5

SMF under ledelse av Dicks og Kjølseth-brødrene

av Håvard Hvalen

På 1890-tallet ble Skiensfjordens skole for mekaniske arbeidere, også kalt "Brønlund"-skolen snarere til en skole drevet av romsdøler. Artilleriløytnant Dick og Anton og H.E. Kjølseth, hevet skolens status, fra en skole for industriarbeidere til en velorganisert fagskole for mellomledere med kunnskaper tilsvarende middelskole-nivå som opptakskrav og en gjennomsnittsalder ved inntak på 18-19 år. Søkningen var stor. 2/3 måtte avvises.

I de store vestlige industriland ble det, løsrevet fra den løpende produksjonen, opprettet "skoleverksteder" til opplæring av yngre arbeidere. Tidligst ute var Frankrike. Hakk i hæl fulgte USA, Tyskland og Østerrike. Når teoretisk opplæring kom i tillegg, var overgangen kort til fagskoler, som vi dag ville kalt yrkes- eller lærlingeskoler.

Konkurransen krevde mere og bedre utdanning og å lære praksis bare gjennom verkstedsarbeid tok for lang tid. Tanken om praktisk-teoretiske dagskoler vakte mistro til å begynne med. Først etter en stund skjønte de industridrivende at praktisk-teoretisk utdannete folk fungerte godt også i høyere stillinger. Fagskole-ideen vant fram også i Norge på forskjellige områder. Først hundre år etter, på 1970-tallet, fikk så å si hvert fylke sin fagskole, mens det på 1880- og 1890-tallet bare var en håndfull av dem.

En tekniker skulle i sitt arbeid kombinere teknisk-teoretisk viten med praktisk innsikt og ha en selvstendig og problemløsende grunnholdning. Både i industrisamfunnet og i det som ble slutten av 1900-tallet ble kalt "postindustrialisme" trengtes tusenvis av slike teknikere, i arbeid som tegnere, konstruktører, kalkulatører, planleggere, driftsassistenter,formenn og verksmestre. Ikke bare innen produksjon og industri, men innen veg- vassdrags- og skolevesen, innen elektrisitetsforsyning, jernbane- og telegrafvesen, forsvar og forskning.

Studieopphold ved tekniske skoler i Østerrike og Russland overbeviste Dick om at det var nødvendig å komme bort fra tilfeldig oppdragsarbeid for bedriftene og erstatte det med øvelsesrekker i alle skolens verksteder. Øvelsesrekker gikk ut på at elevene laget identiske gjenstander, bl.a. eget verktøy og hjelpemidler som passere. En slik undervisningsmetode var nødvendig i 1. klassene med klasser på over 40 og få lærere, og ble en fast innarbeidet metodikk ved skolen til inn i etterkrigstida.

(Bilde av øvelsesrekker, jfr. "idiotklossen")

Skolen ble toårig og tok ikke lenger opp elever gjennom hele skoleåret. Teori ble gjennomgått om formiddagen. 2 timer med lesefag og 2 timer med tegning. Praksis foregikk om ettermiddagen og lørdag formiddag, og minnet mest mulig om vanlig verksted- og fabrikkarbeid. Elevene fikk behandle taljer og kraner, lære å dreie og anbringe foringer så de virkelig satt på plass. Den pedagogiske filosofien var at en pinneskrue måtte være laget slik at den ikke løsnet. Ved behandling av flytende jern gikk det ikke an å slippe taket og springe sin vei selv om det sprutet aldri så mye. Det kunne til tider holde hardt å holde hodet kaldt under de mest realististiske undervisningssituasjonene. I en kjemitime i 1910 gikk det så eksplosivt for seg, at selv Staurheim, en staut og uforferdet telemarking, søkte tilflukt under et av de nederste bord i klassen, med frakken over hodet og «angstens sved perlende på sin pande».

På grunn av vekslingen mellom teori og praksis trettet ikke 6-8 timers daglig daglig undervisning i samme grad som et mer ensidig undervisningsopplegg.

Over 100 dampmaskiner ble laget i løpet av skolens historie, samt en mengde andre maskiner og verktøy både på oppdrag for bedrifter og til skolens eget bruk. Samtidig var bedriftene gavmilde med å gi verktøy og maskiner til skolen, en tradisjon som fort satte inn på 1990-tallet.