Det skjulte Porsgrunn

av W. Swensen

En aktet gammel borger av byen pleide å si at han en gang imellom, i stedet for å gå en tur, foretrakk å være hjemme for «å bese seg i stuen». De fleste synes nok at de kjenner sin by, men det vil nok ofte vise seg at en kunne trenge mer enn en formiddagstund for å bese seg i byen, om en skal Irre dens mange krinkelkroker å kjenne. En kan gå årevis uten å vite hva byen skjuler av merkverdigheter, for ikke alle synes de kan gå inn i lukkede gårdsrom eller finner tid til å gå inn i de små gatene hvor husene ennå har fått stå uberørt av tidens krav om modernisering.

Men gir en seg litt tid til å bese byen, vil en finne at forbausende meget er bevart, trekk som forteller om byens oppkomst, om dens vekst, om andre tiders krav til bolig og virkeplass.

Den røde fargen på hus sammen med gul oker og mulig olivengrønt preget det første byanlegget. Enkelte små tjærebrune hus har det nok ogsa vært a se, men rødfargen med hvitt på vinduer og vindskier er hovedfargen fra barokk- og rokokkotiden. Selv den gamle Tollbodbygningen, Tollbodgaten 1, var opprinnelig rødmalt. Den hvite fargen kom først senere i bruk. Det er egentlig empiretidens trang til a etterlikne murhusene som har latt oss tro at hvit farge høver med de gamle husene. Kanskje har også rødfargen og okeren kommet litt i miskredit fordi dette var billige farger som derfor lett ble betraktet som «simple». I dag lever den vakre fine røde jordfargen «Erde» så godt som bare på sjøbuer, og okeren er det sjelden å treffe på i den ekte gamle varme fargetonen på tømmer eller panel.

Fargeleggingen av byen er blitt langt mer komplisert etter at en fikk allehånde oljefarger som kan blandes på de forunderligste måter, og en burde være oppmerksom på at det slett ikke bare er i arkitekturen det kan snakkes om «stilforvirring» - det er like stor forvirring når det gjelder husenes fargebehandling. Litt av det som var karakteristisk for det gamle Porsgrunn, kunne vi lett få tilbake.

Barokktidens hus har vi vel ikke her noe handgripelig eksempel på, og det var også først i tiden etter 1700 at større hus ble oppført i Porsgrunn. Trelasthandelens oppsving på stedet faller sammen med rokokko-stilen, og det er fram for noe den som har preget byen.

Når vi fra biltorget ved posthuset ser ned over byen, får vi et bilde som i sin mettede røde farge gir oss et glimt av strandstedet slik det virket etter 1750-årene. Fra Arveschougården (Dr. Nielsens hus) strekker det seg en lang s øbod, med hage, gårdsplass og brygge ned mot elven. Og lenger nede ligger den fornøyelige «Michel Seylmager»s gard, som den betegnes på et gammelt kart, det mest karakteristiske hus fra byens eldste tid. Selv om bygningen neppe er eldre enn 1750, er den bygd slik husene først er blitt lagt, med gavlen mot elven og helt inn i bakken som stiger 'evnt opp fra bryggen. Planen for huset tyder også på at den bygger på eldre tradisjon, og detaljene røper fin håndverkskultur.

Fra elven får en et gløtt av den, men ellers er det kanskje ikke så mange som tenker over dette merkelige huset i byens sentrum.

En må gå ut fra at den eldste bebyggelsen var så sterkt knyttet til elven som næringsvei, at de mindre husene har vært lagt ned mot vannkanten, slik det også var tilfelle med det gamle huset på Vestsiden «Nils i Bukta» - det hadde som Michel Seylmagers hus også gavlen mot vannet.3,b Ellers ligger husene i bukta slik en ville bygge i rokokkotidens senere år - med huset litt tilbake og med s'øbua som det nye vektige leddet. Sjøbuene gir ennå sitt besyv med i bybildet, i det er nok å nevne eksemplet fra biltorget med blikket ned langs elven - men går en et par skritt lenger ned langs Storgaten, er det et gløtt mellom Dyrings- og Sparebankens forretningsgårder med en fornøyelig gruppe av rødmalte buer. Lenger nede langs elven har den nye ti 'd endret bildet, og branner har tatt med seg den gamle bebyggelsen fra Ferjegaten til den gamle Tollbod. Men ved den siste står enna en sjøbu av de solide og med tårn på toppen. Industrien på Vestsiden har tatt med seg meget av det gamle langs elven, men ovenfor broen er det levnet litt. Byens mest maleriske s'øbu hører til det yndige anlegget ved Bronken Lømocs hus - et mesterli, bygg som vokser sammen med fjellet på den øvre siden og danner det vakreste ly for en av de få bevarte bryggehager i byen.

De store buene på Lahelle hadde ikke noen særlig høy alder, hva ogsa ' deres anlegg og form viste, mens vi oppe ved Osebru har en svær gammel bu hos Johan Jacobsen og lenger oppe Vetlesens - hvor Halfdan Christensen spilte teater i guttedagene.

Det er jo ikke nettopp «det skjulte Porsgrunn» vi ber har for oss, men det en ser daglig legger en ofte ikke så meget merke til, og det er tross alt et stykke av den gamle by som det er vel verd å ofre et blikk.

Annerledes er det med de innelukte gårdsplassene som i byen vår har fått en egen form, fordi terrenget har gitt muligheter for en friere bebyggelse enn i distriktets øvrige byer. Både Skien og Brevik har så bakket terreng at bebyggelsen er klumpet tett sammen, og for Skiens vedkommende må en vel også rekne med reminisenser av middelalderplanen med trange gater og smug.

Da trelasthandelen tok til å anta virkelige dimensjoner, ble det også bygd slik at velmakten kunne syne seg i husene, og stormannens byhus formet seg etter en plan som har sin rot i barokkens symmetriske anlegg med helt innebygd gårdsplass, en form som en vel må rekne med igjen peker tilbake mot eldre anlegg i middelalderen, da forsvarshensyn også gjorde seg gjeldende. Så fremmed som et slikt anlegg var for landsbygden i Telemark, må en rekne med impulser utenfra. Det er likevel verd å nevne at det f. eks. i Rauland (Svalastog i Hadelandsgrend) var dannet et innelukket tun med uthusene stående som en tett beskyttende vegg omkring. Nå er dette vakre tunet oppløst og uten form.

Ved byhusene var det på 17-hundretallet alminnelig å ha så rommelige uthus at en hadde plass for et lite fjøs, en stall med tilhørende høylåve, vognskjul og alle de boder en ellers trengte til husholdningen. Av praktiske grunner samlet en dette i sammenhengende lenger - som ble avbrutt av porter, ofte 3 stykker, hvor fløyene ikke var skjøvet ut til siden for hovedbygningen som på Roligheden, og antagelig også ved Hammondgården (forretningsfører Johannessens gård).

Det samme er gjort i det klareste og mest gjennomførte anlegget vi har bevart, Prestegården, og hos andre slektninger til Herregården.

Ved Prestegården er det porter rett overfor hinannen på fløyenes kortsider, og det var likeledes port i langsidens fløy. I de eldste gårdene har denne siste porten pekt mot hovedbygningens midtgang som løp tvers gjennom huset; men som jeg har påvist tidligere, er planen i rokokkotiden formet i mer «moderne» ånd, med kjøkkenet like inn for hovedinngangen, så en unngikk oppstykningen av leiligheten ved den gjennomløpende midtgangen. (Borgestad gård hadde opprinnelig slik gjennomløpende gang, og den er ennå bevart i Cochegården i Brevik.)

Et okermalt gårdsinteriør, som ennå har beholdt en del av sin maleriske virkning, er Hammondgårdens. Jeg føler meg nokså sikker på at de aller fleste av de mange som daglig går inn til Trygdekassens kontor, aldri har sett rundt hjørnet av huset og inn i dette merkelige gårdsrommet, som selv om det har tapt meget av sin karakter som rom, likevel er både malerisk og karakteristisk for gammel porsgrunnsbebyggelse.

Et blikk innad porten i Floodegården ga et inntrykk av rokokkoens plassutforming, med lave fløyer som begrensning. Fløyene er ved denne gården bygd i flukt med hovedbygningens sidevegger. Slik var også den gamle Kammerherregården bygd, mens en av byens staselige gårder: Gyldenpalmgården, ser ut til å være av samme type som Prestegården. Tomtespørsmålet har naturligvis spilt inn ved løsningene som ved Aaslands gamle gård (ved Byebakken). Her er også fløyene bygd i plan med hovedbygningens ytre sider, men trukket sammen, sa plassvirkningen tapes. Den samme løsningen finner vi ved ett av byens eldste hus, Zimmermannsgården på Vestsiden, som har beholdt meget av sin opprinnelige karakter.

Mer problematiske løsninger har vi ved den nydelige Bertel Andersens gard ved Osebru , med en fornøyelig og vakker gårdsplass. Også Skoes gård på hjørnet av Storgaten og Slottbrugaten har hatt et morsomt gårdsinteriør, og med heder må nevnes det vakkert vedlikeholdte gardsinteriøret ved Kihlegården på Osebakken.

Av mindre anlegg på Vestsiden har vi den intime og fornøyelige husgruppen ved Klyvebekken - Kraft-Pedersen og Abrahamsens hus med en snurrig gårdsplass, og den fredede gården i Klyvegaten, dr. Einar Mos hus, hvor gårdsplassen er sjelden vakker og godt bevart.

Flere vakre anlegg har måttet vike for tidens krav. En har ikke lenger behov for de svære uthusfløyene, og det kan ikke nektes at de tar opp en svær tomteplass i en by. Men hvor det er anledning til å verne dem, bør en være oppmerksom på den sjeldne kulturverdi som ligger i denne egenartede løsningen, og en burde iallfall ha ett av de gamle anleggene, f. eks. Prestegården, holdt i sin gamle form.

Men våre byer må i ethvert fall sørge for at det som ennå er bevart, blir fotografert og nedtegnet. For daglig forsvinner et eller annet gammelt trekk i bybildet. Først og fremst må en ta seg av det som vanlig er skjult for oss og derfor kanskje ikke blir så påaktet, og for dem som vil gi seg tid til å bese seg litt i sin egen by, tror jeg det ennå vil være rikelig å finne.

Tidligere trykt i Brevikspostens julenummer 1947, enkelt avsnitt sjekk