11

Situasjonen på arbeidsmarkedet i det nye uavhengige Norge

av Haavard Hvalen

«Kamerater. Tiden er forferdelig. Vi er ner på å sulte. Arbeidsløsheten stiger, noblessen lever høit på strå. Vi krever arbe. Vi krever nødsarbe. Vi vil ikke gå ledige. Bankene ryker, spekulantene likeså, kassemangel og underslag hører vi om. La oss reise oss. Vi krever arbe. Leve teknikerne....»
(Regulatoren, J.Osahl, 1925)

Seilskute- og trelasteksportbyen Porsgrunn begynte alt før århundreskiftet å endre karakter. I yrkesfordelingen fra 1891 finner vi at 2540 personer er i arbeid. Av disse 1075 med "husligt arbeid". Fabrikkene og småindustrien ... ga levebrød til i alt 377 hovedpersoner. Med familier må over 1000 ha hørt til industrisamfunnet. I 1898 har byen i alt 10 større og mindre bedrifter som alle drive sitt maskineri med dampkraft.

Det var imidlertidig Skien, gjenoppbygd etter brannen i 1886, som i den neste generasjonen skulle bli det ledende industrisentret i Nedre Telemark. Dette går tydelig fram av befolkningsutviklingen. Mens byene Kragerø, Porsgrunn og Skien ikke skilte seg synderlig fra hverandre i størrelse i 1880 (4-5000) ekspanderte Skien voldsomt på 1890-tallet og folketallet ble det dobbelte av Porsgrunns. Brannen i Skien i 1886 viste behovet for et nytt vannverk. En rekke nye fabrikker, ofte basert på råstoffer fra skog- og jordbruk, gjorde Skien på 1890tallet til den allsidige industribyen den var til et stykke etter andre verdenskrig.

I pressen var det de som anså at Skien på denne tiden var den største og virksomste byen mellom Drammen og Kristiansand. Fra å være en trelastens, cellulosens og papirets by, ble den industrielle basis utvidet til å omfatte en dampmølle, flere metallvarefabrikker, ølbryggeri og en småindustri i vekst.

Man skulle tro at en slik rivende industriell utvikling etter 1905 ga rikelig med jobber for teknikerne. Men både før og etter 1.verdenskrig var det problemer med å få arbeid for dem her til lands.En artianer fra 1905, som senere tok både den mekaniske og elektrotekniske avdeling ved SMF, følte seg egentlig moden til å bli managing director for et eller annet verdensfirma. Merkelig nok meldte ingen av disse sin interesse for den nybakte tekniker. I stedet ble det praksisplass ved en papirfabrikk som limkoker, uten noen som helst godtgjørelse for utdanningen.

I depresjonsåret 1929 får vi en i oversikt høre om at teknikerne kastes både hit og dit på verdens arbeidsmarked. Enkelte lå nede i Sydhavet i kulde og snø på hvalfangst, mens andre nesten smeltet bort i 40 graders varme. Noen felte tømmer i Canada og noen fløy over Atlanteren midtvinters - for å forsvinne. De mer heldige stod i lyse tegnesaler og trakk linjer og buer. Andre slet buksebaken blank på en tysk skole.

I "Regulatoren" blir det malende skildret hvordan teknikerne i 1920-åre «lonket omkring inne i Oslo, slet rågummisålene skakke på Cal Johan» og som skyggerv vanderet fra Siemens Schukert til Elektrisk Bureau, fra Brown Bowery til Vickers, så til Telefon. De spurte om arbe', tagg om arbe', krøp som ormer ved føttene av driftsbestyrerne, presset fram tårer, talte i tunger og krevde, om ikke annet så en simpel jobb.

Var kanskje undervisningen på SMF ikke helt tilpasset næringslivets behov? Mindre pene ord falt fra "bedremannsbarn" i "Regulatoren" om en undervisning med vekt på praktisk arbeid som "stipla" linjer, hulkiler, sinking på snekkerverkstedet, meisling, fresing, sveising og herding, filing, findreiing og vikling". Alt det praktiske arbeidet ble motivert med at når man kom ut i arbeidslivet som leder eller mellomleder måtte man kunne forklare en underordnet hvordan praktisk arbeid skulle utføres:

"Jeg har stått oppe paa "loftet" og dreiet den ene literen efter den andre av messingskruer. Jeg har slipt dusinvis av meisler både skakke og runde. Jeg har smidd snitt med både en og to armer. Jeg har gravd kabelgrav i frossen jord. Jeg har polert messingstenger så blanke som guld. Jeg har slått høl i cementgulvet i "nybygget". Har jeg da praksis? Ja vissselig. Alt dette har jeg gjort på S.M.F. Har jeg fått noget arbeide? Langt derifra..."

Andre pekte på at at det gjaldt å holde motet oppe selv om ikke drømmejobben dukket opp med det samme:

«Men friskt mot! Ingen kjender sin fremtid. Nye muligheter og dermed uanede veie kan dukke frem, og da gjælder det at være parat og slaa til. Fort væk kommer nye industrier frem, industrier der kræver et specialstudium. Enten faar man da paa egen haand eller ved specialkursus tilegnet sig det krævede. Vil du, saa klarer du det; men betingelsen er at grundlaget er i orden. Du som nu er elev ved skolen: Husk paa, at du er din egen lykkes smed. Sjusk ikke undav noget, tilfredsstill ikke de stillede krav ved at kopiere andres arbeider, men lever reelt originalt arbeide. Klarer du ikke opgaverne straks, saa ikke gi dig... Ved besættelsen av en plass hænder det saa ofte, at den som enhver mindst gjættet paa, blir antat, tiltrods for at andre ansøgere kan synes meget mere habile, rustet med eksamen og attester baade fra in- og utland. Selvfølgelig betyr flere kundskaper større magt; men der fins aa mange ansvarsfulde stillinlinger inden vor industri, hvor integraler og binominaler er unødvendige, hvor den rette mand, der kun har Porsgrundskolen langt foretrækkes for doktorer og diplomingenieurer.»

Dette rådet ble bekreftet gjennom at mange som kun hadde eksamensattest fra SMF satt som vel ansette og dyktige bedriftsledere i det nye uavhengige Norge.

v, 22.juli 1936 50 ÅR Johan Bugge, f. Høyland, Jæren, driftsbestyrer Tinfos papirfabrik gikk Skiensfjordens mek. Fagskole, ingeniørutd. Tyskl. Mittweida, tekn. høiskole, en rekke styreverv,form. i stedets ing.for. driver eiendommen Ramberg i Tinnegrend

Et eksempel på en av de vellykte teknikerne fra SMF var driftsbestyreren ved Tinfos papirfabrikk, Johan Bugge, født 1886 på Jæren. Etter SMF tok han ingeniørutdannelse i Mittweida i Sachsen i Tyskland. Ved siden av en rekke styreverv og formannsvervet i Notodden ingeniørforening, drev han en eiendom i Tinnegrend.

En annen nesten jevnaldrende karrieretekniker fra SMF var Nils Traaholt, f. 1882 i Eidanger. Også han utdannet seg til ingeniør i Mittweida. Etter det arbeidet han i Thomas Edisons stab i USA, arbeidet så for engelskmennene som drev gruver i Dunderlandsdalen. En tid bestyrte han Siemens avdeling i Trondheim før han fra 1912 var driftsberstyrer og fra 1920 administrerende direktør for SKK, en stilling han hadde til 2. verdenskrig. Traaholt var også i 18 år formann i Norske elektrisitetsverkers forening og styremedlem i Samkjøringen.

Gunnulf Staurheim, kjent fra kjemitimen, ennå en Mittweida-student, se Bø, Gardssoga.

Nikolai Coch, uteksaminert fra SMF i 1899 fortsatte sin utdannelse ved Kristiania tekniske skole, gikk så Krigsskolen og studerte videre i Glasgow. At han gikk den maritime veien, og ble ansatt i Norske Veritas, var ikke så underlig, siden faren drev treskipsverft i Brevik. Coch arbeidet i sine senere yrkesaktive år som konsulent og leder for eget konsulentfirma.