8

En tid hvor luften er fylt av elektriske bølger

av Håvard Hvalen

"Alle mærker tyder paa at elektriciteten i næste årh. vil komme til å spille den samme rolle som dampen har spilt i dette. "
("Varden" i 1894)

"Ohms lov stemmer næsten" sagde Høsteng, da Kjølseth spurgte om han havde faaet opgaven rigtig.
(Regulatoren, 1904)

En ny infrastruktur ble bygd i Skiensfjorden etter mønster fra andre nye industribyer. Denne krevde teknisk innsikt av en ny type. Alt før brannen i 1886 hadde den unge Gunnar Knudsen, utdannet som ingenør ved Chalmerska i Gøteborg, vært en drivende kraft bak opprettelsen av Laugstol bruk, midt i byen. Ved siden av Hammerfest, var Skien først ute med et elektrisitetsverk som leverte strøm til private husholdinger. Bestyreren var Stian Holte fra Drangedal, utdannet ved Trondhjems tekniske skole og en kort tid lærer ved SMF.

I januar 1899 opplyser "Varden" at Porsgrunn nå vil få elektrisk gatebelysning, men ennå i 1901 var de gamle petroleumslyktene i bruk. Disse ble ikke tent hvis almanakken viste månelys. Kort før århundreskiftet fikk byen et kulldrevet dampelektrisitetsverk, plassert langt oppe i Kirkebakken. Et flertall i bystyret mente at jo høyere verket lå, «dess større trøkk ble det på krafta».

Den 15. august 1901 ble det nye dampdrevne elektrisitetsverket hilst velkom- men av en entusiastisk bypatriot i avisen "Grenmar": «Med sann og levende glede ser jeg at det elektriske lys med god virkning fungerte i Porsgrunn. Som gammel Porsgrunnsmann føler jeg trang til å ønske at det nevnte lys alltid må skinne over stedets vedvarende fremgang i industri og all annen god og nyttig virksomhet. Leve Porsgrunn.»

Alt i 1894 underviste elektroteknikeren, løytnant Bruun i elektroteknik ved Skiens tekniske aftenskole. Industriutviklingen førte til at det behovet var stort etter arbeidere, montører, maskinister og underordnete arbeidsledere som både hadde mekanisk og elektroteknisk utdannelse. I 1897-98 fikk faglærer ved SMF, ingeniør H. E. Kjølseth ett års studiepermisjon som ble brukt til et studieopphold i Komotau. Der lå den eneste undervisningsanstalt i Tyskland og Østerrike som ga maskinteknikere både teoretisk og praktisk utdannelse i elektroteknikk. Undervisningen Kjølseth fikk ble mønstret for for den første regulære dagtidsundervisning i elektrofag som startet ved SMF i 1901.

Når en ny elektrokjemisk verden ble forsøkt åpnet for elevene, ble bilder anvendt til å forstå abstraksjonene. De elektriske elementene kunne oppfattes som bestående av fire hoveddeler: katode, anode, elektrolyt og depolarisator, samt endel smålegemer, kationer og anioner, som svømte rundt i væsken og var så vennlige å lage elektrisitet.

Av tekniske nyvinninger de praktisk anlagte teknikerne tumlet med, var bl.a. elektriske fluefangere og automatisk hurtiggående barbermaskiner, som etter å ha blitt festet på haken gjorde unna barberingen på 5 sekunder. En skeptiker spurte: «Men hvordan i alverden - alle som skal bruke maskinen må vel ha samme form på haken?» «Nei, men dom får!!!" lød opfinderens svar med et barbarisk smil.»

Avstanden mellom elektroteknisk og mekanisk innsikt kunne fortone seg for noen fortone seg uoverstigelig som i det framgår av denne beskrivelsen fra undervisningen i maskinverkstedet for II. elektroklasse:
untime i reg.,

Jeg står bøid over skruestikken i intenst arbeide med å reparere en symaskin, mens min sidekamerat står og fikser op et gammel veggur. "Tvi"! Jeg blir så lei av dette "elektrotekniske" arbeide, at jeg spytter langt bortover gulvet. Jeg stikker hendene dypt i lommene og spaserer bort til Stokka som er utdannet spesialist i transformatorbygning. Jeg blir stående og betrakte denne rare gjenstand som han kaller transformator. "Hvad skal den fint oprullede, tykke hyssing tjene til? spør jeg. - "Hyssing? Det er isolert kobbertråd det, forstår du", svarer Stokka. "Den er viklet op i spoler for å få indusert en stor spenning. Når vi ser ned på spolens sydpol og feltet avtar, så er den induserte spenning rettet mot urvisergangens", forklarer han videre. Jeg kikker ned på sydpolen, men ser ingen urviser. Stokka fortsetter med sin forklaring: "Jernkjernen er sammensatt av blikkplater med papirisolasjon mellom for å hindre at det opstår hvirvelstrømmer i jernet". --- "Hm, jeg har mange ganger vært utsatt for hvirvelstrømmer i vannet,men jeg har da aldri sett noget slikt i jern", påstår jeg. "Du forstår ingenting du jo", sier han. Nei, jeg må erkjenne det og rusler bort til Johanssøn som er ekspert på motorer.
Regulatoren, 1. febr. 1929

Oslo-historikeren Knut Kjeldstadli hevder at at elektrisiteten i enda høyere grad enn jernbetongen, eksplosjonsmotoren og bilen bidrog til å omforme byen. Først ble elektrisiteten brukt i industrien til lys. Deretter konkurrerte vannkraft og dampkraft inntil elektrisiteten ble den viktigste energikilden ved utgangen av første verdenskrig. En ny stor elektroteknisk bransje vokste fram. Ved siden av de bedriftene som produserte selve materiellet, ble det dannet installasjons- og radiofirmaer. «Rundt hvert eneste produkt oppstod en sverm av forhandlere, reparatører og konsulenter», skriver Kjeldstadli.

I årene før 1. verdenskrig var elektrisk lys nokså vanlig i hjemmene i Skien, selv om man i mange hus ennå slet med de gammeldagse parafinlampene. I stedet for gass til koking begynte man å benytte elektrisitet. Overmåte behagelig og renslig, het det seg. Til en alminnelig husholdning trengtes 1½ kilowatt, dvs. 120 kroner årlig på denne tid. Et beløp tilsvarende skolepengene på Skiensfjordens mekaniske fagskole. Til sammenligning lå lønningene i mellomkrigstiden mellom kr. 500 og 900 kr, for de heldige som hadde regelmessig arbeid.

Alt før 1. verdenskrig var det klart for de med teknisk innsikt at små elektromotorer ville få stor betydning for småindustri og landbruk. En oversiktsartikkel i "Varden" lovpriser slike motorer. Betjeningen var lett. Bare en bevegelse eller et håndtrykk skulle til for å starte en elektromotor - i motsetning til bensinmotoren. Den krevde ikke stadig tilsyn og var like lett å smøre som en symaskin. Dessuten tok elektromotoren ikke stor plass. Selv de største maskinene, turbogeneratorer på 40.000 hestekrefter var ikke større enn en sporvogn, med kraft til å trekke alle sporvognene i en by. De små motorene på f.eks. ¼ hestekraft som trakk en symaskin var ikke større enn at man kunne holde den i hånden.

Mindre bedrifter av alle slag og den enkelte håndverker kunne ved hjelp av en elektromotor klare seg i konkurransen med storindustrien. Den eltet deigen til bakeren, trakk smedens blåsebelg, mekanikerens dreiebenk, skomakerens reparasjonsmaskiner og rullekonens rull. I landbruket kunne man fra damp gå over til elektromotorer til å driften av treske- og hakkelsmaskiner, sentrifuger, pumper og etterhvert også melkemaskiner.

Både på hoteller, kafeer og i husholdningene forandret etterhvert elektromotoren arbeidsforholdene:

"Den kan for mange avhjelpe savnet av en tjenestepike eller lette hende for arbeide, som ved sin daglige ensformighet virker trættende og ubehagelig. el. støvsugere, som kjører stille over tæpperne, vaskemaskiner og vridemaskiner besørger det grovere arbeide, mens elektriciteten i en anden anvendelse besørge de finere eller letter husmoren i hendes daglige arbeide. Der er ikke mere petroleumslamper at holde rene, strykejernet opvarmes uten at tilsmudses av flammen -"

Men først et godt stykke ut i mellomkrigstiden ble elektrisitet brukt til kokestrøm og til småindustri på bygdene. Bygdene oppover i fylket ble elektrifisert først etter andre verdenskrig.

Utbyggingen av telefonsystemet ga også arbeid til mange teknikerne. På bygdene var det særlig tømmersalget som både ga insitament og penger til å anskaffe seg telefon. Våren 1899 kan vi i "Varden" lese fra Fyresdal at telefonen året før var kommet til Sundslid i den søndre del av prestegjeldet. Dit fartet folk får å gi eller få underretning" fra nabobygdene. "Ja, lige til Arendal tales der." På 15-20 steder hadde "man betinget sig aparater, " saa den skal indom i handelsbutikkerne og flere af de større gaarde, og endnu flere følger sikkert efter".

I byene ble under 1. verdenskrig det gamle manuelle telefonssystemet sprengt gjennom aksjespekulasjonen. 43 aksjemeglere i Skien hadde til sammen 132 nummer i 1928 og i tillegg kom 22 privatnumre for sjefer og funksjonærer som drev samme virksomhet. Når 50 pst. - eller 77 av disse 154 numre - ringte "riksen" om morgenen, ble det manuelle systemet sprengt, skrev driftsbestyrer Eugen Abrahamsen i et innlegg i "Varden" i mars 1918. Når 3 pst. av de resterende 856 numre ble brukt til same formål, ble det i alt 102 numre som ble opptatt med børsnoteringene, fordelt på 6 damer, eller 17 numre per dame. Bare 1 bestillingslinje fantes til Kristiania - som alle damene måtte bruke etter tur.

I likhet med for elektristitetens vedkommende var Skiensfjorden tidlig ute med den nye teknologien. Etter omfattende reise- og utredningsvirksomhet og omfattende diskusjoner, gikk generalforsamlingen i Skiens Telefonforening i 1916 inn for et helautomatisk system som det tyske firmaet Siemens & Halske stod for leveringen av. En tidligere frikirke i Kongensgt. 16 ble ombygd til sentral. 1200 meter med blokkanlegg og 19 kabelbrønner ble gravd ut i 1917. Det manuelle systemet fra 1883 ble i 1920 avløst av det nye, anlagt for 1800 numre. Skien var visstnok først ute i Norden med en helautomatisk bysentral.