Gunnar Knudsens gate

av Harald Bache Bystrøm

Gunnar Knudsens gate strekker seg fra Slottsbrogate i Hovenga til Ligatens østre del. Tomtearealene tjente tidligere som eng- og beitemark for Lundegården i Ligaten, eller «Lønne-gården», som den heter på det lokale tungemål. Under okkupasjonen ble tomtene utbygd med mannskapsbrakker for den tyske militærforlegningen «Lager Franken». Etter krigen ble området sanert. Også den gamle garverigården til Anders Tangvald ble revet. I 1950-årene sikret kommunen seg tomtearealet, foretok gate- og veiregulering hvoretter Boligbyggelaget oppførte de nåværende boligblokker. Dermed fikk Gunnar Knudsen i likhet med sin bror, Jørgen C. Knudsen, en gate oppkalt etter seg i Porsgrunn.

Så langt fra hinannen som disse to brødre-gatene ligger, er det nesten for symbolsk å regne. Med Jørgen C. Knudsens gate på den gamle familieeiendommen Øvre Frednes. Og Gunnar Knudsens gate som munner ut på Osebakken, gjennem mangfoldige år en del av Borgestad Gårds grunn. Symbolikken ligger i det helt spesielle forhold som hersket mellem Jørgen og Gunnar. For sjelden har vel to brødre stått hverandre nærmere rent menneskelig. Samtidig som de av personlig legning og i politisk oppfatning sto hverandre så fjernt som overhodet mulig. Jørgen på den ytterste konservative høyrefløy. På Stortinget gjennem hele 18 år. Det siste år som Odelstingspresident. Mens Gunnar ble landbruksminister og finansminister. Og landets statsminister i nærmere 10 år. Hele tiden som partiet Venstres fremste fakkelbærer.

I 1872 overtok brødrene skipsverft og rederi på Frednes, da faren trakk seg ut av forretningen. I sytten år drev de firmaet videre som kompanjonger. Da de i 1889 skilte lag var det på en måte som var karakteristisk for dette brødreparet:

- Du deler, sa Jørgen. - Og jeg velger! I

Og slik ble det. Til begges tilfredshet. Dermed falt nykontraheringen «Skomvær» på Jørgens part. Sagnomsuste «Skomvær», barken som var landets første seilskip bygget i stål. Og som med sine 1775 brutto registertonn var det største seilskip som noen gang ble bygget i Norge. Mens Gunnar, skipskonstruktør av utdannelsen og i sin tid betegnet som landets beste linjetegner, fortsatte med sine dampskib.

I 1880 giftet Gunnar Knudsen seg med Anna Sofie Cappelen, enearvingen til Borgestad Gård. Da svigerfaren, juristen og administratoren av Norges Banks avdeling i Skien, Erik Johan Cappelen døde året etter, kjøpte Gunnar Knudsen den 1000 mål store eiendommen. På båsene sto 40 Ayrshire melkekyr, i stallen 8 hester og i den tradisjonsrike herregårdsboligen var det 35 vedovner som ble fyrt opp ved de store gjestebud.

Da Gunnar Knudsen begynte å gå på frierføtter til Borgestad, ble dette slett ikke sett på med blide øyne av den innflytelsesrike og meget fornemme Cappelenfamilien. I deres øyne var Gunnar en oppkomlings sønn. De visste svært så god beskjed at faren hadde vært på sildefiske i sin ungdom. Og at han hadde seilt seg gradene opp fra dekksgutt til selveiende skipper og senere reder og skipsbygger. Men det var slett ikke godt nok for folk innen de høyfornemme kondisjonerte kretser. Det å ikke være barnefødt i en anerik patrisierfamilie var i seg selv diskvalifiserende og et alvorlig drawback. Et ekteskap mellem deres datter og en sildefiskers sønn ble ansett å være en håpløs mesallianse. Til slutt oppnådde Anna Sofie allikevel å få foreldrenes velsignelse til å inngå ekteskap med sin Gunnar. Den tidligere sildefiskers etterlatte formue til sine tre barn på ca. 100 millioner kroner (i vår tids kroneverdi), var formodentlig et Tindrende plaster på såret verdighet.

I porsgrunnsdistriktet har navnet Gunnar Knudsen hatt en nesten magisk klang. Og slett ikke uten grunn. Om hans uhyre omfattende innsats innen næringsliv, skipsfart og politikk er skrevet bindsterke verker. Som her skal forbigås. La det bli med å nevne at han via ordførerkrakken i Gjerpen senere inntok statsministertaburetten i nesten 10 år, etter å ha vært både landbruksminister og finansminister. Av natur og innstilling var han republikaner. Men etter at folket i 1905 først hadde valgt en konge, ble Gunnar Knudsen den mest lojale av majestetens undersåtter. Selv om han som Venstres fører og statsminister mer enn en gang opplevde opprivende og sprengladede konfrontasjoner med kong Haakon. Det var spørsmålene om kongens vetorett og ordensvesenets opphevelse som var det farlige sprengstoff.

Gunnar Knudsens kompromissløse avvisning av en hver personlig mottagelse av ordener har ført til mange anekdotiske beretninger, hvorav flere er av høyst tvilsom historisk gehalt. I sine «Optegnelser» i to bind fra årene 1921-22, finner man den tidligere statsministers egne håndskrevne betraktninger omkring hans holdninger og opplevelser i forbindelse med det kongelige ordensvesen. Med familien Knudsens samtykke gjengis:

«Jeg har allerede på et tidlig stadium av min deltagelse i det offentlige liv uttalt mig mot ordensvæsenet. Jeg har heller aldri tat imot en orden.

Første gang jeg blev buden en orden var i Stockholm, da jeg første gang blev statsråd og medlem av statsrådavdelingen der. Kong Oscar var ikke fornøiet, da jeg avslog. På alle middager i Stockholm glitrer det på alle gjesters bryst med ordensstas. Tjenerskapet og jeg var i almindelighet alene om å vise frem et «bart bryst». Det var i 1902. Så i 1908 da jeg blev Statsminister første gang bad kongen mig å overta stillingen som ordenskansler, hvilket efter gammel praksis tillå statsministeren. Det var også praksis at kansleren bar storkors. jeg måtte da gjøre kongen opmerksom på at jeg fra gammel tid var en principiel motstander af ordensvæsenet, og således ikke kunde ta imot noen orden. Kongen svarte imidlertid at han fritok mig for å bære nogen og henstillet da at jeg allikevel overtok kanslerstillingen. Jeg gjorde da det, og beholdt den i de 2 år jeg var første gang statsminister. Det var en ganske ubehagelig stilling. De fleste mennesker er nemlig svært glad i en orden - og får de en - voxer apetiten og man vil ha flere og større. Det hendte ikke sjelden at folk kom og anbefalte sig selv til dekoration. Yderst sjelden blev en tiltenkt dekoration avslått.

Da jeg kom igjen i 1913 fik jeg atter stillingen som kansler. Der forelå grunnlovsforslag om ophevelse av ordensvesenet, som alminnelig i hver periode. Da Venstre hadde grunnlovsflertall sammen med sosialistene var kongen bange for at ordensvesenet skulde bli avskaffet. Under frygten herfor fik jeg brev fra kongen, som i grunnen er så karakteristisk - men forresten godt sammensat - at jeg vil skrive det her. Det lyder således og er skrevet på Bygdø Kongsgård den 6. juli 1913:

«Konfidensielt.

Kære Statsminister Knudsen

Siden jeg ved det norske folks valg høsten 1905 ble kaaret til Norges Konge, har jeg efter bedste evne søgt at udfylde min stilling jeg har naturligvis ikke magtet at gjøre alt saaledes som jeg gjerne vilde, men jeg er meg bevidst stedse at have vist en redelig og bestemt vilje til at gjøre min gjerning saaledes som grundloven og forfatningen har anvist den, og jeg føler mig derfor saa altid at have været fulldt loyal som konstitutionel konge og aldrig i noget politisk spørgsmaal at have fastholdt personlige opfatninger i strid med mine ansvarlige raadgiveres.

Der foreligger imidlertid nu for Stortinget en del forslag til grundlovsforandringer, som, hvis de bifaldes, efter min mening vil gjøre min personlige stilling som Norges konge meget vanskelig. jeg sigter herved til de foreslaaende Endringer i grundlovens §23 (St. Olavsordenens ophævelse) § 7 (Arvefølgen) §§14 og 80 (kongens aabning og avslutning av Stortingets forhandlinger).

At ophævelsen av St. Olavsordenen vil skade Norges interesser i utlandet anser jeg for ganske utvilsomt. Men hertil kommer, at saaledes som jeg anskuer disse forslag i sin sammenheng, kan de ikke undlate - ikke mindst ved sin mangel paa politisk realitet sterkt at svekke min personlige stilling og i udlandet give anledning til fortolkninger og mistydningen som ikke kan være til nogen fordel for Norges land eller Norges Konge.

Det maa efter min mening først og fremst være i det norske folks egen interesse at dets valgte konge ikke personlig og konstituelt bliver betraktet som en mindremand mellem Europas statschefer. Jeg er selvfølgelig fuldt klar over at de saakaldte kongelige prærogativer (fortrinn) ikke længer har nogen politisk betydning i konstitutionell og parlamentarisk henseende. Men dette utelukker ikke at alle civilicerede statssamfunn har anseet det nødvendigt udadtil og i det internationale samvær at opretholde visse personlige funktioner for statens overhode i erkjendelsen av, at en altfor sterk beskjæring av disse funktioner tilslut rammer visse sider av selve statens suverenitet særlig i forholdet til utlandet.

Jeg overvurderer ikke paa nogen maade min egen personlige stilling. For Norge og Norges fremtid er min person visselig ikke uunnværlig. Men skal jeg kunne være landet til nogen som helst nytte og utfylde mine representative pligter paa en for landet og mig selv tilfredsstillende maade, maa jeg ikke have den bestemte følelse at jeg ved de norske statsmagtprs optræden nedsettes og forringes i udlandets øine.

Havde jeg i 1905 forstaaet at det var meningen, efter nogle aars forløb og uden nogen foranledning fra min side at slaa ind på en politik som disse grundlovsforslag kan give udenverdenen udseende av at tilsigte, havde jeg neppe fundet at kunne modtage Norges krone. Og skulde gjennemførelsen av disse grundlovsforslag faa de virkninger udadtil, som jeg befrygter, vil jeg finde det at være min pligt at tage under den alvorligste overveielse, om jeg i fremtiden kan være Norges land og folk til nogensomhelst nytte. Av hensyn til det norske folk, som har vist mig saa meget tillid og hengivenhed og til mit ansvar ligeovenfor fremtiden har jeg troet det rigtigst allerede nu at udtale dette, for at jeg ikke senere skal kunne bebreides ikke at have sagt fra i tide.

Jeg har derfor fundet det at være min pligt paa denne maade at gjøre regjeringens chef og Stortingets presidenter opmerksom paa hvorledes jeg ud fra mine forudsætninger opfatter stillingen.

Jeg forbliver deres

hengivne Haakon R.»

På baksiden av dette brev har jeg skrevet følgende;
«Jeg har efter dette brev talt med presidentene Løvland og Årstad, som begge mente, at brevet ikke måtte bli bekjent, end ikke, som min tanke var, for regjeringens øvrige medlemmer. Igår den 11. talte jeg med kongen... Han mente da, at dersom spørsmålene om arvefølgen og Stortingets åpning og opløsning kunde bortfalle og desuten grundlovsbestemmelsen om ordensvæsenets ophævelse kunde fortolkes således at de som nu hadde ordener kunde få lov at bære dem, sålænge de levet - alt dette hadde jeg tidligere sagt kongen - så vilde han ikke tænke på abdikasjon.»

Som man ser av disse «Optegnelser» hersket det et høydramatisk spennings- og motsetningsforhold mellem konge og statsminister på dette tidspunkt.

Kort tid etter kongens brev til statsministeren var kong Haakon på besøk hos Gunnar Knudsen på Borgestad, uten at uoverenstemmelsene derved ble bilagt. For allerede den 23. august beskriver Knudsen i et brev til sin kone om en ny dramatisk episode. I brevet heter det:

«Efter statsraad idag bad kongen mig komme med ham op i hans leilighet. Det er jo ikke saa usedvanlig. Men Du kan tro, jeg blev ikke lite forbauset, da han trækker frem stortingsreferatet av ordensdebatten og begynte at beklage sig over mine uttalelser i Stortinget. Han mente at han til mig hadde uttalt sin mening om ordensvæsenets betydning i det internationale samkvem, at jeg ikke burde ha uttalt mig på den måte som jeg hadde. Han trodde at regjeringen og dens chef måtte være kongens talerør, for han hadde jo ikke anledning til at optræde. Jeg svarte ham strax og nokså skarpt at hans uttalelser hadde tat formen av en reprimande, og nogen sådan fandt jeg mig ikke beføiet til at motta. Dernest gjorde jeg ham opmærksom på at regjeringen og dens chef er talerør for folket og ikke for kongen. Kongen vil nærmest måtte være et talerør for regjeringen og ikke omvendt. Vi har ikke enevoldsstyre i Norge. Så begynte han at beklage sig over at han hadde tat imot kongekronen, og at han ikke hadde sat betingelser. Det hadde været hans mening, men de norske herrer hadde fåt ham fra det. jeg må si, jeg blev nokså forbauset over denne «audiens» umiddelbart efter besøket hos os.»

Til tross for de sterke meningsbrytninger og opprivende kontroverser hersket det allikevel alltid et ytterst korrekt forhold mellem konge og statsminister. Respekten og aktelsen var gjensidig. I sine «Optegnelser» gir Gunnar Knudsen ved flere anledninger en meget vennligsinnet, sympatisk og ærbødig karakteristikk av kong Haakon.

Gunnar Knudsens republikanske holdning var av gammel dato. I «Optegnelser» gir han mange eksempler på det. Som i beretningen om kappseilasen utenfor København i året 1888, hvor den 40årige Gunnar Knudsen deltok med sin kutter «Terje Viken», som han selv hadde tegnet. Hovedtroféet ved denne årlige seilas var Prins Waldemars Ærespris. Gunnar Knudsen var en dristig og usedvanlig dyktig seiler. Og han vant en helt overlegen seier. Ved premieutdelingen samme kveld ble han av de danske arrangører gjort oppmerksom på at det var skikk og bruk, at den som vant Prins Waldemars Ærespris gikk på høflighetsvisitt til prinsen for å takke for premien. Men republikaneren Gunnar Knudsen brød seg ikke om skikk og bruk når det gjaldt kongelige høyheter. Han svarte kontant, at premien hadde han vunnet i ærlig veddekamp. Og hadde ingen å takke for seieren! Denne majestetsfornærmelse ble registrert. Og året etter, som i alle senere år, var det kun danske kuttere som fikk tillatelse til å delta i konkurransen om Prins Waldemars Ærespris!

I «Optegnelser» innrømmer Gunnar Knudsen senere at han allikevel ikke hadde handlet riktig ved denne anledning. Ja, han skriver rett ut han «begikk en tåpelighet... jeg erkjenner nu at det var en taktløshet. Jeg burde ha fulgt anmodningen og avlagt prinsen visit.»

Enda et avsnitt om ordener i «Optegnelser» fortjener å bli gjengitt:

«... I de 9,5 år jeg har været statsminister har jeg, især i begynnelsen, forinden det ble tilstrekkelig bekjendt, at jeg ikke mottok ordener, tilbudt flere av disse, alt Storkors. Jeg hadde virkelig kunne ha samlet en vakker samling av bånd og stjerner. Men jeg har jo fra et meget tidlig stadium av mit politiske liv reagert mot den slags pynt, som ikke værdig for en mann. At kvinner pynter sig ligger jo til kjønnet, og mannen liker jo, at hun pynter sig og i det hele representerer det også utvortes skjønne. Efter skjønhet hungrer tiden, som det heter. Men mannfolkene pleier ikke å vinne ved pynt.

Siste avslag gik jo for sig i stilhet og kom ikke for offentligheten. Men da kong Edward var i Kristiania hadde «Fremskridt» i Skienfått snus i at jeg hadde avslått Victoriaordenens storkors og fra denne avis gikk det over i Morgenbladet og dermed over hele verden, og det var endog endnu medens kongen opholdt sig i Kristiania. Det var jo meget ubehagelig for mig. Det kunde jo se ut som om jeg hadde arrangert offentliggjørelsen siden Fremskridt hørte hjemme i mit hjemdistrikt. Kong Edward likte det ikke. Han sa ingenting til mig og var i det hele meget høflig mot mig, mein likeoverfor Nansen hadde han git sin uvilje luft, efter hvad Nansen fortalte mig, da kongen var reist. Jeg synes forresten at denne uvilje viste at kong Edward var i virkeligheden en mindre mand, enn samtiden anså ham for. Han visste jo nemlig meget godt at jeg havde avslått mit eget lands orden, og da burde han jo skjønne, at det var umulig for mig at modta noget annet lands orden. En som var fornøid var den franske minister. Jeg havde flere år før, som president i Stortinget avslått å motta Storkors av Æreslegionen jeg husker ikke nu anledningen - og da blev, det av ham åpenbart betraktet som en satisfaction at jeg havde avslått den engelske."

En utmerkelse hadde Gunnar Knudsen i hvert fall kunnet motta med god samvittighet. Orden for Prinsippfasthet!

* * *

I 1992 feiret Skiensfjordens kommunale kraftselskap 80-års jubileum. Et jubileum som i ett og alt skyldes Gunnar Knudsens utrettelige innsats for å få selskapet etablert. Med sitt skarpsyn var han tidlig blitt klar over fossekraftens enorme utviklingsmuligheter. Og han ønsket sterkt å få stiftet et lokalt kraftselskap. Det ble mange og lange forhandlinger. Men omsider ble lokalpolitikerne overbevist av hans argumentasjon. Gjerpen sa ja til prosjektet. Solum sa ja. Porsgrunn sa ja. Skien sa også ja, til å begynne med. Siden meldte tvil og skepsis seg der i byen. Tvilerne ble fler og fler. De mente hele foretagendet var dømt til økonomisk fiasko. Til avstemningen i Skiens bystyre ble den tvilrådige ordfører av skeptikerne i all hast hentet hjem fra et møte i Stortinget. Stemmeresultatet ble 26 for og 26 mot. Takket være den hjemtransporterte ordførers dobbeltstemme ble svaret nei! Det utvilsomt kostbareste nei i Skiens historie! Gunnar Knudsen skrev senere i sine private «Optegnelser»: « ... Skien gjorde så mange vanskeligheter at vi andre måtte greie affæren uten dem.»

Gunnar Knudsens vyer slo til. SKK ble en interkommunal kjempesuksess. Som skaffet de tre eierkommuner landets billigste strøm. Mens nei-motstanderne i Skien måtte fortsette å tenne sine lyspærer med kostbar hjemmeprodusert strøm fra beskjedne Laugstol Brug i byens sentrum.

* * *

Gunnar Knudsens interessefelt var usedvanlig omfattende. Hans dynamiske arbeidskraft utstoppelig. Politiker. fabrikkeier. skipsreder og kirkebygger! Borgestad kirke var hans personlige gave til menigheten, innviet 24. mai 1907. Som et vakkert og verdig minne om datteren Gudrun. Som døde av tuberkulose i 1902, bare 18 år gammel.

Driften av Borgestad Gård var blant Knudsens kjæreste sysler. Og her, som over alt hvor han hadde en finger med, i spillet, var bare det beste godt nok. Under hans ledelse ble gården herredets ledende mønsterbruk. Her dyrket han også amtets største frukthage, med ikke mindre enn 1500 trær. Som alle bar hvert sitt nummer i kartoteket og fikk sin individuelle pleie. Knapt en gravensten falt til jorden uten en nekrolog i den skinninnbundne epletrejournal.

I 1922 plantet Gunnar Knudsen sin vakre Borgestadallé. Alléen som eksosvennlige politikere nå 71 år senere ikke har skrupler med å gasse ihjel etter deres fatale bomskudd på en nærliggende bro.

Folk lo av gårdeieren da han plantet alleen. Hærverk ville ødelegge kastanjetrærne før de rakk å sette skudd, mente bedreviterne. Men Gunnar Knudsen lot folk le. Og satte i stedet opp plakater mellem trærne. Plakater som også ble lest høyt fra skolens kateter:

«Kjære barn! Dere maa ikke røre træerne! Naar dere blir store, saa blir ogsaa træerne store, og da blir det netop hyggelig for dere alle sammen, at trærne er store og skyggefulle. Da blir det koselig aa spasere paa den fine veien. Men da maa træerne faa lov aa staa i fred, saa de kan vokse sig store. Gunnar Knudsen. Borgestad, mai 1922».

Alléen er forlengst fredet, gudskjelov. Som den friske, grønne lunge den er i et sykt politikermiljø. Kanskje burde man i tide ha trykt opp nye plakater? Til opplesning fra ordførerstolen i Skien? Og til oppslag i de miljødepartementale kontorer? Med oppfordring om å hindre vandalenes inntogsmarsj gjennem distriktets vakreste allébeplantning?

Ennskjønt, det hadde vel ikke nyttet. Politikere og statsråder lytter ikke. De fatter beslutninger!

Utdrag (s. 188-201) fra:
Harald Bache Bystrøm: Gatelangs i Porsgrunn. - Porsgrunn 1993
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen