Telemarkstuen

Håndverk og tradisjon

av Wilhelm Swensen

Tidsstrømningene, som med sine brå kast har brakt omveltninger på så mange felter i dagliglivet, har mangen gang tørnet mot byggeskikkene og brakt nytt syn på løsningen av husene vi bor i, slått over ende det gamle, som ikke maktet å holde stand, og gang på gang formet hustyper som ga endret levesett. Men med en stahet som steinen i strømmen har Telemark-stuen stått. Strømmen har ført med seg nytt, som har skurt og gnidd steinen så den har fått slitt kantene, men den blir stående.

Ennå i dag samler heimen i Telemark seg om det ene rommet stuen, rommet som kan dekke kravene til en bustad for husstanden, som på en gang er dagligrom, arbeidsrom, kjøkken, soverom og festrom, som samler i seg alt det en leilighet skal inneholde. Med uendelig varsomhet er endringene som tidsstrømmen har greidd å føre inn i dette rommet, blitt tilpasset det gamle, så varsomt at en i vår egen tid føler kontakten med levesettet fra sagaens dager. Sambandet med fortiden er levende og ekte, men uanstrengt. Og i dette faste sambandet går livet sin jevne gang bygd på tradisjon, på sikkerhet. I dette ene rommet glir levesettet inn i faste former, skaper karakterer som forstår å leve og som gjennom enkelheten har formet det humane vers som møter den som trer inn:

Selv om det er store sprang i utviklingen mellom sagaens hus og stuen slik vi møter den i dag, er hovedsaken at bustaden nå som den gang er samlet innen det ene roms fire vegger. Og i dette skjuler kilden seg til det beste i folkekarakteren: sikkerheten, tryggheten, evnen til å føre seg. Stuen har den samme hovedformen på hver gård, den samme idé, den samme tanke i planen. Huslyden kjenner hver krok i stuen, hver detalj i innboet. Husmoren har sitt virkefelt konsentrert innen den snevre rammen hvor hver ting har sin faste plass, bestemt gjennom generasjoners vurdering. Her opphører all famling og leting etter tingene, både fordi plassen er fast bestemt, og fordi brukstingenes antall er redusert til et minimum. Omgangstonen har gjennom denne konsentrasjonen fått noe rituelt i sin fasthet som overfladisk sett kan virke stereotypt, men som i sitt vesen eier oppdragende verdier. Roen som hviler over rommet, har forplantet seg til folket, en ro som ofte forveksles med treghet, men som har sin grunn i at alt overflødig er fjernet, så det blir tid til overs til omtanke.

Sagatidens og middelalderens stue hadde åren som det samlende midtpunktet. Om dagen ga ljoren lys til rommet, så arbeidsplassen naturlig måtte samles om dette midtpunktet med lys og varme. Den lukkede følelsen som rommet ga, med døren som det eneste punkt som trengte bevoktning uten noe gløtt ut til omverdenen, ga en egen trygghet, men også den stengte følelsen som knyttet husstanden sammen. Årestuen eide i sin innredning den faste ordnede planen som har vært bestemmende for senere generasjoners romløsning og levesett. Derfor virker også skildringen i Eddas Rigs-tula så virkelighetsnær, der Rig

Det hviler fred over dette interiøret. Alt er så vel ordnet, folket velstelt og velkledd, hver ting står på plass, døren gjestfritt åpen. Og det solide, velordnede framheves i skildringen av husmorens virke, hvor skjønnhetsgleden, som har fulgt stuen gjennom alle tider, lyser oss i møte:

Da stuen fikk vinduer og ildstedet ble flyttet til hjørnet, kom en virkelig revolusjonerende endring rommet. Men mens byhuset og herregården utviklet seg med mange rom, holdt stuen, ikke minst i Telemark, fast ved sin form med sine fire vegger som omsluttet husstanden. Og nå følger den utforming av interiøret som gjennom vekslende tider har formådd å hevde seg. I den kunstneriske forming leser vi stilendringene, men bohavets plass er den samme fra slekt til slekt, nensomt tilpasset og med fine variasjoner som tross den bundne ramme ikke lar to stuer virke ens.

Planen ved en stuebygning i Telemark finner en vanlig ordnet med tre rom: Forstuen (gangen) som er uten vindu og som tjener som vindfang med dør inn til stuen, selve stuen som er hovedrommet og som også har gitt bygningen sitt navn, og kleven eller koven - et lite kammers av størrelse som forstuen, med inngang fra stuen og med vindu og et sengested. Utvidelse av denne planformen finner en bare unntagelsesvis, men i rokokkotiden ble det alminnelig å bygge på huset en høyde, hvor det ble plass til et stort gjesterom og et arbeidsrom eller et par smårom. Men stuen i første høgd er fremdeles hovedsaken, med sin gamle form og sin faste innredning. Det er den som er bustaden, rommet som omslutter huslyden og danner kjernen i det kompleks av hus som vi ellers finner på gården.

Uten unntak er stuen tømret, og vanlig står tømmerveggen synlig også inne i stuen. En finner nok rom hvor veggen i stuen er kledd, men da med vakker feltinndeling eller helt glatt panel av brede bord. Det kraftige spill av skygger i tømmeret ga rik kontrast til inventaret hvor dette ikke var framhevet gjennom farger.

Rundt tømmerveggene løp en benk. Fronten av denne var også benken var det fylt jord. Moldbenkene som de kalles, ga tømret, og en ypperlig isolasjon mot kulden, som hadde sitt beste angrepspunkt der tømmerveggen hviler på den løst oppsatte grunnmuren. Mold benken løser også problemet med sitteplass selv for en stor gjesteskare i stuen. Etter at stuen hadde fått pels, som i Telemark alltid har sin plass i hjørnet, kunne det legges himling i rommet. Stuen tapte noe av den pompøse virkning som vi finner i arestuen, men den ble langt lunere og hyggeligere.

Like inn for døren står stuens ene seng som alltid har «krone», en kraftig formet bekroningslist som hviler på sveifede og skårne stolper. Den andre sengen står vanlig i hjørnet skrå overfor den første - også med krone. Sengen er kort og bunnen hevet høyt over golvet i forhold til vår moderne sengtype. Underdelen er som regel tett, og på framsiden er det ordnet et trinn så en lett kan stige opp og ut av sengen. Kronlisten går helt opp under takbjelkene, så taket danner himmel over sengen. Omheng brukes nok, men er ikke alminnelig.

Inn til sengen og ofte arkitektonisk bundet sammen med den står matskapet. I mange tilfelle finner en også sengegavlen løst som skap, og da i fast tilknytning til det store skapet. Den nedre døren i sengegavlens skap danner da nedgangen til kjellertrappen, en praktisk og morsom løsning som er karakteristisk for visse strøk i Telemark. Kjellernedgang i skap forekommer også i byhus i eldre tider, men sjelden så nensomt og naturlig innpasset i innredningen som i Telemarkstuene.

Skapformen kan nok variere, men hovedtrekkene går igjen. Den øvre delen er noe grunnere enn underdelen så det dannes en disk. Overdelen har enten åpne hyller, ofte med kronlisten som en framspringende baldakin, eller med tette dører og fyllingspartier. I vindush'ørnet ved høgsetet har roskapet sin plass, og midt på langsiden står ofte klokken, som var en kjær del av inventaret. Langbordet med sin svære plate sto inn mot høgsetet, og foran langbordet sto en lang, løs benk. Løse stoler var ellers en sjeldenhet, bortsett fra kubbestolen, som hørte til i de fleste stuene, men ikke i noe stort antall, slik vår tid i misforstått iver etter gamle former kan finne på. Til inventaret kunne også høre et oppslagsbord, en -skive» som er plasert mellom sengen ved vindusveggen og peisen.

Også de to dørene i rommet - inn til kleven og forstuen - ble arkitektonisk knyttet sammen med det faste inventaret ved listverk og fyllingspartier og kraftig bekroning. Mellom dørene sto en liten hylle med plass for håndkle og børste.

Hjørnepeisen har alltid stor åpning, kappen er satt høyt, men den store skorsteinen gir rikelig trekk så ulemper med røyknedslag blir unngått. Den store åpningen med den lave pallen lot varme og lys spres over rommet. Fyringsproblemene har ført med seg endringer. Komfyren har fått sin plass ved peisen, men dessverre ser en nå ofte peisen helt tettet igjen, dermed er et viktig ledd i sanitær henseende blitt forkvaklet. Den rikelige ventilasjon som peisen ga, går tapt. Klagen over at de gamle stuer er usunne, må nok i første rekke tilskrives at man her har syndet mot en av de viktigste og best gjennomtenkte løsninger i stuens konstruksjon.

Vinduene er nesten alltid plasert med to i gavlveggen og ett ved høgsetet. Denne plasering finner vi gjennom alle perioder, og den er så hevdet, at selv hus som oppføres i vår tid gjennomfører den. Det er selve vinduets form og størrelse som varierer fram gjennom årene, fra de høystilte små blyinnfattede rutene til rammene med tresprosser. Men den store glassruten hører ikke hjemme i dette interiøret. Proporsjonene i rutestørrelsene er nøye overveid, og vår tid trengte en leksjon på dette område, nå som glassflaten på en brutal måte sprenger rommets vegger uten vurdering av lysflatens forhold til romstørrelsen. Den ro som hviler over de gamle stuene skyldes ikke minst den sikkerhet hvormed lysforholdene er veid gjennom vinduenes størrelse og plasering.

For husmoren ble stellet i stuen greit hver ting hadde sin faste plass i skap og på hylle som var nøye tilpasset etter behovet. Nedgangen til kjelleren i skapet lettet veien til jordeplene, men ellers måtte mat hentes i bur og loft. Sammen med gårdsstellet falt ikke veien til disse andre husene tungvint, i første rekke gjaldt det jo å ha sikre rom for bevaring av maten.

Dimensjonene på stuen kan variere etter gardens økonomiske evne. Den vanlige størrelse ligger omkring 5 × 7 m. Det var rommelig plass til en familie innen dette målet både til arbeid og hvile, og den faste møblering langs veggene ga stor, fri golvplass, og rundt peisen kunne mange få rom ved vinterkveldens innendørs syssel.

Men sammen med den praktiske og konsentrerte løsningen av rommet gar den kunstneriske, som har skapt den ramme om hjemmet som gjorde oppholdet i ett rom mulig, og som hevet stuen opp til et rom trivelig og velformet, så fullt av skjønhetsglede, at rommets betydning som kulturfaktor er ubestridelig. Like sikkert som tradisjonen har forstått å bære romformen og inventarets plasering gjennom vekslende tider, har kravet til den kunstneriske utforming opprettholdt et nivå som har vernet og styrket hjemmets verdighet. - Snekkeren hadde sannelig ikke stort spillerom for sine ideer innen stuens fire vegger. Dørens og vinduenes form var gitt i hovedtrekkene, sengene med sine kroner var også, både som bruksmøbler og fra tradlsj'onens side, sterkt forbundet. Skap, bord og benker skulle gi mer rom for varianter, og klokkekassen skulle en tro ville innby til friere innfall. Men om snekkeren selv følte trang til nyere løsninger, kom den annen viktige medvirkende faktor ved byggearbeidet: byggherren, med sine bestemte krav. Og i slektene var nedarvet en sikkerhet i vurderingen og en tro på det tilvante som ikke tillot store endringer. Snekkeren hørte også som regel til de samme tradisjonsbundne slekter og forsto derfor å føye seg inn under kravene med en formende evne som varsomt dannet nyskapningen i det gamle bilde. Telemarkstuen er komponert over et hovedtema med de fineste og rikeste variasjoner, den er som stevet som Med sin enstonende rytme likevel gir spiIlerom for alle følelser fra patos til lekende humor.

Med den snevre grense, som hovedtemaet bød snekkeren, kom naturlig kravet om utsmykking med skurd, og på dette felt måtte en kanskje mest beundre den beherskelse som preget løsningen. Overlessing er et ord som vanskelig kan brukes om Telemarksstuens kunstneriske utsmykning, fordi skurden og snekkerkunsten gjennomføres i intim tilknytning til rommets formspråk, en arkitektonisk samklang uten mislyd. Selvsagt kan en også finne mindre gode løsninger som ikke fortjener oppmerksomhet, men som helhet finner en den samme varsomme og stillferdige tonen. I lekende slyng løper ranker som border eller smyger seg inn i fyllingenes snevre rammer. Mønstrene varieres naturlig og uanstrengt, og alltid finner en i Telemark dette stillferdige over skurden, den beskjedne tilbakeholdenhet som gir helheten i bildet. I enkelte bygder trer inskripsjoner inn som dekorativt ledd og løper i sammenhengende skrift over sengekrone, skap og hyller. En kan tenke seg hva dette har betydd for barna som vokste opp i stuen og lærte å stave seg gjennom de vanskelige ordene:

GUD BEVARE DETTE HUS FRA ILDEBRAND OG TYVEHAND: HUS OG GODS ARVIS EFTER FORÆLDRE MEN EN GOD HUSTRU KOMMER FRA HERREN: MEN SYRAK SIG AT HUN ER MANENS STØT: MEN SALOMO SIG AT MAN ER HUN EN MEDGELP: VANDER IKKE SOM DE DAALIG JOMFRUER MEN SOM DE KLOG DER HAVE OILE I DES LAMPER

Syraks og Salomos vise ord om hustruen ga guttene noe å tenke på. Telemarkslynnet har nok forstått å verdsette den fine språklige nyanse i vurderingen, og lignelsen om de kloke og dårlige jomfruer var en advarsel til småjentene, dette motivet som var elsket og gjengitt på de fine bildeteppene som de fikk se når de var på besøk.

Og foran klokken kunne barna bli sittende og se på viseren som bevegde seg langsomt framover, mens de ikke kunne fatte hvordan den kunne greie å vise dag og måned. Så leste de den fine, snirklete skriften på klokkekassens dør, leste og grublet på gåten som hver gang syntes like merkelig:

Hvor skjønne i sin beherskelse de trehvite stuene enn var, med sagatonen levende rommet, kunne det ikke nektes at med fargeinnslaget kom det nytt liv i dem. Det er som kunstgleden først når sin fulle utfoldelse med stuens maling. Det var fest og glede som kom inn i rommet, en fargerikdom som rent kan ta pusten fra vår tid. Og likevel merker en også i dette varsomheten og den beherskede vurdering. Stuen blir aldri stedet for høyrøstet munterhet i dekorasjonen. Skal det tegnes eller skrives i friere former, må kunstneren vende seg til g'estestuen, i husbondens stue skal den verdige tone holdes. Det er stevtonens klang i stuen mot gjestestuens lystige springar.

For en rikdom norsk folkekunst eier i disse fantasifulle dekorasjoner i dørfyllinger, i skapenes små felt, i dristig svungne ranker over vegg og tak, i fargesammensetningenes mylder. I hvert penselstrøk føler en kunstgleden, hver fargenyanse en trang til harmonisk enhet. Det lykkes ikke alltid - alle kan ikke være dyktige - men trangen til skjønnhet og glede er det bærende, og er styrken i disse ofte stort anlagte fargekomposisjoner hvor den naive framstilling bidrar til å forsterke den dekorative virkning i helhetsbildet.

En kan stusse på om maleren har stemt rommet etter eierens gemytt, så forskjelligartet som fargebehandlingen er, fra det tunge brunrøde rommet til flagrende lyseblått og rosa. Tunge dekorasjoner settes bestemt og hardt inn, eller det drysser av fine små roser så friskt og lyst som fjellbygdens blomstereng.

Og sammen med dette trer boller og øser, steintøy og glass i rekker og rad i skap og hyller - ølboller og grautspann, hver for seg små kunstverk i skurd og maling, hvor smilet gløtter fram i muntre inskripsjoner - steintøy og glass innkjøpt med sikker smak og evne til innpassing, sa en merker at i hver småting har det kunstnerisk glade vært bestemmende ved valget. Et eiendommelig trekk er den tilbakeholdenhet som vises i kjøp av bilder til de gamle stuene. En finner ikke større bilder på veggen, om den økonomiske evnen gladelig kunne tilsagt kjøp. Den samme varsomheten i vurderingen av de ting som hører hjemme i interiøret spores i dette, og det skyldes den nedarvete sansen for roen i rommet.

Om stuen kan holde stand også gjennom kommende år, er vanskelig å forutsi - fjellbygden er trofast mot det nedarvete og har funnet fram til en form i levesettet som bærer gjennom skiftende tiders syn. Så dype røtter som Telemark-stuen har i folk og levesett, vil dens gode tradisjoner eie kraft til enda en gang å kunne omformes etter tidens krav uten å miste sitt vesen, så lenge folk selv eier forståelsen av de kulturverdier som bor i den.

I århundrer har slekt etter slekt fulgt livets bølgende gang i den gamle stuen - brukt den i hverdag og høytid, i glede og sorg, føyd den inn i slektens vesen så de to, hus og slekt, er blitt ett. Fra den er barndomsminnene samlet, fra den har ungdommen tatt med sine inntrykk til livsferden, i den har de gamle sett den nye slekt vokse opp for å bære arven videre, i den er bygdens liv formet i venners samvær og i verdig rådslagning.

Og når unggutten som voksen vender tilbake fra utferden og bøyer seg under den lave dørkarmen, står han igjen med barndommens syn for øyet. Sengen og skapet er de samme, bordet og kroskapet, hyllen og preisen, rosene i feltene som han kjente hver slyng og hver farge i - de står der som før. Syraks og Salomos vise ord ser på ham med sin alvorlige skrift fra skap og seng. I stillheten tikker den gamle klokken som fremdeles lever uden Liv og gaar foruden Fødder Dette er hjemmet.

Velsignet hver en sjæl
som her går ind og ud.