering til boligformål. I dette området er det også en rekke verneverdige hus der de fleste fortsatt tjener som boliger. Særlig malerisk er Storgaten 167 som strekker seg helt ned til Lilleelv. Denne velholdte gården har et sjarmerende og sjeldent fint gårdsinteriør. Det er ikke underlig at det særegne bygningsmiljøet her ved Osebro gjennom årene har vært et kjært motiv for kunstnere og fotografer. Men vender vi blikket mot den annen side av Lilleelv, finner vi også en interessant bygningsgruppe med fine arkitektoniske kvaliteter. Dette området frem til Floodegården (som først brant i 1951) ble brannherjet i april 1865. Flere av bygningene som ble oppført umiddelbart etter brannen, står fremdeles. De røper et solid håndverk og en vakker, tidstypisk arkitektur, delvis preget av arven fra empiren og det senere 1800-talls kjærlighet til utsmykninger og løvsagarbeider - sveitserstil. De bølgeskårne vindskier, hjørnepilastrene og "beslagsornamentikken" over vinduene er karakteristiske trekk.

Her er Sjømannsforeningens gård, Storgaten 163, og på den annen side mot elven tidligere Vauverts eftf. - Johan Jacobsens gård, Storgaten 174, som begge viser dette særegne formsprog. Sistnevnte har i den senere år lidd under dårlig vedlikehold. Lå forholdene til rette for å oppføre et nybygg her, ville vel den gamle gårdens iboende kvaliteter - soliditet, antikvariske og miljømessige verdi, neppe veie tungt.

Den mektige hovedbygning med sine 9 vindusakser i lengden måler 11 m × snaue 26 m med to fulle etasjer og loft. Den er utvilsomt ved langt bedre helse enn det forsømte ytre vedlikehold kan gi inntrykk av. En nymalt vegg alene borger heller aldri for en gjennomgående god bygningsteknisk tilstand. Langt viktigere er et tett tak, og dette ble lagt om for noen år tilbake. Det er nok fløyene som mest har savnet ettersyn. Disse, som strekker seg ned til elven, har seget noe ytterst. Alt i alt synes skadene ingenlunde å være uopprettelige.

Det kan være interessant å sammenholde gården i dag med branntaksten av 7. januar 1867, den tidligste jeg har funnet, etter at gården hjemsøktes av ildebrann den 26. april 1865. Eier var Christen Thobias Vauvert. Denne branntaksten er meget omfattende og skal her bare kort refereres: a) Vaaningshuset 2 Etager opført langs Storgaten af Tømmer og tækket med Steen 39¼ al langt 17¼ al dybt 12¼ al høit. Bygningen rommer bl.a. Krambod og en rekke værelser hvorav noen ikke var ferdig innredet. I sidebygningen mot nord var bl.a. "3 uindredede Rom bestemt til Stald, Fjøs og Locum i Underetagen". I sidebygningen mot nord nevnes bl.a. bryggerhus samt en rekke værelser. Dertil nevnes også "Udhusbygning opført i Taxtforretning af 5te januar 1863 uforandret af Beskaffenhet og Værdi" og som følgelig unngikk brannen i 1865. Tilsammen ble bygningene vurdert til den anseelige sum av Sp.d. 6.890.

Ser vi bort fra endret bruk av rommene, er gården vesentlig intakt fra dengang. Av alle de store, prektige gårder som tidligere prydet byen, er dette den eneste tilbake av sitt slag, med både hovedhus og fløyer i behold. Bygningene danner et åpent gårdsrom mot elven som hele anlegget er intimt knyttet til.

Denne orienteringen understreker en hovedtrekk i Porsgrunns historie - vannvelens grunnleggende betydning for næringslivet og byens fremvekst fra den eldre tid av. Utover bygningenes egenverdi taler denne "lokalhistoriske dokumentasjon" for bevaring av dette anlegget. En gård av denne art, med sine store arealer, burde også kunne tjene vår tids bruk. Det er flere eksempler på at rehabilitering av eldre gårder, selv når de lider under fremskredet forfall, har gitt en gunstigere kvadratmeterpris enn ved tilsvarende nybygg.