Skiensfjordens Mekaniske Fagskole og den teknologiske utvikling 1850-1935
Lederskikkelsene i det nye Norge etter 1814 var embetsmenn, med en juridisk eller teologisk utdannelse. Tekniske og merkantile fag fantes ikke på Universitet i Kristiania. Det var Bergseminaret på Kongsberg og Krigsskolen som utdannet høyere teknisk personell. Når det fremdeles heter "sivilingeniør", er det fordi det normale i forrige århundre var at en ingeniør var offiser. Hvorfor sivil også har blitt påklistret nyutdannete økonomer fra Handelshøyskolen i Bergen, er mer uklart.
Vårt høyere utdanningsvesen i forrige århundre avspeilte embetsmannsstatens mentalitet og kultur, dominert av juridisk, historisk og klassisk filologisk tankegods. Den statstjenende og statsbyggende embetsstanden stod uvanlig sterkt i Norge etter 1814. Dels på grunn av at det næringsdrivende borgerskapet var rammet av langvarig etterkrigskrise, og dels på grunn av at embetsstanden representerte både staten og nasjonen overfor svenske interesser. Først på 1840-tallet, ikke minst takket være A.M. Schweigaards arbeid for liberalisering av økonomien, kom næringsinteressene og et nytt borgerskap sterkere inn i bildet. Schweigaard kom fra kjøpmanns- og skipsfartsbyen Kragerø, ble utdannet ved Skiens latinskole og tok som politiker avstand fra både tollbeskyttelse av en foreldet næringsstruktur og et skolevesen tilstivnet i klassisk lærdom. Få har trolig betydd mer for moderniseringen av landet, Gunnar Knudsen inkludert, enn Schweigaard.
Med en viss etterpåklokskap kunne sosiologen Arvid Brodersen i 1938 påstå at norsk kultur ikke var fiendtlig innstilt til teknikk og rasjonelt arbeid. Den protestantiske kirke hadde forsøkt å oppelske en positiv arbeidsmoral i folket. De liberalt-nasjonale politikere i andre del av 1800-tallet forstod å oppmuntre teknisk-økonomiske framskritt. Borgerskap og embetssstand ble fra denne tid av tett sammenfiltret i Norge. Mellom bonde- og arbeiderklassen var det heller ikke noen stor kulturkløft i Norge. Brodersen hevdet at de sterkeste religiøse og politiske tradisjonene i bondeklasssen var utpreget rasjonelle eller moderne, «uten de store hemninger mot regelrett ordnet arbeidsvirksomhet og mot mekaniske hjelpemidler en møter hos bondeklassen i mange andre samfunn.»
Her kan en bare tenke på Hauge-bevegelsen som stod sterkt i Nedre Telemark. Noen av de mest sentrale industri-lederne i Skiensfjorden på 1870-tallet som H.C. Hansen kom fra haugianske bonde- og mølle-miljøer. Da Skiensfjordens mekaniske fagskole ble opprettet i 1884, var det mange bondesønner blant elevene.
Med 1900-tallet kom gjennombruddet for arbeider- og fagbevegelsen. Dens organisasjons- og propagandavirksomhet sluttførte arbeidet med å skape et industrielt klima i det norske samfunn, hevdet Brodersen i 1938.
Det var først på begynnelsen av 1900-tallet, med dannelsen av Norsk Hydro og Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, at det helt gikk opp for allmennheten at nå var også Norge i ferd med å bli et industrisamfunn. Sammenlignet med svenskene kunne det ikke sies at nordmennene var spesielt teknisk anlagte. Selv til stein- og veiarbeid måtte svensker importeres. Det var ikke det systematiske helårslitet, men skippertak, mangsysleri, sesongarbeidsmentaliliteten, nedarvet fra sjøfart, fiske, jordbruk og fangst, som preget nasjonens arbeidsliv. Ibsen-skikkelsen Peer Gynt som selv rundt år 2000 av mange betraktes som den typiske nordmann likner mer på en omstreifende tater enn på en moderne tekniker eller ingeniør. Derfor var lett for Alfred Maurstad å spille hovedrollen både i "Fant" og i "Peer Gynt".
Det fantes riktignok elementer av en industri-kultur også her til lands. Først og fremst bergverkene og jernverkene og dernest sagbrukene. Disse verkene og brukene sysselsatte en stor og fast arbeidsstokk store deler av året. Driverne og eierne tok ansvaret for sine undergivne og formet dem på en annen måte enn vanlig var i bygdene og byene rundt omkring. På Ulefoss har vi en firehundreårig industri-kultur som kanskje savner sidestykke i landet. Landets eldste støperi kunne jernverket kalles da det på 1970-tallet igjen moderniserte.
Opplæringen av fagfolk på jernverkene, f.eks. smedene, skjedde på selve arbeidsplassen. Ofte gikk håndverkstradisjonene i arv fra far til sønner i flere generasjoner. Lindgren-familien på Ulefoss er ett eksempel på det.
Da økonomiske og teknologiske problemstilllinger for alvor begynte å fange universitetshistorikernes interesse på 1980-tallet, pekte de på at den nye jern- og metallindustrien på 1850- og 1860-tallet dels kunne basere seg på tradisjonene fra jernverkene, men også fra de mange håndverksfagene:
«Det fantes praktiske ferdigheter blandt smeder, hjulmakere, møllemakere og snekkere som man kunne bygge videre på. Den betydelige metallarbeidende industri som...vokste frem i 1850- og 1860-årene hadde utgangspunkt i slik fagkunnskap. De aller fleste bedriftsledere og teknikere av den første generasjon hadde dessuten lengre utenlandsopphold, gjerne i England, bak seg før de startet virksomhet i Norge.»
(«Norge fra u-land til i-land»,1983, s.151)
Disse sammenhengene er lite utforsket i Telemark. Men i en overflatisk bakgrunnsskisse kan vi gripe fatt i noen holdepunkter. På 1840-tallet ble driften på Fossum verk i Gjerpen modernisert, med to kuppelovner og et nytt støperi. Ved siden av den tradisjonelle produksjonen av kanoner, kuler, bomber - og - kirkeklokker - gikk man over til å lage finere støperigods, redskaper og maskiner på et nytt mekanisk verksted, det første i distriktet. På dette verkstedet hadde man hele tre dreiebenker. og her ble det laget landbruksredskaper som plogblad, plogjern og harvetinder laget. Allsidigheten i produksjonen var stor. Fra spiker, stekepanner, vaffel-, gode råd- og kromkakejern, strykejern, vaser, gryter, spyttebakker kjerre- og trillebørhjul, tønnebånd, sagblad, borjern, bolter, komfyrer, skipslys til gravplater og monumenter.
Historikerne har sett på den kapitalvareproduserende jern- og metallindustrien som spydspissen i industrialiseringen av Norge. Derfor er det en smule underlig at et avansert verksmiljø som det på Fossum plutselig renner ut i sanden og ikke synes å gi nye impulser til f.eks. skipsverftene. Kan det ha å gjøre med eierstrukturen på Fossum og hele mentaliteten fra det gamle samfunn i Gjerpen som ikke så på teknisk nyskapning og kapitalakkumulasjon som noe avgjørende? Avgjørende var det kanskje også at Løvenskiold-familien med sine store skogeiendommer og kontroll over elvene i området lett kunne gå over sagbruksdrift da miledrift og jernframstilling ikke lenger lønte seg. I Larvik derimot stod Treschow-familien for en tidlig-kapitalistisk modernisering. Det var som høyt betrodd tekniker hos Treschow at Solums-mannen H.C. Hansen utviklet den tekniske innsikten som på 1870-tallet gjorde ham i stand til bidra til å grunnlegge en moderne treforedlingsindustri i Skien.
De fleste jernverkene på Østlandet, inkludert Fossum, men ikke i Larvik og på Ulefoss, måtte avvikle på 1860-tallet. Den amerikanske borgerkrigen hadde gitt dem en siste mulighet, men også nådestøtet da den var over. Stålets tidsalder var kommet og jernframstilling i Norge falt for dyrt. Men likevel er det et mysterium hvor det ble av de høyt faglærte smedene og modellsnekkerne på Fossum i Gjerpen, bare en mils vei fra Porsgrunn. For å få fart på den industrielle og pedagogiske utvikling i Nedre Telemark måtte det komme en innflytter fra Sørlandet, en selvlært smed, dreier, støper og altmuligmann.
Rasmus Brønlund var fødst i 1824 i Songekilen ved Arendal. Alt mens han gikk i seilmakerlære i Grimstad skaffet han seg en dreiebenk og lærte seg å dreie. Han lærte seg også metallstøping og laget kompasser.Da han i 1851 flyttet til Porsgrunn og grunnla Porsgrunds mekaniske verksted (bare 6 år etter Fossums mekaniske verksted hadde blitt opprettet) fikk han vist sin allsidighet.
Det mekaniske verkstedet i Porsgrunn kan regnes som det første egentlige industrianlegg i seilskute og trelasteksport-byen. Verkstedet ble til å begynne med drevet i bygningene til svigermoren på Vestsida. Etter svogerens død overtok han eiendommen hans og bygde verksted og et mindre metallstøperi. I hagen drev han sin yndlingsgeskjeft, jernstøperi. Bygging av en reperbane og litt båtbyggeri fikk han også tid til. I bruken av dampmaskiner i fiskefartøyer var han en likeledes en foregangsmann. Små fiskedampskip ble også en av spesialitetene til Porsgrunds mekaniske verksted.
Brønlund representerte mye av det tidstypiske ved de tidlige mekaniske verkstedene. Storparten av dem var startet som smier eller mindre håndverksbedrifter, grunnlagt av praktisk anlagte og selvlærte bondegutter, med beskjeden status i den tids samfunn og uten nevneverdige kapitalressurser. Ettersom markedet var lite måtte produksjonen "skreddersys" etter behovene til den enkelte kunde. Den hektiske utbyggingen av skipsfarten i seilskutetiden medførte at kystbefolkningen så å si gratis hadde et internasjonalt perspektiv. Mennene i hver kystbygd kjente til utviklingen i de store sjøfarts- og industrinasjone Storbritannia og USA. Økonomi-historikere har vektlagt dette som en av grunnene til at Norge så raskt ble en industrinasjon i andre halvdel av 1800-tallet. Studiereiser, lisensproduksjon og kopiering av utenlandsk teknologi førte Norge ut av "u-landstilværelsen".
| Utdrag (s. ) fra: |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |