15

Teknikernes ferd utenfor skolen

av Håvard Hvalen

Når skolens ledelse stadig påpekte behovet for "absolut diciplin", hang det blant annet sammen med hensynet til arbeidet med farlige maskiner. Men et overordnet mål for skolen var også å gjøre "brave, pligttro mænd" av de unge. Da var ikke elevens "færd" utenfor selve skolen likegyldig for ledelsen. Behovet for edruelighet og en hensynsfull og dannet opptreden var blant de krav som ble stilt. Å bo på steder som drev med utskjenking av alkohol var for eksempel ikke tillatt. At det likevel kunne være så forskjellig med teknikernes livsstil, kunne kanskje apoteket dokumentere. I anledning apotekets 100-års-jubileum i 1907, hevdet "Regulatoren" at teknikerne «med intime blodsbånd» alltid hadde vært nært knyttet til denne nstitusjon. Avisen gikk så langt som til å hevde at apoteket var fulstendig avhengig av teknikerne gjennom «et betydelig salg av blodstillende ingredienser, brændt alun, taatesmukker, gazebind, bandager, dager, salmiaklakrits, Johannesbrød, skivoks, bartevoks, pinkpiller, vidunderbalsam, hestekur og anden lægende arkana. Tinctura aromatica, curacaoessentser, livets vand og andre brækmidler...»

I den nye skoleplanen av 1913 var det innført noe som ble kalt "flidbedømmelseskarakterbok". Å trekke for mye frisk luft ute på byen, i form av å vise seg for mye sammen med damer, kunne gi seg negative utslag på flidkarakteren, siden det ble regnet inn under "forhold på skolen". "Regulatoren" rådet medteknikerne til å legge sine stevnemøter til landlige omgivelser, der faren for "spioneri" var mindre.

På den annen side var det til hjelp for skolens administrasjon at den lå i en mindre by, «hvor skadelige adspredelser for en stor del er borte». Men den årlige tilstrømmingen hver høst av 140 unge menn fra hele landet til småbyen Porsgrunn kunne ikke unnlate å sette sitt preg på bylivet, «både til ergrelse og forargelse og til hoderystende fornøyelse».

Politimester Dahl i Porsgrunn ble i 1913 omtalt i "Porsgrunds Tidende" for å være en svært nidkjær øvrighetsperson. Med et så vaktsomt politiøye var det ikke til å unngå at feil kunne bli begått og at noen kunne bli rammet "ubillig" av lovens lange arm.

En søndags ettermiddag hadde noen teknikere vaglet seg på rekkverkene på begge sider av Osebroen, mens en av dem moret seg selv og de andre med å kjøre baklengs på sykkel frem og tilbake over broen. En av byens fremtredende og humørløse borgere kom forbi og forargedes sværlig ved dette syn; han grep fatt i synderen, avpresset ham hans navn, og gikk direkte til politimesteren og inngav anmeldelse. Denne resulterte i et mulktforelegg på 10 kroner. Den bøtelagte henvendte seg til en kamerat og søkte hans bistand. Kameraten visste tilfeldigvis at Porsgrunn den gang var uten politivedtekter. Gateordenens opprettholdelse hvilte juridisk på en kongelig forordning av 1773, gjeldende alle danske og norske kjøpsteder.

Synderen og hans kamerat troppet opp hos politimesteren utrustet med forordningen av 1773, og "påviste at hans klient var bøtelagt etter en bestemmelse som ikke gjaldt sykling, hverken baklengs eller forlengs, men derimot den forgåelse gjennom vinduet å slå ut vann på forbipasserende, taksert i stigende skala etter vannets art.

Da politimesteren slo i bordet og forlangte at boten hadde å bli betalt, ellers ville det bli rettssak, kunne synderens kamerat vise til etter forordningen ville straffen for å unnlate å betale boten bli innsettelse i "Børnehuset for at hudstryges". Da den anklagete valgte den siste løsning, ble det for mye for politimesteren, og han sendte egenhendig de to ned trappen. Mer om denne saken hørte ikke teknikerne.

Epletørstens kvaler kunne i en høstmørk by, med mange villahager, friste selv elles så disiplinerte teknikere til på eget initiativ å lette fruktens belastning på trærne. En tekniker havnet etter en mislykket ekspedisjon i en frukthage i grøfta etter et velrettet spark av eieren mumlet betenkt: «Havde han været Goaldkeeper mod "Vestsia", saa havde død og Pine Resultatet blevet pluss 1 istedetfor minus 1.»

"Regulatoren" anbefalte i stedet å kjøpe epler hos småfrøknene som hver dag møtte opp ved fagskolen. «Ved en saadan reform gjør du først og fremst de søde småfrøkner en tjeneste, dernæst sparer du haveeierne for unødig ærgrelse og bjeffeorganerne hos byens hunder for unødig slitage og last but not least sparer du dig selv for en saaret samvittighed og ditto bukser».