Porsgrunn Lutherske Sykehus. Streiftog gjennem sykehusets historie fra 1902 til 1960

Det nye sykehus

av Harald Bache Bystrøm

Den årelange strid som nu ligger bak det nyreiste Porsgrunn Lutherske Sykehus er et fristende emne i et jubileumsskrift som dette. Den sterke motstand som møtte overlege Ræders byggeplaner fra fylkets øverste myndigheter truet lenge med å hindre realiseringen av disse, og uten en fremstilling av den kamp dette medførte, vil kapitlet om det nye sykehus på mange vis bli meget mangelfullt og ufullstendig. Når man allikevel velger å la dette konfliktstoff komme i bakgrunnen, er det ut fra det hensyn at byggesaken tross alt fikk en lykkelig løsning, og at den innbitte motstand allikevel ikke førte frem.

Uten å gå i detaljer skal man derfor nøye seg med å gi et kort resymé av stridens hovedtrekk. Da freden kom i 1945, var alle sykehus i fylket - som i landet forøvrig - sterkt nedslitt som følge av årelangt overbelegg og mangelfullt vedlikehold. Det var derfor innlysende at man snarest måtte gå til store reparasjoner og eventuelle utvidelser ved de forskjellige sykehus, og selv om man bare innskrenket seg til å bringe sykehusene opp på deres vanlige førkrigsnivå, ville dette betinge meget betydelige investeringer for hvert enkelt. For om mulig å komme frem til den mest rasjonelle og økonomisk sett gunstigste løsning, ble der gjort forsøk på å legge frem en samlet plan for fylkets sykehusvesen, som blant annet gikk ut på å nedlegge såvel Telemark Fylkessykehus som Porsgrunn Lutherske Sykehus og Brevik Sykehus som akuttsykehus. St. Josephs Hospital forutsattes å gå over til rheumatikerpleie, og Betanien Hospital skulle tildeles en særoppgave. Istedet for disse mindre, spredte og uspesialiserte sykehus skulle der så i stedet reises et nytt og spesialisert sentralsykehus. Hvis Fylket hadde villet gå inn for planen - eller i hvert fall erklært seg villig til en etappevis løsning på dette grunnlag - ville eierne av de øvrige sykehus bøyet seg lojalt for dette.

Denne samordningsplan skulle imidlertid aldri komme lenger enn på papiret. På Telemark Fylkesting i 1948 viste fylkesmann Bergsvik en fullstendig negativ holdning overfor sykehusplanen, og den ble nedstemt. Dermed var samtidig også selve samarbeidstanken knust, og den logiske konsekvens ble at den videre utbygging av sykehusene i distriktet måtte skje på basis av de gamle, bestående sykehus.

For Porsgrunn Lutherske Sykehus hadde plassmangelen i mange år skapt store problemer. Under krigen ble forholdene til dels helt uholdbare, ganske spesielt etter at tyskerne hadde rekvirert Telemark Fylkessykehus og pasienter derfra ble henvist til de øvrige sykehus, idet den plass Fylkessykehuset ble anvist på Søve langt fra kunne tilfredsstille behovet. Helt prekær ble tilstanden ved de alliertes bombing av Herøya den 24. juli 1943, da sykehuset på det tidspunkt allerede på forhånd hadde sterkt overbelegg. (Bombardementet viste forøvrig på en overbevisende måte hvor effektivt de frivillige hjelpeorganisasjoner virket. De tiltak som på forhånd var truffet for å tømme sykehuset for flest mulig pasienter for å skaffe plass for sårede, virket med stor ro og presisjon. En videre konsekvens av bombardementet var at tyskerne begynte å avvikle sine anlegg tilhørende Nordisk Lettmetall A/S. Derved fikk sykehuset anledning til å leie enda en brakke og dessuten et rimelig kjøp av en ekstra sykebil).

Plassmangelen ved det lutherske sykehus skapte etter hvert så store vanskeligheter, at det fikk benevnelsen «det mest overbelastede sykehus i landet». Hvor ille tilstanden etter hvert var blitt, kan belyses i noen enkelte tall. Fra ca. 17.000 liggedager ett enkelt år før krigen, var man i 1947 kommet opp i 32.000 liggedager. Gjennemsnittsbelegget dreide seg således om ca. 88 pasienter pr. dag, mens opplegget for ordinær drift var basert på 65 pasienter. Ved et moderne sykehus regner man ca. 180 kubikkmeter pr. seng. Ved det lutherske måtte man nøye seg med ca. 80 - meget under halvparten av det som ansees som nødvendig!

At et sykehus er overbelastet er i og for seg ingen sjeldenhet. Men overbelegg til de grader som ved Porsgrunn' Lutherske Sykehus hører allikevel til undtagelsene - heldigvis! Når ordinære 30 kvadratmeters sykestuer, opprinnelig benyttet som 4 sengers rom, må gi plass for både seks, syv og opptil åtte senger, når man til over hundre pasienter bare har ett disponibelt badeværelse fordi de øvrige tre baderom er ominnredet til sykestuer, da er det på tide at man tar utvidelsesplanene opp til alvorlig overveielse.

Også når det gjaldt betjeningens arbeidsforhold skulle der letes lenge for å finne maken. Statens Arbeidstilsyn uttalte da også etter inspeksjon i 1956 at «Arbeidsforholdene er helt uholdbare, men kan godtas rent midlertidig mens man holder på å presse på for å få nytt sykehus.» At sykehuset under slike forhold i det hele tatt fikk beholde sine ansatte, kan bare tilskrives en utpreget samarbeidsvilje og solidaritetsfølelse overfor overlegen som ofret all sin arbeidskraft for å finne en tilfredsstillende løsning på det trykkende problem. Uten den idealisme og lojalitet som således kom til uttrykk i praktisk, daglig gjerning, er det et åpent spørsmål hvordan fremtidsutsiktene for Porsgrunn Lutherske Sykehus ville ha artet seg.

I januar 1949 la St. Josephs Hospital frem sine planer om utvidelse. Fylkesmannen viste heller ikke nu noen interesse for sentralsykehustanken eller de konsekvenser en slik lokal utbygging ville føre med seg, og St. Josephs Hospital kunne derfor ikke lenger se seg bundet av de fremsatte planer som man ikke kunne øyne noen løsning på. Byggearbeidet ble derfor satt i gang, og i desember 1953 ble den store fløybygning tatt i bruk. Linjen for den fremtidige utbygging av sykehusene var dermed oppstaket. Utvidelsen av St. Josephs Hospital som indremedisinsk sykehus brakte naturlig nok utvidelsen av det lutherske som kirurgisk sykehus frem i første rekke, idet disse to sykehus tilsammen ville danne en naturlig enhet. En slik utvikling ville heller ikke stille hindringer i veien for videre utbygginger ved Telemark Fylkessykehus eller Betanien Hospital etter de retningslinjer som på dette tidspunkt var lagt frem. Grunnlaget for en utvidelse og modernisering forelå - et syn som også deltes av Helsedirektøren og som skulle få de sentrale myndigheters godkjennelse.

I styremøte den 11. januar 1954 henstilte styret for Porsgrunn Lutherske Sykehus til overlegen å utarbeide en plan for utbygging av sykehuset, samt fremsette forslag om hvilken fagkrets man derved kunne beregne henlagt til sykehuset. De nødvendige pengemidler som disse forberedende arbeider krevde, ble samtidig stilt til rådighet, og man besluttet å søke kontakt med arkitekt Per Nordan i Oslo.

Arkitektens omkostningsoverslag viste en anleggssum på ca. 2,5 millioner kroner og var basert på en etappevis utbygging fordelt over 3-4 år. Første byggetrin forutsatte forlengelse av hovedbygningen med 16 meter mot syd, samtidig som man måtte sprenge i fjellet mot sydøst for å få plass til garasjer, redskapsrom og lignende. Den gamle trebygning ville deretter bli nedrevet og erstattet av et fireetasjes murbygg med omtrent samme grunnflate som tilbygget fra 1941, og forøvrig bygget i flukt med dette.

Etter denne plan ville det utvidede sykehus få i alt 116 senger, fordelt med 60 til kirurgi, 24 til øyensykdommer, 20 til barnesykdommer og 12 til fødeavdelingen. Rikstrygdeverket var villig til å yde lån på 1,5 millioner kroner, mens et forsikringsselskap stilte i utsikt å gi lån på yderligere 1 million.

For å oppnå disse lån var det nødvendig med kommunale garantier til dekning av annuitetene, og Porsgrunn, Eidanger, Gjerpen og Solum innvilget i å stille disse garantier med henholdsvis førti, tredve, tyve og ti prosent, hvilket omtrent svarte til de gjennemsnittlige liggedagstall for pasienter fra de fire kommuner fordelt over en femårs periode.

Da garantiene ble innvilget av de fire interesserte kommuner i november/desember 1954, viste det seg at Rikstrygdeverket ikke lenger hadde til rådighet de midler man hele tiden hadde gjort regning med derfra. Dette skapte nye problemer, samtidig som utvidelsesplanene også skulle vise seg å by på så mange og store vanskeligheter av økonomisk og praktisk karakter, at overlegen på dette tidspunkt fant alvorlige betenkeligheter ved å fremme planene. I en skrivelse av 18. april 1955 legger han frem en begrunnet betenkning, og peker mellem annet på den kjennsgjerning at der innen en radius av ti kilometer fra Porsgrunn sentrum bor en befolkning på 26.300 mennesker mot 21.500 i det tilsvarende distrikt rundt Skien. Videre viser statistiske oppgaver at befolkningstilveksten har økende tendens, hvilket i høy grad vil skape berettigelsen av et helt tidsmessig sykehus som samtidig kan møte de utvideler som fremtiden uvegerlig vil føre med seg. Med dette perspektiv for øye ville den påtenkte utvidelse av det gamle sykehus for alltid låse institusjonen fast og sette en stopper for enhver senere utbygging som måtte bli aktuell, idet tomten da ikke lenger ville by på noen flere muligheter.

I tilknytning til disse tungtveiende betenkeligheter setter så overlege Ræder frem den plan som med ett slag ville løse alle problemer - som ville danne grunnlaget for oppbygging av et sykehus som straks kunne fylle vår egen tids krav og som samtidig kunne bringes i stand til å møte den utvikling som måtte ligge i årene fremover - nemlig oppførelse av et helt nytt sykehus!

Overlege Ræders plan var dristig. Den forutsatte meget store investeringer. Den kastet alle gamle planer omkull. Den betød innledningen til en helt ny epoke for den institusjon den omfattet.

Planen vakte straks en voldsom interesse. Men den vakte også diskusjon, begeistring og - motstand. Sykehusets styre reagerte umiddelbart positivt på overlegens nye forslag. Allerede i sitt møte den 29. april ga det forslaget sin fulle tilslutning, og overlegen fikk samtidig fullmakt til straks å rekvirere den nødvendige assistanse til videre bearbeidelse av planen.

Den tomt ved Skrukkerød som overlege Ræder hadde utsett seg til sykehuset, lå i Eidanger, men det var Porsgrunn som eide grunnen. Beliggenheten var ideell, like utenfor bygrensen, fritt, høyt og luftig, med utsikt over skog og jorder og åser omkring, med lett adkomst og fremfor alt - med muligheter for all den senere utvidelse som kunne bli aktuell. Her var man ikke lenger låst fast til et meget innsnevret område. Her kunne man ofre tid, penger og krefter på å bygge et fullt moderne sykehus, i stedet for å gjennemføre en ominnredning og utvidelse av det gamle sykehus hvor forholdene ikke under noen omstendighet ville kunne bringes opp på et tilnærmet samme nivå.

Den nye sykehusplan vant også straks Helsedirektørens bifall og anerkjennelse, og han gikk varmt inn for denne løsning som den utvilsomt beste for byen og hele distriktet. Imidlertid ville finansieringen av et så stort prosjekt bety vesentlige hindringer for planens gjennemføring, og på dette punkt reistes også en rekke innvendinger fra mange hold. At spørsmålet allikevel fikk en meget heldig løsning, skyldtes igjen en utrettelig innsats fra overlege Ræders side. Det er i den forbindelse også grunn til å rette all mulig anerkjennelse til Norsk Hydro for den usedvanlige imøtekommenhet og velvilje man allerede fra de forberedende drøftinger møtte hos selskapets ledelse, og som skulle føre til at toppfinansieringen gikk i orden.

På styremåte den 25. april 1956 ble byggeprosjektet tatt opp i hele sin bredde, og ifølge enstemmig vedtak besluttet man å anmode disponent Einar Dahl Hanssen om å organisere en aksjonskomite som skulle fremme byggeplanene på bred basis. Den 28. mai ble så avholdt et orienterende møte hvor der var innkalt representanter fra de fire interesserte kommuner, samt direktør H. Th. Klingenberg og dr. med. Eyv. Thiis-Evensen fra Eidanger Salpeterfabriker. Overlege Ræder brakte her en redegjørels for de planer som man fra sykehusets side anså for gunstige og mest tilfredsstillende, og der ble nedsatt et utvalg til å arbeide videre med saken. Vedtaket henstilte dessuten til de respektive kommuner hver å velge en representant til utvalget, hvor overlegen skulle være selvskreven medlem.

Resultatet av dette utvalg ble en komite bestående av følgende medlemmer: O.r.sakfører Sverre Knudsen fra Porsgrunn, (senere erstattet av politisekretær Charles Nordahl), varaordfører Karl Bolstad fra Eidanger, varaordfører Ingar Augestad fra Gjerpen og Johs. Landfall fra Solum.

Komiteen hadde sitt første møte den 13. juni 1956, hvor man gjennemgikk sykehusets økonomiske status, byggeplanenes art og omfang og drøftet driftsbudsjettet for det ombyggede sykehus i den utstrekning dette lot seg forutberegne. Møtet levnet ingen tvil i komiteen om berettigelsen av å bygge et helt nytt sykehus fremfor ombygging av det gamle, og dette syn kom også klart frem i det enstemmige vedtak som ble fattet:

«Utvalget er enig i at nybyggingsplanen, alternativ 2 (helt nybygg) fremlagt av overlege Ræder må ansees som et nødvendig ledd i bedringen av sykehusforholdene i distriktet. Utvalget anbefaler for de interesserte kommuner å gi godkjenning i prinsippet for den fremlagte byggeplan.»

Den 22. samme måned hadde utvalget nytt møte hvor man fattet dette vedtak:

«En var enig i overlege Ræders forslag om opptagelse av lån. Når det gjelder toppfinansieringen vil undertegnede foreslå at kommunene dekker kr. 1.000.000,- som fordeles på følgende måte: Porsgrunn dekker forlods 15%. Det øvrige beløp slik: Porsgrunn 40%, Eidanger 30%, Gjerpen 20% og Solum 10%. Den kommunale garanti av lånet fra Norsk Hydros Pensjonsfond gis i samme forhold. Det øvrige beløp søkes dekket med bidrag av Norsk Hydro og den øvrige industri i det ytre distrikt.»

Dermed var man kommet et nytt, godt steg på vei. Utvalget hadde nu klare retningslinjer å arbeide etter, og allerede en uke senere avholdes et møte mellem direktør Meinich-Olsen fra Norsk Hydro, overlege Ræder, Karl Bolstad og Charles Nordahl, som resulterte i at Norsk Hydro var villig til å forhøye sitt tidligere lånetilsagn fra pensjonsfondet fra 1,1 til 1,6 millioner kroner. Dessuten sier Norsk Hydro seg villig til å yde dette tilleggsbeløp på 500.000 kroner som gave, idet man er på det rene med at sykehusets drift vil falle meget kostbar med den store gjeldsbelastning man er nødt til å påta seg. Forutsetningen for å kunne yde denne gave er imidlertid basert på at man oppnår full skattefrihet for beløpet, og at det anerkjennes som fradrag i selskapets skattbare inntekt.

Dessverre viste det seg at skattemyndighetene ikke ville anerkjenne gaven på 500.000 kroner som skattefri fradragspost. Norsk Hydro løste allikevel spørsmålet til beste for sykehuset. Det første lånetilsagn på 1,1 millioner kroner ble forhøyet til 1,6 millioner kroner, mot at selskapet påtok seg å forrente og amortisere den siste halve million over en nærmere bestemt periode på tyve, alternativt tredve år.

Den 31. januar 1957 innvilget dessuten Rikstrygdeverket å yde sykehuset et 1. prioritets pantelån på 2 millioner kroner, (senere forhøyet til 2,2 millioner) sidestillet med et lignende lån i Postsparebanken på 1,9 millioner, som tidligere var innvilget derfra. Fra Beha Fabrikker, Borgestad Fabrikker A/S, A/S Borgestad, Porsgrunn Elektrometallurgiske A/S, Porsgrund Metalverk A/S og Porsgrunds Porselænsfabrik mottok man videre tilsagn om gaver i form av kontanter eller utstyr for tilsammen kr. 125.000,-.

Realiseringen av byggeplanene var nu til slutt endelig avhengig av hvorvidt man kunne oppnå de kommunale lån således som arbeidsutvalget hadde foreslått den 22. juni 1956. I samsvar med finansieringsplanen var omkostningene beregnet til 7 millioner kroner, og kommunenes andel i dekning av den resterende million ville da for Porsgrunn bli 490.000 kroner, for Eidanger 255.000, Gjerpen 170.000 og Solum 85.000 kroner.

For Porsgrunn og Eidangers vedkommende gikk lånesøknaden i orden, samtidig som man også oppnådde deres garantier. Gjerpen vedsto seg sin garanti, men ville derimot ikke yde noe lån. Solum ville hverken bevilge penger eller garantere. Men også denne floke løste seg - Porsgrunn og Eidanger overtok i fellesskap det som manglet av garantibeløpet og innvilget dessuten et ekstra lån som tilsvarte de beløp som uteble fra Gjerpens og Solums side.

Endelig var byggesakens økonomiske problemer løst. De forberedende arbeider hadde gitt det forønskede resultat, og da man omsider også hadde overvunnet de vanskeligheter som oppsto som følge av den motstand byggeplanene møtte på enkelte hold, var man klar til å ta fatt på den praktiske løsning av byggesaken. Den 9. januar 1957 ble byggekomiteen valgt og fikk følgende sammensetning: Disponent Einar Dahl Hanssen, formann, direktør T. Ellefsen, o.r.sakfører H. P. Schanke og overlege Gustav Ræder. Denne komite er senere supplert med oversøster Marie Sveeggen, overingeniør E. Behrens og kommuneingeniør Nils Åsgården, og o.r.sakfører H. P. Schanke ble senere formann i komiteen etter at disponent Einar Dahl Hanssen fraflyttet byen.

Arkitekt Nordan hadde utarbeidet tegninger for det nye sykehus, og etter innhentet anbud ble grunnarbeidene overlatt Ingeniør F. Selmer A/S, mens entreprenørfirmaet Harald Holt & Co. A/S ble overdradd hovedentreprisen. Som byggeleder ble ansatt overingeniør F. A. Sørlie, bygningstekniske konsulenter ble Aarum & Berge, konsulenter for varme- og sanitæranlegget Erichsen & Horgen, og konsulent for det elektriske anlegg ble ingeniør Bjørn Bjørnvold.

Etter de opprinnelige planer skulle sykehuset reises i tre etasjer, men spørsmålet om utbygging i fulle fire etasjer dukket frem allerede på et tidlig tidspunkt, idet man snart ble klar over at dette ville bety den mest rasjonelle utnyttelse av bygget på lenger sikt. Påbygningen av en fjerde etasje ble da også vedtatt, og sykehusets samlede gulvflate vil dermed bli ca. 6.500 kvadratmeter og ruminnholdet 26.000 kbm. Den vestvendte hovedfasade mot Jønholtdalen er på 90 meter, underetasjen gir plass for hjelperum og arbeidsrum. Første etasje omfatter røntgenavdeling, legekontorer og administrasjonsavdeling. Anden og tredje etasje gir i sin helhet plass for sykeposter, halvparten av fjerde etasje innredes til hybler for betjeningen mens den resterende del foreløbig blir stående uinnredet. En fløybygning i delvis en og to etasjer gir rum for behandlingsavdelinger.

Sykehusets fagkrets vil fortsatt omfatte alminnelig kirurgi, røntgen-, barne- og fødeavdeling. Dertil blir opprettet en ny avdeling for plastisk kirurgi, som på statsbudsjettet for 1961 er betenkt med en bevilgning på kr. 300.000, og i samarbeid med den stedlige industri går man også til ansettelse av anestesioverlege. Legestaben utvides således fra ti til tolv leger, og det samlede ansatte personale kommer opp i ca. 80 foruten ca. 20 barnepleierskeelever.

I februar 1958 begynte de første grunnarbeider til det nye sykehus. Den 15. september samme år tok byggingen til. I november 1960 var sykehuset ferdig til innflytting - etter en samlet byggetid på ca. 33 måneder. Et nytt avsnitt i Porsgrunn Lutherske Sykehus står dermed foran sin begynnelse. Gjennem snart seksti år har institusjonen vokst frem fra en beskjeden start til å bli en sentral faktor innen byens og fylkets sykehusvesen. Hva sykehusets gjerning har betydd i de forløpne år, har man ingen verdimåler for. Hva fremtiden vil bringe, er heller ingen gitt å kjenne. Men oppgavene ligger der - og bedre enn noen gang tidligere i sin historie er sykehuset beredt til å møte de krav som kan stilles til et tidsmessig og moderne hospital.