Reimsgate

av Harald Bache Bystrøm

Reimsgate ligger på Vestsiden. Den går fra Drangedalsveien ned mot kontorbygningen til det tidligere Porsgrunds mek. Værksted, passerer denne og går forbi Brønlundsgate og Dokkveien og ender som blindgate.

Gaten er oppkalt etter verkseier Chr. J. Reim, bedriftsherren som i mellemkrigsårene reiste en av Porsgrunns viktigste hjørnestensbedrifter. Men dette kapittel handler om en annen storbedrift. Og det av et helt annet slag enn hva Chr. J. Reim ellers er kjent for.

«Torsdag den 14. april 1898 forlot jeg Stockton ved 10-tiden for at sykle tvers over kontinentet til New York. Med kurs for Sacramanto. Veien var god og vinden for det meste på siden, tilslut sogar agterlig. Dagsreise ca. 50 mil. Bremsen er i god stand så lenge det varer.»

Slik begynner Chr. J. Reim dagboken fra sin eventyrlige sykkeltur tvers over det nord-amerikanske kontinent våren 1898. En strekning på 6436 kilometer. Gjennemført på to og en halv måned.

USA våren 1898! Det var et USA totalt anderledes enn Statene slik man kjenner dem i dag. USA var i 1898 fremdeles et nytt, ukjent og fremmed kontinent for de fleste europeere. Det var det forlokkende nybyggerland. Hvor enorme områder med dyrkbar mark etter hvert ble erobret av jordbrukshungrige immigranter. Mens de store gullfunn i California trakk eventyrlystne lykkejegere til seg fra hele den gamle verden.

USA 1898 - sårene etter de blodige borgerkrigsår 1861-1865 Splittet fremdeles den mektige nasjon. Gjenreisningen etter krigens veldige herjinger var langt fra avsluttet, og landet var igjen i krig. Denne gang mot Spania i Karibien. Veinettet statene i mellem var bare delvis utbygd. Industrien var ennu i sin vorden. Oljefunn i Texas hadde begynt å legge de første grunnlag for de enorme private finansimperier.

USA 1898 - det var ennå fem år før den første Fordbilen rullet ut fra fabrikken i Detroit. Og tre år før Theodore Roosevelt ble innsatt som president. Ennå rullet innvandrernes prærievogner mot vest, mens firspanns diligencer sto for personbefordring og postforsendelser.

Men jernbaneforbindelsen mellem San Fransisco og New York var opprettet. Og det var hovedsakelig jernbanen Chr. Reim benyttet på sin pionérferd. Det vil si, han tok slett ikke toget. Derimot tok han jernbanetracéen fatt, i mangel av brukbare veier. Og sykkelturen som 25-åringen fra Porsgrunn la ut på denne vårdagen i 1898 skulle bli en enmannsferd som setter vår egen tids «manndomsprøve» - sykkelrittet Trondheim-Oslo fullstendig i skyggen. Det ble en idrettsprestasjon av de helt store. En manifestasjon av eventyrlyst, innbitt viljestyrke og seig utholdenhet. En bragd som er i ferd med å gå i glemmeboken hos folk flest. Men takket være Chr. J. Reims dagbok, oppbevart som et kostelig klenodium hos familien, er det i dag fremdeles mulig å følge den dristige syklist på hans eventyrlige ferd, snart hundre år etter.

Allerede et par dager etter starten hadde Reim nådd opp i 6000 fot over havet. Her gikk jernbanen i lange strekninger gjennem overbygde snetunneler. I dagboken skriver han: «Det er kjedeligt ikke at kunne se sig om uden ved at gå bort til væggen og titte gjennem sprækkerne. Man må overalt her ride på sporet mellem skinnerne og være nokså agtpågivende og høre efter når togene kommer og da hurtig placere sig selv og bicyclen ved væggen til dette er forbi. Huh, for en larm de gjør når de bruser forbi en medens man sidder der med nesen 12 tommer fra de fremspringende kanter på lokomotiv og vogne.»

Samme dagen møter han de første slanger. For ordens skyld holdes revolveren klar, uten at han får bruk for den. Uforvarende kjørte han over en slange, tilsynelatende uten at den fikk mén av det. «Men maveknib synes jeg dog den måtte få derav!» noterer syklisten i sin dagbok.

Dagboken mandag 25.4.: « ... Hotellet i Palisade. Ikke lakner i sengen. Ikke vaskevand, ikke håndklæde.» Så var til gjengjeld heller ikke regningen så stor. «Kun 90 cent, iberegnet cigar. For den pris kunne man ikke vente så meget mer her i Nevada. Kom i eftermiddag forbi en hel karavan af indianere, fire vogner fulde og flere ryttere.»

27.4.: «I Tocoma gjorde jeg bekjentskab med de 2 største pøbler jeg endnu har truffet, cowboys med sine heste bundne udenfor hotellet.» Det ble en ubehagelig lunch. Cowboyene truet med å skjære i stykker sykkeldekkene og skyte av eikene. Trusselen om å overfalle ham straks han forlot byen hang fremdeles i luften da Reim etter lunsjen fortsatte turen.

Bare en sjelden gang lot det seg gjøre å sykle på landeveiene. For det meste var disse helt ufremkommelige på grunn av søle og digre huller. Da var det å ta sykkelen over skulderen og stampe seg frem. Gjennem vasstrukne myrstrekninger. Over piggtrådgjerder, med søle til knes.

Det ble en uhyre strabasiøs tur. Gjennem Nevadas fjellverden, ørkenstrekninger i Utah, over Nebraskas prærieland og Illinois' fruktbare sletteland. Dag etter dag alene under brennende sol og uutholdelig hete. Andre dager i piskende regn og humørslitende motvind. Apropos motvind, det var visst det eneste som kunne få Chr. J. Reim ut av humør. Den 24. mai skriver han: «Der blåste en stiv sydost som holdt sig hele dagen. jeg havde den rett i fjæset og den gjorde at jeg mang en gang bandede i mitt stille sind. Senere havde jeg lange sandige strækninger at skyve maskinen igjennem. Veien skulde jeg dog ikke klage så meget på hvis jeg ikke havde den djevelske vind at kjæmpe med. Noget så irriterende som modvind kan man neppe tenke sig. Man har samme følelse som om man sloges med en der er langt stærkere enn en selv. Vedkommende sætter en knæet for brystet og tyner en ordentlig. Man er aldeles magtesløs og kunde fly i flint af sinne. Det nytter ikke en gang at sparke!»

Over alt hvor han kommer, er Chr. J. Reim den unge syklisten velkommen. Og alle er like nysgjerrige på fremmedkaren med den underlige kjøredoning. Velkommen er derimot ikke spanskættede gjester på hotellene. Som ved inngangsdørene hadde plakater med følgende utvetydige tekst: «Everybody welcome, except spaniards!» Spanskekrigen kastet sine skygger også over nordstatene.

Torsdag 16. juni ankommer Reim Chicago. Men han gir seg ikke lang tid her. Bortsett fra en opera-aften blir det bare med et besøk i de verdenskjente slakteriene. Hvor 7000 griser og 2500 okser hver dag møter sitt endeligt. Reim skriver: «Et grusomt syn, men interessant og når et dyr først skal slagtes kan det vel næppe gjøres på en mer human måde. Hver slagter tok 4-5 griser i minuttet. Oksene ble drevet gjennem trange båser i hvilke det var rom til to ad gangen. Båsen ble stengt med en falddør og mænd med slægger stragte dem til jorden med et velrettet slag i panden.»

Etter besøket på slakteriet må det ha føltes befriende å komme i frisk luft ved Niagarafossen!

Veiene er bedre her østpå. Enkelte strekninger er sogar «makadamisert». Og et nytt trekk i trafikkbildet er det store antall syklister som nå dukker opp. Så alminnelig er sykkelsporten blitt på disse kanter, at det er anlagt egne «bicyclepath». Men av topp standard er disse sykkelstier åpenbart ikke. Reim skriver 29. juni, to dager før ankomst til New York: «Den eneste aber ved disse er at de som regel kun er en fod brede fra græskant til græskant så 2 bicyclister kan ikke passere uden at kjøre ud i græsset og undertiden er dein ene nødt til å stige af.»

Fredag 1. juli er målet nådd. Dagboken forteller: «Jeg er i New York og dog når jeg tænker over det bliver jeg næsten trist. Det blir at tage afskæd med det frie liv på landeveien. Det er merkværdigt hvor tiltrekkende sligt liv er. Jeg forstår så godt hvilke følelser landstrykeren har. jeg traf en i aftes da jeg var inne på en simpel restaurant og fik et glas øl. Han tok mig for en tramp også. Jeg ser fæl ut.»

Fra New York bar det hjem til Norge. Til hjembyen Porsgrunn. Da var det gått to år siden den unge Christian hadde dradd av sted til Australia. Ombord på sin onkel Jørgen C. Knudsens «Skomvær». Derfra hadde turen gått til Kina. Videre til Japan og Canada. Inntil han slo seg ned i San Fransisco. Hvor han arbeidet som ingeniør i 8-9 måneder ved et mekanisk verksted.

Den 13. mai 1899 sto Chr. J. Reim foran sitt livs største utfordring. Da kjøpte han det konkursrammede Porsgrunds mek. Værksted. 26 år gammel var han nå blitt. Ennå ung av år. Og med samme overskudd og tro på seg selv som den dagen han startet på sitt livs lengste sykkeltur. Og med den samme jernvilje som hadde trosset motvinden over Colorado-prærien, tok han opp kampen for å skape sitt livsverk, et levedyktig verksted.

Igjen lyktes Chr. J. Reim. I løpet av få år vokste Porsgrunds mek. Værksted til å bli byens største arbeidsplass og dens viktigste hjørnestensbedrift.

Men det er en historie som hører en helt annen tid til.