Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn
|
| ||||||||||||||||||||||||||
Med den dominerende størrelse Hydrobedriften på Herøya «Eidanger Salpeterfabriker» - hadde allerede før krigen, faller det naturlig å ofre et eget kapitel på det som foregikk der.
Fabrikken ble anlagt i 1928/29 for fremstilling av diverse gjødningsstoffer, og fremstod ved krigsutbruddet som et av de største fabrikksteder i Norge med sine par tusen ansatte.
Tyske eierinteresser ved I.G. Farbenindustrie var til en viss grad kommet inn i Hydro fra 1926/21, da Hydro ervervet retten til å benytte Haber-Bosch metoden til fremstilling av ammoniakk. Ammoniakken ble fremstilt på Rjukan og Notodden, mens ferdigvareproduksjonen for en vesentlig del ble lagt til det nye fabrikksted på Herøya ved Frierfjorden, like utenfor bykjernen i Porsgrunn.
Foruten de nevnte tyske eierinteresser var det vesentlig franske interesser i Hydro. Denne internasjonale bakgrunn var også til stede ved utbruddet av den første verdenskrig, og det overrasket visstnok ingen at man dengang i 1914 gikk til anskaffelse av eget luftvern i Hydro.
Hydros generaldirektør Axel Aubert var nokså klarsynt da han så at en ny krig nærmet seg i 1939. Han fikk myndighetene til å godta at Hydro igjen gikk til anskaffelse av eget luftvern, og denne gang for både Herøya og Rjukan. Hydros ledelse var klar over at så livsviktige bedrifter nok kunne bli attraktive mål for et luftangrep, og det var neppe å regne med at landets regulære luftforsvarsstyrker ville bli disponert for forsvar av industrianlegg.
Herøya fikk 4 stk. Boforskanoner og 9 Coltmitraljøser til sitt forsvar, fordelt på 2 stk. halvbatterier à 2 kanoner og 3 tropper à 3 mitraljøser. Boforskanonene var forøvrig bygget på lisens ved Kongsberg Våpenfabrikk.
Opplæring av Hydros egne mannskaper foregikk ved Luftvernartilleriet i Stavern høsten 1939, slik at man egentlig var vel forberedt 9. april 1940. Så sent som i mars 1940 var det til og med en inspeksjon av Hydros luftvern ved daværende Kronprins Olav.
Kommandomyndigheten lå under Luftvernregimentet og stedlig sjef for Herøyabatteriene var løytnant Ø. Hatledal, mens øvrig befal var plukket ut blant vernepliktige befalingsmenn innen Hydro.
Da alarmen gikk natten til 9. april var alle stillinger raskt besatt, og ild ble åpnet mot tyske fly om morgenen og de følgende dager - åpenbart med en viss virkning.
Men tyskerne utfoldet liten virksomhet på disse kantene de første dagene.
Den 14. april ble det på grunn av utviklingen på bakken nødvendig å trekke det utstyr som kunne flyttes og mannskap nordover i Telemark. Mitraljøsene ble fraktet avgårde med biler og gjorde utvilsomt nytte for seg den korte tiden kampene pågikk i Vinje og Tinn. Kanonene som sto på betongfundamenter måtte bli igjen, men sluttstykkene ble fjernet (og en del av ammunisjonen). (1)
Da besettelsen av landet var et faktum, og soldater og de fleste andre etterhvert vendte tilbake til sine arbeidssteder, tok det ikke lang tid før man også på Herøya spurte hverandre: Hva kan vi gjøre i den oppståtte situasjon? Noen større organisert motstandsvirksomhet tok det tid å etablere, men svært mange av de som hadde vært aktive i aprildagene ble engasjert i uformelle grupper, som etterhvert ble dannet i Porsgrunnsområdet.
La oss i mellomtiden se på hva som foregikk ved bedriften Eidanger Salpeterfabriker i den tiden som fulgte:
Tyskernes interesse for det industrielle Norge knyttet seg naturlig i første rekke til vår rikdom på vannkraft for nyttiggjørelse i krigsinnsatsen. Meget raskt (eller kanskje på forhånd?) var det lagt planer for en storstilet utbygging av lettmetallproduksjonen i Norge på 5-6 forskjellige steder i landet. Et av disse ble Herøya hvor mange ting lå svært godt til rette allerede før start. Her var store ledige tomtearealer ved siden av Hydros anlegg, og man så muligheten for å nytte Hydros kaier, losseanlegg, intern jernbanetransport, kalksten, damp, vann m.m.
Selskapet som ble stiftet for å anlegge 2 aluminiumverk og I magnesiumfabrikk ble kalt «Nordisk Lettmetall A/S» og kom i gang allerede våren 1941, under tysk ledelse, men heldigvis med et innslag av teknisk ekspertise fra Norsk Hydro. Det geografiske og forretningsmessige naboskap førte til at Hydro, som allerede fra 10 år tilbake hadde interessert seg for såvel magnesium som aluminium-prosesser, nu fikk teknologien helt inn på livet - på godt og vondt. (2)
Utbyggingen av disse etter datidens målestokk meget store anleggforegikk ved hjelp av norske bygningsentreprenører for grunnarbeidene, mens de aller fleste bygg ble reist av stålkonstruksjoner fra Tyskland. Det aller meste av maskineriet som hørte til kom også fra Tyskland, mens montasjen foregikk mest med tyske spesialarbeidere og med norsk assistanse. I tillegg kom et stadig økende antall krigsfanger og utenlandske arbeidere. (Se eget avsnitt). På det meste arbeidet det 4000 mann på Lettmetallanleggene - sommeren 1943.
I alt skulle det reises 33 forskjellige bygg av alle størrelser opp til 8000 m² på det ca. 400 mål store området.
Det er klart at et anlegg av slikt omfang og av slik fremtidig betydning ble fulgt med årvåkenhet både av nordmenn og av våre allierte. Det ble tidlig etablert rapportlinjer fra Herøya via forskjellige kanaler til legasjonen i Stockholm og videre til London.
I begynnelsen av 1943 - etter Stalingrads fall - foretok tyskerne en totalmobilisering av arbeidskraft i de deler av Europa de hadde kontroll over.
Det førte til en større tilstrømning av arbeidskraft også til de tyske anleggene på Herøya. Parolen var tydeligvis at nu skulle anleggene forseres, og det het seg at de måtte være driftsklare ved årsskiftet 1943-44.
Etterhvert kom antallet på de utenlandske arbeiderne opp i over 1000. Inne på selve anleggsområdet ble det satt opp brakker for å huse de såkalte «Ostarbeiter», som vesentlig var ukrainere. De var ikke direkte krigsfanger, men var sivile russere som var transportert vestover. Videre ble innkvartert på selve anleggsområdet et større antall franskmenn - folk som var tatt vekk fra offentlige yrker - som lærere, postfunksjonærer og andre ikke-kroppsarbeidere.
På Hovenga i Porsgrunn i det såkalte «Lager Franken», en tom militærleir, var den tredje kategori innkvartert.
Hovedtyngden her var jugoslaver med bl.a. mange sigøynere og muslimer fra Bosnia. Videre var det bortimot 100 danske «montører», som var tvangshentet fra Københavns Nyhavn, samt noen hollendere, italienere og til og med svensker. De siste utførte monteringsarbeide på utstyr bestilt i de respektive land.
Befolkningen i Porsgrunn/Eidanger gjorde en enestående innsats for å hjelpe mange av disse tvangssendte menneskene, som ofte var i en forkommen forfatning, ved å samle inn mat og klær til dem. At hjelp av denne og liknende art ikke var populær blant nazimyndighetene fremgår av en annonse i Porsgrunns Dagblad den 27.7.1943. Annonsens innhold som gjengis nedenfor gir et ganske illustrerende bilde av myndighetenes syn:
ADVARSEL
til byens kjøpmenn fra prispolitiet.
Fra mange hold er der i den senere tid innkommet klager og anmeldelser til prispolitiet på byens kjøpmenn for salg av rasjonerte varer til de uten landske arbeidere som bor på Lager Franken. Disse utlendingene får på forskjellig måte byttet til seg rasjoneringsrnerker som de benytter til kjøp av rasjonerte varer, særlig matvarer i byens forretninger.
En skal gjøre oppmerksom på, at de utenlandske arbeidere har full forpleining på Lager Franken med ingenlunde mindre rasjoner enn norske tungarbeidere. Det er derfor ganske ugrunnet å «synes mer synd i» utlendingene med hensyn til matspørsmålet enn alle andre som lever p å krigsrasjonering.
Utlendingenes ervervelse av rasjoneringsmerker er ulovlig, og en vil henstille til byens kjøpmenn å nekte ethvert salg av rasjonerte varer til utlendingene, selv om disse kan framlegge de dertil nødvendige rasjoneringsmerker. Varer til utlendingene er varer som unndras byens befolkning forøvrig.
Den kjøpmann som blir oppdaget å levere rasjonerte varer til utlendingene mot klipp av merker, vil for framtiden bli strafferettslig forfulgt og dømt etter forordning for svarthandel og snikhandel av 28. januar 1942 for medvirkning til overdragelse av varer og andre ting i strid med gjeldende rasjonerings- og forsyningsbestemmelser.
Rasjoneringspolitifullmektigen.
Ved frigjøringen 1945 var antall fremmedarbeidere redusert til noen hundre. Endel franskmenn hadde ved norsk hjelp greid å komme seg over til Sverige. Mange av de gjenværende russere stakk seg unna sammen med «skaugutta» høsten 1944 og i tiden før kapitulasjonen.
Forøvrig ble det etter frigjøringen samlet et stort antall russiske krigsfanger fra forskjellige kanter i en brakkeleir som tyskerne hadde fått bygget på Roligheten like ved Eidanger Salpeterfabriker.
Avreisen fra Porsgrunn til Oslo for 570 russere i et ekstratog med 17 vogner ble en begivenhet for alle lørdag den 23. juli 1945. Russerne marsjerte i sluttet tropp med Vestsidens musikkorps i spissen fra Roligheten til Porsgrunn jernbanestasjon. Her var det reist talerstol, og de fikk en varm hyldest for sin eksemplariske oppførsel og for den russiske innsatsen under krigen.
Av den siterte kunngjøring i forrige kapittel kunne man få det inntrykk at matforsyningen var vel ordnet av «myndighetene». Det var forøvrig ingen bedrifter i Grenlandsområdet som hadde noenslags matservering før krigen. Med den ganske hardhendte rasjonering som snart ble innført, ble det klart at de større industribedriftene som lå slik til at de ansatte ikke kunne komme hjem i spisepausene - måtte forsøke å skaffe et mattilskudd til sine ansatte på selve arbeidsstedet.
Oppfinnsomheten var stor. For Hydros vedkommende ble det f. eks. etterhvert etablert et - delvis illegalt - innkjøpsapparat for fisk av alle slag (samt en god del kjøtt) som ble anvendt til fremstilling av en helt ubestemmelig suppe. Den smakte riktignok forskjellig fra dag til dag, avhengig av mengden av torsk eller hyse, gammel ku og klippfisk i skjønn blanding med kålrot og potet o.s.v. Det hendte at hovedinnholdet i suppen var torskerogn eller bare grønnsaker, sterkt grønnfarget av finhakket grønnkål. Den ble rykende varm kjørt ut på traller fra «kjøkkenet» i svære, åpne 50 og 100 liters spann til 20-30 forskjellige steder i bedriften - hvor hver mann fikk fyllt sin størst mulige tallerken.
Med uregelmessige mellomrom ble alle ansatte også tilbudt rimelig kjøp av tørrfisk, klippfisk, saltet eller iset fisk, tran etc. For mange var disse tilskuddene til et magert kosthold i hjemmene av uvurderlig betydning.
Flyalarm i Porsgrunn-Herøyaområdet var noe man ble nokså vant med etterhvert som krigen skred fram. Utover våren 1943 var det et økende antall flyalarmer, hvorav flere nok gjaldt enkeltfly som observerte fra stor høyde.
Hydro hadde nedlagt et betydelig arbeide for å sikre de ansatte ved eventuelt luftangrep. Det var bygget 15 godt armerte underjordiske betongtilfluktsrom - alle for 100 mann i hvert og utstyrt ned to utganger, med ventilasjonsanlegg, toaletter, førstehjelpsutstyr, telefon etc. Et stort antall av de ansatte (flere hundre) var opplært i sikringstiltak ved de forskjellige tilfluktsrom og i bedriftens industriluftvern og sanitetstjeneste. Hyppige øvelser ble holdt for å kunne møte et eventuelt flyangrep.
At slike muligheter ikke var tatt like alvorlig på Lettmetallanleggene skulle få sørgelige følger. Den tyske ledelsen stolte antagelig på at de tyske kanonbatterier i omgivelsene ville kunne holde allierte fly unna.
Hydros klare parole var: Hele mannskapet i tilfluktsrom ved enhver flyalarm. Likefullt var det ved hver eneste flyalarmen gdd del personer som tross advarsler stakk seg bort for å slippe å gå i tilfluktsrom. «Det blir nok ikke noe denne gangen heller», var resonnementet etter hvert som tallet på biindalarmene stadig øket.
Lørdag den 24. juli 1943 ble det likevel alvor. Flyalarmen gikk kl. 12.45, d.v.s. kort før dagarbeidstidens slutt (kl. 13.00). Svært mange tok på grunn av tidspunktet sjansen på å stikke avgårde fra fabrikkområdene, med den risiko det kunne innebære å bli overrasket av flyangrep på veien.
Da den første angrepsbølgen sluttelig kom - 35 minutter etter flyalarmen - var det etter hva man senere har kunnet fastslå ca. 1100 til stede på Hydros område, men bare ca. 800 var igjen på Lettmetall. De som gikk i Hydros tilfluktsrom greide seg alle bra, men av dem som ble igjen oppe på bakken omkom 18 personer på Hydros fabrikkanlegg. På Nordisk Lettmetall, hvor det var mangelfullt med tilfluktsrom, omkom 35 personer.
Såvidt en har kunnet fastslå ble luftangrepet utført av 54 stk. 4-motors bombefly av typen B18 eller «Flyvende Festninger», og de leverte sin bombelast i 3-4 omganger med i alt 1000-1500 bomber, hvorav de fleste var på 500 Ibs (ca. 220 kg). Angrepet foregikk fra stor høyde (4-6000 meter) og var over i løpet av en time. (3) (ES's rapport, konf. 449/54 23.8.43).
På de to fabrikkanleggene falt i alt ca. 600 bomber mens 2-500 falt på Roligheten, i Gunneklev og Frierfjorden - altså like omkring fabrikkom rådet. Henimot 200 falt spredt i omgivelsene ellers, hvorav noen falt på St. Hansåsen, Øyekast og Sundjordet i Porsgrunn. Blant annet ble en rekke bolig hus innerst i Gunneklevfjorden ødelagt, dels som følge av en utglidning av grunnen og en betydelig utrasning av riksveien like sør for Klevstrand Skole.
Skadene på fabrikkene var kolossale. Det primære mål - å stanse ferdiggjørelsen av lettmetallanleggene - var oppnådd til fulle. Resten av krigstiden drev de som ble igjen på dette anlegget med demontering og forsendelse av det som var brukbart til andre fabrikksteder i Europa.
Arbeidsstokken på Lettmetallanleggene gikk ned fra ca. 4000 i juli 1943 til under det halve ved slutten av året, hvorav ca. 30-40 tyskere, mest kontorfolk som vesentlig var der for å holde greie på forsendelsen av utstyr vekk fra Herøya.
For Hydros del ble det satt i gang en forsert gjenoppbygging av de fabrikkanlegg som skulle til for å få i gang igjen kalksalpeterproduksjonen. Denne produksjon spilte en betydelig rolle såvel for det norske landbruk som for Norges byttehandel med bl.a. Danmark, som til gjengjeld leverte sukker og mel. Dette var sårt trengte varer for å opprettholde rasjonene i denne matvareknapphetens tid.
Gjenoppbyggingen gikk forbausende fort og allerede i midten av november 1943 gikk kalksalpeterproduksjonen i gang igjen. Et par dager senere ble riktignok Rjukan Salpeterfabriker - som leverte en vesentlig del av ammoniakken til Herøya - utsatt for bombeangrep, noe som er beskrevet flere steder. (4)
Luftangrepet på Herøya var med sitt store offer av menneskeliv langt det alvorligste slag som rammet det lille samfunnet ved Telemarksvassdragets utløp under krigen. Likevel bidro det til å styrke troen på og håpet om at friheten nærmet seg. De fleste så tross alt på det stort anlagte angrepet som en bekreftelse på at nu hadde de allierte omsider fullstendig overtaket, i alle fall i luften. Lokalavisen Porsgrunns Dagblad derimot, som jo var overtatt av nazistene tidlig under krigen, så det på sin måte, og skrev i en ledet den 27.7.43 blant annet følgende:
«Den blodige lørdag»
«Lørdag den 24. juli vil bli stående som en viktig etappe i den lange prosess som skulle til for å vekke det norske folk. Vi vil aldri helt kunne ryste av oss skammen over at vi ikke våknet før ......
De anglo-amerikanske luftpirater har lenge kunnet drive sin trafikk i skadefro tillit til at flertallet av det norske folk fremdeles turet frem i sløvhet og søvngjengeri og blind tro på «befrielsen». Over 3 år har det tatt oss å våkne, men etter den 24/7-43 vil det gå fort ...»
Selv om det fra begynnelsen ikke var noen samlende illegal organisasjon innenfor fabrikkområdene på Herøya, foregikk det rundt omkring en utstrakt illegal virksomhet. En rekke ansatte var med i ulike organisasjoner eller grupperinger, og arbeidsstedet ble benyttet til kontakter og formidling av beskjeder, paroler og lignende.
De fleste illegale aktiviteter gikk stort sett for seg i det skjulte, men under «skauguttaksjonen» sommeren og høsten 1944 var det ikke til å unngå at relativt mange fikk kjennskap til enkelte ting. Dette gjaldt først og fremst en betydelig transportvirksomhet og leveranser av utstyr som papp og bygningsartikler, samt sveisede aluminiumskjeler og endog ovner sveiset sammen av «dørkeplater».
Milorg hadde allerede på et tidlig tidspunkt av krigen organisert to lag på Herøya, som ble utsett til å være 0 1703's Pi-tropp. (Pionertropp med hovedoppgave sprengnings- og sabotasjeoppdrag). De to lagene, hvert på ca. 8-10 mann besto vesentlig av Hydroansatte eller folk som hadde sin virksomhet innenfor Hydros anlegg på Herøya. Flere av dem var ansatt i bygningsavdelingen og var sprengningskyndige, og leder for disse folkene var Anders Liane. De hadde også mulighet til å skaffe seg sprengstoff som ble lagret og oppbevart på betryggende måte for eventuelt senere bruk. Senere inngikk. disse mannskapene i den reorganiserte gruppe 6 på Herøya. Disse forholdene er nærmere omtalt i kapittel V om Milorg.
Nær sagt alle illegale aviser som ble laget i Skien, Solum, Borgestad og Porsgrunn ble distribuert og lest på Herøya. «Fri Fagbevegelse» kom regelmessig fra 1941 og ble distribuert blant faglige tillitsmenn. I tillegg kom illegale skrifter med opphav i Oslo sporadisk, og det samme kan sies om små hefter laget i Sverige eller sluppet ned fra allierte fly. Særlig disse siste kunne mange ganger være preget av et ublidt møte med «Mor Norge». Disse flybårne trykksakene hadde ofte farvelagte omslag og var trykt på meget tynt papir. Enkelte av de illegale avisene ble leilighetsvis også distribuert til Hydros anlegg på Notodden og Rjukan, gjennom den transportvirksomhet som foregikk mellom tabrikkstedene. Ellers haddeånleggene på Herøya folk som bodde over hele Grenlandsområdet fra Melum og Skotfoss til Langesund og Bamble og helt over mot grensen til Vestfold. Gjennom noen få betrodde personer gikk enkelte illegale aviser fra fabrikkene på Herøya ut til disse stedene. Det var nok en viss spredning på Nordisk Lettmetalls anlegg også, men her i mer begrenset omfang og innenfor bestemte grupper, av sikkerhetsmessige grunner.
På flere større spisesaler og på mange kontorer kom det etterhvert opp store Europakart på veggene, hvor frontlinjene ble plottet inn hver dag med farvede knappenåler eller farvelagt tråd. Disse linjene ble ikke trukket etter de offisielle tyske og norske nazistenes nyhetsformidling, men fulgte til enhver tid nyhetene fra BBC. Fra russerne gikk frem på Østfronten og da den allierte offensiven startet i Nord-Afrika og Italia, og ganske s.ærlig etter landgangen i Frankrike ble dette tydelig på kartene. Denne anskueliggjøringen av fremgangen hos våre allierte bidro i stor grad til å holde motet og humøret oppe.
Direkte sabotasjehandlinger ved fabrikkanleggene var relativt beskjedne både i antall og omfang. De ga derfor heller ikke tyskerne noe grunnlag for å foreta spesielle aksjoner rettet mot de ansatte.
Riktignok opprettet tyskerne en slags vaktstyrke av nazister og medløpere for å passe på vitale deler av anleggene. Styrken gikk populært under betegnelsen «Stomperudgjengen» og ble aldri tatt helt «på alvor» av de fleste på Herøya. De dukket opp første gang på bedriftsområdet 1942-43, og mange av dem var et selsomt skue i sine dårlig tilpassede uniformer.
Alvorligere ble det på senhøsten 1944 og begynnelsen av 1945 da tysk Gestapo opprettet en avdeling inne på bedriftsområdet med den fryktede gestapisten Claus Grossmann og den norske torturisten Kristen Gunneng i spissen. De forsøkte på alle måter å finne ut av den illegale virksomheten som de mente foregikk på Herøya. Blant annet kunne de dukke opp på enkelte spisesaler i fabrikkene om natten, for å forsøke å overraske noen i å lese illegale aviser. Ellers gikk de rundt omkring i fabrikkene, og ved tilfeldige samtaler og ]plut selige inspeksjoner prøvde de å finne beviser eller personer som de kunne ta under behandling.
Det de ikke visste var at de selv nesten konstant var under overvåking. Så snart de ble observert utenfor sitt faste tilholdssted på bedriften, ble det sendt rundt telefoniske meldinger om deres bevegelser. Det interne telefonanlegget var allerede den gangen automatisert, noe som sikkerhetsmessig var en fordel for slik aktivitet.
De to gestapistenes videre skjebne var at Grossmann skjøt seg selv på Gogstadhaugen like utenfor Sandefjord i frigjøringsdagene 1945. Kristen Gunneng ble etter frigjøringen dømt til døden og skutt for sin sadistiske og grusomme behandling av norske patrioter.
Den første virkelige sabotasjeaksjonen som ble foretatt på Herøya foregikk i 1942-43, da en stor roterende tørketrommel i Fullgjødselfabrikken ble sprengt. Samme natt ble også et tørkeanlegg for generatorknott ødelagt på Nordisk Lettmetall.
Disse to tørkeanleggene ble brukt til å tørke store mengder «knott» (små trestykker) som ble benyttet i gassgeneratorene til bedriftens biler og to tidligere bensindrevne lokomotiver. Generatorene avga en gass som ble brukt til drift i stedet for bensin.
Sabotasjeaksjonen ble utført av en gruppe som kalte seg «Sabotørenes Landsforening» og var styrt og ledet av distriktets kommunister.
Den betydeligste sabotasjeaksjon ble utført den 19. november 1944 mot to store 40 MVA transformatorer på Nordisk Lettmetall. De skulle transformere spenningen ned fra 120 kV til 10 kV og var beregnet til å holde hele Nordisk Lettmetall med tilstrekkelig strømforsyning. De var i sin tid (1941) produsert i Belgia, og var uskadet men overflødige etter bombingen den 24. juli 1943. Tyskerne hadde derfor funnet at de bedre kunne brukes til deres krigsplaner andre steder i Europa, og besluttet derfor å overføre dem til mer krigsviktige anlegg. En jernbaneferge var kommet opp til Frierfjorden for å frakte de to transformatorene sammen med en tredje, som stod på Menstad, ut av landet. De var på den tiden blant de største i Europa og hadde en innkjøpsverdi på ca. 500.000,- kroner pr. stk.
Det ble etter overenskomst mellom Hjemmefrontledelsen og alliert overkommando bestemt at de tre transformatorene skulle gjøres ubrukelige for tyskerne. Natten til 20. november skulle en Milorg-gruppe fra Porsgrunn rykke ut til fabrikkene på Herøya og ødelegge de to transformatorene som sto der. En gruppe fra Skien skulle ta seg av den som sto på Menstad. (Se også kapitel V.5. i Birkenes' beretning).
Sprengningsgruppen tok seg inn på fabrikkområdet gjennom en låst port ved Legekontoret, som de hadde skaffet seg nøkkel til. To kjentmenn, en fra Hydros anlegg og en fra Nordisk Lettmetall, hadde på forhånd skaffet dekningsplasser og rekognosert på operasjonsstedet.
Det de ikke visste var at den ene transformatoren var tatt delvis ut av sin celle i bygg 105 og var på, vei over til en spesiell jernbaheboggi for transport til kai. Herfra skulle transformatorene videre med lekter til Menstad. Dette kompliserte opplegget for sprengningen litt, da avstanden mellom transformatorene na var noe større enn beregnet, men sprengningen ble likevel utført uten at det oppsto særlige problemer.
Bunnen på begge transformatorene ble slått i stykker av detonasjonen og all oljen rant ut. Dermed trodde tyskerne at de var fullstendig ødelagt og mistet den videre interessen for dem. Selve kjernen og viklingene var imidlertid ikke særlig skadet. Etter frigjøringen ble de sommeren 1945 sendt til National Industri i Drammen for reparasjon. I januar 1946 kom de tilbake og gjorde sin tjeneste i Magnesiumfabrikken i mange år.
Det var den gang umulig å skaffe transformatorer av en slik størrelse og for de spenninger det her var snakk om. Det kan vel derfor antydes at denne sabotasjeaksjonen fikk en positiv utgang så vel for landet som for Norsk Hydro.
I mars-april 1945 var det gitt tillatelse fra Milorgs ledelse til at de to sentrifugene i Krystallfabrikken på Herøya skulle sprenges og ødelegges. Denne fabrikken produserte ammoniumnitrat, som var en viktig bestanddel i alt sprengstoff. En ødeleggelse av disse sentrifugene ville stanse all produksjon i denne fabrikken for lang tid.
Disse planene ble kjent for B.org. om ettermiddagen samme dag de skulle utføres. (B.org. en illegal bedriftsorganisasjon som omtales senere). Samtidig fikk B.org.s ledelse kjennskap til at denne fabrikken skulle stoppe to dager senere og stå til krigen var slutt. Det ble nå satt i gang en iherdig aktivitet for å forhindre denne sabotasjehandlingen, som bare ville skade bedriften og norske interesser.
Sabotasjegjengen, ledet av Leif Axelsen, var allerede på plass inne på fabrikkområdet, men ingen visste hvor de befant seg. Sprengningen skulle finne sted umiddelbart etter kl. 22.00, og de som skulle prøve å lokalisere gruppen og be dem avbryte planene kom først inn på bedriften ved 19-tiden. Først kl. 20.30 lyktes det å få kontakt med sprengningsgruppen og få dem til å avlyse det hele. Dette er et eksempel som viser at det var et ganske godt samarbeide mellom de to organisasjonene Milorg. og B.org. under den siste del av krigen.
Det er nevnt innledningsvis at Eidanger Salpeterfabriker var leverandør av, en rekke varer i forbindelse med skauguttleirene sommeren og høsten 1944. I forbindelse med Milorg.s celle i Vallerdalen oppsto det i septemberoktober 1944 et behov for vedovner til ca. 8-10 provisoriske hytter.
Disse ovnene ble sveiset sammen på plateverkstedet av ¼" dørkeplater og var uten bunn. De skulle mures fast på en stor stein inne i hytta, som kunne virke som et varmemagasin etterat fyringen var slutt. Dette fungerte ganske bra utover den relativt kalde og regnfulle høsten i 1944.
En stor innsats gjorde et par av bedriftens biler og sjåfører med transport av mat og utstyr til skauguttleirene. Senere var de også med i forsyningstjenesten til Milorg.-cella i Vallerdalen. Den siste turen ble gjort den 19. november av sjåfør Daniel Lund og formann i KS-pakkeriet Halvard Hem. Det var kommet ca. 20 cm. nysnø om natten, og like før Aasterødgrinda på veien mot Skifjell, kjørte bilen i grøfta. De klarte ikke å få den opp,igjen på veien, men hentet hjelp på en nærliggende gård. Med hest og slede kjørte de det meste av maten og utstyret inn på låven. Bilen Måtte de la stå hvor den var.
Det de ikke visste var at en tysk rekonoseringspatrulje hadde passert på veien like før dem og var kommet overrasken i de på transportgj engen som ventet like nedenfor Kaasa gård ved Skifjell. Disse karene måtte snarest mulig komme seg unna og tok korteste veien innover mot Vallerdalen. En av befalet i leiren som skulle et ærend til byen med transportbilen ble imidlertid arrestert av tyskerne. (Se Birkenes' kapittel V.1).
Lastebilen ble et par dager senere hentet av tyskerne og trukket av to hester ned til byen igjen. Av sikkerhetsgrunner ble sjåføren Daniel Lund sendt i dekning og transportert til Sverige kort tid etter. Han var den eneste som kunne forbinde Eidanger Salpeterfabriker med denne saken, idet bilen av bedriften ble anmeldt som «stjålet».
En annen viktig rolle Norsk Hydro spilte for den illegale virksomheten var av økonomisk karakter. Det ble stilt pengemidler til disposisjon for det faglige utvalg og Sivorg i Porsgrunn. Relativt betydelige beløp ble ydet til hurnanitær hjelp og til den såkalte skauguttaksjonen. Bare i forbindelse med den siste saken beløp støtten seg til ca. 185.000,- kroner.
Bedriftens kontaktmann til denne illegale virksomheten var hele tiden luftvern- og vernesjef Birger Kristoffersen. Han samarbeidet allerede fra et tidlig tidspunkt med Herøya Arbeiderforenings formann Ivar Hobbelhagen, som først var engasjert i et faglig illegalt utvalg og senere i Sivorg. i Porsgrunn.
Utviklingen av motstandsbevegelsen tok forskjellige retninger også i Porsgrunnsområdet. Innen de litt større industribedriftene fant man ofte kimen til det som etterhvert utviklet seg til B.org.-grupper, men det føltes stedvis også behov for særskilt organisering av «bedriftsvern» på illegal basis. Det tok tid før dette ble systematisert.
Først i 1943 ble det på landsbasis med utspring fra Oslo dannet en organisasjon som ble kalt OSRA (OS = organisert sabotasje).
Vinteren 1943-44 ble så B.org. (Bedriftsorganisasjonen) organisert etter retningslinjer som var trukket opp av Forsvarets Overkommando i London.
Typograf Rolf Hvidsten, Skien, ble B.org.s første distriktssjef. Sammenkoblingen av de to organisasjonene B.org. og OSRA skjedde på distriktsplan ved Ivar Hobbelhagens mellomkomst, inntil de to organisasjonene fikk felles administrasjon fra våren 1944 med ing. Hallvard Løken som daglig leder. (5) Han var ansatt ved Eidanger Salpeterfabriker som bygningsingeniør.
B.org. var oppdelt i geografiske områder med nummer fra HI - 1-17, hvorav 3 av dem omfattet det nåværende Porsgrunn. Det «gamle» Porsgrunn hadde nummer 115, med ing. Otto Aarum som områdesjef, Eidanger med Herøya hadde H6 med ing. Finn Rafn som områdesjef og Brevik m.v. hadde H7 med ing. Anders Lunde som områdesjef. (6)
På de enkelte bedrifter ble det dannet lag med fra 5 til 10 mann i hvert, slik at paroler og gjøremål raskt kunne effektueres.
Mange slags gjøremål ble etterhvert tatt opp, og noen skal nevnes:
Sabotasje i form av å «gå langsomt» gjaldt det særlig å få gjennomslag for på de arbeidene som var mest til nytte for tyskerne, som for eksempel alt vedrørende Nordisk Lettmetall. Men også på andre bedrifter med leveranser til tyskerne ble dette iherdig gjennomført. At det langt på vei var effektivt vitner en kjent uttalelse som daværende direktør Gjestland på Eidanger Salpeterfabriker ga da han engang like etter krigen ble spurt om hvor mange som arbeidet på Herøya under krigen: «Omtrent halvparten» var svaret.
Innsamling av opplysninger om fremdrift av anlegg-, antall, plassering og bevegelser av tyske enheter var vel organisert av B.org. Kontakter til videre ledd skjedde ved ordonanser fra område og distrikt. Riktignok var det også andre organisasjoner som drev. denne type opplysningsinnsamling, men mottakerne hadde nok en fordel av å kunne kontrollere meldingers riktighet ved å sammenholde data fra forskjellige kanaler med hverandre.
Et eksempel på viktig rapportering er knyttet til utskipningen av tyske militærstyrker som foregikk i 1000-vis over Hydros kaier på Herøya i november - desember 1944. Det ble organisert telling av folk og utstyr døgnet rundt og rapport gitt hver dag. Særlig det beryktede tyske skipet M/S Donau fraktet betydelige mengder av soldater og materiell fra Porsgrunn havn på den tiden. Tilslutt ble det da også senket i Oslofjorden.
Det var først høsten og vinteren 1944 at mere systematisk opplæring i bruk av våpen og sprengstoff kom i gang. Hjalmar Olafsen som var oppsynsmann ved Kjørholt Kalkstensbrudd fikk av B.org.-ledelsen i oppdrag å utarbeide et instruksjonshefte i sprengningsteknikk med henblikk på sabotasje.
Dette hefte ble brukt som støtte i undervisningen rundt på en rekke bedrifter i Nedre Telemark sammen med et instruksjonssett som bestod av tennblyanter samt forskjellige luntetyper og sprengstofftyper. Det var ikke mye materiell man hadde til rådighet, slik at instruksjonssettene måtte sendes på rundgang til de forskjellige bedriftene.
På samme måte foregikk våpenopplæring våren 1945 i et visst omfang for utvalgte grupper. Marthinius Thorsen, mekaniker ved Hydros verksted på Herøya, var en av dem som drev mest med slik opplæring. En episode fra undervisningen hans på Herøya illustrerer hvor risikofyllt slik virksomhet kunne være.
En dag i februar-mars 1945 da Thorsen drev sin pistolinstruksj on for en liten B.org.-gjeng i en kjeller i Helsestasjonen, banket det plutselig på døren. Marthinius Thorsen låser opp og står ansikt til ansikt med de foran omtalte gestapistene Grossmann og Gunneng. Han smeller døren igjen - og merkelig nok lot de seg avfinne med dette, uten å skjønne hva som foregikk innenfor.
Etterhvert som man merket at krigen gikk mot slutten øket engstelsen for at tyskerne også i vårt område skulle anvende «den brente jords taktikk». Det satte i gang en livlig planleggingsvirksomhet såvel lokalt som sentraltlfor å forhindre eller minske skader på viktige anleggsdeler i, bedriftene.
Som eksempel kan nevnes at de relativt få slepebåtene i Grenlandsområdet, som den store lektertrafikken var avhengig av, ble flyttet så langt opp i vassdraget som mulig. En av båtene ble tilogmed lagt på slipp for «reparasjon».
Inne i bedriftene ble det flere steder anordnet spesielle ventiler, som i påkommende tilfeller skulle åpnes for å lage oversvømmelse med vann, sperringer av damp eller gasslegging av viktige rom - slik at eventuelle ødeleggelsesgrupper skulle bli stanset.
På Eidanger Salpeterfabriker ble det eksperimentert ut en meget effektiv røkbombe som skulle produseres for tilsvarende formål. Mindre «juksesprengninger» var også forberedt for å villede.
Bortgjemming av viktig reserve- og reparasjonsmateriell ble foretatt i betydelig utstrekning. Alle tiltak av ovennevnte karakter foregikk i samarbeid mellom B.org. og ledelsen på de respektive bedrifter.
At tyskerne på sin side hadde utarbeidet planer for ødeleggelse er kjent. I en arkivmappe. på Nordisk Lettmetall som bar tittelen «Abwehr» fikk «kontormannen» Helge Lindholm (som var områdesjef for Milorg i Skien) - sneket seg til å lese om tyskernes planer for sprengningen av Hydros kaikraner når en sjøveis invasjon var ventende. Fabrikktakene mot sjøsiden skulle bemannes med mitraljøsestillinger bestående av tyskernes «Heimevern», d.v.s. de sivile tyskerne som var igjen på Herøya.
Ialt var B.org. å finne i 26 middels store og større bedrifter i Telemark, og man regnet med at ialt 700 mann var med i B.org. mer eller mindre aktivt.
I Porsgrunnsområdet alene var det organisert virksomhet på 12 bedriftssteder. Takket være den rolige avviklingen av Wehrmacht ble også B.org.s rolle mindre krevende enn man kunne ventet.
Hovedoppgavene ble vakthold ved bedriftene, avvepning av enkelte tyske vakter, og bortvisning/arrestasjon av tvilsomme personer fra bedriftene.
Johan Reim som var B.org.-leder på Porsgrunn Mek. Verksted forteller om hvor skralt det var med «avskrekkingsutstyr» hos ham: Det lyktes å beslaglegge en stor Luger-pistol fra en av de tyske båtene som lå ved kaien der. For å øke respekten for B.org.-vaktene, som riktignok hadde armbind (fra frigjøringsdagen 8. mai), så gikk en vakt hele skiftet med pistolen i hånden, mens den andre vakten gikk med pistolhylsteret truende fastspent på maven.
Noe bedre var B.org. på Herøya stilt, hvor et tysk vaktlag de siste ukene hadde ligget innkvartert på en brakke, for å overvåke skipningen. Disse lot seg frivillig avvepne med en gang slik at B.org.-vaktene kunne opptre med skikkelige Mausergevær og bandolær fra første dag, såvel ved Hydros porter som Nordisk Lettmetalls som naturligvis ble besatt. Det bidro til å holde orden i en usikker periode, hvor det var mangt et tilløp til uro på grunn av de mange sivile tyskere på Nordisk Lettmetall og et antall unasjonale nordmenn, som mange lenge hadde hatt et godt øye til.
Ved de fleste bedriftene bød det ikke på større problemer å avgjøre hvem man ikke ønsket å ha fortsatt samarbeide med på bedriften. Det ble som regel raskt ordnet i samråd mellom bedriftsledelse, tillitsmann og B.org.-representant.
Noe mer komplisert ble oppgjøret på Herøya hvor det nok på forhånd forelå lister over alle kjente NS-medlemmer og utpregete nazisympatisører. Det var således et samarbeide mellom Hydros B.org. og Lettmetalls «Granskningskomité» som var nedsatt ved frigjøringen.
Ialt ble på basis av B.org.s anbefaling 14 personer oppsagt ved Eidanger Salpeterfabriker, mens omtrent like mange ble. suspendert. Et voldgiftsutvalg med høyesterettsadvokat Finn Arnesen som oppmann avgjorde etterhvert hvorvidt disse skulle sies opp eller ikke.
Ved Nordisk Lettmetall var det naturlig nok noen flere unasjonale, men også for disse løste sakene seg etterhvert.
En annen type oppgave måtte også løses av B.org., nemlig innsettelse av ny bedriftsledelse på de bedrifter hvor bedriftsledelsen var arrestert eller fjernet. Dette foregikk ved B.org.s inngrep og etterhvert i samarbeid med Fylkesarbeidsnemnda. Områdesjef Aarum i Porsgrunn H5 var den som foresto avviklingen av de entreprenørfirmaene som arbeidet direkte for tyskerne.
B.org. avsluttet offisielt sin virksomhet med en større mønstring den 7. juni 1945 i Folketoget i Porsgrunn, hvor styrker fra Langesund til Notodden stilte med ialt ca. 380 mann.
| Utrykte beretninger (Alle i Hjemmefrontmuséets arkiv) | |
| (5) | Halvard Løken: Fellesrapport om B.org. og OSRA i Telemark 1943-45 (12/12-45) |
| (1) | Hjalmar Olavsen: Luftvern Herøya 1939-40 (19/1-46) |
| (3) | H. Nordby/B. Kristoffersen: Rapport om luftangrep på Eidanger Salpeterfabriker 24/7-43. |
| (6) | F. Rafn: Områderapport for H6 - Eidanger m.skjemaer og mannskapslister (juli 1945). |
| Trykte kilder (bøker) | |
| (4) | Jornar Brun: «Brennpunkt Vemork 1940-45», Universitetsforlaget, Oslo (1985) |
| (2) | Norsk Hydros 75-års beretning «Med Norge i vekst» (1980) s. 210 |
| (1) | J. Johnsen: «Krigen i Norge 1940», Oslo (1956) s. 92-95 og s. 204. |
| Trykte kilder (tidsskrift/avis). | |
| (1) | ES-nytt nr. 3/1965: «Da Hydro kjøpte kanoner og begynte for seg sjøl». |
| (1) | Industrivernnytt nr. 3/1970: «Da Hydro kjøpte kanoner og begynte for seg sjøl» v/Reidar Calmeyer |
| Porsgrund Dagblad 27/7-43: «Den blodige lørdag» og «Advarsel». |
| Utdrag (s. 295-320) fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn. 1940 til 1945 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |