Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Barneliket i skogen

av Harald Bache Bystrøm

En solvarm oktoberdag i 1924 var en skiensfamilie på bærtur i skogtraktene i Valebø. Like før hjemreise om ettermiddagen oppdaget familiefaren plutselig en klesbylt som lå delvis skjult under noen grankvisten Ved nærmere undersøkelse viste det seg at bylten inneholdt dameklær, delvis istykkerrevet og blodige. Skyndsomt la han klærne tilbake under kvisthaugen. Dagen etter meldte han fra til politiet i Skien om funnet.

Saken ble straks overlatt til Telemark Politimesterembede og politimester Roll-Hansen beordret politibetjent G. Bjørbæk til å foreta åstedsbefaring. Denne fant sted 20. oktober, med bistand fra skiensmannen, som påviste funnstedet. I følge Bjørbæks rapport var det gjort forsøk på å lage et enkelt krypinn på stedet, ved at noen kvister og grener var stukket inn mellem noen grantrær. Det var tydelig at det hadde oppholdt seg folk der. Foruten sommerkjoler, bluser og dameundertøy, fantes rester av smør, noen kakeskalker og en tom brusflaske.

Det som først og fremst fanget etterforskerens interesse var funnet av en reisegodsmerkelapp fra Norges Statsbaner. Med ekspedisjonsnummer 8360. Avsendt fra Skien, for utlevering i Valebø.

Ved senere henvendelse til Skien jernbanestasjon ble det bekreftet, at et kollo reisegods nr. 8360 var avsendt med tog 502 kl. 11 formiddag den 30. september. Vekt 15 kg. Utleveringssted Valebø.

Telegrafisten på Valebø stasjon kunne bekrefte at han denne dag hadde ekspedert tog 502 og mottatt en kurvflettet håndkuffert, som ble utlevert til en dame med legitimert reisegodskupong. I følge telegrafisten var det en ukjent kvinne, ikke fra bygden, hvor han kjente alle. Den fremmede passasjer ble beskrevet som en bondepike i 20-årsalderen, under middels høy, sterkt hjulbent og lite pen. Kledd i mørkaktig kåpe og sorte strømper. Forøvrig var det intet mistenkelig eller påfallende ved kvinnen. Hvor hun tok veien fra stasjonen hadde vidnet ingen formening om.

Dermed var etterforskningen i fullgang. Hvem var den ukjente kvinnen, som åpenbart var den som hadde etterlatt de blodige klærne i skogen.

Hadde det skjedd en forbrytelse? Var hun blitt drept? Og liket gjemt? Eller hadde hun selv tatt seg av dage?

Ryktene svirret. I Valebø spredte uhyggen seg. Der i bygden var ingen savnet. Det var heller ingen som hadde ventet besøk dit, av slekt eller venner. Det var gåtefullt, det hele. Mystisk. Og uhyggelig, syntes folk.

For politiet ble det en etterforskning nærmest i blinde. Det manglet ikke på tips og løse vidneutsagn fra publikum som mente de hadde viktige opplysninger å bringe. Men hver gang havnet man i en blindegate. Som intet sted førte hen. Problemet med den mystiske kvinnen syntes uløselig.

Så - ca. 2 måneder etter klesfunnet fikk politimesteren underretning om at det var funnet et barnelik i skogen nær Valebø stasjon. Utpå formiddagen den 14. desember hadde en unggutt fra bygda begitt seg ut på røyskattjakt i hjemtraktene. Uforvarende hadde han kommet over et utildekket spebarnskjelett, som lå delvis skult under et tynt lag med nysne som var falt i morgentimene.

Jegeren satt straks likfunnet i forbindelse med funnet av de blodige kvinneklærne, som hadde skaket opp bygdesamfunnet de siste ukene. Han tok derfor snareste vei til lensmannskontoret og meldte fra om barneliket.

Dermed var etterforskningen kommet et viktig stykke på vei. Gåten med de blodige klær og oppholdet i barhytten var løst. Her var skjedd en barnefødsel i dølgsmål. Men hvorfor hadde kvinnen forlatt barnet? Var det dødfødt? Eller hadde hun selv tatt livet av den nyfødte? Og fremdeles hang det store spørsmålet i løse luften - hvem var kvinnen? Og hvor befant hun seg? Hvis hun fremdeles var i live?

Politiet sto fremdeles uten holdepunkter i saken. Likfunnet i seg selv ga ingen oppklaring - bare en forklaring på en av de mange uløste gåter man sto overfor. Påtalemyndigheten fant det derfor nytteløst å fortsette etterforskningen. Og den 23. januar 1925 ble saksdokumentene returnert fra Statsadvokaten i Telemark og Aust-Agder med følgende påskrift:

«Tilbakesendes med bilag hr. politimesteren i Telemark til henleggelse.»

Og ved politikammeret i Porsgrunn ble aktstykkene arkivert med følgende anførsel av politimesteren: «Henlagt. Uoppklart. JKH.». Uoppklart! Ja, for en stund:
Fra politibetjent Th. Løberg innkom den 2. juli en interessant rapport til politimesteren i Skien:

«Efter hvad jeg har faat oplyst skal der paa Oslotoget, som avgik fra Skien N. kl. 11 fm. den 30. september 1924, ha medfulgt en høist frugtsommelig pike som hadde tjent hos handlende fru Gulbrandsen Fjelstad her i byen ... Da ovennevnte pike muligens kan være identisk med den dame man visst nok hadde lagt merke til ved Valebø stasjon, finner jeg aa burde innrapportere saken for hr. politimesteren.»

Dermed begynte sneballen å rulle. Ny etterforskning ble straks iverksatt. Den omskrevne fru Fjeldstad kunne bekrefte å ha hatt en ung tjenestepike, Anna Olsen Moen, ca. 21 år gammel, som hadde sluttet 30. september. Hun var fruktsommelig og hadde oppgitt at hun skulle reise til Hønefoss for å gifte seg.

Den etterfølgende etterforskning var dermed ren rutine. Piken Anna Moen ble funnet bosatt i Haugsbygd i Ringerike, hvor hun hadde fått huspost. Her ble hun anholdt, befordret til Porsgrunn og satt i varetekt.

Ved den rettslige forundersøkelse ble de to oppnevnte sakkyndige, stadsfysikus Jan Backer og distriktslege Wilhelm Moe forelagt to spørsmål av rettens administrator: 1. Om siktedes saksfremstilling var sannsynlig? 2. Om siktede, under de omstendigheter som fødselen fant sted, var ute av stand til å ta seg av barnet? Svarene fra de sakkyndige var entydig bekreftende på begge spørsmål.

Den 4. desember 1925 ble straffesaken mot Anna Moen fremmeffor Lagmannsretten. Snart året etter at den første gang var blitt henlagt som uoppklart.

Blant saksdokumentene på lagdommerens bord lå også et personlig brev og skriftlig redegjørelse fra den tiltalte unge kvinnen.

Brevet, som her gjengis in extenso, er et gripende menneskelig dokument. Som forteller om en dypt ulykkelig ung pike. Uten familie. Høygravid, men sviktet av sin forlovede. Med en smertefull forløsning nattetid i en mørk og regntung skog. Ensom. Hjelpeløs. Fortvilet og redselslagen:

«Hr. Sorenskriver!
Da jeg er saa nærvøs, da jeg taler med nogen, saa vil jeg her fortelle hvordan det gik for sig. Jeg har ikke noget hjem jeg kan reise til, da jeg har sted-mor, og hun vil ikke at jeg kommer til dem. Og ikke hadde jeg noen penger, saa da jeg maatte reise fra den pladsen jeg var i, saa blev jeg saa fortvilet at jeg viste ikke hvad jeg skulde gjøre. Jeg bestemte mig da til at reise til Valebø, da jeg kjænte jeg blev syk. Jeg tænkte ikke da paa hvorledes det skulde gaa med barnet og mig. Da jeg kom til Valebø gik jeg op i skogen et stykke, lavet jeg en barhytte, for det regnet noksaa meget den tiden. Jeg var forfærdelig slap da jeg saa å si ikke hadde smakt mat paa 2 mnd. tid, for det jeg spiste kastet jeg op igjen med en gang. Jeg hadde kjøpt 2 hvetekaker med mig fra Skien, men orket dog ikke at spise noget av dem. Jeg laa da i hytten en tid, og da jeg kjændte jeg blev syk for alvor krabbet jeg ut av hytten. Jeg laa paa knæ og holt mig i en busk da jeg fik barnet. (Saa hviss det har faat noget støt saa maa det være da jeg føtte det). Jeg vilde da reise mig op for å ta barnet til mig, men kom herunder til at falde om saa jeg kom et stykke nedenfor barnet da det var litt helling derjeg laa. Barnet laa der og graat, men jeg var kommet forlangt bort fra det til at naa det og jeg var for slap til at reise mig op. Jeg laa da der til det ble lyst, da tok jeg ut en kjole og tullet runt barnet. Det var da dødt. Saa krabbet jeg inn i hytten igjen hvor jeg laa i en par dage, da tok jeg og la noget mose over barnet, og reiste saa til Ask hvor jeg var nogen dage til jeg fik mig plads. Jeg blødde stærkt og var slap da jeg kom dit, saa jeg laa der i en dag, men det er alminderlige folk og dem hadde jo ikke raad til at ha mig der, saa jeg maatte ta mig plads saa fort som mulig.

Gutten som er far til barnet lovet at han skulde gifte sig med mig, og jeg trodde det, og var glad for det, da jeg hadde tjent siden jeg var 14 aar gammel og siden har jeg som sagt ikke hat noget hjem.

2 maaneder efter jeg hadde faat barnet, maatte jeg paa sykehuset, for nyresygdom, det har jeg antagelig faat da jeg laa ute og frøs. Jeg har siden ikke været saa sterk at jeg har kunnet ta nogen plads. Han som jeg var hos nu er enkemand og har to barn. Jeg har faat lov til at være der siden jeg kom hjem igjen fra sykehuset, mot at hjælpe ham med det jeg orker.

Jeg tør vel ikke be Sorenskriveren at hjælpe mig saa jeg ikke faar saa stor straf, for hvis jeg blir altfor længe borte, saa kanske jeg ikke faar lov at være der, og da vet jeg ikke hvad det skal bli av mig, da jeg ikke har andre venner i verden.

Med agtelse
Anna Olsen Moen

Rettssaken fikk en lykkelig utgang for den hardt prøvede Anna Olsen Moen. En enstemmig lagrette kjendte henne ikke skyldig etter tiltalen. Dommen lød på full frifinnelse.

Det mystiske klesfunn i Valebø, som i utgangpunktet syntes å kunne utvikle seg til en uhyggernettet kriminalsak, hadde vist seg å skjule en dyp menneskelig hverdagstragedie. Som forteller om en tid praktisk talt blottet for sosial omsorg og økonomisk nettverk til beskyttelse av en ung, ubefestet kvinne som var «kommet i uløkka».

Med Lagmannsrettens frikjennelse var en tragisk ungdomsopplevelse, omfattende politietterforskning og de mange forhør blitt historie. Og et nytt arkivnummer i Statsarkivets rikholdige aktsamlinger.

Et svart kapittel i et ungt menneskes liv hadde fått en lys avslutning.

Mon tro om Anna Olsen Moen fikk oppleve flere lyspunkter i sitt nye liv etter at fengselsporten i Porsgrunn lukket seg bak henne den mørke desemberdagen i 1925?

Utdrag (s. 117-122) fra:
Harald Bache Bystrøm: I lovens navn : Telemark Politikammer 1898-1998. - Porsgrunn 1998
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen