Fagorganisering i hundre år

av Helge Mæland

De første forsøk på å organisere seg i fagforeninger i Porsgrunn kan føres tilbake til 1880-tallet. Det er kjent at verkstedarbeidere, stuere og laere og typografer var først ute. Fra slutten av 1890-åra ble det danna flere fagforeninger, og ved århundreskiftet var det minst seks foreninger i byen:

I 1904 ble Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening stifta, og fram til 1921 var dette den toneangivende fagforeningen. Det var fra denne foreningen de fleste lederne i Porsgrunn Samvirkende Fagforeninger kom.

Organisasjonsveksten

Porselensfabrikken hadde blitt grunnlagt i 1880-åra, men det skulle gå mange år før fagorganisasjonen fikk fotfeste. Det var porselensmaleren Hans Andersen fra Knarrdalstrand som ble primus motor i foreningsdannelsen, som fant sted mellom 1908 og 1912. Foreningen ble tilknytta Arbeidsmannsforbundet. I 1915 gikk arbeiderne ved det nye smelteverket på Roligheten inn i det samme forbundet. Foreningen ved Metallurgen måtte raskt ut i en langvarig streik, og det forma seg et bedriftsmiljø med skarpere fronter mellom arbeidere og ledelsen enn det en hadde ved de eldre bedriftene. På Dalen ved Brevik ble en ny storbedrift bygd opp under første verdenskrig, og foreninger fra flere forbund gikk i 1924 inn i en samleforening i det nystifta kjemiske forbundet. Foreningene på Porselen og Metallurgen gikk også inn i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, og i alle år seinere har dette forbundet vært det dominerende i distriktet.

Tallmessig var det ingen stor fagorganisasjon i Porsgrunn i de tre første tiåra av vårt århundre. Av de få tall som er oppgitt i protokollene og beretningene er et medlemstall på 302 medlemmer i gjennomsnitt for 1922 og 176 i bunnåret 1924. Om Dalen regnes med til Brevik, var det fram til 1928 omlag dobbelt så mange fagorganiserte i nabobyen i sør. Her fantes et Jern og Metall-miljø på høyde med Porsgrunns og Dalen Arbeiderforening med rundt 300 organiserte aleine. I Skien lå fagorganisasjonen på et helt annet nivå enn i Porsgrunn, med 2654 medlemmer i 1920 og 1432 i bunnåret 1924.

Det var Herøyaanlegget som ga gjennombruddet for fagbevegelsen i Porsgrunnsdistriktet. På Herøya ble anleggsfolk og driftsansatte klumpa sammen i et til nå ukjent omfang. Mange kom med erfaringer fra sterke fagforeninger i Arbeidsmannsforbundet, og det å organisere seg ble en norm som kom til å gjennomsyre både anlegget og bedriften. Det er ikke få historier om hvordan bondesønner fra Eidanger og distriktet fikk «voksenopplæring» i foreningsskikk av erfarne organisasjonsfolk utenfra. Herøya Arbeiderforening ble et av kraftsentra i den norske fagbevegelsen, og med de nye fabrikkene som kom til etter krigen, ble HAF landets største fagforening på en og samme arbeidsplass. Porsgrunn fikk i denne perioden et sterkere innslag av industri enn noen annen norsk by, og industriarbeiderne fikk en dominerende plass i den lokale fagbevegelsen.

På 1930-tallet slo fagorganisasjonen rot på mindre steder utenfor byen og de store industriarbeidsplassene. Foreninger knytta til sagbruk og landbruk ble stifta, og virkeområdet for samorganisasjonen ble utvida. Da Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon ble danna i 1959, fikk den nye lokalforeningen et virkeområde som strakte seg fra Menstad og Nenset til Herre og Eidanger.

Fra rundt 1950 kom funksjonærene i industrien med i fagbevegelsen gjennom forbundene Handel og Kontor og NFATF (seinere FLT). NFATF-foreningen på Herøya ble med åra en stor og stridsdyktig fagforening. På 1970-tallet ga de petrokjemiske bedriftene i Bamble nye tilskudd til fagbevegelsen, og det nye NOPEF-forbundet hadde tilsammen nærmere 800 medlemmer i foreningene på Rafnes og Rønningen.

Fra 1980 har antall ansatte i industrien gått ned, og tjenesteytende næringer og offentlig sektor har sysselsatt stadig fler. På tomtene til distriktets største sagbruk ved århundreskiftet, Franklin, Baker & Co, hvor Metallverket seinere ble anlagt, har handelssenteret Down Town flytta inn i bygningene fra metallproduksjonen og plastproduksjonen til Gränges-konsernet. Organisasjoner utenfor LO (YS og AF) fanga opp mye av veksten i de tjenesteytende næringene, men flere LO-forbund har også økt sine medlemstall. Porsgrunn Handel og Kontor hadde et jevnt tilsig av medlemmer fram til 1990, men etter dette har veksten flata ut. Fra 1970-tallet utgjorde de kommuneansatte den raskest voksende gruppa innenfor fagbevegelsen, og Porsgrunn Kommunale Forening har nådd igjen Herøya Arbeiderforening i antall yrkesaktive medlemmer. I statlige og fylkeskommunale virksomheter har LO hatt en svakere posisjon, men nye foreninger har kommet til, blant annet innenfor Norsk Tjenestemannslag (NTL), Tele- og Dataforbundet (seinere EL & IT Forbundet) og Skolenes Landsforbund (SL). På jordbruksland på Vallermyrene starta fra 1970 utviklinga av Telemarks største utdanningssenter, og ved Telemark tekniske fagskole, som ble flytta hit på 1980-tallet, fikk SL ett av sine støttepunkter.

Medlemstalla for noen av de største fagforeningene kan illustrere veksten som har skjedd i løpet hundreåret og forskyvningene i fag og forbundsområder. Mens det var lett å føre statistikk fram til 1980-tallet, har de mange sammenslutningene gjort det vanskelig å finne sammenliknbare tall for det siste tiåret:

Saker og særtrekk

I 1899 opplevde Porsgrunn ei bølge av nye fagforeninger. Om det hadde sammenheng med at LO ble stifta dette året er ikke undersøkt. I forbindelse med de mange foreningsdannelsene skreiv høyreavisa, «Grenmar», en kommentarartikkel og formante lederne til forsiktighet og moderasjon. Avisa framholdt at det egentlig ikke burde vært nødvendig med fagforeninger i Porsgrunn:

«...hvor arbeidsforholdene har vært gode, og hvor det patriarkalske forhold arbeider og arbeidsherre mellom ennå for en del synes å være det framherskende med god forståelse.»

Sitatet peker på noe vesentlig ved forholda rundt århundreskiftet, og sier noe om de barrierer fagorganisasjonen måtte bryte. Porsgrunn var en konservativ by, hvor liberalismen og «kontraktfriheten» var inngrodd. Om en person tok et helsefarlig arbeid for dårlig betaling, var det vedkommendes egen sak, og hverken myndigheter eller organisasjoner hadde noe med å blande seg opp i forholdet.

Fagforeningene i Porsgrunn måtte kjempe en lang kamp for å bli anerkjent som part i arbeidslivet, med rett til å avtale lønnsforhold for sine medlemmer og rett til å streike om en ikke kunne godta de arbeidsvilkår som ble tilbudt. Ved Porsgrunn mekaniske Verksted ble aktive foreningsfolk skjøvet ut av bedriften, og personer som Jonas Bjaaland d.e., Andreas Kjellevold og Hans Hansen Toldnes måtte finne seg arbeid andre steder. Etter storstreiken i 1921 klarte eieren å utmanøvrere foreningen, som i mer enn ti år ble satt utenfor denne arbeidsplassen. For laste- og lossearbeiderne ble tida fram til 1932 en vedvarende kamp mot «piratforeninger» og streikebrytere, som toppa seg under de landsomfattende konfliktene i 1924 og 1931. Også for andre grupper stod anerkjennelse av organisasjonen sentralt, og meieriarbeidere, visergutter og bygningsarbeidere måtte ut i streiker og blokader for å få ordna arbeidsforhold.

Kampen mot streikebryteriet ble svært tilspissa Porsgrunn, og rei distriktet som en mare fra 1921 til 1933. Det var ikke tilfeldig at Menstad ble det norske symbolet på klassekampen i mellomkrigstida. Det kan være grunn til å understreke at kampen var like innbitt og langvarig i 1924, men at oppbudet av statspoliti og militærfartøyer gjorde konflikten i 1931 til en mer «spektakulær» begivenhet, hvor riksaviser og sentrale ledere i DNA og NKP kom for å delta. Under meierikonflikten i 1933 opplevde byen for annen gang å bli «beleira» av statspoliti. En må til i skogsbygder i indre Østlandet og lokalsamfunn i Nord- Norge for å finne like tilspissa arbeidskamper.

Som problem lå arbeidsledigheten under mye av det som skjedde i 1920- og 1930-åra, og ikke minst kampen mot streikebryterne. Det var ikke mye fagorganisasjonen hadde å stille opp med i kampen mot ledigheten. Det ble stifta Arbeidsløses Foreninger i distriktet, og som andre steder ble det reagert mot det samfunnet og kommunene hadde å tilby i form av forsorgsstøtte, matlapper og steinpukking. I 1930-åra gikk fagbevegelsen under tvil med på å «rasjonere arbeidet», og på bedrifter som Eidanger Salpeterfabrikker og Dalen Portland Cementfabrikk ble delingen av arbeidet svært omfattende. At Herøya Arbeiderforening gikk inn på denne linja, bidro sterkt til å unngå ytterligere ledighet da arbeidere ble overflytta fra Notodden og Rjukan.

Etter Hydroetableringen ble skiftarbeid en nærmest naturlig form for arbeid i Porsgrunn. Mens stuerne og laerne tidligere hadde arbeida for å begrense natt- og helgearbeidet, ble det apparatlastinga på helkontinuerlig skift som etter 1930 ga det meste av levebrødet. I arbeidet for kortere arbeidstid for skiftarbeiderne gikk Herøya Arbeiderforening i bresjen. Da de i 1948 gikk til aksjon, ble dette ikke tålt, og det var regjeringen og toppledelsen i fagbevegelsen mer enn Hydro, som ble motstanderen. To år tidligere hadde arbeiderne ved Dalen Portland pressa fram 42-timers uke for sine skiftfolk. Da arbeidstidskravet ble innfridd gjennom Stortingsvedtak i 1957, var det etter vedvarende trykk fra Herøya Arbeiderforening. På 1980-tallet ble lik arbeidstid for funksjonærer og arbeidere innført på Herøya, og bedriften ble bøtelagt av arbeidsgiverforeningen for å gå med på dette.

Fra 1960-åra har de fagorganiserte ved Hydro Porsgrunn og Dalen Portland Cementfabrikk vært med på å utvikle nye former for ledelse og organisering, hvor fagforeningene har blitt trukket tett inn i styringa av bedriftene. Gjennom produktivitetsavtaler, forsøk med «sjølstyrte grupper» og avdelingsutvalg har Herøya Arbeiderforening vært med på å bryte opp den tradisjonelle bedriftsorganisasjonen. For både Dalen og Herøya har bedriftsledere også blitt rekruttert blant aktive fagforeningsledere. Innenfor samarbeidsprosjektet Vekst i Grenland har det velutvikla forholdet mellom bedrifter og sterke fagforeninger blitt sett på som en positiv verdi ved Grenlandssamfunnet.

Samorgs rolle

I mellomkrigstidas kamper var samorganisasjonen nærmest et synonym for fagbevegelsen som helhet og arbeidernes organisering som klasse. Fra å være en sentral deltaker i kampen for organisasjonsrett, lønn og arbeidsvilkår, har samorganisasjonene i etterkrigstida i større grad vært et redskap for å ta opp fellesinteresser av lokalpolitisk og velferdsmessig karakter.

I Porsgrunn Samorg har boligreising jevnlig vært på dagsorden, og ønskene om statlig og kommunal medvirkning for å skaffe rimelige boliger har flere ganger kommet til uttrykk. I 1950-åra gikk 12 av de større fagforeningene sammen om å reise Folkets Hus, som også var tiltenkt å være «storstue» for hele byen. Fra 1960-tallet har samorganisasjonen gått flere runder med miljøkamp og debatt om industriutslipp. I samband med innføringa av Arbeidsmiljøloven i 1977 ble «det indre miljøet» i bedriftene for alvor satt på dagsorden.

Fra 1970 har sykehussaken vært samorganisasjonens viktigste sak, og gjennom tre tiår har Porsgrunn Samorg vært pådriver for å utvikle og opprettholde et lokalt sykehustilbud. I arbeidet for å redde St.Joseph hospital i 1981 leda Samorg en brei folkelig kamp for lokalsykehuset.

På 1990-tallet gikk Samorg aktivt inn i et samarbeid om næringsutvikling i Grenland, sammen med bedriftene og kommunene. Samorg aksepterte den rasjonalisering og nedbemanning som foregikk i eksportbedriftene, men gikk mot mye av den rasjonalisering og omstrukturering som fant sted innenfor statlige forvaltningsbedrifter. Samorg har uttalt seg skarpt mot privatiseringa innen offentlig sektor og gått inn for at kommunene ble tilført økte midler.

Samorganisasjonen har måttet forholde seg til en rekke spørsmål som har vært oppe i storsamfunnet. Under EF-kampen i 1972 satt organisasjonen på gjerdet, mens det ble reist en sterk nei-bevegelse i den lokale fagbevegelsen. I striden foran avstemninga i 1994 sa Samorg nei til både EØS og EU- medlemsskap, men hverken motstandere eller tilhengere klarte å gjenskape intensiteten fra 1972. På 1980-tallet engasjerte Samorg seg i flere internasjonale spørsmål, og støtte til frigjøringsbevegelser, arbeid for nedrustning og arbeid for innvandrere og mot nynazisme var viktige punkter på samorganisasjonens dagsorden. Fra 1980 har organisasjonen advart mot Høyrepolitikkens følger, og blitt en forsvarer av de velferdsordninger som ble gjennomført fram til 1970- tallet.

Porsgrunn Samorg har vært en møteplass hvor representanter på tvers av fagforbund og yrkesskiller kom sammen for å utveksle synspunkter. Det har til tider vært stort spenn i faglige og politiske oppfatninger, og protokollene vitner om liv og røre på møtene. Det var på forhånd ikke alltid gitt hva utfallet ville bli i de sakene som ble tatt opp. En får likevel inntrykk av at vedtaka som ble fatta ofte smelta sammen det beste av synspunktene som kom fram. Det var ofte de mindre foreningene som hadde det største frammøte, og det er representanter fra disse foreningene som har gitt sterkest uttrykk for hvor viktig samorganisasjonen har vært.

Fagorganisasjonen har i flere år vært i støpeskjeen. Forbund og avdelinger er blitt slått sammen, og det er lansert en rekke ideer om hvordan fagbevegelsen i framtida bør være organisert. Det er i denne prosessen grunn til å hevde at debatten ikke bare må dreie seg om teknisk effektivitet. Skal fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen igjen komme på offensiven, trengs det mer enn en effektiv og strømlinjeforma organisasjon. Skal fagbevegelsens samfunnsmål realiseres, kreves en faglig-politisk mobilisering fra tusener på tusener av medlemmer og tillitsvalgte, som har breie kunnskaper om samfunnet og motivasjon til å kjempe for solidaritet og fellesskap på alle plan. I denne sammenhengen må det beste i samorgtradisjonen videreføres.