Gamlekirken i Bø

Håndverk og tradisjon

av Wilhelm Swensen

Tidsskiftet mellom hedendom og kristendom må ha vært en veldig omveltning. De stridige sinnene har nok ikke vært lette å bøye - det hedenske samfunn var en fast opptømret kultur, et samfunn hvor lov og tro var hellig og tilpasset det daglige liv gjennom århundrer. Den dype respekt for fedrenes tro sto som en mur mot det nye. Men samtidig må misjonstiden ha vært full av friskt pågangsmot. Den nye tro førte med seg et lyst syn, en frigjørelse fra gudenes trusselslover og en spenning i nye skikker og tanker som må ha virket som en vekker.

Ved siden av det veldige åndelige oppgjøret, kom kirken med en manifestasjon av sin makt gjennom de nye kirkebyggene. Steinhus var så godt som ukjent - i ethvert fall kjentes ikke den fine form for muring som nå ble brukt ved kirkebyggene. Vinduer som gjorde rommet lyst, den fagre messen, røkelsesduften, de fargerike helgenbildene, må ha grepet den undrende skare som søkte fram til kirken.

I den kamp som måtte melde seg når to så kraftige kulturretninger tørnet sammen, valte kirken den kloke taktikk å bygge det nye Gudshus på det gamle kultstedet. Her var folk vant til å samles, og det må dessuten ha vakt både forferdelse og beundring at det nye så seiersikkert tok det gamle i besittelse.

Når vi ser den gamle Bøkirken oppe på haugen, som et vakttårn over bygden, er det som vi føler at dette stedet alltid må ha vært det sentrale for helligdommen. Og selv om kirken ble reist i en tid full av pågangsmot og triumf, kan vi ikke unnlate å tenke på alle de knurrende sjeler, alle de tvilende sinn som med forundring så på det nye som trengte seg inn.

Mlsjonstiden må ha virket som en vårflom. Kirke ved kirke ble reist i distriktet - fra Eidanger i sør, med Gjerpen og Siljan i øst, Holla og Romnes i vest omkring klostret på Gimsøy som sentrum. Småkirker på Borgestad og Ballestad, Hakasteinsfaret og Klyve har vel vært trekirker, likså Solum, Mælum og Helgen. På Bratsberg lå Gregorius Dagsons kapellborg, og opp etter vassdraget steg helligdommene fram: Mikaelshulen ved Skotfoss som sikkert var omdannet til kirke for å få bukt med dyrkelse av en berg-guddom både Fenskirken og kirken i Siljan var viet til St. Mikael -, Holla og Romnes, Nes og Sauherad i traktene omkring Norsjø, og helt opp til Kviteseid og Seljord trakk bygningsfolkene som reiste steinkirkene. Det skapte undring hos folk med denne merkelige og fremmede bygningsmåten. Slik også i Bø. Det er den samme enkle typen som alle disse kirkene viser, alle antagelig reist etter at klostret og Kapitelbergkirken på Bratsberg sto som utgangspunkt for denne mektige innsatsen. Senere kom de rikere kirkebyggene i Bamble og Lunde, hvor ornamentikken viser at et kyndigere bygningslag har stått for arbeidet.

Bøkirken har den tradisjonelle formen: et enkelt rektangulært skip med tykke og høye murer, hvor den mektige reisningen av gavlene i mur var imponerende nok, så tårn i ikke var nødvendig. Det har vel vært reist klokkestøpul ved siden, selv om en nå ikke finner spor av den. Senere er det satt takrytter over mønet til klokkene. Skipet har inngang fra vest og sør og ganske små vinduer høyt oppe på veggen. Glass var en kostelig ting, og selve vindusflaten måtte derfor gjøres liten, men i de dype murene var det mulig å lage nisjer som åpnet seg mot skipet så lysvirkningen ble forbausende rik. Vi må huske på at boligene den gang ikke hadde vinduer. Lyset kom ovenfra gjennom ljoren, og huslyden satt lukket inne mellom veggene i stuen uten å kunne se om det kom noen gårds. I kirken kom lyset - som man den gang må ha følt det - som en åpenbaring inn i rommet. Det var noe helt nytt, slik hele kirkens liv og lære var det.

I tilslutning til skipet kom et noe mindre kor, også med vindu og med dør mot sør. Den halvrunde absiden, som nå bidrar så meget til å skape liv over romformen, er antagelig kommet til noe senere i middelalderen, ettersom kravet til korplass økte.

Det som slår en ved disse enkle gudshusene fra tidlig middelalder - en rna vel regne med at Bøkirken er bygd noe etter 1100 - er den veldige massevirkningen uten annen utsmykning enn den romformen kan gi. I veggen mot koret er det på hver side av den runde korbuen bygd nisjer med små hvelv over. I disse nisjene har det stått altere, og her har det vel også vært en treskulptur som livet opp med sine farger. Den samme planen med nisjer finner vi igjen både i Kviteseid - og Seljordkirken, så det er vel de samme bygningsmennene som ha reist alle disse kirkene.

Det er også eiendommelig at en foruten vestinngangen har en dør mot sør i skipet - ikke langt fra vestgavlen. Den har sikkert tjent som prosesjonsdør - slik at menigheten kunne gå sammen med prestene, ut gjennom vestdøren og inn igjen i sør-døren. Sørdøren i koret har bare vært for presteskapet. Ornamentikk er det ytterst sparsomt med. Både ved korbuen og ved sørinngangen er det en enkel faset vederlagsstein som markerer overgangen mellom buen og veggen, men sørdøren har en dobbelt bue, som gir rikt skyggespill. Kordøren er noe rikere med søylestilling hvor det er anbrakt noen primitive kapiteler. Det ser ut som en ikke har fått med seg noen virkelige billedhoggere blant bygningsfolkene, og bygdens folk som sikkert deltok i reisningen av kirken, har vel ikke vågd seg på å hogge noe i stein, sk'ønt de mestret ornamentikken i tre, som skikk og bruk var.

Inne i kirken har det vel vært en himling, sperreverket er meget fint konstruert, men det har neppe vært åpent. Ved slike tak ble det brukt en annen form.

I koret har det stått murer alter, og gjennom tidene har vel kirken fått prydelser, slik det var alminnelig å gi gaver som kunne live opp i Gudshuset.

Så kom reformasjonen med ny åndelig kamp. De helgenskikkelsene som var blitt menighetens kjæreste eie, fikk sin dom som ugudelige. Messen som hadde lydt for dem, og som gjennom sitt uforståelige språk hadde hatt sin magiske virkning, måtte forstumme i sin gamle form. Det finnes ikke levnet noen helgenbilder, og det er vel rimelig at raseringen ble fullkommen.

Det ble en helt ny form for gudstjeneste som nå fylte kirkerommer. I stedet for den uforståelige messe, trengte ordet fram til den lyttende skare, som nå fikk benker å sitte på. Presten fikk sin prekestol, og dåpen ble flyttet opp til koret - tidligere skjedde den ved inngangen til kirken.

Slik interiøret står i dag, har vi for oss en kirke som har bevart sitt utstyr fra den ortodokse tid. Stolestader med våpenskjold helt fra 1579 hører med til noe av det eldste kirkeinventar vi har bevart. Altertavle og prekestol - den siste med sin nydelige portal foran oppgangen og lydhimmel, - hører med til distriktets rikeste frambringelser, som, skjønt renessansepreget, må skrive seg fra siste halvdel av 1600-årene. Benkene har sin gamle, enkle form med spissgavlede vanger, og i vest står det gamle fine renessansegalleriet som senere er forlenget opp langs nordveggen.

Over korbuen henger et krusifiks med en minnetavle under og midt i skipet en smijernskrone fra middelalderen, en av disse rike utstyrsgjenstandene som gir oss en anelse om den prakt som kirkerommet en gang har hatt.

Fargene er dype og rike og samler inventaret til en sterk kontrast mot de hvite murene. Det er en velsignet likevekt og ro over rommet, tross de mange detaljer, en evne til å framheve hovedtrekkene og la ornamentet spille med - utfylle helheten med en sprudlende rik harmonisering, til en klangvirkning som når koralens klarhet folketonens mykhet.

Altertavlen er bygd opp med tre avdelinger, som igjen har buede felter med malerier. To lange, utskårne søyler går fra sokkelen opp til gesimsen under den øvre avdeling, og over denne er en trekantet gavl. I de underste feltene er til venstre malt Jesu dåp, til høyre nattverden. I neste avdeling er bare midtfeltet utstyrt med maleri av korsfestelsen. Over dette har avdelingen et dobbeltfelt med Abrahams offer og paktens ark, og i den trekantede gavl står Gudsøyet og Guds navn med hebraiske bokstaver.

På prekestoldøren er Kristus som verdensherskeren malt, mens det i nederste felt er en inskripsjon fra Johannesevangeliet. På baksiden av døren er det en inskripsjon som forteller om kirkens maling i 1685, hvor det står «Jesper Jacobsøn Achton, Sogne Præst Her Til Menigheden - saa Oc Hans K. Hustru Abigael, Christens Daatter Heide Acte Deres Been at Huile -». Tavlen over korbuen peker også hen på malingen i 1685.

På galleriet er der 9 rundbuede felter. Nærmest vinduet Skapelsen mot høyre Syndefallet, Jesu fødsel, Getsemane, Pilatus som toer sine hender, Kristus som bærer korset, Korsfestelsen, Opstandelsen og endelig gjenreisningen på dommens dag. I et bånd under galleriet står navnene på alle dem som har bidratt til malingen av kirken.

På baksiden av galleriet står innskrevet:

Gack Ind Min Ven Her Veien Gaaer
Til Himmelen, Til Engle Choer.
Thi Ordet Er, Som Leder Dig
Till Æren Stoer i Himmerig.
Kom Idelig, Kom Aandelig
Det Gafner Dig Evindelig.
    1687.

Panelet oppe i koret er dekorert med bildegåter. Dette var en yndet uttrykksform til glede for presten, som fikk innprentet bibelord, og for menigheden, som nok gjerne ville vise sin våkenhet ved å løse gåtene.

På nordre veggen er det malt et brennende lys: La ditt lys skinne! Math. 5, 16.

En slange som biter seg selv i halen og krøller seg sammen til en ring. På slangens hode sitter en due: Vorder kloke som slanger og enfoldige som duer. Math. 10, 16.

Et noteblad og en likbåre: Dyden glimrer også etter døden.
Et palmetre: Den rettferdige skal blomstre som en palme.
Skjelett med ljå og timeglass: Husk at du skal dø.
Et brennende lys: Og som himmelens lys skal du skinne. Math. 13, 43.
En rose: Lik en rose er mennesket.
Et anker omslynget av en orm: Kristus er et hellig håp.
Et kors med en krone: Korsets krone skal gis den seirende.

I visen om Margit Hjukse fortelles rørende om hennes kirkegang. Hun skulle antagelig til Sauherad kirke, men ble innkvervd i fjellet.

Saa var bon i bergi i årine ni
tida sker meg långe,
men Gud skal vita hot eg må li'
Det er eg som ber sorgi så trånge.
Margit hon sat med sin handtein og spann,
tida sker meg långe,
då høyrde hon Bøherads kyrkjeklokkur klang.
Det er eg som ber sorgi så trånge.

Selv om denne tragiske hendelsen som skildres i visen, skal ha foregatt på slutten av syttenhundretallet, er det som vi møtes med middelalderens drøm og tro. Trollskapet i fjellet, som kan binde den unge jenten, kirkeklokkenes dragende makt, som får henne til å minnes hjemmet og foreldrene, så hun drister seg til å be om å få dra hjem. Og slik har kirkeklokkene lydt ut over Bøherad i århundrer, de spede klemtene har kunnet bæres med vinden langt ut over den store bygden fra den lille kirken oppe på haugen.

Det skulle komme tider da angrepet på kirken truet dens eksistens. Kirkerommet syntes alt for lite og beskjedent, og bygden krevde ny kirke. Da opplevde man at forståelsen for de kulturminner den gamle kirken representerte våknet, og bygdens folk vakte mosjon for å bevare kirken, selv om ny kirkebygning ble reist. Og herredstyret fulgte rådet, så kirken, takket være denne forståelsen, ble bevart for etterslekten. Midlene ble samlet inn, og en mann ga særskilt 5 spesiedaler for å redde tårnet.

Få av våre gamle kirker har fått stå så vidt urørt som Bøkirken. Med de mektige murene, det høyreiste taket og den enkle, men maleriske tårnhetten, er den til glede for alle som besøker den. Maleren Torlelv Stadskleiv har gitt rørende uttrykk for enkelheten i den gamle kirkebygningen oppe på haugen i et av sine beste malerier. Og selv om den nye kirken, som en noe brautende konkurrent prøver å hevde seg, blir det gamlekirken som alltid vil vekke interessen og som preger bygden.

Bø kirke var viet til den helgen som fram for noen fikk prege vår kirke i middelalderen, St. Olav, Norges evige konge. Når vi tenker på den mektige kirken som reistes i Nidaros over hans skrin, blir Bøkirken liten og tilsynelatende ubetydelig. Men den eier noe eget som hevder den mot domens overdådige prakt av steinblomster og skulptur, av tårn og tind - den har markblomstenes renhet og ynde, den eier det hellige enfold, som kanskje er det vanskeligst oppnåelige i kunsten.