Porsgrunnskirkenes stolsamling

Fra Porsgrunnskirkene

av Wilhelm Swensen

Den lange rekken av stoler som nå har sin plass i koret i Porsgrunns to kirker, har vært gjenstand for mangt et beundrende blikk både av byens borgere og ikke minst av besøkende. Denne stolsamlingen som ble trofast vernet av kirkeverge Johan Henrik Knudsen, er nemlig ikke noe alminnelig forekommende.

Rokokkotidens snekkere kastet sin elsk på pulpiturene fordi det her var anledning til kunstnerisk utsmykking og fordi disse oppbygninger skapte liv og fest over interiøret. De sosiale forhold krevde ogsa visse grenseskiller, man leide sin plass i kirken. Hos oss har vi na j ikke annen levning av dette enn et skilt oppe på galleriet med «Gården Jønholts stol», en innskrift som er riktig anbrakt fordi eieren av Jønholt gård, tollcontrolleur Bierner, skjenket fri tomt av sin grunn mot til evig tid å sikre seg en stol i kirken. Pulpituret er vekk, men navneskiltet forteller om denne stedsevarende rettighet. Ellers var det i alt hele 7 slike pulpiturer på galleriet - et på midten av hvert galleri i tverrskipene, to på hvert langsidegalleri og ett like ovenfor prekestolen (Jønholts). Etter tidens skikk har det sikkert ogsa vært pulpiturer på begge sider av de 3 inngangene, og adkomsten til galleriene har antagelig kun vært fra tårnet.

Fra alle disse pulpiturene skriver stolsamlingen seg. Hver leier sørget selv for sine stoler, og når mange eldre kirker mangler en stolsamling, skriver dette seg fra at eierne selv har tatt vare på stolene eller, hva dessverre oftest er tilfelle - at de er hugget opp til ved. Vår egen samling holdt på å ta samme vei. Under den «restaurering» kirken gjennomgikk i 1888 ble en aktet borger spurt om han ikke vil ta en del av stolene med seg og stelle på dem så de ble brukbare, hvortil han svarte: «Bråta har jeg nok av.»

- Stolene ble nå imidlertid reddet, og takket være Johan Henrik har vi dem vel forvart om enn deres skikkelse ikke svarer til de krav vi i dag setter til behandlingen av så verdifulle stoler.

Det merkelige er at Østre Porsgrunns kirke kan oppvise en samling av 30 nydelige stoler, og i tillegg til dette kommer de 13 gamle stoler som har unngått Johan Henriks vaktsomme øye. De siste sto skjult på loftet over sakristiet, og tross Johan Henrik sendte en søker opp på loftet ble de ikke funnet.

Hele 43 stoler har altså kirken bevart, og når vi tenker oss at det i alt var 11 pulpiturer, så kan vi gå ut fra at så godt som alle pulpiturstolene er i behold.

Den store armstol i sakristiet som er signert med Truls Simonsens merke, er med sine kraftige svungne linjer og mektige dimensjoner tross alt kirkens herligste stol. Et hvert museum - for ikke å tale om privatfolk, ville i dag betale en pen sum for denne praktstolen, som vi vel kan takke sogneprest Monrad for at kirken eier. Som vår første sogneprest har han krevd at det skulle være en ordentlig stol i sakristiet, og dette krav har gitt våre nabokall høve til å skaffe seg liknende stoler. I Langesund har Truls Simonsens sønn laget en fin armstol og Solum kirkes sakristi har også en stol som trygt kan hevde seg.

Begge våre kirker er utpregede rokokkobyggverk. Merkelig er det derfor at de stolsamlinger vi har røper langt høyere alder. At Vestsidens kirke eier 6 nydelige barokkstoler, som nå står pent på rad i koret med skinntrekk og med bøkens edle farge, det kan forstås, for de kan være flyttet fra det eldre kapell som sto på stedet før kirken ble bygd. - Men også Østre Porsgrunns kirke har barokkstoler - ja vi har endog en stoltype som nærmest må henregnes til renessansen. Den eldste stolen står nå på orgelgalleriet, en bred og kraftig type med lav rygg og dreide ben. Både rygg og sete er skinntrukket. Stolen kan skrive seg fra Kristian Kvarts tid. - Det er da en pen alder for en stol som ingen har aktet særlig på, og enda er den ikke skrøpelig. Sammen med denne står en hel rekke stoler av eldre type, nærmest barokkstoler, hvorav en med eiendommelig buet avslutning av ryggen - sadelrygget får vi kalle den - kan regnes som høyst eiendommelig. Denne lille svingen i toppstykket varsler overgangen til en ny tid. Men vi har i Østsidens kirke foruten den eldste stolen eksemplarer av desidert barokk. To kraftige høyryggede stoler med forgylt bekroning av «franskløv» som det kaltes (akantusblad), som brer seg fra sidene opp mot en yndig blomsterkurv med 3 utsprungne blomster. Den samme skjæringen finner vi igjen i tverrstykket som er innpasset mellom stolbenene og virker som avstivning. Den minste av disse stolene har fått en navneplate til minne om kronprinsens besøk. Ved siden av disse to statelige stoler står en rekke brede barokkstoler uten bekroning med rette rygger og brede seter, og med en fin blomsterskjæring på underdelens tverrstykke. Disse stoler ser ens ut, men detaljene viser at de hører parvis sammen med en ekstra gruppe på 3 like. Det er i alt 7 av disse staskarene.

Som et intermesso følger en hel rekke varianter av stoler, - overgangsformer fra barokk til rokokko som gir et levende bilde av stilutviklingen, ja så klart at det er som en instruksjon bare en vil se litt nøye på dem. Barokkstolene viser skjjxrlngsmotiver som peker hen på den gryende rokokko. I Vestsidens kirke er det hele 5 kluntede stoler med tunge rette ben, stivt og ubehjelpelig laget, men med rokokkoens yndede skjellmotiv på toppstykke og sarg. Det er rokokkostoler a finne med stive linjer, men med melding om at snekkerne bedre mestrer den nye stilen.

Og så framtrer det stolformer så elegante, så frie i komposisj ionen, sa edle i linjene at en merker en mesters hånd har behandlet dem. Det er en enkelt stol med sterkt engelsk preg, ulik de andre, en annen med skjellmotivet i overdådig utforming, en tredje med linjer så rene og fine at vi sjelden ser dens like, en fjerde med en overlesselse av skjæringer, en rikdom som nesten virker påtrengende i all sin ødselhet. Det er en beretning om smaksretningen gjennom halvannet århundre i en livlig vekslende tid, og en tid som var rik på sans for det skjønne i omgivelsene, men som samtidig hadde oppriktig krav om at alt som hørte kirken til skulle være vakkert.

De mange pulpiturer som kirken hadde, behøver ikke å skrive seg fra dens første tid. Det var ikke noe usedvanlig at det ble gitt tillatelse til å bygge opp et pulpitur, og når det ble gjort, er det rimelig at en slik særrett måtte hevdes ved en utforming som ikke sto tilbake for kirkens eldre utsmykking. Det er ikke usannsynlig at stolene er laget spesielt til pulpiturene, og skal vi gjette litt, så vil jeg sette de to høye barokkstolene som nå står under presten Monrads bilde i koret, i gamle Niels Aalls familiestol, og den eiendommelige engelskpregede rokokkostol som nå står i sakristiet gir jeg til Nicolal Benjamin Aall, som med sine reiser i utlandet var vel fortrolig med tidens krav. Den lange rekken brede barokkstoler stiller vi i Bartholomæus v. Løvenskiolds pulpitur, skjønt han rettelig hørte hjemme i Gjerpen kirke. Men han skriver selv om Østre Porsgrunns kirke «at jeg og mine husfolk for det meste søger denne kirke».

De eiendommelige overgangsformene fra barokk til rokokko finnes det en del av i distriktet, bl. a. har jeg sett en som etter tradisjonen kaldtes «Skjøn Annas stol». Denne stolformen har vi parallell til i Østre Porsgrunns kirke, og det kan stemme med tiden (omkr. 1700). Noen særfunn for Borgestadstol kan vi ikke regne med, skjønt den sjeldne form godt kan være laget spesielt for generalmajor Arnold.

Av slekter vi ellers må regne med blant dem som leide pulpiturer i Østre Porsgrunns kirke, er den før nevnte tollcontrolleur Bierner, senere Rasch-famillen, og høyst sannsynlig vår fremragende smedmester monsieur Hans Christian Arveschoug, skjønt denne beskjedne natur neppe har villet stikke seg fram. Canselliråd Schnell og Deichmann på Frednes må vi regne med og Møller på Aakre, skjønt også han sognet til Gjerpen.

I Vestsidens kirke var det færre pulpiturer og der er jo også stolsamlingen mindre, - vi kan med sikkerhet regne med at Wrightene hadde et pulpitur og likså brødrene Cudrio som forærte korskranken. Det er rimelig at disse framtredende borgere hadde sitt pulpitur midt på galleriet. Likså var det et pulpitur oppe på veggen på høyre side av korbuen (sett mot koret) med egen oppgang utenfra.

Det funn som nylig ble gjort i Østre Porsgrunns kirke hvorved 13 prektige stoler ble brakt fram i lyset, gir et eiendommelig bilde av den konservative innstilling som har preget enkelte familier. Slik som Østsidens stolsamling nå framstår, rna man si at den overveiende del av stolene er av høyere alder enn kirken selv. Men slik disse sist funne stoler er laget, kan det ikke være tvil om at de er forarbeidet spesielt for kirken. Stolsetene er på flere av dem usedvanlig høye. Den som kjenner litt til hvor stor rolle høydemålene spiller for en alminnelig stol, vil lett forstå at kirkestolene med seter på 65 cm høyde er langt utenfor det vanlige. En alminnelig stol måler dag 45-47 cm høyde. Vi har ingen beretning om at de ærverdige byens fedre var kjemper i slik betydning at det måtte lages spesielt høye stoler for dem. 2 små stoler har til og med fått laget et ekstra stativ under stolene for å øke høyden med henved 20 cm. Dette tyder på at stolene har vært plasert - og laget til et pulpitur hvorfra det var vanskelig å se, og da antagelig nederst i kirken, ved inngangsdørene. Disse stolene, som jeg tror er laget i 1760 i Porsgrunn, viser ren barokkform og må sies å være litt av et fenomen. jeg har tidligere pekt på at snekkerne holdt trofast igjen mot den nye stil her i distriktet og hadde vanskelig for å gi slipp på de ordnede stilforhold med gjennomført skjematisk linjeføring. Det er vel også trolig at mange av de gamle slektene har ansett rokokkoen som noe moderne juks som de ikke ville ha noe med. Det er et trekk som vi finner igjen i dag, og det er morsomt å legge merke til det som uttrykk for den sikre og personlige følelse for kunsten som var fastgrodd i de gamle slekter. De to praktfulle stolene som er bevart og nå står under prekestolen, med en overdådig prakt av munter rokokko skjærljn-, tror -eg er skaffet av et yngre moderne innstilt ektepar som gjerne viIle vise at de både torde og ville bruke det nye i tiden og som også gjerne viIle prange litt. Det er fremdeles bevart en del eksemplarer av disse rike, litt overlessede stoler i distriktet. Det er nevnt for meg at en del av dem er hjemført. Jeg er tilbøyelig til å tro dette er riktig, for våre egne stolmakere viser en langt mer diskret og behersket utforming av stilen. Vi kan jo ha hatt en snekker som har eid lysten til å prange - byggmesteren Joen Jacobsen hadde mange svenner i sitt arbeid som nok har drevet stolmakervirket som nebengeschäft. At vi har så dyktige treskjærere, skyldes vel også jernverkene i distriktet, Bolvig, Ulefos og Fossum, som krevde fantasifull og vakker skjæring til ovnsplatene. Det er det samme fine og sirlige treskjærerarbeid ved ovnsplatenes modell later som vi gjenfinner i stolens ornamenter. Det er bare den store armstolen i Østre Porsgrunns kirkes sakristi som er signert. Kanskje kan videre undersøkelser bringe nye merker for dagen.