Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Legendariske forbryterskikkelser

av Harald Bache Bystrøm

Gjest Baardsen Sogndalsfjærn (1791-1849) og Ole Pedersen Høiland (1797-1848) var to samtidige storforbrytere som for alltid har risset sine navn inn i norsk retts- og kriminalhistorie.

Stortyver var de begge. Med usedvanlig begavelse for sitt innbruddsyrke. Og like berømt som de ble for sine mange dristige tyverier, ble de kjent for sine utrolig dristige rømninger fra fengsel og tukthus.

Ikke mindre enn ca. 60 ganger klarte Gjest Baardsen å unnslippe fra sine fangehull. Mens Ole Høiland kunne se tilbake på «bare» 11 vellykkede rømninger.

Den legendariske mestertyven og rømningskongen Gjest Baardsen hjemsøkte aldri Bratsberg amt på sine mange, eventyrlige tyveritokter i det sydlige Norge, før han i 1827 ble dømt til slaveri på livstid og overført til Akershus festning.

Under fengselsoppholdet her begynte han en interessant skribentvirksomhet. Blant annet skriftet «Samling af de mest forekommende Ord i det saakaldte Vandrings- eller Skøiersprog». En rekke dikt ble også forfattet bak festningsmurene. Mest kjent ble hans selvbiografiske bok «Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnedsløb forfattet af ham selv».

I 1845, etter 18 års soning på Akerhus, ble Gjest Baardsen benådet. Under hjemreisen langs kysten hjem til Sogndalsfjæra livnærte han seg ved salg av sin selvbiografi.

I 3. bind av denne, som ble forfattet etter hjemkomsten, forteller han bl.a. om denne reisen. Som også førte ham til Porsgrunn og Gjerpen. Fra boken gjengis her utdrag, som er formulert som brev til en god venn. Datoen er 20. januar 1846. Han har nettopp besøkt Larvik:

«Jeg reiste derfra lille juleaften til Porsgrunn, en strekning på 3 mil, som ble tilbakelagt på mindre enn 5 timer med hest og spisslede på strykende vinterføre. Jeg fikk losji hos gjestgiver S. Bømmen, men det skulle ikke vare lenge. Blant dem som besøkte meg allerede første kvelden, var skipskaptein Sjelsvig^*). Etter at vi hadde snakket sammen en stund, spurte han meg om jeg ikke ville komme og være hjemme hos dem julaften. Jeg hadde tenkt å reise til Skien neste morgen, hvor jeg håpet det lå brev og ventet på meg. Men jeg syntes ikke jeg kunne, avslå et så enestående tilbud, og tok imot det med takk.

Julaften tok jeg på meg de beste klærne jeg hadde, og møtte fram hos kaptein Sjelsvig til avtalt tid. Sammen med den hyggelige fruen og de mange søte ungene, tok han imot meg med alle kjennetegn på aktelse og velvilje, som fikk meg til å føle at jeg virkelig var velkommen.

Hele huset var pyntet til høytiden, og hver minste ting vitnet om orden og velstand. Kvelden gikk fort med spøk og muntre samtaler. Da barna hadde lagt seg, tok skipperen fram glass og fin vin som han hadde hatt med seg fra sin reise til Frankrike. Men jeg passet på å nyte den fine varen med måte, både for helbredens og for min egen aktelses skyld.

En så behagelig julenatt har jeg ikke hatt på mange år. Der var allerede langt fram på morgenen da jeg tok avskjed med denne hyggelige og fordomsfrie familien og dro tilbake til losjiet. Jeg stoppet en pipe tobakk og gikk til sengs. Men jeg fikk ikke sove, selv om jeg følte meg trett, uvant som jeg nå var med nattevåk. Etter en slik julekveld i et hjem med barn, juletre og julesang, var det så mange ting å reflektere over. Tankene gikk til mine kamerater i Akershus festning. Jeg sammenlignet deres julefeiring med min, tenkte på hvordan jeg hadde det sammen med dem for et år siden, og; begynte å undres over om det jeg hadde opplevd i natt, var drøm eller virkelighet.

Endelig fikk jeg sove. Da jeg våknet, var det høylys dag. Den unge, vakre tjenestepiken til gjestgiveren stod foran sengen med en rykende kaffekanne. Og jeg som nylig hadde drømt at en profoss og to gevaldigere var kommet inn på fangerommet for å undersøke om fangejernene var i orden.

Da jeg var ferdig med påkledningen, gikk jeg inn i stuen til vert og vertinne og ønsket dem til lykke med julen. Jeg hilste på noen handelsreisende svensker, såkalte vestgøter, som også var losjerende. Etter å ha fått en herlig julefrokost i deres selskap, dro vi til kirken sammen for å høre julegudstjenesten. Det ble en høytidelig stund for meg, som jeg måtte tilbake til min barndoms Sogndal for å finne maken til.

Om kvelden var jeg invitert til julebord hos navigasjonslærer Andersen, hvor vi hadde det hyggelig til lang på natten. Tredje juledag reiste jeg sammen med den ene svensken til Skien. Heller ikke her lå noe brev fra Tine og ventet på meg.

Salget av sanger går strykende. Jeg er nå på det nærmeste utsolgt, og har bestilt nye opplag hos boktrykker Melgaard. Vi er også blitt enige om å trykke 1000 eksemplarer av den sangen som står til slutt i 3. delen av min selvbiografi, da det har vært mange som har spurt etter den på reisen. Jeg har nå begynt det nye året 1846, et underlig år for meg. Gud alene vet hvordan det vil arte seg. Mer enn femti nyttårsnetter har jeg sett falle ut i evighetens mørke. Forholdene har vært svært forskjellige. Jeg husker nyttårskveldene i barndommens Sogndal, og som ungdom og moden mann på mine tokter omkring i landet, i fengsler og arrester. Men ingen har vært så betydningsfull som denne siste.

Til slutt vil jeg ønske Dem og Deres familie et godt nytt år.

Med aktelse og vennskap
Deres Gjest Baardsen»

Utdrag fra brev datert Arendal 24. mars 1846:

«Jeg gjorde en del utflukter til omegnen mens jeg var i Skien, blant annet til Gjerpen kirke og Fossum jernverk, som ligger omtrent en halv mil utenfor byen. Jernverket eies av Norges statholder og bestyres av hans sønn, kammerherre Løvenskiold. Han besøkt meg da jeg var på Akerhus, men nå var han dessverre ikke hjemme. Han eier den aller vakreste gården jeg noen gang har sett, enda jeg ikke har passert så få under mine tidligere vandringer omkring i landet.

Kammerherrens frue, som jeg også hadde snakket med på Akershus, var imidlertid hjemme. Jeg fikk komme inn og hadde en hyggelig samtale med henne. Både hun og datteren kjøpte flere sanger og betalte det mange dobbelte av verdien. Det samme gjorde forvalteren, løytnant Hals, som jeg også kjente fra Akershus. På denne måten kan jeg spare meg sammen noen skillinger på turen.

I Skien fikk jeg trykt en subskribsjonsinnbydelse på mitt levnetsløp. Etter samråd med flere venner har jeg besluttet å gi ut ikke bare 4.del, men også en ny utgave av de tre første delene, såfremt subskribsjonen blir god. En kan altså etter ønske subskribere på 4. del alene, eller del 1-4 samlet. Derfor er det meningen å trykke dobbelt så mange eksemplarer av del 4. I Skien har jeg allerede notert mange subskribenter.

Før jeg reiste fra byen skrev jeg et brev til oberstløytnant Glad i Kristiania, for at han skulle få høre hvordan det var gått meg på reisen. Jeg visste at både han og kommandanten var spent på å få underretning. Skipskaptein Sjelsvig hadde lovt å ta brevet med til hovedstaden;

Turen gikk tilbake til Porsgrunn, hvor jeg tegnet en del nye subskribenter, og reiste så videre til Brevik. Jeg oppholdt meg her noen dager og gjorde gode forretninger. Det samme gjorde jeg i Langesund da jeg kom dit. Gårdbruker Knud Ørvig inviterte meg hjem en dag. Han både hentet meg og kjørte meg tilbake til losjiet etterpå. Slik møter jeg gjestfrie mennesker over alt, som med sin hjertelige imøtekommenhet får meg til å glemme at jeg har båret lenker og fangedrakt.

2. februar forlot jeg Brevik og dro over sundet til Stathelle, som er en slags forstad til Brevik. Sent på kvelden tok jeg inn på gjestgivergården og reiste neste dag videre til Kragerø. Her hadde en smittsom sykdom herjet om vinteren. Flere hadde mistet livet, og jeg var derfor blitt rådet fra å reise dit. Men jeg mente mitt liv var i Guds hånd samme hvor jeg var. Jeg ville gjerne prøve å selge noen småskrifter og jeg hadde hellet med meg her som over alt ellers.

Etter 6 dagers opphold i Kragerø, reiste jeg videre vestover til Kil, en rasteplass som ligger nær postveien. Neste morgen fortsatte jeg gjennom Sanøkdalen og videre over fjellet mellom Bratsberg og Nedenes amt. Jeg kom sent om kvelden til gården Søndeled, hvorjeg fikk losji.

Det var meningen å reise til Øster-Risør neste morgen, men jeg ble hindret på grunn av et sammentreff med lensmannen. Ikke på samme måten som i gamle dager, da lensmennene kaptes om å smekke håndjern på meg. Jeg ble invitert hjem til lensmannens gård, og lensmann Stamsø var av den typen mennesker som en straks syns en har kjent hele livet.

All denne gjestfriheten har tatt bort mye av min tid på reisen, og det er en av årsakene til at jeg er blitt så forsinket. Men jeg har ikke råd til å miste disse hjertelige mottakelsene. De gjør meg så inderlig godt. Imidlertid kan jeg ikke si ja takk til alle. Da ville det ta flere år å reise til Bergen.

Fra Stamsø reiste jeg til Øster-Risør hvor jeg oppholdt med til den 20. februar. Jeg hadde et godt salg av skrifter, og tegnet mange subskribenter. Gjestfrie mottakelser manglet det helle ikke her.

På veien fra Risør til Nes jernverk var jeg et døgn hos en velstående gårdmann ved navn Haavel Moland. Etter at den gjestfrie bonden hadde servert meg av det beste gården kunne oppdrive, skysset han meg med egen hest til gården Lønne, hvor hans datter bodde.

Neste dag bar det videre til Nes jernverk hvor jeg var invitert hos en annen rik bonde. Jeg ble og buden til gartneren på jernverket, og traff her en engelskmann som bestyrte de nye maskinene for dreiing, høvling og boring. Engelskmannen viste meg maskinenes funksjon, og jeg må si man er kommet langt på det mekaniske område. Verket eies nå av Jakob Aalls sønner.

På reisen videre til Tvedestrand traff jeg en av mine ulykkeskamerater fra Akershus festning, som var løslatt for noen uker siden. Han var på vei hjem til Stavanger, hadde trasket til fots hele veien, og var nå nesten barbent, dårlig kledt og aldeles pengelens. Jeg var glad fordi jeg var i stand til å hjelpe min fengselsbror både med klær og penger.

Å bli løslatt fra en straffeanstalt midt på vinteren er sannelig et surt eple å bite i. Staten betaler til reise- og diettpenger 6 shilling pr. mil. Men er en ikke i stand til å marsjere flere mil daglig, vil reisepengene være oppbrukt lenge før en når fram ...»

Ole Høiland

Allerede i konfirmasjonsalderen kom Ole Høiland i konflikt med loven. Nasking, innbrudd og tyverier brakte ham snart over i den profesjonelle forbryterbane. I likhet med sin samtidige kollega Gjest Baardsen foretok han en serie halsbrekkende tyveritokter. Gang på gang ble han fakket av lovens lange arm. Ikke mindre enn elleve ganger befridde han seg fra hals- og fotjern og klarte å rømme ut til frihet - og nye innbruddsserier.

Hans suverene mesterstykke som innbruddstyv var raidet mot Norges Bank i Christiania natten til 2. nyttårsdag 1836.

Utbyttet var formidable 64.000 spesidaler (256.000 kroner). Et eventyrlig utbytte. Norgeshistoriens største pengeran!

Men hva Høiland ikke visste var, at hele utbyttet besto av kasserte sedler!

To ganger mellem sine hyppige fengselsopphold gjestet Ole Høiland også Bratsberg. Første gang var i 1831. Da brøt han seg inn i stabburet på gården Mo i Gjerpen. Andre gang var i året 1834. Da fór han gjennem Lardal, unngikk omhyggelig Skien, og dro videre til Drangedal. Her avla han presten Top et nattlig besøk og lettet prestekontoret for 700 spdl. At han ikke hadde tort vise seg i Skien, var fordi han var klar over, at byens bevebnede borgerkorps patruljerte gjennern gatene hver natt med skarpladde geværer.

Naturlig nok oppsto mengdevis av myter og legender om mestertyvens meritter. I Eidanger gikk det lenge hårdnakkede rykter om at Ole Høiland var i herredet. Han skulle endog ha ført lensmannen på villspor ved å gjemme seg i et av de gamle hule trær i Prestealléen. En annen versjon gikk ut på, at Høiland skulle ha gjemt en verdifull sølvskatt i et av de samme trærne. Men hverken fut eller lensmannsfolk så snurten av mestertyven. Og bygdefolk som dro på skattejakt i de hule trær i Prestealléen lette forgjeves.

I 1839 var de grove innbruddstoktene slutt for godt. Da ble Ole Høiland fengslet for siste gang. Neste oppholdssted ble en rømningssikker celle på Akershus, spesialinnredet for den beryktede fangen. Her henslepte han sine siste 10 leveår. Inntil han hengte seg i cellen i 1848, 51 år gammel.