Porsgrunn Lutherske Sykehus. Streiftog gjennem sykehusets historie fra 1902 til 1960

Sykehuset reiser seg

av Harald Bache Bystrøm

«Efterat foranstaaende Indbydelse var bleven udstedt i December 1899 og Porsgrunds-Kvinder i de sidste Dage af September 1900 havde afholdt en Bazar til fordel for Sagen, sammenkaldte Porsgrunds-Prester den 12te October 1900 Bidragsyderne til et møde i østre Porsgrunds Bedehus, hvor Sognepresten redegjorde for Sagens Stilling. Efter Afsyngelsen af 1ste Vers af Salme No. 1 i Landstads Salmebog, holdt han en kort Bøn og oplyste Følgende: Der var udsendt 19 Indbydelser, af disse var 15 indkomne og udviste et tegnet Beløb af Kr. 1098,50. Heraf indbetalt Kr. 1002,00.

Indsat i Sparebanken	Kr.	1002,00
Den saakaldte Søster Ninis Bog i Sparebanken (hvorblandt Bazarudbyttet)	Kr.	2517,86
Kvindernes Bog i Kreditbanken	Kr.	297,42
	Kr.	3817,28

Desuden havde man fra J. C. Knudsen erholdt Tilbud om at erholde til bortflytning det af hans afdøde Moder beboede Hus paa øvre Frednæs.

Man besluttede nedsat en Komité til at overveie hvad der burde foretages, idet man mente at burde gaa i Gang med Gjerningen, og valgte enstemmig til Medlemmer af denne: Hr. J. C. Knudsen, Hr. Kaptein Wessel, Hr. Arkitekt Børve, Hr. Direktør Andersen, Hr. Bagermester Johannessen, Hr. Uhrmager Andersen, Hr. Sogneprest Krogh.»

At man allerede på det konstituerende møte hadde et konkret tilbud på en bygning som ville tilfredsstille kravene til et hospital, var selvsagt i aller høyeste grad en stimulans og rik inspirasjon for det arbeid som lå foran. Den store hovedbygningen på Øvre Frednes, som nu ble tilbudt av Jørgen C. Knudsen på vegne av ham selv og hans søsken, fru Serine Jeremiassen og Gunnar Knudsen, var bygget av deres far, skipsreder Christen Knudsen i 1862. En omfattende modernisering og senere tilbygging av en rummelig anden etasje hadde brakt huset i meget god stand, og den nyvalgte komité kunne derfor straks gå i gang med de neste viktige skritt til virkeliggjørelsen av sykehusplanene. Til komiteens ros skal det sies at den arbeidet raskt og effektivt. Den 19. oktober var komitémedlemmene samlet til det første arbeidsmøte, og man kunne allerede nu behandle ikke mindre enn fem alternativer ved valg av tomt til sykehuset. Der forelå to tilbud på Kirkehaugen, en på St. Hansåsen, en på hjørnet av Aallsgate og Høgealléen og en på Vestsiden. Man samlet seg i første rekke om den ene tomt på Kirkehaugen, men da en henvendelse til eieren resulterte i et forlangende på 1600 kroner, fant komitéen det ikke forsvarlig å akseptere.

Nye alternativer dukket frem. Det manglet ikke på tilbud og forslag fra tomteeiere som var villig til å selge, men de priser som ble forlangt, stilte seg hver gang hindrende i veien. Imidlertid skulle også tomtespørsmålet få en heldig løsning, idet en søknad til kommunen resulterte i gratis tomteavståelse på kirkens sydside. Dermed var man sikret både hus og grunn. Det praktiske arbeid i marken kunne ta til for alvor.

Arkitekt Halldor Børve, som også var medlem av komitéen, påtok seg uten noen godtgjørelse å utarbeide tegninger og ominnredningsplan, og i møte den 11. april 1901 ble arbeidet overlatt til firmaet Thovsen & Thorjussen.

«Siden er Arbeidet skredet jevnt fremad indtil det nu er afsluttet», skriver sogneprest Krogh i sin redegjørelse ved innvielsen av sykehuset den 9. oktober 1902. Og man leser videre:

«Bidrag er efterhaanden komne ind; de fleste af de oprindelige Bidragsydere har fortsat med aarlige Bidrag eller en Gang for alle - ligesaa fra 1000de af Kroner, ned til halve Kroner efter Ævne. Kvinderne har fortsat sit Arbeide og afholdt ogsaa i Høsten 1901 en Bazar med godt Udbytte og er vedblevet med sin Kroneindsamling. Store Arbeider er udført gratis, lige fra Arkitekten, der har ydet Tegninger og Overslag uden Godtgjørelse, til Kvinderne, der gjennem Maaneder har syet og strævet og sat hele Husets Indre i færdig Stand. Gaver er strømmet ind fra Kjøbmænd og Haandværkere, fra Familier og enkelte Mænd og Kvinder, der har sendt Husgeraad og nyttige Sager til Husets Udstyr - hvilke alle Komitéen bringer sin hjertelige Tak.... Huset er taxeret for Kr. 29.000 og Tomten 2400 - saaledes at det nu representerer en Værdi af ca. 31.000 Kr. med Indbo, der er assurere for henimod 5000 Kroner.

Rigtignok hviler der endnu paa Eiendommen en Gjæld af ca. 13.000 Kroner, men forudsat at den Villighed og Kjærlighed, som i denne Sag allerede har frembragt saa store Ofre, heller ikke i Fremtiden vil svækkes - ser man med Fortrøstning de kommende Dage imøde. Men Anstalten vil, som det forstaaes, fremdeles trænge virksom Støtte og Hjælp. Dens Gjæld er betydelig, og det vil vistnok være vanskeligt at kunne sætte Sygebetalingen saa høi, at Driften kan bære sig. Man maa derfor Iægge alle dens Velyndere paa Hjerte, at de aarlige Bidrag maa fortsætte og at Kvindeforeningen ikke maa nedlægge sin Gjerning endnu en Tid.»

Innvielsen av sykehuset ga komitéen all grunn til å være tilfreds med sitt verk. Med sparsomme midler, men med helhjertet innsats fra hvert enkelt medlem og fra tallrike andre interesserte borgere, hadde man nu reist et tidsmessig sykehus som tilfredsstilte de krav man kunne stille. Innsamlingslistene som i et par år hadde vært på vandring i byen, ga det pene resultat av 12.155 kroner, og til dekning av restgjeld opptok man et pantobligasjonslån på kr. 10.000,-. Derved sto man rustet til å ta imot de første pasienter, med 16 senger, operasjonsstue, instrument- og sterilisasjonsrum og kontor. Ved innvielsen falt mange anerkjennende ord. Det er fristende å sitere hva «Grenmar» refererer fra distriktslege Backers tale under åpningshøytideligheten, hvor han fant at «alt var saa komplet. Det eneste, som manglede, var et Rum, hvor de Syge kunne lægge fra sig sine Krykker og andre Hjælpemidler, naar de forlod Sygehuset som helbredede, thi det var Talerens Tro, at her vilde mange vende tilbage friske og helbredede.»

Den 8. oktober avholdtes «Det første Bestyrelsesmøde». Her besluttes at sykehuset skal holde tre forpleininger: «Almindelig Forpleining til Kr. 1,50 pr. Døgn, bedre Forpleining til Kr. 3,- pr. Døgn og bedste Forpleining til Kr. 4,- pr. Døgn. Ved almindelig Forpleining forstaaes at der ligger flere paa samme Værelse. Med bedre forpleining forstaaes at 2 deler Værelse. Ved bedste Forpleining forstaaes at man har Eneværelse. Betalingen erlægges forskudsvis for 1 Uge ad Gangen, hvis ikke Garanti kan stilles.»

Sett i lys av vår egen tids høyt utviklede trygdelovgivning, er den siste del av regulativet en megetsigende passus som forteller adskillig om den utvikling som har funnet sted innen sykehusets egne vegger og innenfor rammen av den offentlige sosiallovgivning siden sykehuset startet sin drift for snart seksti år siden. Betegnende for tiden den gang - og forøvrig i mange år fremover - er også de hyppige protokolleringer som nu følger av søknader om hel og halv friplass for ubemidlede pasienter, en sak som ikke bare skulle få stor økonomisk betydning for sykehusets driftsresultat, men som samtidig avslører forhold som den moderne sosiallovgivning har eliminert.

I sitt første driftsår hadde sykehuset et belegg på 64 pasienter med i alt 1699 liggedager. Når inntektene ved pasientforpleiningen allikevel ikke ble større enn kr. 2.605,67, så finner styrets formann, sogneprest Krogh, grunn til å redegjøre nærmere for dette i «Grenmar», der han blant annet anfører at «da Fattigvæsenet har sine Patienter der for kr. 1,00 pr. Dag, og Kommunen desuden har betinget sig 30 Dages Friplads som Erstatning for den elektriske Belysning, bliver Indtægterne mindre, end man efter Liggedagernes Antal skulde have ventet.»

Antallet pasienter øker jevnt etter som tiden går. I annet driftsår er man oppe i 82 med i alt 2411 liggedager. I tredje år 90 pasienter og 2036 liggedager. Regnskapene viser derimot hele tiden en faretruende lav inntekt. Det er så vidt det bærer over de mange økonomiske skjær som dukker frem under driften. Trofaste venner av sykehuset betenker nok fremdeles institusjonen med sine gaver. En driftig kvinneforening er årlig bidragyder med kontanter eller med innkjøpt inventar og legeutstyr. Hvert eneste lite bidrag monner på det beskjedne budsjett. Årsberetningen fra 1905 forteller litt om den ting: «Desuden har Sygehuset iaar modtaget fra en Sjømand 15 Kr., og fra Pastor Schreiner, som indkom ved hans Foredrag i østre Porsgrunds Kirke, Kr. 59,35, hvilke Beløb er holdt udenfor Regnskabet til ønskelig Forøgelse af Inventaret.»

I 1909 skulle distriktet få en ny, velkommen tilvekst innen sykehussektoren, idet det gamle amtsykehuset som i 1830 var blitt overført til Faret ved Skien, nu flyttet inn i nye, moderne bygninger på den nærliggende tomt hvor Sentralsykehuset nu holder til. Utvidelsen og moderniseringen av sykehuset skulle imidlertid få konsekvenser for den fremtidige drift av Porsgrunn Lutherske Sykehus. Forholdene ved det gamle amtsykehus hadde nemlig i en årrekke vært under all kritikk dårlige, slik at overlegen der, dr. med. P. B. Henriksen, i stor utstrekning henviste sine pasienter til det lutherske sykehus. Dr. Henriksen utførte også en overveiende del av sine operasjoner i Porsgrunn, hvor man rådet over langt bedre utstyr og lokalforhold enn hans eget sykehus før 1909 kunne tilby.

Innvielsen av det nye amtsykehus gjorde selvfølgelig straks slutt på dette samarbeid, idet pasienter fra Skien og de øvre distrikter nu kunne søke det nærmestliggende sykehus. Oversøster Alfhild ved lutherske ble samtidig også forflyttet til det nye sykehus, og man sto overfor begynnelsen til en kritisk periode i Porsgrunn Lutherske Sykehus' historie. Mens man i flere år hadde arbeidet under utnyttelse av sykehusets fulle kapasitet, gikk antallet liggedager nu sterkt tilbake. Årene 1910-11 ble vanskelige år. Fra ca. 3000 liggedager et par år tidligere, sank dette nu til ca. 1900. Samtidig viste driftsomkostningene en stadig økende tendens, og det økonomiske ansvar ble en tyngende byrde etter hvert som nyanskaffelser og nødvendige moderniseringen krevde sin plass på det anstrengte budsjett. Vanskelighetene ble en tid så store, at styret tok under overveielse å gå til oppsigelse blant de tre ansatte diakonisser, uten at man likevel ble tvunget å gå så drastisk til verks. «Derimod overlades til Oversøster at træffe Aftale med Vaskepigen om, at hun mod en extra Godtgjørelse af Kr. 0,50 pr. Nat kunde overtage Vaagning naar saadan paakrævdes udenfor hvor Diakonisserne kunde overtage.» Når man så siden også kan lese i styreprotokollen at enkelte pasienter fikk eneværelser hvor de «kunde anbringe sine egne Møbler», da er det åpenbart at sykehusets ledelse strekker seg langt for å holde driften i gang, og for å kunne holde den ansatte betjening beskjeftiget med fullt belegg.

Krigsårene 1914-18 skapte sine spesielle problemer og vanskeligheter. Men fremdeles er det økonomien som er den store bøygen. I samråd med priorinnen ved St. Josephs Hospital forhøyer man gjentagne ganger kurprisene ved begge sykehus, første gang i 1915, da man går opp fra kr. 1,50 til kr. 1,80 pr. Døgn, og for «fattigvæsenets pasienter» fra kr. 1,00 til kr. 1,50 pr. døgn, «paa grund af de nuværende høie priser paa fødemidler, brænde og saagodtsom alle livsfornødenheder.»

Lesningen av styreprotokollene i disse år byr på svært få saker av større betydning. En ting springer en likevel i øynene - den gavmildhet og offervilje som fremdeles er usvekket hos en del av byens borgere når det gjelder sykehuset. Karakteristisk i så måte er følgende brev fra Jørgen C. Knudsen datert lillejulaften 1916: «Vedlagt oversendes sykehusets panteobligasjon til hypotekbanken av 7. november 1902 i kvittert og avlest stand, idet jeg har indfridd beløpet kr. 6.508,03 som stod til rest.»

Med denne nye gave, som kom i tillegg til så mange tidligere fra samme hånd, var sykehuset helt gjeldfritt. Dette var selvsagt til uvurderlig stor hjelp. Men den daglige drift krevde stadig større summer. For om mulig å komme frem til et bedre driftsresultat, fremsatte tilsynslegen, dr. Tønnes Birkeland, blant annet forslag om å utvide sykehuset med et tilbygg for tuberkulose pasienter. Styret stilte seg ikke avvisende overfor tanken om å utvide med en ny avdeling, men ville likevel fraråde å beklippe sykehustomten i den utstrekning en slik utvidelse ville kreve. Det samme forslag dukker forøvrig frem også i senere år, men fremdeles uten at det tas opp til realitetsbehandling.

I betraktning av den store fødeavdeling sykehuset i dag rår over, er det en protokollering fra 1920 som det er morsomt å feste oppmerksomheten på. Her heter det seg således:

«Formanden refererte et andragende fra kvindesaksforeningen, hvori forespørges om der på sykehuset kan avsees et værelse til bruk for barselkoner eller om det lille hus - Nils Nilssens forrige - ved siden av sykehuset kunde sættes istand til dette øiemed. Man enedes om følgende uttalelse: Sykehusets styre har ikke anledning til at imøtekomme kvindesaksforeningens ønske om at avse et værelse til det omskrevne bruk, da behovet for almindelige patienter er stadig stigende; men man vil forsøke herefter som hittil at imøtekomme denslags krav såvidt som rummene og det øvrige belæg tillater det uten dog at være bundet ved nogen bestemt forpligtelse.»

I denne forbindelse kan det være på sin plass å nevne at sykehuset i siste ti-årsperiode fra 1949-59 hadde i alt 6756 fødsler, hvorav ikke mindre enn 838 bare i det siste år. Sykehusets fødselsstatistikk viser således i overbevisende tall at behovet for «et værelse til omskrevne bruk» i aller høyeste grad er til stede!

Sykehusstyrets første formann, sogneprest B. W. Krogh ble i 1905 avløst av stadsingeniør Jonas Wessel som innehadde vervet til 1911. Dette år rykket skoleinspektør Joh. Henr. Knudsen inn som kommunens representant i styret og ble straks valgt til dets formann. Fra nu av er det skoleinspektørens sirlige skjønnskrift som fyller protokollsidene, og som bærer bud om en helhjertet cg trofast tjeneste gjennem mange og lange år. I hele 23 år fortsatte Joh. Henr. Knudsen som styrets formann. Og så vidt man kan se, har han ikke vært fraværende på ett eneste av de tallrike styremøter som ble avholdt i hans funksjonstid. En prestasjon som man nok skal lete lenge for å finne maken til ...

Skoleinspektør Joh. Henr. Knudsen inntar med rette en ruvende plass i Porsgrunn Lutherske Sykehus' historie. Store gavnlige saker ble gjennemført takket være hans pågangsmot og hans aldri sviktende interesse. Sin store arbeidskraft ofret han spesielt på tre områder utenfor den daglige skolegjerning - kirke og menighetsarbeid, sykehuset og avholdssaken. Hva hans sistnevnte interesse angår, er det forøvrig betegnende å lese en protokollering fra 1930, den gang man var sterkt opptatt av planer om å reise det nye tilbygg til sykehuset. Lånemulighetene syntes lenge helt stengt. Finansieringsvanskelighetene så en tid ut til å sette en stopper for alle utvidelsesplaner. Den ene utvei forsøktes etter den andre. Hver gang må man trekke seg tilbake med uforrettet sak. Da fremkommer et forslag i styret om å forsøke å oppnå lånetilsagn av Vinmonopolets midler. Men da opplever man et av de yderst få tilfelle av dissens i styret, idet man i protokollen kan lese: «I tilfælde lån av Vinmonopolets midler måtte formanden dissentere, idet han ikke kunne være med på at anvende denslags penger til nævnte formål.» I avholdsspørsmålet kjente Joh. Henr. Knudsen ingen mellemvei. Selv hans annet store hjertebarn - sykehuset - måtte der finne seg i å bli stilt i annen rekke ...