Seksjon III. Generelle elementer i bydannelsesprosessen

av Kaare Svalastoga

De dominerende trekk ved ladestedenes sosiale utvikling er befolkningsøkningen, den stigende sosiale differensiering og kommunaliseringsprosessen (dvs. utviklingen av et fellesskap i interesser og institusjoner på hvert enkelt ladested).

III 1. Folkemengden

Materiale

For å bestemme folkemengden på Skiensfjordens ladesteder mellom 1660 og 1740 er vi i hovedsaken henvist til skattmanntall som kjelder.1) Noen telling av den samlede ladestedsbefolkning fant ikke sted i dette tidsrom. Det eneste forsøk på folketelling i denne periode var Titus Bülches manntall fra 1660-åral, utarbeidet av fogder og prester, over den mannlige befolkning i landdistriktene.

Av særlig verdi er sokneprestens Langesundsmanntall fra 1666 som registrerer alle mannlige individer på stedet, (53). Av mindre interesse er Bülche-tellingen for Brevik, idet vi bare har bevart den første telling, som bare tar med mannlige individer over 12 år (47). Minst opplysende er Bülchemanntallene for Porsgrunn. Dels ser det ut til at en del av Porsgrunnsstrandsitterne er blitt betraktet som byfolk og følgelig ikke regnet med. Av de øvrige ble de fleste registrert under de gårder på hvis grunn de bodde, og det er ikke mulig med sikkerhet å skille Porsgrunnsstrandsittere ut fra de øvrige.

Ved hjelp av skattmanntall og andre mannfall utarbeidet til bruk ved skattlikning kan vi i gunstige tilfelle nå fram til et sikkert begrep om antallet av husholdninger på ladestedene. Gode kjelder til husholdningstallet har vi for 1661 i landkommisjonens husfaksering og skatt-likning, for 1711 i sokneprestenes manntall til kopskattlikningen og fra 1725 av i de årlige konsumsjonsmanntallene over de ikke-borgerlige husholdninger på Skiensfjordens ladesteder. Spesielt for Porsgrunn har vi også manntall fra åra 1700-1701 som synes å registrere det totale antall strandsitterhusholdninger på stedet.

Spesielt for Brevik er bevart en presteskattlikning fra 1701 som må antas å registrere samtlige husholdninger på stedet. Men ellers er kjeldene til befolkningstorholdene i 1600-tallets siste fjerdedel mindre gode. fordi skattmanntallene fra denne periode i regelen enten ikke nevner eller bare nevner et fåtall av de husholdninger som slipper fri for skatt.

Et annet forhold skaper også store vanskeligheter for analysen av befolkningstorholdene på ladestedene. De bevarte skattmanntall fra 1600-tallet er regelmessig inndelt etter de tradisjonelle administrative minsteenheter: byer og prestegjeld, og de skatfliknedes bosted er ofte meget mangelfullt spesifisert. Det er allikevel forholdsvis lett å følge den borgerlige gruppes tallmessige utvikling. De største vanskeligheter melder seg når vi søker å bestemme strandsittergruppens tallmessige utvikling i slutten av 1600-tallet. Det store flertall av denne gruppes medlemmer var nemlig småkårsfolk, en økonomisk underklasse, av hvilke en ganske stor prosent enten må ha sloppet å betale den skatt som var forordnet for deres gruppe uten at detfe er nærmere angitt i skaffelistene, eller de må ha betalt skaff gjennom sin jorddrott. De bodde nemlig alle på leid jord. Dette torde forklare hvorfor den ikke-borgerlige gruppen: skattlagte + oppgitte skattfri figurerer med så lave tall i de fleste skattelister hvor gruppen er representert. Den dobbelte jurisdiksjon på ladestedene skapte også gunstigemuligheter for skattesnyteri. (Se s. 152.)

Metode

Mangelen på folketellinger gjør det lite hensiktsmessig for oss å nytte individet som måleenhet for folkemengden. I skattmanntallene representerer den enkelte navngitte skattyter meget sjelden bare seg selv. I alminnelighet er han (eller hun) medlem av en smågruppe som har felles husly og måltider: en husstand eller en husholdning.

Som et representativt eksempel kan nevnes at soknepresten i 1711 oppførte 117 beskatningsenhefer blant strandsitterne i Brevik. Av disse var bare 11 slike som hverken hadde vært eller var gifte. De fleste av de registrerte var gifte menn. Av tidligere gifte (mest enker) var oppført 22. Husholdningen har altså vært betrakter som den normale beskatningsenhet. Det samme kan vi konstatere har vært tilfelle både tidligere og senere i vår periode. Vanskeligheten er imidlertid, som tidligere nevnt, den at de fleste bevarte skattmanntall før 1711 ikke registrerer det totale antall husholdninger på et sted, men bare de som blir skattlagt. Heldigvis fins det tre manntall fra tida før 1711 som tydeligvis er utarbeidet i den hensikt å registrere samtlige strandsitterhusholdninger på et sted, også de som i alminnelighet blir fritatt for statsskatter. Landkommisjonens skattmanntall for Brevik 1661 oppfører 33 strandsittere. Av disse blir 22 skattlagt, de øvrige 11 som altså utgjorde 50 pst. av den skattlagte gruppe, ble holdt skattfri på grunn av fattigdom. Den neste fortegnelse over det totale strandsitterhusholdningstall på et sted er sokneprestens manntall over strandsitterne i Solum-Porsgrunn år 1700, til bruk for kopskattlikningen (etter forordn. 1 des. 1699). Av 34 strandsitterhusholdninger oppføres hele 16 som fattige og slipper skaff. De skattfri husholdninger utgjør altså her 89 pst. av de skattlagte.

Endelig har vi presteskattlikningen for Brevik 1701 som formodentlig fortegner samtlige (borgerlige og strandsitterlige) husholdninger på stedet. Her oppføres 113 husholdnings- eller familiehovedpersoner og 16 ungkarer til beskatning. Samtidig var det ifølge et borgermanntall 14 borgere på stedet. Regner vi hertil tollfunksjonærens husholdning og subtraberer disse 15 husholdninger fra 113, så blir tilbake 98 husholdninger som må antas å være et tilnærmet svært riktig tall på strandsitterhusholdningene på stedet. Omtrent samtidig (1698) skattla imidlertid fogden bare 44 strandsitterhusholdninger i Brevik. Den skattfri strandsittergruppe (54) utgjorde altså 123 pst. av den skattlagte.

Den relative størrelse av den gruppe som vanligvis blir fritatt for statsskatter på grunn av fattigdom, er altså variabel, men kan kanskje på grunnlag av ovenstående settes til 100 pst. av den skattlagte strandsittergruppe i de tilfelle hvor samtidige mannfall enten ikke nevner eller bare nevner et mistenkelig lavt anfall skattfri husholdninger. På denne måte er husholdningstallet i Langesund 1698 beregnet (tabell s. 86). Dette husholdningstall gjør selvfølgelig bare krav på å være tilnærmelsesvis riktig.

Det neste hovedproblem gjelder husholdningens gjennomsnittlige størrelse. Vi har valgt husholdningen = husstanden som enhet i den statistiske tabell over befolkningsutviklingen på ladestedene. Husholdningen og ikke individet er nemlig, som ovenfor nevnt, i regelen den minste skattytende enhet i skattmanntall fra denne tid.

For å nå fra husholdningstallet til folketallet på ladestedene må vi finne husholdningenes gjennomsnittlige størrelse. Slike beregninger av folkemengden kan vanskelig gi oss det helt presist riktige tall, men vi har flere veier å gå som alle vil føre fram til tilnærmet riktige tall for folkemengden.

  1. Forholdet mellom folkemengde og husholdningstall i Langesund i 1660-åra:
    Sokneprestens Bülche-manfall av 1666 har 53 mannlige individer. Dette må antas å være et noenlunde riktig fall på den mannlige del av stedets befolkning, idet det ikke ser ut til å ha vært noen borgere på stedet på den tid. Regner vi nå at det var noen flere kvinner enn menn på ladestedet, hva der er overveiende sannsynlig, spesielt på grunn av de foregående krigsår og generelt på grunn av mennenes større livsrisiko, og tar en dessuten hensyn til at soknepresten kan ha uteglemt enkelte, og at særlig enkelte unge menn kan ha gjemt seg bort av redsel for utskrivning eller liknende, foruten at enkelte menn kan ha vært fraværende og derfor uteglemt, så tør en nok anse 120 som en meget sannsynlig beregning av den samlede folkemengden i Langesund 1666.
    Landkommisjonen registrerte i 1661 26 husholdninger i Langesund. Ser vi bort fra eventuelle forandringer mellom 1661 og 1666, så blir den gjennomsnittlige husholdningsstørrelse 4,6 individer.
  2. Husholdningstallet blant utabys borgere etter kopskattlikningen 1683:
    11 utabys familier i 3. klasse etter kopskattforordningen av 1682 oppgis med en samlet befolkning av 56 individer = 5,1 individer pr. husholdning. Imidlertid er her ikke inkludert eventuelle voksne eller gamle forsørgede, så gjennomsnittstallet settes formodentlig riktigst til 5,5 individer pr. husholdning. Det høyere husholdningsgjennomsnitt for disse borgerfamilier sammenliknet med Langesunds strandsittere er høyst sannsynlig, idet tallet på tjenere var langt større blant borgerne enn blant strandsitterne, mens tallet på hjemmeværende barn synes å ha vært noenlunde likt i de to klasser.
  3. I 1825 utgjorde den samlede befolkning i Porsgrunn, Brevik, Stathelle, Langesund og Osebakken tilsammen 4056 fordelt på 927 husholdninger. Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse: 4,4 individer.
  4. Konsumsjonsskatt-manntallene, denne verdifulle kjelde som vi har bevart i en årrekke utover fra 1725, gir en fortegnelse over alle ikke-borgerlige husholdninger på ladestedene, og registrerer den del av disse husholdningers befolkning som er over 11 år. (Jfr. konsumsjonstorordningen 168.2 pkt. 8.) Hvis vi derfor kan skaffe klarhet over hvor stor del av den samlede befolkning gruppen 0-111, år må antas å utgjøre, skulde vi også ad denne vei få et relativt pålitelig tall for husholdningens gjennomsnittsstørrelse på ladestedene i vårt tidsrom.
Langesunds mannlige befolkning utgjorde i 1666 som nevnt 53 individer. Av disse tilhørte sikkert 18 og sannsynligvis 20 (alderen på to barn er ikke oppgitt) gruppen 0-11 år. Regner vi med 20, så utgjorde denne gruppe 20/53 = 37,7 pst. av befolkningen, om vi går ut fra at forholdstallet har vært det samme innen den kvinnelige del av befolkningen.

Sammenlikning med alderstordelingen i andre befolknings grupper til en senere tid og (eller) på andre steder viser at 37,7 pst. er et relativt høyt forholdstall for den nevnte gruppe.2) Men i betraktning av at 1720-åra tilhører en etterkrigstid og derfor rimeligvis har relativt høyt fødselstall, tør vi nok sette gruppen 0-11 til 1/3, av den samlede folkemengde på ladestedene i 1720-åra.

Dette så meget mer som konsumsjonsskattmanntallenes oppgaver over befolkningen over 11 år sikkert er minimumsoppgaver.

Nedenfor følger en tabell som viser konsumsjonsskaftmanntallets oppgaver samt den ikke-borgerlige befolknings beregnede størrelse når gruppen 0-11 år settes = 1/3 av den samlede befolkning og altså = 1/2 av skattmanntallets sum. Dessuten oppgir tabellen de registrerte husholdningers gjennomsnittlige størrelse for hvert enkelt ladested. Husholdningstallene er identiske med tallene i første rubrikk.

1725Konsumsjonsskattmanntallets oppgaver:
Porsgrunn153125247825 5588374,47
Brevik1067213434 319478,54,51
Langesund53397080 1702554,81

På grunnlag av opplysningene under pkt. 1-4 vil vi konkludere at husholdningenes gjennomsnittsstørrelse på ladestedene mellom i 660 og 1740 må ha ligget mellom 4,5 og 5,5 Gjennomsnittet har sikkert svinget en del i løpet av perioden uten at vi er i stand til å si noe nærmere om dette. Mens gjennomsnittet for de økonomisk bedre stilte husholdninger må ha ligget nærmere 5,5, så har formodentlig gjennomsnittet for de typiske arbeiderklassehusholdninger ligget nærmere 4,5. De bedrestilte hadde nemlig i alminnelighet én eller flere tjenestefolk, og dette var sjelden tilfelle innen arbeiderklassen.3)

Befolkningens territorialfordeling i 16614)

Bebyggelsen på ladestedet Langesund besto i 1661 av 21 hus. Av disse sto 2 på Langøya, resten på fastlandet. Langesund lå på gården Slåttanes' grunn i Bamble sokn.

I Brevik takserte landkommisjonen 41 «strandhus».5) Brevik lå på gården Nedre Lundes grunn i Eidanger sokn. Senere bredte tettbebyggelsen seg også på Heistad gårds grunn (Thue s. 112). På Stathelle (Kjellestad gårds grunn, Bamble sokn) sto i 1661 3 strandhus.

Porsgrunnsbebyggelsen besto av 38 hus. Størst var den bymessige bebyggelse på den del av ladestedet som lå på østsida av Skienselva (26 hus). På vestsida sto 12 byhus.

Porsgrunnsarealet var fordelt på mange gårders eiendomsområde:
Østsida: 
Gjerpen sokn:Øvre Borge
Vestre Borge
Borgestad.
Eidanger sokn: Øvre Bjørntvet
Nedre Bjørntvet
Jønholt.
Vestsida: 
Solum sokn:Søndre Bjørntvet
Østre Klyve.

Husholdningstallet 1661-1737

År LangesundPorsgrunnBrevik
1661264239
1698[56]  
1700  78
1701 113 
1711 137116
171345  
172558119167
173763124166

Befolkningutvikling

  1. Langesund. Skattmanntallene tyder ikke på noen tilvekst fra 1660-åra til 1680-åra. Men fra 1689 stiger tallet på skattytere og kulminerer i 1698 med 27 skattytere av strandsitterklassen.
    Om befolkningsutviklingen på ladestedene i det første tiår av 1700-tallet er vi svært dårlig underrettet. Det er mulig at folketallet på ladestedene har vært høyere i skipsfartens kulminasjonsår 1708 enn i 1711 og 1713 Langesund og enda mer Porsgrunn tiltok ganske sterkt mellom 1713 og 1725. De følgende år fra 1725 til omkring 1740 var befolkningsmessig en stillstandsperiode for alle tre ladesteder.
    For Langesund var altså 1690-åra og tidsrommet 1713 -1725 de største tilvekstperioder.
  2. Porsgrunn. I motsetning til utviklingen i Langesund var Breviks og Porsgrunns befolkning i vekst mellom 1660-åra og 1680-åra. Sterkest synes tilveksten å ha vært i Porsgrunn som i 1680-åra - formodentlig for første gang i sin historie - hadde et større folketall enn Brevik. Tilveksten i 1690-åra var derimot påfallende svak. I begynnelsen av 1700-tallet opplevde Porsgrunn sin sterkeste vekstperiode. Folketallet ble mer enn fordoblet mellom 1700 og 1725.
  3. Brevik. Folketallet i Brevik må ha steget en del mellom 1661 og 1688. Strandsitterklassen synes riktignok ikke å ha vokst særlig i denne periode. Landkommisjonen skattla i 1661: 22 strandsittere, i 1688 ble 24 strandsittere i Brevik ilagt husmanns- og strandsitterskatt. Men antallet av borgere på stedet vokste. I 166i var det i det høyeste 7 borgere på ladestedet, i 1678 var det 23. 5 år senere var antallet henimot 30. Men så synes det å ha inntrådt noen stagnasjons- eller tilbakegangsår, for i 1691 var Breviks borgerantall høyst 20.
    Befolkningstilveksten i 1690-åra må ha vært ualminnelig sterk. Tallet på skattliknede husmenn og strandsittere steg fra 24 i 1688 til 44 i 1698. Og da prestens reise godtgjørelse (30 rd. pr. år) skulde utliknes på Breviksinnbyggerne i 1701, ble det registrert ii3 husholdningshovedpersoner og 16 ungkarer. Tilveksten fortsatte i 1700-tallets første tiår, men senest i 1711 og formodentlig noen år tidligere nådde Breviks folketall sitt maksimum i vår periode. Under og etter Den store nordiske krig gikk Brevik tilbake i folketall. 1730-åra var også her befolkningsmessig en stillstandsperiode.
    I Breviks befolkningsutvikling var tida 1689 til 1711 (eller kanskje 1708) den største vekstperiode. Folkemengden må ha økt med mer enn 100 pst. i dette tidsrom.

Årsakene til befolkningsutviklingen

Befolkningsutviklingen på ethvert av ladestedene er en funksjon av to hovedfaktorer: ladestedets økonomiske potensial og de alminnelige økonomiske konjunkturer. Det er for skjellen i ladestedenes økonomiske potensial som betinger forskjellen i befolkningsutvikling.

Porsgrunn var Skiensfjordens største trelasteksporthavn, og det var derfor store trelastskipingsperioder som ga høve til den største folkeauke. I det første 10-år av 1700-tallet må også skipsfarten ha bidradd til den store folkeauke på stedet. Som vi har sett var Porsgrunns handelsflåte, Borgestad inkludert, omtrent dobbelt så stor i 1708 som i 1695. (Se s. 58 ff.) Også en annen faktor må ha influert Porsgrunns befolkningsutvikling: Overflyttingen av handelen fra Skien til Porsgrunn, omtalt 8. 75 ff.

Den befolkningsmessige virkning av skipsfartskonjunkturene var sterkest i Brevik. Bevegelsen i Breviks folkemengde mellom 1690 og 1740 kan vanskelig forklares annerledes enn som i hovedsaken bevirket av den hjemlige skipsfarts utvidelse 1689-1709, og dens reduksjon etter krigsutbruddet 1709 og dens nesten totale avvikling etter Utrechtfreden 1713. Som vi har sett, viser mange kjelder at skipsfarten sto i en særstilling i Brevik. Vi kjenner jo ikke mannskapenes hjemsted, men opplysningene om skippernes hjemsted viser at Brevik var det viktigste skippersentrum i fjorden 1695. (Se sek. 2, note 78.) Under ekspansjonsåra i begynnelsen av 1700-tallet tapte Brevik sin posisjon som hovedsentrum for skippere. Skien hadde i 1708 dobbelt så mange aktive skippere på de Skiensfjordske fartøyer som Brevik-Stathelle: 8 : 4.*

I 1730-åras småskutefart hadde Brevik gjenvunnet sin topp-posisjon i skipperrepresentasjon. (Se s. 68.) Et bilde av skipsfartens dominerende betydning i Brevik gir også sokneprestens manntallstortegnelse over dem han mente kunde komme i betraktning ved kopskattlikningen 1700 (Fgd. B. 1700.) Av de 30 oppførte familier var det 26 hvis hovedpersoner enten var eller hadde vært knyttet til skipsfarten for sitt erverv.

Under de vanskelige år for sjøfarten etter 1709 må mange familier ha flyttet fra Brevik. I det nevnte manntall fra år 1700 omtales en som hadde vært styrmann «i nestforleden tider, da sjøfarten gikk noget for seg», men nå opplyses det at han «vil reise bort», og likeså heter det om en «gammel engelsk kjerring», enke etter Lars styrmann, at hun «sier og hun vil drage av». Etter 1709 har nok mange Breviksfolk befunnet seg i samme situasjon som disse. Også i Langesund var skipsfarten i 1690-åra en viktig befolkningsfakfor. Folkeauken mellom 1713 og 1725 har derimot sannsvnligvis årsaker som er spesifikke for dette ladestedet. Den må nemlig etter all sannsynlighet skyldes den tidligere omtalte krigsindustri ved verft og reperbane i Langesund. (Se s. 69.) Folkemengdens stigning mellom 1713 og 1725 kan nemlig neppe her som i Porsgrunn tilskrives trelasthandelen, idet trelasthandelen neppe har betydd relativt mer for Langesund enn for Breviks økonomi, og i Brevik gikk folkemengden tilbake i dette tidsrom, som vi har sett.

Innflytting

Skiensfjordens ladesteder var i begynnelsen av 1700-tallet typiske innflyttersamfunn. Flertallet av den voksne befolkning på ladestedene må på den tid ha vært innflyttere. Det kan vi slutte av de opplysninger kirkebøkene gir om tallet på døpte og begravde i Brevik. Nedenfor gjengis en liste over de døpte og begravde i Brevik 1706-1708 og 1725 -1734.

ÅrDøpteBegravde
17062415
17071815
17082414
17252132
17262110
17272421
17281818
17293121
17302739
17312418
17322017
17331717
17342519
Sum for 1725-1734233212

Breviks folkemengde kan ca 1725 anslås til høyst 600.6) Den gjennomsnittlige årlige fødselshyppighet i ti-året 1725-1734 blir da

s.90
23.3 x 1000 : 600 = 38,83 0/00

2,3,.3 . 1000 I,- - 58,8,@ 0 001 6oo - 58,8,@ 0 001

I samme tidsrom ble gjennomsnittlig 22,2 individer begravd pr. år. Dødelighet: 35,33 0/00
Det gjennomsnittlige årlige fødselsoverskudd i ti-året 1725-1734 utgjorde altså 3,5 0/00.

Det er ingen grunn til å anta at fødselsoverskuddet i gjennomsnitt har ligget høyere i tida før 172,5 i Brevik. De relativt lave fall på begravde 1706-1708 kan skyldes at flere Breviksfolk omkom til sjøs i disse år. Med et så lavt fødselsoverskudd som 3,5 0/00 vilde et samfunn på ca. 200 individer (Brevik 1661) ha en naturlig tilvekst på mindre enn ett individ pr. år. Men nå vet vi at Brevik i 1701 hadde i i 3 husholdninger, altså mellom 500 og 600 innbyggere, og i 1711 137 husholdninger. Tilveksten må altså overveiende være rekruttert ved innflytting. For Porsgrunn og Langesund fins ikke særskilte kirkebøker eller særskilte rubrikker i landsoknenes kirkebøker i dette tidsrom. Men det er ingen grunn til å anta at fødsels- og dødelighetspromillen her har avveket særlig fra Brevikstallene for 1725-1734.

Om selve innflyttingsprosessen er vi dårlig underrettet fordi kjeldene oftest ikke kan yte de relevante personalhistoriske data. Og i tilfelle hvor disse data kanskje kan finnes, saknes ofte det genealogiske forarbeid. Den borgerlige innflytting til Skiensfjorden er lettere analyserbar enn strandsitternes.

Skiens rådstuprotokollers borgerregistrering er en ganske god kjelde til borgerinnflyttingen.

Ifølge Skiens rådstuprotokoller var det 142 menn som tok i borgerskap i Skien fra i januar 1715 til 31 desember 1730.7) Rådstuprotokollene oppgir fødested eller lærested, som oftest det første, for 79 av disse. Av andre kjelder kan vi se at mange av de øvrige 63 var innflyttere - det vil i denne forbindelse si: stammende fra steder utenfor de Skiensfjordske bysamfunn - enten fra andre steder i Norge eller fra andre land. Formodentlig var også en del av de 63 født i et av Skiensfjordens bysamfunn.

De 79 fordelte seg slik:

1. Stammende fra Skiensfjordens bysamtunn, Skien, Porsgrunn, Brevik og Langesund 27
2. Norske innflyttere23
3. Innflyttere fra andre land (= innvandrere)29
79

Innflytterne utgjør altså ca 2/3 av denne gruppe. Innflyttere fra andre land utgjør ca. 1/3. Det er grunn til å tro at disse forholdstall er noenlunde representative for forholdene innen Skiensfjordens borgerskap i sin helhet, omkring 1730.

Om disse forholdstall gjelder for hvert enkelt av ladestedene, er vanskeligere å svare på. Den direkte innflytting fra andre land har neppe - etter navnene og andre opplysninger å dømme - spilt så stor rolle i Brevik og Langesund som i Skien.

Et egentlig utalandsk miljø finner vi bare i Porsgrunn hvor det engelske element innen handelsstanden var nokså framtredende. Disse engelskmenn var visstnok alle sammen kommisjonærer for engelske firmaer. De opptrer fra begynnelsen av 1690-åra i skattmannfallene. I ly av de kongelige innvandrerprivilegiene drev de handel som andre borgere uten å ta borgerskap de 20 første år de var i landet.8) Det engelske innslag i Porsgrunn var sterkest i begynnelsen av 1700-åra. (Smlg. s. 46.) Engelskmannen James Bowman var nest etter Leopoldus den myndigste herre i Porsgrunn under og like etter Den store nordiske krig.9) Bowman hadde giftet seg til rikdom og sosial posisjon. Hans kone, Else Brinck, var nemlig datter av den rike trelasthandler Søfren Andersen i Arendal. Bowmans kone kom fra 1716 i svogerskap med Leopoldus ved dennes andet giftermål. I 1722 eide Bowman 5½ sag ved Skien og i ved Herre. «Han negotierer sa sterkt udi Porsgrunn som 6 å 7 skiensborgere», skrev de Tonsberg i 1717. Like til sin død neglisjerte han myndighetene i Skien, avviste deres skattelikning etter forgodtbefinnende, og overhørte deres påbud om at han skulde løse borgerbrev. Bowman hadde det engelske diplomati i ryggen, mens Skiens magistrat ikke engang kunde henvise til et gyldig byprivilegium.

Av de øvrige engelskmenn i Porsgrunn (omkring 1720: Holby, Spilman, Yalden, Green og Aall10), var det bare få som slo seg til der for godt. Blant disse siste var Niels Aall (1707-1784), stamtaren til den norske slekt av dette navn. Han var født i England, men faren var dansk, og alt i 10-års alderen ble han ifølge slektstradisjonen sendt til Norge hvor han visstnok først ble opptatt i Bowmans hjem, men omkring 1722 trådte han i Leopoldus' tjeneste som fullmektig.

Den større del av trelasthandlerne på ladestedene var sannsynligvis født i Norge, men det var et dyptgående kulturskille innen denne gruppe alt etter som dens representanter var av norsk bonde-ætt eller var av innvandrerætt. I Porsgrunn var innvandrerne og de innvandrerættede sterkt representert blant trelasthandlerne i 1720-1730-åra, og de mest dominerende familier på ladestedet hørte til denne gruppe (Lepoldus, Bowman, Kierulf og Aall).

I Brevik var innvandreren Chrystie en av stedets største handelsmenn og i Langesund var det den innvandrerættede Boe Fiuren - hans far var dansk11) - som tok initiativet til skoleorganiseringen.

Enkelte bondeættede kunde også bli velstående handels-menn. Det var tilfelle med Gunder Solvesen Buer som i 1732 ble ansett som den nest rikeste mann i Porsgrunn.12) Han var sønn av en storbonde i Gjerpen.13)

Sterkest gjorde de bondeættede trelasthandlere seg gjeldende i Brevik. Lerstangfolkene, som gjennom flere generasjoner hørte til de største trelasthandlere på stedet, stammet fra gården Lerstang i Eidanger.14)

Anders Nielsen i Brevik som omkring århundreskiftet (1700) var en av de rikeste menn i Skiensfjorden, var muligens også av norsk bondeætt. Han omtales undertiden med tilnavnet «Borger», som er gårdsnavn både i Buskerud og Østfold.15) En av de største trelasteksportører i Brevik i tida etter Den store nordiske krig, Søren Berg, var likeledes bondesønn. Han stammet fra gården Berg på østsida av Eidangerfjorden.

Enkelte av disse folk ervervet seg ikke bare rikdom, men også en høy sosial posisjon. Jacob Nielsen [Lerstang] som var sønn av bondeinnflytteren Niels Rasmussen, ble - formodentlig på grunn av sin gavmildhet - en av de mest avholdte menn i Brevik i første halvdel av 1700-tallet. (Se s. 104.)

At overgangen fra bonde til borger ikke ble ansett som alminnelig av samtidige, viser en merknad i et borgermannfall for Skiensfjorden 1701. Det gis korte opplysninger om hver enkelt borger, og om Gunder Solvesen Buer heter det: [handler] «med smålast, en bondesønn.».16) Det opplyses ikke om avstamningen til noen av de andre borgere.

Overgangen fra bonde til borger forutsatte ikke noe radikalt brudd med tidligere livsstil. Det kunde hende at bonden startet med trelasthandel direkte til utlendinger på sin egen gård. Så vilde han bli forfulgt av borgerskapet i det nærmestliggende bysamfunn og få påbud fra magistraten i Skien om å flytte til byen eller ladestedene. Slik gikk det den senere Breviksborger Søren Berg. Etter skarpt krav fra Breviksborgerne fikk han ordre av Skiens magistrat om «uten minste tids forsømmelse å flytte «enten til Skien eller dets underliggende distrikt hvor han selv synes best og bekvemmeligst».17) Så meget mer enn som et blott og bart bostedsskifte har bondeinnflytteren av første generasjon neppe merket overgangen. kan kunde særlig i Porsgrunn i ganske vid utstrekning fortsette med sine bondesysler. Gunder Solvesen Buer drev et fullt gårdsbruk på Osebakken, hvor han bodde i 1709 ifølge et skifte. Han hadde 3 hester, 5 kuer, 3 kvier, 1 kalv, 8 sauer, 1 vær og 4 svin.18)

Det store flertall av strandsitterne må ha vært norske, enten født på ladestedene eller på andre steder i landet. På grunnlag av strandsitternavnene er det riktignok vanskelig direkte å skjelne mellom norskættede og danskættede, både fordi -sen etternavn var så utbredt på ladestedene og fordi døpe-navnsformene var så like i Norge og i Danmark. Men av sporadisk forekommende tilnavn som «Bornholm», «Jyde», «Husommer» og flere før vi nok slutte at det danske innvandrerelement på ladestedene har utgjort et klart mindretall av befolkningen. I motsatt tilfelle vilde nemlig de nevnte tilnavn neppe ha vært brukt fordi de da var blitt sterkt redusert i identifikasjonsverdi.

En del av strandsitterne har et stedsbetegnende etternavn eller tilnavn som vi må anta angir deres herkomst (Bjønnes, Tellebunde, Bornholm osv.). Disse tilnavn viser at en ganske stor prosent av de norske innflyttere innen ladestedenes strandsittergruppe stammet fra de nærmeste landdistrikter. Tilnavn som «Tellebunde» (Brevik 1711 og Porsgrunn 1725) og «Vestlending» (Brevik 1711) tyder på liten innflytting fra Telemarken og fra slike fjernere landsdeler som Vestlandet. Tilnavnene tyder også på at de utalandske innflyttere blant strandsitterne overveiende stammet fra Danmark og Sverige.

Fra omkring 1700 har vi en kjelde som opplyser om hvor 5 strandsitter-håndverkere i Brevik skrev seg fra.19) 4 av dem var fra det sørøstlige Norge, i fra Danmark. Ingen av dem var altså født i Brevik. Dette tilfeldige utvalg bestyrker den konklusjon vi på s. 90 trakk av det lave fødselsoverskudd. Også innen strandsittergruppen må innflytterprosenten ha vært meget høy, og da særlig innflyttingen fra de nærmestliggende landdistrikter.

Innflyttingen av arbeidere skapte lett et motsetningsforhold mellom de nyankomne og de innfødte eller eldre innflyttere, idet sjansene til å få gode leilighetsjobber minket jo flere det var om dem. Under den store innflytting i 1690-åra samlet de innfødte eller tidlige innflyttere blant arbeiderne i de Skiensfjordske bysamfunn seg til aksjon mot de mange løsgjengere som de mente burde avskaffes.

De klaget til amtmannen: «Når et støche arbeid f[or] oss kan bekommes så kommer disse løsgjengere og innfallen i vårt arbeid og far brødet av munnen på oss.» Supplikken var undertegnet av en mann fra Porsgrunn, en fra Brevik og en fra Skien. Amtmannen bestemte at løsgjengere som ikke kunde legitimere seg etter loven skulde pågripes av fogden og lensmennene i Gjerpen og Eidanger.20)

Et par år senere klaget en håndverker i Porsgrunn også over løsgjengere som hadde «innfalt udi et støkke smedarbeid». Og i 1738 besværet Skiens skredderlaug seg over innvandring av engelske og andre skreddersvenner til Porsgrunn, Brevik og Langesund.21)

Innflyttingen er en betydningsfull prosess i ladestedenes historie. Gjennom den fikk ladestedssamfunnene sin bymessig heterogene karakter. Mellom den gjennomsnittlige ladestedsinnbygger og hans ætt var de geografiske avstander blitt større enn det innenfor bondesamfunn vanlige. Men en større geografisk avstand vil ofte om den blir permanent - bevirke en større sosialpsykisk avstand. - Ute av øye, ute av sinn. lnnen ladestedssamfunnet blev vel en mann mest vurdert etter egen innsats, lite etter ættens prestasjoner, som vel oftest var ukjent for dette samfunn. Ved disse forhold må ætten ha tapt i betydning for den gjennomsnittlige ladestedsmann. - For øvrig er vårt materiale utilstrekkelig når det, gjelder å analysere innflyttingsvirkninger.

Utvandring

På tross av emigrasjonsforbud har det nok foregått atskillig utvandring fra Skiensfjorden under eneveldet.22) Naturlig nok melder kjeldene svært lite om dette. jeg mener å ha funnet et indirekte vitnesbyrd om utvandring i noen tilfeldige ord som refereres i en rettssak fra 1705. Et vitne forteller om en hissig trette mellom mann og kone og sier bl. a. at «Johannis [d. e. mannen] ble ved og skjente og sa dersom hun ikke lar ham bli skal han dra fra henne til andre land». Dette er ment som en trusel, og man truer aldri med fjerne fantasier. Utvandring til Holland omtales i begynnelsen av 1690-åra. Løytnant Arnold drog i 1692 til Holland og tok med seg «en del folk her av amtet». Året etter nevner et manntall to Breviksmenn som begge opplyses å ha forlatt landet for 2 og 4 år siden. Den ene av dem «seiler på fremmede steder».

Den nesten totale avvikling av den hjemlige skipsfart etter Utrechtfreden 1713 og senere krigsavslutningen i 1720 rev bort eksistensgrunnlaget for den sjøfarende befolkning i Skiensfjorden. Mange synes da å ha valgt å utvandre eller iallfall midlertidig å ta tjeneste utalands. I skifter fra etterkrigstida nevnes enkelte slike tilfelle. En Breviksmann døde i 1733 på en reise til Batavia. Han var imidlertid ikke utvandret for godt, for han hadde hus og hjem i Brevik, sier skifteprotokollen. Ved skiftet etter en mann fra Langesund, Langøya 1738 ble det opplyst at to sønner 24 og i 9 år gamle var utalands, den første i Ostindia, den siste i Vestindia. I disse tilfelle er det vanskelig å avgjøre om det dreier seg om midlertidige eller permanente utalandsopphold.

Om denne utnandrings omfang og motiver uttalte tolleren i Skiensfjorden i 1723 at «ingen eller ganske få av det unge sjømannskap på noen år har begitt seg ber fra stedet til fremmede steder, der deres brød at erverve, og om slikt skjedd er, skal det fornemmelig være formedelst de synes den ringe fart omstunder med våre egne skip haves ikke kunne ernære så mange sjøfolk som ved sjøkanten siden krigens endskap hos hverandre seg oppholder.»

Tolleren var helt ny i distriktet og måtte derfor, som han selv opplyste, bygge sin uttalelse på de opplysninger han hadde kunnet få av den lokale befolkning, der utvilsomt har vært ivrigere til å forklare utvandringsmotivene enn til å regne opp for en fremmed embetsmann de av deres kjenninger som hadde overtrådt utvandringsforbudet.

Fra Larvik kjenner en med sikkerhet til at over 40 matroser forlot byen for å gå i utalandsk tjeneste. Ellers var uviljen mot militærtjenesten et virksomt utvandringsmotiv.

Det var neppe utvandringen til andre europeiske land som mest appellerte til folks fantasi. Amerika var dengang Iykkens og frihetens land. Nettopp mot slutten av 1600-åra var det mye tale om utvandring til Amerika rundt omkring i Vest-Europa. Det skyldtes særlig kvekernes energiske propaganda for Pennsylvania som William Penn hadde fått overlatt av den engelske konge i 1681. Alle kolonieiere gjorde reklame for sine kolonier, men kvekernes propaganda var spesielt effektiv. Kvekerne henvendte seg ikke bare til England, men til hele Vest-Europa med sin koloniseringspropaganda. De vilde omvende til kvekerkristendom og oppmuntre til utvandring. Utvandringen til kvekerkoloniene var på det høyeste i de første 20 år etter 1681. Kvekernes utvandringspropaganda nådde også Skiensfjorden, men hvor mange som fulgte den, vet vi ikke. Christopher Meidel, en tidligere luthersk prest, antagelig født i Porsgrunn hvor faren bodde, kom i 1702 til Skiensfjorden som misjonær for kvekerismen. Han forkynte særlig sin «forgiftige lærdom» for «gemene folk». Biskop Munch uttalte at Meldels lære var «slemmere enn den papistiske som den der både vil kullkaste all øvrighet i republikken og all orden i Guds kirke». Biskopen visste å fortelle oppsiktsvekkende rykter om Meidels agitasjon ... ««ja er enn og hørt at en engelsk faktor i Porsgrunn ved Skien skulde ha kommisjon fra en rik kveker i England at forstrekke denne Meidahl (d. e. Meidel) til 2, 3 à 4000 rd. derfor at leie så mange gemene folk han kunde få at gå over til Americam for der at få oppryddet og dyrket et- stort land som bemeldte Pelt(!) skal av høylovlig ihukommelse kong Wilhelm i England ha bekommet. ...» Slike oppviglere som Meidel var eneveldet alvorlig redd for, og han ble landsforvist i 1703.

Kvekermisjonæren Meidel synes vesentlig å ha henvendt seg til byarbeiderklassen i Skiensfjorden. Imidlertid var også landbefolkningen i Telemarken blitt oppmerksom på de oversjøiske utvandringsmuligheter gjennom det danske vestindiskguineiske kompanis lovlige kolonisasjonspropaganda. Kompaniet trengte i 1730-åra særlig sårt nye kolonister. Det hadde ervervet den ubebodde øva St. Croix i 1733 og samme år fant det store slaveopprør sted på St. Jan som resulterte i en total utryddelse av slavene på øva.

Om virkningen av kompaniets propaganda på en jordhungrende befolkningsgruppe, «særdeles av husmannsstanden» skriver amtmannen i 1735:

.... « mange familier av detfe amt [Bratsberg] som manglet sådan leilighet [til jord] og derfor ei hatt subsistence, været av meg forlangende pass for af reise til København og videre der at søke med skibe at komme til Amerika og Vestindien hvor de venter etter de fra Deres kongelige majestets danske oktroyerede vestindiske og guineiske kompanis præcis og direktøren udi København under 19 febr. sist utstedte plakaters tilhold at nedsette seg, der at få deres livs føde og opphold, siden her i landet ei finnes mer jord at bygge og bo på enn allerede anlagt samt akerdyrkelsen ei heller av anseende kan være at forbedre, i det håp bedre for seg og sine der at vinne brødet.»

Note
På grunnlag av mine skipsregistre.

Utdrag (s. 79-98) fra:
Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen