Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

«I Forbuden drikke smaker best»

av Harald Bache Bystrøm

Krigsutbruddet mellem stormaktene i november 1914 ble også for Norge innledningen til store omveltninger av folks levesett og forbruksmønster. I kjølvannet av de mange importrestriksjoner på livsviktige matvarer som korn, smør, sukker og poteter, innførte regjeringen i desember 1916 også en provisorisk anordning som forbød alt salg og konsum av brennevin. Som i 1917 ble etterfulgt av totalforbud også mot hetvin.

Avholdsfolket jublet og triumferte. Og gned seg i hendene over den tilsynelatende knusende seier over Kong Alkohol og hans undersåtter. Med grunnlag i den offisielle forbrukerstatistikk kunne avholdsbevegelsen i 1917 og 1918 dokumentere en klar nedgang i antall drukkenskapsforseelser. De stengte kraner hadde gjort sin virkning.

Men i 1919 snudde tendensen. Forbruket at alkohol viste på ny, en svak stigning. For ytterligere å øke i 1920. Og utviklingen av alkoholkonsumet i de etterfølgende år viste med avskrekkende tydelighet, at det var en meget dyr Pyrrhos-seier avholdsforkjemperne tidligere hadde innkassert.

Det var ikke bare antallet drukkenskapsforseelser som slo dramatisk ut på statistikken. Forbudstiden la samtidig også grunnlaget for, og skapte, en kriminalitetsbølge som landet aldri før hadde opplevd maken til.

Spritforbruket antok fra begynnelsen av 1920-årene et omfang som hverken avholdsfolk eller myndigheter hadde kunnet forestille seg. Hjemmebrenning, som fra 1816 var legalisert på bygdene «til Landbonæringens Ophjælp», men senere igjen ble forbudt, fikk en nærmest utrolig renessanse. Spesielt utover bygdene, hvor tradisjonene var innarbeidet og forholdene ikke var så gjennemsiktige som i byene, antok hjemmebrenningen dimensjoner som små industriforetagender.

Den illegale spritproduksjon og gauking medførte en nærmest automatisk desimering av menigmanns respekt for gjeldende alkohollov. Det ble etter hvert nærmest akseptert å være lovbryter! Å drive med spirituøse lurendreierier bak politiets og tolderens rygg ble i vide kretser en ny folkesport. Å sikre seg en kanne hjemmebrent eller noen flasker smuglerwhisky, ble ansett som heltebragder. Å by sine gjester madeira til suppen og cognac til kaffen ga statussymbol i vennekretsen. Om verten i tillegg kunne tilby høyhalsede longdrinks utover aftenen, var det ensbetydende med at gjestene ble tatt hånd om av en mann med initiativ, dynamisk handlekraft og - gode forbindelser.

Under det statlige totalavholdspåbud hadde landets besteborgere etter hvert gitt sin private moralkodeks et nytt begrepsinnhold. Gammeldagse æresforestillinger om lovlydighet og plikttroskap overfor landets myndigheter og rikets forordninger ble skylt ned med velbehagelige munnfuller av den forbudne livseliksir.

Selv mennesker som tidligere aldri hadde smakt en dråpe alkohol begynte å fatte interesse for den tabubelagte nektar, som bokstavelig talt var på alles lepper. Den «syltynne» erobret stadig nye skanser. Det strenge forbud til tross. Eller - kanskje nettopp på grunn av det?

Statistisk Centralbyrås statistikk over drukkenskapsforseelser i 1921 kan tyde på det, siste. Statistikken gir en meget interessant og tankevekkende oversikt over alkoholkonsumet i de fire nordiske land:

I Danmark var det overhodet ingen begrensninger for alkoholomsetningen. I Sverige var det moderat rasjonering. I Norge var det forbud mot alle drikkevarer med over 12 volumprosent. Finland hadde totalforbud.

Statistikken fremlegger oppsiktsvekkende resultat av denne høyst differensierte alkoholpolitikk:

I forhold til folketallet hadde Stockholm et forbruk pr. innbygger som var 3 ganger høyere enn København. Kristianiaborgernes alkoholforbruk var 7 ganger så høyt mens Helsingfors hadde et forbruk som var 8,5 ganger sa høyt som København!

* * *

I tillegg til utbredt smugling og økende hjemmebrentproduksjon, dukket også et nytt begrep opp på markedet - «doktorbrennevin».
Skal man ta antall utskrevne legeresepter som uttrykk for helsetilstanden i Norge under forbudstiden, indikerer det at praktisk talt hele nasjonen har ligget på kollektiv sotteseng. Som ofre for den sterkeste epidemiske sykdomsbølge siden Svartedauen på 1300-tallet.

For mange leger var pågangen etter spritresepter en sann pest og plage. Noen holdt sin sti ren og nektet konsekvent å etterkomme «pasienters» reseptkrav. Andre var mer ettergivende, men lot være å ta i mot betaling for sin service, for ikke å bli beskyldt for å tjene på forbudet. Atter andre lot seg også presse, men ga pengene til veldedige formål. Med den følge, at de fikk fanatiske avholdsfolk på nakken. Som krevde at legene kunne beholde sine Judaspenger for seg selv!

Svært mange leger lot seg derimot mer enn gjerne «presse». For resepttrafikken var meget god butikk for skruppelløse menn i hvite legekitler. Rekorden hadde en hovedstadslege, som i løpet av 1921 skrev ut i alt 48 657 spritresepter! I gjennomsnitt 160 resepter pr. dag!

Også blant dyrlegene oppsto akutt behov for bestilling av reseptblokker i store opplag. Praktisk talt alle levende vesener på fire ben i bygd og by ble rammet av omseggripende sykdommer, hester og kuer, griser og katter og hunder. Ja, selv en kanarifugl på Notodden, ved navn Oscar Olsen jr., oppkalt etter sin eier og pleier, fikk en helsebringende spritkur mot vedvarende halsbrand.

Blant lovens egne håndhevere fant man også kunder hos de mange hjemmefabrikanter. En konstabel som var på tørste, men ville veier, ble overrasket med en flaske dunder i frakkelommen. Han hadde imidlertid sin forklaring på rede hånd. Som avholdsmann skulle han slett ikke drikke spriten. Tvert i mot, den var anskaffet til å gurgle halsen. For å beskytte seg mot den stygge influensen som herjet om dagen!

De alvorligste konsekvenser av alkoholforbudet var den organiserte smuglertrafikk. Hvor kampen mellem profesjonelle forbryterbander og toldere og politi enkelte steder førte til den rene krigstilstand. Med til dels blodige konfrontasjoner og dødlig våpenbruk.

Stort sett foregikk smuglertrafikken allikevel på en noe mer fredsommelig måte. Hurtiggående racerbåter hentet sine laster fra skip i åpen sjø og brakte den til land i nattens mulm og mørke. Men også langt mer finurlige metoder ble tatt i bruk for å lure de dyrebare spritlaster velberget i havn. En episode fra 1921 hører unektelig hjemme blant de mer oppfinnsomme:

En dag klappet et utenlandsk skip til kai i en av vestfoldbyene. Blant lasten var også en hvitmalt likkiste. Den ble tatt varsomt hånd om av besetningen og plassert forsiktig på dampskipsbryggen. Hvor en representant for den avdødes pårørende ventet, sammen med byens likvogn og bærere. Mens de vakthavende toldere holdt seg på respektfull avstand.

Fra kaien ble så kisten i langsomt tempo ført til et hus i byens utkant, hvor den ble tatt andektig i mot av den sørgende familie.

Sorgstemningen forsvant imidlertid som dugg for solen etter at kisten var kommet i hus og lokket ble fjernet. Og det viste seg at «liket» besto av en meget velassortert brennevinskolleksjon.

En sådan mirakuløs metamorfose fortjente selvsagt å bli behørig feiret av den kisteglade forsamling. Hvilket ble gjort. Omgående og til gangs. Med det til resultat, at det muntre gravøl i løpet av kvelden og natten utviklet seg til det reneste bakkanal. For å ende med slagsmål og bråk, knuste vindusruter og overrumplende politibesøk.

Hvoretter feiringen ble avsluttet - med oppriktig sorg - i byens arrest.

* * *

Arkivmateriale fra Telemark Politimesterembede gjenspeiler også meget av forbudstidens elendighetsutvikling på det sosiale og kriminelle område. Journalføringer om razziaer og beslagleggelse av hjemmebrenningsutstyr er ikke lenger noen sjeldenhet. Anholdelser av spritgauker skjer langt hyppigere enn i tidligere dager. Arrestasjoner for fyll og gateuorden opptar i økende grad politiets og domstolenes arbeidsdag.

Noen smuglersaker i den helt store stil, eller harde konfrontasjoner mellem politi og smuglere, forteller dokumentene ikke om. Som oftest var det smuglertrafikkens mer ubetydelige fotsoldater som havnet i politiets klør.

Utallige beslag av ulovlig sprit og hjemmebrent ble foretatt. I hjemmene. På gaten. Ved jernbanestasjonen, små, tilsynelatende ubetydelige fillesaker det meste. Men lovens bokstav var streng. Og dens håndhevere ubønnhørlige.

En domsavsigelse i 1925 kan derfor stå som en fellesnevner for en rekke tilsvarende saker fra forbudsårene:

En enke fra Sundjordet i Porsgrunn ble tatt på fersk gjerning da hun forsøkte å selge 4 flasker sprit. Som hun hadde kjøpt for 42 kroner av møysommelig oppsparte husholdningspenger. Og nå hadde frembudt til salgs. For 70 kroner.

Flaskene ble beslaglagt. Og kvinnen satt i arrest. Stilt for retten fant dommeren ingen formildende omstendighet ved at enken var aleneforsørger, uformuende og med omsorgsansvar for en voksen, ufør sønn.

Dommen var hard: kroner hundre i bot. Subsidiært 21 dagers fengsel.

Det var en dom som sved for den fattige enken. Som bare hadde en livrente på 30 kroner måneden å leve av, som eneste inntektskilde. Og med to munner å mette.

Om dommen rammet hardt, kunne den ikke være noen overraskelse for domfelte. Avisene hadde i årevis brakt meldinger om tilsvarende lovbrudd og lignende domsavgjørelser. Fristelsen til en lettvint spritgevinst ble allikevel større enn frykten for straff. For denne kvinnen som for så mange andre små og store syndere i de traurige forbudsår.

Sammenhengen mellem strafferammens preventive hensikt og den strafferettslige handling var åpenbar av mer akademisk enn reell karakter.

* * *

En av de mange tradisjonelle smuglerepisoder, med profesjonelt opplegg, men amatørmessig i sin gjennemføring, utspandt seg noen sommerdag i sjøen utenfor Langesund:

Natten til 7. juni 1925 lå tollkrysseren «Rappen» på vakt ved Stokksund. Det var tett tåke og dårlig sikt. Riktig et ønskevær for lokalkjente smuglere med raske båter. Ved 2-tiden lettet tåken. Tollkrysseren satte seg sakte i bevegelse, med utkikk for og akter. Men ingen fremmede farkoster var i sikte. Ingen motordur brøt nattestillheten.

I nærheten av Fugløya fikk tolderne øye på losbåten, som lå til ankers i påvente av innseilende skip. Ellers var det intet tegn til liv på sjøen.

Da fikk tolderne plutselig se konturene av en motorbåt, som i sakte fart dukket frem i tåkebankene. «Rappen» satte straks kurs mot den fremmede båten. Som viste seg å være en 28 fots mahognyracer med tre mann ombord. Ved anrop meldte føreren av racerbåten, at de hadde fått motorstopp og var i ferd med å ro seg i le av Fugløya.

Fra «Rappen» ble det satt tolder ombord i raceren. Føreren oppga sitt navn, forøvrig en kjent person. Bosatt i Skien. Han fortalte, at han og de to andre ombord, hadde vært i Horten og hentet båten. For å bringe den til reparasjon ved Kristensens verksted i Brevik.

Tolderen registrerte straks at det var en sterk spritlukt ombord i raceren. Men en omhyggelig gjennemsøkning av båten både innvendig og utvendig, brakte ingen sprit for dager. Den resultatløse letingen ble derfor oppgitt. Men båteierens forsikringer om, at det tolderne mente var spritlukt, utelukkende skyldtes lukt fra en bensinlekkasje, var det ingen av dem som festet lit til.

Racerbåten ble deretter overlatt til sin skjebne. Mens «Rappen» la seg inntil losskøyten som lå forankret ca. 100 meter borte.

Losgutten kunne nå fortelle tolderne, at han hadde observert en gjenstand på ca. 6 × 2 fot, som var blitt lempet i sjøen fra raceren. Dette hadde skjedd samtidig som han hadde hørt motorduren fra «Rappen», som raskt nærmet seg. Han kunne også påvise området hvor dumpingen hadde funnet sted.

Tolderne var ikke sene om å slå til. De begynte omgående å sokne etter den dumpede gjenstanden. Men uten resultat. Dårlig leteutstyr som delvis gikk i stykker gjorde fortsatt sokning nytteløs.

Dermed bar det i all hast inn til Langesund med «Rappen». For å hente nytt og bedre sokningsutstyr. Tilbake til åstedet. Men igjen uten å finne hva de lette etter.

Den mistenkelige raceren lå fremdeles ved Fugløya med sin motorskade. Inntil den utpå dagen fikk slep opp fjorden av et forbipasserende fartøy.

Tolderne måtte utpå kvelden gjøre vendereis med uforrettet sak. De hadde imidlertid ikke oppgitt håpet om å finne smuglerspriten. Som de var overbevist om lå nedsenket på havbunnen.

Mandag 13. juni dro «Rappen» igjen ut mot Fugløya. Nå med enda bedre leteutstyr ombord. Og denne gang hadde de lykken med seg. Etter et par timers intens søk hugg dreggen tak i fast feste. Langsomt ga havet slipp på sitt hemmelige bytte. Seksten 10-liters spritkanner dukket opp i vannflaten. Omhyggelig fastskrudd til en firkantet vinkeljerns rammekonstruksjon. Nøyakig slik den observante losgutten hadde beskrevet.

Dermed gikk kabalen opp. Gåten var løst. Politibetjent Hansen i Langesund ble øyeblikkelig underrettet og overlatt den videre etterforskning.

Og tre slukørede skiensborgere fikk denne sommeren oppleve ikke bare en fatal motorstopp på Langesundsbukta med sin hurtiggående racerbåt. De opplevde også en effektiv bråstopp for alle fremtidige smuglerforsøk.