Bieners vei

av Harald Bache Bystrøm

Bieners vei ble anlagt som ledd i den store boligutbyggingen som fant sted i Jønholdtområdet i 1950-årene. Opprinnelig var dette en blindvei, men etter de store reguleringsanleggene med tunnel og trafikkmaskin som ble gjennemført i nabolaget i 1989/90 er Bieners vei nå knyttet sammen med Grønliveien med en rundkjøring.

Hvem var han så, denne Biener som har gitt veien sitt navn? ja, man kan trygt spørre om han, for i Porsgrunn er til dags dato ennå ingen kvinne funnet verdig til å få selv det minste smug oppkalt etter seg, (bortsett fra Larse-Maren på Moldhaugen, men det navnet er jo ikke offisielt!)^*

De historiske aktstykker gir bare ytterst sparsomme opplysninger om veinavnets opphavsmann. Det man med sikkerhet vet er at Friedrich Biener ble født i Fredericia i Danmark i 1702, og at han i sin ungdom tjente som lakei for prinsesse Charlotte Amalie ved det kongelige hoff i København. Meget sannsynlig er det at denne tjeneste har medvirket til at Biener oppnådde å få kongelig bestalling som Toldcontroleur i Porsgrunn, hvor han er å finne i denne stilling i 1735.

Overordnede stillinger i toldvesenet var på denne tid meget ettertraktet. Tolderne ble nærmest betraktet som et lønnsaristokrati innen embetsverket. Kaare Svalastog understreker i sin bok «Byer i emning» om Porsgrunn på 1600-tallet at «... toldetaten ble stedets første kongelige embetsmenn, for det meste fremtredende menn med pengehusholdningsvaner». Og det er intet som tyder på at disse forhold ikke også holdt seg langt inn i det neste århundre.

I 1653 var toldboden i Skien nedlagt og overflyttet til Porsgrunn. Porsgrunn ble dermed administrasjonssenteret for all tolddeklarasjon i fjorden, også for ladestedene Langesund og Brevik. Skiens status som by var derved vesentlig forringet, idet den ble den eneste by i Norge uten eget toldkammer.

Ved omorganiseringen av toldvesenet i Grenland begynte en ny vekst og oppblomstring for Porsgrunn. Trelasteksporten ble den største i Norge. Import av korn, mel, malt og gryn fikk stadig økende omfang gjennem de oppblomstrende handelshus på ladestedet, og toldinntektene fikk en meget betydelig vekst. Dette var grunnen til at den fratredende tolder, Ulrich Anthon de Rohde kunne forlange - og fikk - en årlig pensjon fra sin etterfølger Friedrich Biener på hele 50 rdl. Et betydelig beløp, når man ser at toldinspektørens årslønn var 150 rdl. Det hører med til historien at de Rohde døde i 1745 og således fikk nyde godt av sin private pensjonsordning gjennem ti år.

Mangt og meget tyder på at Biener har vært en formuende mann. I 1739 kjøpte han således den betydelige eiendom Jønholdt Gård for 511 rdl. ved auksjon etter tolder Hans Pedersen Kofoed. På Jønholdt flyttet han inn og ble boende her til sin død i 1776. I 1753 hadde han da allerede kjøpt den nåværende Storgaten 59, i dag Porsgrunn Bymuseum, fra 1801 byens prestegård. Denne eiendom solgte han i 1774 til taksadør Rasmus Malling, som forøvrig også overtok Jønholdt etter Bieners død.

En interessant detalj i skatteinngangen i 1772 er verd å merke seg. Dette året ble den sterkt omstridte og meget upopulære personskatten fra 1762 opphevet, loven som påla hver enkelt borger, uansett deres inntekt og økonomi, å betale en årlig skatt på i rdl. På den tid var det mange som overhodet ikke hadde inntekter i form av kontanter, men som tjente for kost og losji alene, og som derfor var helt ute av stand til å betale den lovbestemte riksdaler. Denne plikt gikk dermed over på arbeidsgiverne, som naturlig nok følte dette som en særdeles urimelig ekstrabelastning.

Ved denne lovs opphevelse kom så i 1772 en forordning om frivillig skatteinnbetaling til staten. Og resultatet av en frivillig og selvpålagt innbetaling kan man jo tenke seg resultatet av. I Porsgrunn var det således ikke en eneste kjøpmann eller trelasthandler som betalte. Foruten fra Severin Løvenskiold og Carl Deichman kom det inn bidrag fra bare 9 av ladestedets innbyggere, hvorav seks var toldere. Blant dem var Biener, med et bidrag på 8 rdl. Som betrodd kongelig embetsmann var det nok opportunt å vise skattemessig lojalitet! Dessuten, den royalisttro besidder av Jønholdt Gård har neppe hatt økonomiske problemer. Av skattemanntallet fremgår at ungkar og Toldcontroleur Friedrich Biener førte et meget stort hus. Ikke mindre enn 7 personer hadde han til sin tjeneste.

Til Jønholdt Gård hørte også en forholdsvis stor jordeiendom. Da planene om å bygge kirke på Østsiden dukket opp, var Biener straks en av de første bidragsyderne, idet han «af sine Hestehauge paa Helleberget» skjenket gratis tomt til kirkebygget «mot at han blir forundt en stol av de øvre pulpiturer i hovedinngangen til stedse at følge sin gaard Jønholt uten avgift samt fri begravelsesplass».

I 1776 døde Friedrich Biener, 74 år gammel. Om hans gravsted kan man lese i Bartholomæus Herman von Løvenskiolds «Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheens Bye med sine Forstæder» fra 1784:

«Under Kirke-Gulvet ere Begravelser hvoraf til denne Tid de Deichmanske og Aallske Familler betient sig, og der findes begravne Kammerraad Deichman, Madame Aall, Niels Aall junior, Controleur Biener, Controleur Lieutnant Schrader og Moder med en Del flere.»

Hvordan det siden gikk med kirkekjelleren som gravsted, kan man lese i Carl Lunds bok «Porsgrund 1807-1907. Et Hundreaars Minde»:

«Blant dem, der var begravede under kirkegulvet, kan ogsaa nævnes sogneprest Monrad og hustru. 140 aar efter pastor Monrads død, 16. september 1903, blev samtlige i østre Porsgrunds kirkekjælder henstaaende 28 kister - 19 voxne og 9 børn - baarne ud paa kirkegaarden og der nedgravede. Sogneprest Monrad og hustrus kister nedgravedes lige ved kirkens hovedindgang; den kiste, der efter traditionen skulde rumme de jordiske levninger av kanselliraad Deichman nedsattes i en egen grav lige ved kirkegaardsmuren; lige herved nedsattes Nils Aalls kiste. Alle de øvrige begravedes i en stor fællesgrav.»

Sic transit ...

* Etter at denne artikkel ble skrevet har formannskapet våren 1993 satt navnet «Serine Jeremiassens gate» på den tidligere del av Jonsokgaten mellem Storgaten og Sverresgate.