Det gamle kjøkken

av Wilhelm Swensen

God mat og drikke forsto man seg på i «de gode, gamle dager», og kravene til kjøkken og forrådskammer var nok ganske andre enn de vi i dag stiller. Mens en tidligere måtte lagre opp mat både til den daglige forsyning - familiene var store og i tillegg kom mange tjenere - og for å kunne stå rustet om gjester uforvarende skulle komme, er slagordet i dag: konsentrasjon. Arbeidshjelpen innskrenkes nå til det minimale, og den enslige person som i dag steller i kjøkkenet, må ikke gå for mange skritt. Alt er uttenkt og konstruert etter teoretiske prinsipper, det er som Ibsen sier «lov for hvert eneste steg», og de store forrådskamres tid, forhåndstilberedningen av mat, går mer og mer av bruk. Nå kjører kjøpmannens varebil daglig med det som trengs i husholdningen.

Alt er blitt så lettvint og praktisk. Det nærmer seg sterkt den ideelle tilværelse som i sin tid ble forespeilet dem som ville ta opphold i Ole Bulls stat Oleana:

Laksene de spretter så lystig i bække,
de hopper sjøl i gryta og roper dem ska' dække.
Og nystekte griser de springer om og vinker
og forespør så høflig om noen vil ha skinker.

Men det kan vel ikke nektes at vi også har mistet noe i alt dette maset for å forenkle husholdningen, skjønt det vel nå ikke er mange som ønsker seg tilbake til eldre tiders primitive husarbeid, når de ser et moderne kjøkken, fritt for sot og røyk, med glatte flater som lett kan holdes rene, med deilig arbeidslys og med skap til hver liten ting. Det er så detaljert og storartet at en fristes til å være enig med mannen som sa: Her må vi vel bruke draft for å finne fram.

I de små, koselige enetasjes husene er det ennå rene dukkekjøkkener å se, der den gamle åpne skorsteinen opptar hele den ene veggen. Her er det ikke annen innredning enn en arbeidsbenk, et lite hjørneskap hengt opp på veggen og tallerkenrekken, med morsomme blomstrede fater og skåler av steintøy. Tinntallerknenes tid er forlengst forbi, det er jo en sjeldenhet å treffe på slike i bruk nå, men engelsk og hollandsk steintøy både aktes og brukes.

Det som livet mest opp i de små kjøkkener foruten tallerkenrekkene, var kobber- og messingkar som skinte og blinket som til fest når på dagen en kom inn.

Hollandske kjøkkener er alltid lovprist som noe av det sirligste og reneste en kan se, og spores ikke hollandsk kultur hos oss i annet, så har våre kystbyer, kanskje særlig ved Skiensfjorden, lært av hollenderne i dette stykke. Det går godt an å ha et kjøkken både rent og praktisk uten at det skal se ut som et laboratorium.

Et gammeldags kjøkken i storgårdene var bereknet på å kunne greie tiIberedelsene til et selskap som nå i våre dager må henlegges til hoteller eller særlige festlokaler. Dessuten var antallet av tjenere som hørte til en gammeldags husholdning, så stort at alene det krevde en rommelig plass. Også her dominerte skorsteinen, som i vårt distrikt var utformet med mer kunstferdighet enn hva landet ellers kan framvise. Her fikk mureren anledning til å vise hva han formådde. Kappen over skorsteinen ble prydet med ornamenter, og gesimsen ble utformet med rike profiler og svingt opp i kraftige linjer. Størrelsen av skorsteinen ga en god pekepinn for husets levemåte. På Rafsnes som hadde en av de vakreste skorsteiner i Skiensfjorden, var lengden hele 3 meter.

Ennå står det flere nydelige skorsteiner igjen i Porsgrunn, Brevik og Langesund, og nå synes heldigvis forståelsen for verdien av å bevare disse praktstykkene å være våknet. Det lar seg godt gjøre å bevare dem og likevel innpasse moderne kokeinnretninger på den gamle plassen. I Prestegården, Hammondgården, Wrights gård og så vidt jeg vet også i Zimmermanns gård er ypperlige eksempler bevart.

I Brevik finner vi nydelige skorsteiner i Barclaygården, Cochegården og tannlege Telles hus, og i Langesund har kommunegården og Wrightegarden vakre skorsteiner. I Skien har Prestegården, Søndre Brekke, Søndre Falkum gode eksempler.

Et særegent trekk ved de gamle kjøkkener i distriktet synes kjøkkentavlene å ha vært, og det er å ønske at de som ennå har slike tavler bevart, vil verne om dem og igjen la dem komme til verdighet. Dessverre hører en om mange eksemplarer som er hugget opp til ved, og når en ser de som ennå er levnet, er det rent vondt å tenke på hva som her er gått tapt. Kjøkkentavlene hadde som regel sin plass mellom vinduene eller de hang på den store tømmerveggen inn mot spisesalen.

Utformingen var naturligvis preget av den plass de inntok, og her som i alt annet gjenspellet tidens smak seg i ornamentikken. Bunnfargen var nesten alltid sort og flaten helt glatt, mens rammen ble utformet etter tidens smak. Kjøkkentavlenes oppgave var å danne bakgrunn for det fineste kobbertøyet som tok seg særlig vakkert ut mot den mørke bunnen. Veggene i kjøkkenet var jo nesten alltid synlige tømmerstokker, og på disse tok ikke de små kobber- og messingkar seg så godt ut.

I Porsgrunn har vi vakre kjøkkentavler i Prestegården, rikt utskåret og med fin og slank form. I det gamle kjøkkenet i Floodegården sto også et par eksemplarer som i den siste tiden også gjorde tjeneste som skoletavler. Fra Gundersgården i Vestre Porsgrunn kjennes et meget vakkert og stort eksemplar.

I Brevik har Barclaygården en nydelig tavle, og fra Albretsens gård er bevart et stort, prektig eksemplar. Dessuten har Chrystlegården, nå på Norsk Folkemuseum, 2 tavler. Også i Langesund finnes et par tavler bevart.

Foruten kjøkkentavlene som sammen med skorsteinen dannet det rikest utformede inventar kjøkkenet, var det lagt meget arbeid på tallerkenrekkene. Vangene var nydelig svelfet, og evnen til å finne den riktige plass for rekkene så de ble det utfyllende ledd i rommets dekorasjon, var utviklet gjennom lang erfaring.

Dette festlige motivet er i vår tid i stor utstrekning tatt opp igjen fordi sansen for den dekorative kunst igjen har ført med seg vakker utforming av porselen, steintøy og fayanse og fordi mange nå igjen finner fram fra loft og gjemmer det gamle, morsomme steintøy.

Spiskammeret som i gamle dager måtte være rommelig, ble som regel uheldig anbrakt - etter vår oppfatning. Istedenfor å sette rommet ut mot lys og luft, ble det puttet inn i kjøkkenets mørkeste krok med en glassrute over døren. Men en hadde jo en herlig samling forrådsrom i boder og kjellere, så det har kanskje ikke voldt våre forfedre noen ubehageligheter, og den gang var en jo ikke så nøye med å gå noen skritt. Oppe i skorsteinen hadde «brannjernene» sin plass, a gryterkunne settes over bålet. Den overalt i landet ellers anvendte «skjæring» til å henge gryter og kjeler på vet jeg ikke å ha sett i et eneste kjøkken i hus ved Skiensfjorden. De kan jo være fjernet i senere tid.

Når julen nærmet seg, fikk riktig det gamle kjøkkenet vise sine beste sider. De ypperlige romforhold som ga plass til store bord for tilberedning, skorsteinens størrelse med plass til 3 moderne komfyrer, - og den ypperlige ventilasjon skorsteinen ga, gjorde det lett å arbeide. Hele husstanden kunne følge de store forberedelser som skulle til, og matlaging, baking og brygging antok slike dimensjoner at mer enn en gruet seg ved tanken på det gamle ordtak: Det som brygges til jul skal brukes til jul.