Fra: «En blodigle er vakrere enn en streikebryter».
Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn
Etter børskrisa i 1987 og inntektsreguleringsloven i 1988 ble forventningene om reformer og forbedringer av arbeidsvilkår dempa ned, og målet for mange fagorganiserte ble å sikre det en allerede hadde. Den kraftige nedbemanninga i storindustrien i Grenland kasta mørke skygger over framtida, og usikkerheten for arbeid og innkomme plaga mange. Prisene på boliger hadde blitt skrudd i været i «jappetida», og nå gikk lånerentene opp til 16 og 18 prosent. Etter at markedsmekanismene hadde blitt sluppet løs på 1980-tallet, var skepsisen mot politisk styring vokst, og løftene fra Arbeiderpartiregjeringa som overtok i 1986 stilna raskt av. Men kunne en regjering utgått av arbeiderbevegelsen sitte med regjeringsmakta i et samfunn hvor ledigheten bare økte?
Rasjonaliseringa i industrien fortsatte med uforminska styrka på 1990-tallet. Innenfor storindustrien og konsernbedriftene (Hydro, Norcem, Elkem, Statoil) ble det gått nye runder med omstilling og nedbemanning. Det ble investert betydelige beløp i nye prosesser og utvidelse av eldre fabrikker, men antallet ansatte gikk likevel nedover. Som landets mest gjennomindustrialiserte område fikk Grenland og Porsgrunn store problemer med å tilby arbeid og sysselsetting på 90-tallet. Lavkonjunkturen som satte inn etter børskrakket i 1987 bidro til å forsterke problemene for distriktet. Av fylkene fikk Telemark den høyeste ledigheten i landet, og innenfor Telemark var Porsgrunn aller verst stilt. De nakne tallene over ledige som var bosatt i Porsgrunn kommune, og som ikke fikk tilbud om kurs eller opplæring, var i følge kommunens «Regnskaps- og nøkkeltall» følgende:
| 1987: | 294 |
| 1988: | 439 |
| 1989: | 724 |
| 1990: | 823 |
| 1991: | 864 |
| 1992: | 1051 |
| 1993: | 1192 |
| 1994: | 1185 |
| 1995: | 937 |
| 1996: | 910 |
| 1997: | 581 |
Dette var gjennomsnittstall. I tillegg til de registert ledige var i flere år nesten like mange sysselsatt i ulike arbeidsmarkedstiltak. I august 1992 var i alt 2.153 personer i Porsgrunn registrert som arbeidssøkende. I tillegg til dette tallet kom de som ikke hadde opparbeida rett til dagpenger og derfor ikke ble registert.
Arbeidsledigheten ble et gjennomgangstema for samorganisasjonen på 1990-tallet. I 1. maitogene var kampen mot ledigheten i en eller annen form hovedparolen.Ved flere anledninger ble LO's sentrale parole gjentatt:
«Arbeid for alle er jobb nr. 1 !»
Det ble vedtatt mange uttalelser med oppfordringer om å styrke innsatsen for nye arbeidsplasser og for å bedre de økonomiske og sosiale vilkårene for de ledige. Samorganisasjonen aksepterte den rasjonalisering og effektivisering som foregikk i den konkurranseutsatte eksportindustrien, men stilte seg sterkt kritisk til nedbemanninga i de tjenesteytende statlige virksomhetene som Televerket (Telenor fra 1995), postvesenet, NSB og tollvesenet. Porsgrunn Samorg gikk inn for å øke bemanninga i kommunene og vedtok på årsmøtet i 1991 en uttalelse om å sikre sysselsettinga i jordbruket. På disse og andre områder støtta Samorg de grupper og fagforeninger som tok kampen opp for de ansatte og den befolkning virksomhetene skulle betjene. Den bedriftsøkonomiske tenkningen som lå bak ble kritisert, og samfunnsøknomisk tenkning ble etterlyst.
Arbeiderpartiet satt i regjeringsposisjon i åra med den høyeste arbeidsledigheten. I flere uttalelser ble Brundtland-regjeringen kritisert for å akseptere ledigheten. I uttalelsen fra årsmøtet i 1991 het det blant annet dette om innsatsen i kampen mot ledigheten:
«Arbeidsledighet og gjeldskrise er problemer som rammer stadig flere. Fagbevegelsen har klart sagt fra at «Arbeid for alle er jobb nr. 1». Det står først og fremst til Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon å vise at partiet også oppfatter det på samme måten. Tallet på arbeidsledige nærmer seg 200.000. Det er en falliterklæring hvis vi ikke får bukt med ledigheten når det største partiet i arbeiderbevegelsen har regjeringsansvar.»
Uttalelsen gikk også inn på «80-ukersregelsen» som innebar at de ledige ikke hadde rett til dagpenger og arbeidsledighetstrygd i mer enn 80 uker:
«Det er en økende konflikt mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet om 80-ukersregelen:
- 80-ukersregelen må fjernes.
- Den som ikke kan skaffes jobb, skal ha rett til dagpenger uten reduksjon.»
I en uttalelse fra representantskapet 28. august 1991 het det at regjeringa «må satse mer» i kampen mot ledigheten, og på septembermøtet innleda Børre Pettersen fra LO og Jan Helge Jansen fra Høyre om de «sosiale og helsemessige følger av å bli arbeidsledig».
Arbeidsledigheten ble også brakt inn i spørsmålet om medlemsskap i EU. I flere uttalelser pekte Samorg på at ledigheten var et resultat av en liberalistisk politikk hvor nasjonalstaten ga fra seg virkemidlene for å styre økonomien. De nye planene for EU, som var trukket opp i Mastricht-traktaten, forutsatte lave offentlige budsjetter og en politikk hvor kampen mot inflasjonen ble viktigere enn å motvirke arbeidsledigheten. Ved å gå inn i EU ville kampen mot ledigheten bli enda vanskeligere. På årsmøtet i 1995 - etter folkeavstemningen - ble det vedtatt en uttalelse med tittelen «Arbeid for alle» hvor ti av representantene stemte mot det siste avsnittet:
«Vi er generelt bekymret og kritiske til den tilpasningen til EU's markedsliberalistiske politikk som preger hele spekteret av regjeringas politikk. Et flertall avviste medlemsskap i EU. Respekt for avstemmingsresultatet burde innebære en politikk som hadde full sysselsetting og direkte økonomisk styring som primær målsetting.»
I årsberetningen for 1993/94 står det at «Vekst i Grenland A/S er det viktigste organet samorganisasjonen har engasjert seg i når det gjelder kampen mot arbeidsløsheten». Styret i Samorg og ikke minst lederen, Gunnar Sørbø, gikk svært aktivt inn for det næringspolitiske samarbeidet, og gjorde samorganisasjonen til en viktig medspiller i VIG-arbeidet.
Representanter for næringsliv, kommuner og skoler kom sammen og dro i gang prosjektet «Vekst i Grenland» (VIG) i 1990. Siktemålet var å skape flere arbeidsplasser i distriktet. Prosjektet bygde på en erkjennelse av at Grenland hadde vokst sammen som ett arbeids- og boligmarked og at struktur- og omstillingsproblemene var de samme for de fire kommunene. VIG gikk tidlig i gang med å utvikle en felles nærings-politikk for regionen med nydanning og nyetableringer som mål. VIG var opptatt av at privat og offentlig innsats måtte samordnes og engasjerte seg sterkt i spørsmål som utdanning og infrastruktur. VIG gikk inn for å skape et utdanningstilbud for unge arbeidsledige som var mer målretta enn det arbeidsmarkedsetaten hadde stått for. Gjennom Telemark Kompetanse- og Næringsunion (KN-Union) ble det tilført store midler fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet. KN-Unionen ble under VIG's ledelse en stor organisasjon med tilbud til flere hundre arbeidssøkende. I 1993 endra VIG seg fra å være en løsere stiftelse til å bli et felles og permanent næringsorgan for Grenland. Stilftelsen ble omgjort til aksjeselskap og fikk samtidig tilført midler til omstilling fra Næringsdepartementet. I den strategiske næringsplanen VIG A/S utarbeida ble det understreka at industrien fortsatt skulle være «lokomotivet» for næringsutviklingen, og at området skulle ta mål av seg til å bli «nyskapingssenteret i Norge» og «brohodet mot Europa». Ved siden av omstilling og nyskaping ble satsing på «forskning og utdanning», bedre infrastruktur og profilering av Grenland understreka.
De to samorganisasjonene i Grenland slutta fra første stund aktivt opp om VIG. På årsmøtet i 1990 vedtok Porsgrunn Samorg en uttalelse om «sysselsettinga i Grenland» hvor det het at fagbevegelsen «er innstilt på å gå inn i et konstruktivt samarbeide med de politiske myndigheter og næringslivet (...) for å drøfte alle sider ved industriutviklingen i Grenland». I uttalelsen gikk Samorg ellers sterkt inn for nyinvesteringer i tungindustrien og at «den best tilgjengelige teknologi» ble tatt i bruk for å redusere utslippene.
«Perspektivene for sysselsettinga i Grenland er bekymringsfull. Den tunge industrien står overfor økt rasjonalisering og nedbemanning. Utbygginga av tungindustrien har hatt en avgjørende betydning for utviklinga i vårt område. Den har vært grunnlaget for befolkningsutviklinga og supplerende industri og servicevirksomhet. Den vil fortsatt ha hovedtyngden av industriarbeidsplasser. De muligheter som foreligger for utbygging av tung industri må nyttes. Derfor støtter vi blant annet bygging av gassledning til Grenland og fortsatt PVC- og magnesiumproduksjon. Det er fortsatt et viktig krav at det indre og ytre miljø forbedres. All utbygging må derfor skje med den best tilgjengelige teknologi med sikte på reduserte utslipp. Det må videre klarlegges hvilke muligheter som foreligger for bruk av gass i vårt område og i hvilke mengder. Vi forventer en intensivert forskning på teknologi for å redusere utslipp av karbondioksid til luft.»
Det ble orientert om arbeidet i Vekst i Grenland på flere representantskapsmøter i 1990 og 1991. På et møte 5. juni 1991 fikk styret tilslutning til forslag om aktiv medvirkning i VIG og KN-Unionen. Et forslag fra Per Gjødingseter, som var positiv til VIG, men kritisk til KN-Unionen, og hvor det het at Samorg «ser ingen grunn til å opprette en slik opplæringsvirksomhet ved siden av det videregående skoleverk og arbeidsetaten», fikk bare fem stemmer, mens 37 ga fortsatt støtte til KN-Unionen.
Ved overgangen fra stiftelse til aksjeselskap kom spørsmålet om kjøp av aksjer og engasjementet i «Grenlandstinget» opp i Porsgrunn Samorg 11. november 1992. Mot en stemme ble dette forslaget fra Gunnar Sørbø vedtatt:
« Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon tegner seg for 10 aksjer a kr. 1.000,- i Vekst i Grenland A/S. Det forutsettes at samorganisasjonene i Skien og Porsgrunn hver velger 3 representanter med vararepresentanter til «Grenlandstinget». Valgene bør samordnes og det bør tilstrebes en rimelig spredning på forskjellige forbund. De 6 representantene utgjør et styre som får ansvaret for tilbakemeldinger til fagforeningene. I samarbeid med styrene i de to samorganisasjonene velger de kandidat til styret i Vekst i Grenland A/S.»
På representantskapsmøte 13. januar 1993 ble det presisert at representantene til Grenlandstinget bare skulle velges fra foreninger eller klubber «som har gitt uttrykk for støtte til dannelsen av VIG A/S». Ved avstemningen over hvem som skulle representere samorganisasjonene i styret for VIG A/S ble både Gunnar Sørbø og Knut Liljeberg foreslått. Ved prøvevotering fikk Gunnar Sørbø 23 mot Liljebergs 10 stemmer. Sørbø ble deretter enstemmig valgt. Frank Bakke (HAF), Kari Kaasene (Kommunale forening) og Knut Liljeberg (LO) ble seinere valgt inn i Grenlandstinget, som var selskapets representantskap. Frank Bakke og Knut Liljeberg ble gjenvalgt som representanter i 1995, men i stedet for Kari Kaasene kom Tove Bratsberg fra Skien Kommunale Forening inn på Porsgrunns Samorgs kvote.
18. januar 1995 innleda direktør Per Wold om det arbeidet Vekst i Grenland dreiv. KN-Unionen var på dette tidspunktet under avvikling, og dette ble berørt som ett av temaene. Virksomheten i VIG var på denne tida dreia fra direkte engasjementer i nye og eksisterende bedrifter til strategisk planlegging og rådgivning. Spørsmålet om EØS-reglene var til hinder for at VIG kunne gå inn i redningsaksjoner for konkurstrua bedrifter ble nå stilt, men ikke gitt noe klart svar.
For å unngå nedlegging av Porsgrunn Bad tok Gunnar Sørbø saken opp i VIG A/S. VIG assisterte klubben ved bedriften i møter med Nærings- og energidepartementet, og arbeidet med å sikre arbeidsplassene førte som kjent fram.
Organisasjonen som var oppstått på grunnlag av Romatraktaten hadde utvikla seg og endra navn flere ganger. I 1962 het den Det europeisk økonomisk samarbeidsområde eller EEC. I 1972 var den omdøpt til De europeiske fellesskap eller EF. I 1994 het den Den europeiske union eller EU.
I protokollen fra representantskapet dukker EF-spørsmålet opp igjen 27. september 1989. Denne kvelden ble det valgt 3 personer til et «opplysningsutvalg om Norge og EF». De som ble valgt var Jan Egil Pedersen fra NNN, Gunn Vågsether fra NFATF og Runar Helgesen fra Porselensarbeidernes Fagforening. I 1990 ble møtene i utvalget holdt sammen med et tilsvarende utvalg i Skien Samorg. De to utvalga planla i 1990 et felles helgeseminar om EU. Siden det dreide seg om flere samorganisasjoner, insisterte LO-kontoret på å stå som arrangør og være med på planlegginga. Seminaret ble arrangert 15. - 17. mars, og det var i følge beretningen «stor oppslutning om arrangementet». På årsmøtet i 1991 ble det valgt fem personer til EU-utvalget og mens Pedersen og Vågsether fortsatte, kom Stein-Roger Bjerkely fra HAF, Per Gjødingseter og Gunnar Sørbø inn som nye. Det var mange motstandere i utvalget, og tilhengerne syntes ikke å anstrenge seg for få sine representanter innvalgt.
Det ble ikke like lett å få vedtatt noen nei-uttalelse i representantskapet. Den 12. februar 1992 ble den første debatten for og mot EU i holdt. Inge Staldvik fra Arbeiderpartiet og Even Aas fra LO innleda. I følge referatet hadde i alt 18 personer ordet i debatten. EF-utvalget la fram forslag til uttalelse, men ved prøvevotering var det flertall for at saken ikke ble tatt opp til behandling.
På årsmøtet i 1992 ble det lagt fram to forslag om EØS og EU, ett fra styret og ett fra Herøya Arbeiderforening. Forslaget fra styret avviste både EØS-avtalen og EU- medlemsskap og betrakta EØS-avtalen som «et siste og avgjørende steg før norsk medlemsskap i EF-unionen». Forslaget fra HAF tok bare stilling til EØS-avtalen og ga en argumentasjon i 7 punkter for å godta den framforhandla avtalen. Ved avstemningen fikk begge forslagene 20 stemmer, og saken falt. Da EØS-saken kom opp på nytt 14. oktober var stemningen endra, og etter innledninger fra Roy Pedersen fra Nei til EF og Tor Wennesland fra Europabevegelsen, oppfordra Samorg med 27 mot 2 stemmer Stortinget til å forkaste EØS-avtalen. I uttalelsen het det blant annet:
«Hovedtanken i EØS-avtalen og hele EF's regelverk er at markedsmekanismen skal bestemme den økonomiske - og dermed i hovedsak hele den samfunnsmessige - utviklinga. Det skal ikke skje direkte statlige inngrep og demokratisk styring ut fra sosiale målsettinger. Resultatet vil bli økt arbeidsløshet, større økonomiske ulikheter og økende sosiale problemer.»
I 1993 fremma EU-motstanderne forslag om nei-parole i 1. maitoget 1993, men fikk ikke flertall. I 1994 ble det vedtatt at både «Ja til EU!» og «Nei til EU!» skulle være med som paroler. Begge åra var det tilhengere av norsk medlemsskap som holdt hovedtalen, i 1993 Jan Balstad og i 1994 Bjørn Tore Godal. For Godal var det andre gang som hovedtaler i Porsgrunn 1. mai. Da han talte første gang i 1971, var det som AUF-formann og EF-motstander.
I et «sluttord» til årsberetninga for 1993/1994 kom flertallet i styret med en betraktning om EU-kampen som ble gjenstand for diskusjon på årsmøtet:
«EU-saken har hvilt tungt på fagbevegelsen uten at den har fått utløse en gjennomgripende debatt. Dersom det ikke blir lagt om til en grunnleggende og prinsippiell debatt før folkeavstemminga er det fare for at LO spiller seg selv ut over sidelinja.»
Samson Sæther, som var nestleder i Samorg, ønska ikke å slutte seg til denne beskrivelsen og fikk 15 av 48 stemmer for en alternativ formulering. Flertallet på årsmøtet godtok formuleringen, og seinere ble en uttalelse med overskriften «Vi frarår norsk EU-medlemsskap» vedtatt med 27 mot 18 stemmer. I fem punkter ble standpunktet begrunna:
Med dette vedtaket landa Porsgrunn Samorg på et nei-standpunkt i 1994. Organisasjonen ble likevel ikke mobilisert som nei-organisasjon. I et eget vedtak fra årsmøtet ble styrets oppgaver pressisert på denne måten:
«Årsmøtet pålegger det nye styret å organisere en aktiv og allsidig opplysningsvirksomget og debatt om EU-spørsmålet. Det er en forutsetning at i all denne virksomheten skal begge hovedretninger i EU-saken være invitert til å delta.»
Høsten 1994 ble det holdt flere EU-møter i samorganisasjonens regi. Det best besøkte var et fellesmøte med Skien Samorg 14. september, hvor Børre Rønningen fra SV og Bent Hegna fra Arbeiderpartiet dro i gang debatten. Møtet var åpent for alle fagorganiserte i Grenland, og det møtte 75 personer. På et møte for representantskapet i Porsgrunn en måned seinere stilte bare ca. 30 personer opp.
Kampen om norsk EU-medlemsskap ble ikke ført med samme intensitet som i 1972. Fra nei-sida var mobiliseringen svakere, ikke minst i fagbevegelsen. Innenfor eksportindustrien ble EØS-avtalen av mange sett som en god avtale, og det var ikke like lett å få til en mobilisering mot denne. Ved avstemningen i november ble det et flertall for EU-medlemsskap i Porsgrunn, og kommunen ble eneste ja-kommunen i fylket. For Samorgs del kan det konstateres at representantskapet i begge tilfellene var i utakt med den lokale folkemeningen!
I november 1991 ble offentligheten gjort kjent med nye planer for sykehusene i Skien og Porsgrunn som kullkasta avtaler og vedtak fra 1976, 1982 og 1989. Fylkeshelsesjef Bjørn Halmrast presenterte nå forslag som innebar en helt ny fordeling av oppgaver mellom de to enhetene. I det alternativet som ble anbefalt og seinere vedtatt av fylkestinget ble all akuttvirksomhet samla i Skien, og barsel-, føde- og barneavdelingene overflytta fra Porsgrunn til Skien. I Porsgrunn skulle en konsentrere seg om planlagte operasjoner med dagkirurgi og kirurgisk poliklinikk.
På et representantskapsmøte 16. oktober hadde Samorganisasjonen slutta seg til en uttalelse fra Herøya Arbeiderforening som krevde oppretholdelse av akuttmottaket ved TSS Porsgrunn. På møte 13. november ble en ny pressemedling vedtatt, og det ble tilslutning til et forslag om å sende brev om saken til alle representantene i fylkestinget som nettopp var valgt. Fra det politiske miljøet i Porsgrunn ble det reagert mot de nye sykehusforslagene, og ordføreren, Ivar Moen, gikk skarpt ut i TA med uttalelser om at fylkeskommunen hadde lagt avtaler til side og holdt Porsgrunn «for narr».
Sykehusstrukturen var hovedsak på januarmøtet i representantskapet 1992. Her ble det holdt innledninger av den nyvalgte ordføreren i Porsgrunn, Elisabeth Nilsen, fylkesordfører Frode Svendsen og lederen for helse- og sosialutvalget i fylkeskommunen, Karin Westhrin. Saken ble også tatt opp i LO's samarbeidsorgan i Telemark, og satsingen på et desentralisert sykehustilbud ble også denne gang slått fast som fagbevegelsens linje. På årsmøtet i Porsgrunn Samorg i april ble det vedtatt en uttalelse med overskriften «Bevar sykehusstrukturen i Telemark». De aktuelle planene om å samle akuttfunksjonene i Skien ble sett på som en trussel mot sykehustilbudet i hele fylket:
«Konsentrasjonen av akuttmottak og vitale avdelinger ved utbyggingen i Skien sikter åpenbart mot en framtidig ytterligere konsentrasjon. Dette vil kreve så store investeringer nå og i framtida at det vil rive grunnen under sykehusdrift andre steder i fylket. De planene som fylkestinget inviteres til å vedta er derfor en trussel mot hele sykehusstrukturen. Derfor må planene avvises og tidligere fylkestingsvedtak må realiseres.»
Trass i at en samla fagbevegelse gikk mot, vedtok fylkestinget å samle akuttfunksjonene i Skien. Etter vedtak i fylkesutvalget og Porsgrunn formannskap ble det overlatt til en sakkyndig nemnd å vurdere hvorvidt fylkestingets vedtak var i overensstemmelse med sykehusavtalen. Nemnda ga fylkeskommunen grønt lys for å iverksette sine vedtak. Porsgrunn Samorg gikk denne gang ikke til åpen kamp for sitt syn. I årsberetningen for 1992-93 konstateres det at arbeidet for å opprettholde akuttmottaket ikke førte fram, og at fylkestingets vedtak ble gjort «også med stemmene fra en del medlemmer av vårt representantskap.»
Høyrebølgen på 1980-tallet førte med seg en rekke forslag om å privatisere og konkurranseutsette offentlige virksomheter og tjenester. I første omgang ble forslag om å konkurranseutsette statlige forvaltningsbedrifter foreslått, og omorganisering av postverket, NSB, televerket og kraftforsyningen kom på tale. For alle disse områdene ble resultatet at Stortinget vedtok nye rammevilkår med konkurranse og krav om bedriftsøkonomisk innsparing. På 90-tallet ble oppmerksomheten i sterkere grad retta mot de kommunale tjenestene. Kommunene fikk langt trangere kår, og høyrepartiene gikk inn for at tekniske tjenester som reinhold og renovasjon, eldreomsorg og flere andre tjenester skulle privatiseres eller konkurranseutsettes.
Porsgrunn Samorg ble en konsekvent motstander av den nyliberalistiske politikken og reagerte både mot fristillingen av forvaltningsbedriftene og forslag om å privatisere de kommunale tjenestene. På representantskapsmøte 14. desember 1990 var «Privatisering av offentlige tjenester» hovedsak, og Arild Øynes fra Den norske Postorganisasjon (DNP) innleda. I følge referatet redegjorde Øynes for postverket og andre offentlige tjenestene som var planlagt privatisert eller omorganisert og undersreka postens «viktighet for utkantstrøkene» og at de ansatte fikk ut informasjon om det som skulle skje. I 1993 støtta Samorg aktivt opp om arbeidet for å hindre at postterminalen på Kjørbekk ble lagt ned. Gunnar Sørbø tok saken opp i Vekst i Grenland A/S som bevilga kr. 6.000,- til en saksunderøkelse.
Paroler mot privatisering var med i flere 1.maitog på 90-tallet. I 1991 var parolen «Nei til privatisering av offentlig sektor!», i 1996 het det «Nei til privatisering av velferdsstaten!» og i 1997 het det «Privatisering rasserer. Styrk offentlig velferd!» I årsberetningen for 1995/96 står det følgende:
«Privatiseringen av offentlige tjenester er i ferd med å ta overhand - og fagbevegelsen må nå forsterke sitt engasjement i disse sakene og utvide støtten til de forbundene/fagforeningene som er i kamp for å trygge en forsvarlig og offentlig drift.»
På årsmøtet i 1996 fremma styret en uttalelse med titelen «Stopp privatiseringen». Uttalelsen tok utgangspunkt i omorganiseringen av forvaltningsbedriftene, men kom også inn på de private helsetilbudene:
«Vi har lenge sett de negative virkningene av at forvaltningsbedrifter gjøres om til aksjeselskaper. Ensidig fokusering på bedriftsøkonomisk gevinst rammer de ansatte og reduserer kvaliteten på ytelsene til brukerne. Private konkurrenter slipper til på de mest lønnsomme områdene for tjenesteyting uten forpliktelser overfor totalsamfunnet. Privatisering gir de velstående mulighteter for å kjøpe seg utenom de køene vi ellers kan oppleve ved likeverdige tilbud til alle.»
15. oktober 1996 var privatisering hovedtema i representantskapet. Odd Andreassen fra Kommuneforbundet innleda og advarte mot at store internasjonale selskap nå gikk inn og overtok for offentlige etater og virksomheter. Ove Jordbakke og O. Amundsen fra Porsgrunn Kommunale Forening var bedt om å kommentere innlegget.
Samorg tok også opp den privatisering som ville bli følgen av at Folketrygden ble undergravd.
I kampen mot privatisering stod det å forsvare arbeidstakernes faglige og sosiale rettigheter sentralt. Erfaringene fra England og andre land på 1980-tallet hadde vist at privatiseringen gikk hand i hand med kampen mot kollektive avtaler, trygderettigheter og andre goder som fagorganisasjonen hadde kjempa fram. I mer ekstreme tilfeller måtte fagbevegelsen slåss for organisasjonsretten og sin egen eksistens, mot nye former for trakassering og streikebryteri.
På lokalplanet førte den høye ledigheten til en svekkelse av fagorganisasjonens stilling. Store grupper av unge arbeidstakere banka på døra, og for mange hørte det å fagorganisere seg ikke med som en naturlig del av oppdragelsen. Innenfor privat servicevirksomhet, som reinholdsfirmaer, forretninger, hoteller og restauranter, vaktselskap osv., var det ikke lett å få innpass og i flere bransjer hørte skriftlige arbeidskontrakter med til unntakene. I regi av distriktskontoret satte LO i gang sommerpatruljer som oppsøkte ungdomsarbeidsplasser og stod på stand utenfor Down Town. LO-kontoret fikk også ansatt ungdomssekretær, og i denne jobben gjorde Kine Smith Larsen en betydelig innsats. Etter åpningen av McDonalds-kjedens spisested på Hovenga satte Porsgrunn AUF sammen med LO i gang en aksjon for å fagorganisere de ansatte som fikk positiv omtale og endte med at en fikk i stand tariffavtale.
Samorg ga full støtte til hotellstreiken i 1996. Fra årsmøtet ble denne uttalelsen sendt ut:
«Hotellstreiken er en av de mest berettigede streiker vi har hatt de siste åra. Lønningene til de hotellansatte er ekstremt lave og motparten i forhnadlingene har inntatt en arrogant holdning. Vi har merket oss at streiken møter meget stor sympati hos folk i sin alminnelighet. Det er vi glade for. De streikende trenger den moralske støtten de får i opinionen og den fagligpolitiske støtten fra alle fagorganiserte. Til de streikende: Stå på! Dere har allerede inkassert moralske seire. De faglig-politiske seirene vil også komme!»
På et møte i februar 1996 stod «Ny arbeidstvistlov» på dagordenen. Roar Eilertsen fra De Facto redegjorde for arbeidet i utvalget som skulle fremme forslag til endringer, og tok blant annet for seg de synspunkter NHO gikk inn for:
«... fleksibilitet og personlige avtaler vil erstatte de kollektive avtaler. Kompetanse vil i større grad få innflytelse på den enkeltes verdi i arbeidsmarkedet. Individuelle avtaler og rettigheter skal i større grad foregå mellom den enkelte arbeidstaker og bedriftenes representanter lokalt.»
Eilertsen kom også inn på forslagene om å begrense streikeretten, blant annet kravet om at en organisasjon måtte ha en viss størrelse, for eksempel 10.000 medlemmer i forbundet og 100.000 i hovedorganisasjonen, for å inneha denne retten. Eilertsen advarte mot en slik innskrenkning og hevda at retten til å streike var vanskelig nok å ta i bruk slik den var i dag.
Da lederen for Heismontørenes fagforening i Oslo, Terje Skog, seinere på året holdt innledning om faglige rettigheter, tok også han utgangspunkt i NHO's framstøt for å innføre individuelle avtaler. I følge referatet dro han fram disse argumentene:
«Det er viktig å forsvare de kollektive avtalene som er fagbevegelsens grunnfjell. Hvis vi bare får individuelle avtaler med markedslønn, vil fagforeningene svekkes. Kollektive avtaler er viktig for velferdsstaten, ellers vil mange falle utenfor.»
Spørsmålet om søndagsåpne butikker kom opp i 1996. Samorg tok stilling til saken på et fellesmøte med Skien 12. november. Anita Johansen fra Grenland Handel og Kontor dro i gang diskusjonen. Vedtaket som ble fatta satte konsekvensene for de ansatte i sentrum, men tok også opp andre sider:
«De ansatte i dagligvarehandelen står nå i fronten for å forsvare normalarbeidsdagen. Deler av dagligvarebransjen retter nå massive angrep på gjeldende lukningsvedtekter. Med den demagogiske påstanden at de vil gi kjøperne «frihet til å gjøre innkjøp når det passer dem best» søker deler av handelsnæringen å score posisjoner i konkurransekampen. Døgnåpne dagligvareforretninger vil føre til et nytt konkursras for småforretningene. Dermed vil de store konsentrere handelen og minske konkurransen. Følgen blir høyere priser. Forretninger i periferien av bysentrene og i utkantene vil måtte stenge. Døgnåpne dagligvareforretninger vil føre til rekruttering av deltidsansatte som tar arbeidet som bigesjeft til en lønn langt under tariffene. Dette undergraver de ordningene fagbevegelsen - tross all kritikk - har kjempet gjennom.»
Porsgrunn Samorg hadde på 1980-tallet engasjert seg sterkt i kampen mot undertrykkelse rundt om i verden og mot supermaktenes opprustning. Med avviklinga av den kalde krigen og oppløsninga av Sovjetunionen ble betingelsene for den politiske kampen endra. På den ene sida ble krigsfaren og atomtrusselen redusert og mulighetene for å nedrustning bedra. På den andre sida gikk utviklinga i retninga av en råere kapitalisme med økende makt til de flernasjonale selskapene. Med krav om at alle skranker mot frihandel skulle bort, festa den vestlige kapitalismen et nytt og kraftigere grep om landene i den tredje verden, og gjorde det enda vanskeligere å bygge opp nasjonale og uavhengige økonomier.
Solidaritetsarbeidet ble via oppmerksomhet på et møte i september 1995. Frammøtet var ikke stort (17 representanter), men etter referatet å dømme var møtet innholdsrikt. Det ble satt fokus på to stater, Cuba og Eritrea, som begge hadde bak seg en lang kamp for å overleve. Det sosialistiske regimet på Cuba var i alvorlig klemme etter Sovjetunionen fall, og Samorg gikk nå inn for å samle inn materiell og utstyr i samarbeid med Latimamerikansk Helsefond. Når det gjaldt Eritrea ble det orientert om et helt konkret prosjekt for å skaffe vann til 4000 eritreere, som Hydro Petrokjemi, Bellona og Kirkens Nødhjelp var med på. Det ble vedtatt at Samorg skulle arbeide videre med støtte til prosjektet. Av andre grupper som fikk Samorgs støtte i form av uttalelser eller bevilgninger var palestinerne og kurderne.
Samorganisasjonen fortsatte sitt arbeid mot atomvåpen. Organisasjonen var aktivt med i arbeidet for å markere 50-årsdagen for atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Markeringen fant sted på FN-dagen 24 oktober i Skien. Porsgrunn Samorg var også med å samla protester mot Frankrikes og Kinas atomvåpenprøver.
Den interne striden om hvem som skulle avgjøre valg av hovedtaler og paroler fortsatte i 1990-årene. Med representasjonsrett for alle sine lokale partilag hadde Porsgrunn Arbeiderparti stor innflytelse over 1.mai-arrangementet. Ved flere anledninger ble topptillitsmenn i partiet nominert på en hel rekke plasser øverst på ønskelista. Resultatet ble likevel ofte at en kandidat langt nede på lista fikk jobben, slik tilfelle var i 1995 da Bent Hegna på 10. plass var den første som takka ja. Av talere fra fagbevegelsen kom Ellen Stensrud i 1991, Jan Balstad i 1993 og Terje Kollbotn fra Odda faglige Samorganisasjon i 1997. Av partipolitikere holdt Erik Solheim talen i 1990, Elisabeth Nilsen i 1992 og Bjørn Tore Godal i 1994.
Gunnar Sørbø hadde i mange år jobba for å gi fagforeningene og representantskapet større råderett over arrangementet. Han fikk nå flertallet i styret med seg, men ble likevel nedstemt på flere årsmøter. Først i 1995 ble det oppnådd flertall for en endring som innskrenka partienes innflytelse. Samtidig fikk RV plass i 1.mai-komiteen.
Oppslutningen om 1.mai-arrangementene gikk tilbake i 1990-åra i forholdet til tiåret før. I 1993 ble det nedsatt et utvalg for å se på hele formen på arrangementet og komme med forslag til endringer. På representantskapsmøte i januar 1994 la Erling Bolme fram de tankene utvalget hadde gjort seg. Morgenparaden kunne gå ut, barneprogrammet måtte bedres, parolene burde gjøres mer «lokalretta og konkrete, ikke generelle» og appellene måtte bli kortere var noen av synspunktene. «Det var skepsis til å sløyfe morgenparadene, men en viss tilslutning til andre deler av utvalgets tanker,» skriver sekretæren Henrik Olsen, og tilføyer at «ingen vedtak ble gjort».
I 1997 kom det fram nye og mer utradisjonelle ideer om 1.maifeiringen. Noen unge fagorganiserte ble dette året valgt inn i 1. maikomiteen, som Jim Johnsen og Roy Cato Kleveland. Det ble foreslått at politiske ungdomsorganisasjoner skulle få sette mer preg på arrangementet, og Jim Johnsen forelo at også Unge Høyre kunne trekkes med med. Johnsen viste til en antirasistisk aksjon alle ungdomsorganisasjonene bortsett fra FrP's Ungdom hadde gjennomført en februarnatt dette året. Han fikk likevel ingen støtte for dette forslaget.
I spørsmålet om hovedtaler ble det konflikt i 1997. Da Terje Kollbotn som femtemann på ønskelista ble tilbudt jobben, mente flere i 1.maikomiteen at Ranveig Frøyland var forbigått og ikke spurt. Frøyland var på denne tida olje- og energiminister og sa ja til å tale i Skien. Som en følge av det som skjedde vedtok Porsgrunn Arbeiderparti å boikotte hovedarrangementet i Porsgrunn og oppfordra i steden medlemmene til å møte fram i Skien.
Når det gjelder enkeltforeningene gikk utviklingen i retning av større enheter. Flere slo seg sammen til Grenlandsavdelinger. Denne utviklingen hadde starta med dannelsen av Grenland Bygningsarbeiderforening i 1974. I 1989 ble de fleste avdelingene innenfor Norsk Nærings og Nytelsesmiddelarbeiderforbund slutta sammen i NNN Avdeling 22, Grenland. Avdelingen på Diplomis i Brevik fortsatte som egen avdeling fram til 1998. På 90-tallet kom Grenland Handel og Kontor i 1993, Grenland Grafiske Fagforening i 1994, og Grenland Jern og Metall i 1997. For Handel og Kontor ble Grenlandsavdelingen en etappe på veien mot en enda større forening som i dag omfatter alle kommunene i Telemark, bortsett fra Tinn, samt Risør i Aust Agder.
Fra 1980-tallet kom det gjentatt forslag om sammenslåing av de to samorganisasjonene i Grenland. Lenge ble tanken avvist. Borgestad Fabrikkers Fagforening meldte overgang til Skien Samorg fra 1989. I følge årsberetningen for 1995/96 var det utmeldingen av de to NOPEF-foreningene ved Hydro Rafnes og Borealis som ga støtet til en ny organisasjonsdebatt i Samorg:
«Utmeldingen fra de to NOPEF-foreningene har utløst en debatt om samorganisasjonens virkeområde, oppgaver og arbeidsform. I den forbindelse er det drøftelser på gang om egen samorganisasjon i Bamble, samling i Grenland faglige samorganisasjon eller LO i Grenland.»
Det ble i 1996 nedsatt et utvalg sammensatt av styremedlemmer fra Samorg i Skien og Porsgrunn, og det ble orientert om arbeidet både på oktober- og novembermøtet. Møtet 12. november var fellesmøte med Skien. 28. januar 1997 ble vedtektene for en ny og sammenslått samorganisasjon behandla, og på årsmøtet 8. april ble følgende forslag enstemmig vedtatt:
«Årsmøtet den 8. april 1997 vedtar å oppløse Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjon med virkning fra 1. mai 1997. Forutsetningen er at Grenland faglige Samorganisasjon vedtas stiftet med virkning fra samme dato. Grenland faglige Samorganisasjon overtar fra samme dato alle Porsgrunn og Omegn faglige Samorganisasjons aktiva og forpliktelser og rettigheter.»
Ettar at LO-kongressen vedtok å etablere egne lokalavdelinger som erstatning for samorganisasjonene ble navnet fra 1.1.1998 endra til LO i Grenland. Med den nye organisasjonen hadde en vendt tilbake til et virkeområde som ikke var ulikt det Skiensfjordens faglige Samorganisasjon hadde hatt i perioden 1924 til 1935.
Gunnar Sørbø ble valgt som leder i 1989 og ble gjenvalgt så lenge Porsgrunn Samorg eksisterte. Det ble til sammen åtte år, og det er bare Arne Eriksson som har vært leder over en lengre periode. Sørbø ble på 90-tallet en svært aktiv leder av samorganisasjonen, og han engasjerte seg sterkt i en hel rekke av de spørsmåla som kom opp. Arbeidsledigheten, EU-saken, Vekst i Grenland, fredsarbeidet og privatiseringen av offentlige tjenester er eksempler på slike spørsmål. Sørbø hadde stor evne til å trenge inn i nye saker og han skreiv et utall av forslag til uttalelser og vedtak. Han gikk rett på sak og ikke av veien for å utfordre motstandere - og medlemmer han var uenig med i egen organisasjon.
Hans Ragnar Marx gikk av som kasserer i 1996, etter 27 år i dette vervet. Foruten å føre regnskapene påtok Marx seg svært mye arbeid med 1.maiarrangemntene, og i følge Erling Bolme var han en svært viktig person i dette arbeidet:
«Han var i en årrekke pytt og panne for alt som hadde med 1. mai å gjøre, og da han slutta, ramla det det ut en vegg, og det har de fått merke nå. Hans Ragnar tok hånd om alt det praktiske og ordna alle detaljene, ordna med flagg, inspiserte minneparken, ringte brannvesenet om noe mangla, bestilte gammeldansband til kveldsarrangementet, foresto alle utbetalingene osv.»
Hallvard Johnsen fra Grenland Grafiske Fagforening var kasserer i samorganisasjonens siste år. Stein-Roger Bjerkely fra HAF satt to år i styret, første år som styremedlem andre år som nestleder og ungdomskontakt. I 1992 ble nestledervervet overtatt av en veteran fra HAF, og Samson Sæther ble sittende i fire år, inntil Ottar Vågsether fra Fellesforbundet ble valgt i 1996.
I sekretærvervet fortsatte Edel Hansen (Jern og Metall) fram til 1992. Da overtok Marit Sørlie Røed (Kommunal Forening) for ett år og deretter ble Eli Haugberg (NFATF) valgt. Haugberg ble avløst av Henrik Olsen fra samme forbund, og Olsen var årsmøtevalgt sekretær i samorganisasjonens tre siste år.
Av styremedlemmene satt Karin Nystein (Kommunale Forening) i hele perioden. Hun kom første gang inn i styret i 1980, og med 17 år er det bare Hans Ragnar Marx og Arne Eriksson som har vært med lenger i Samorgstyret. Margot Borch (Kommunale Forening) ble valgt første gang i 1988 og fikk til sammen seks år i styret. Jon Øivind Selmer (HAF) var medlem de siste fem årene. Arne Drøbak som representerte NOPEF og var pendler med bosted i Drangedal, satt tre år. Like lenge satt Terje Norli (Tele og Dataforbundet), mens Ragnhild T. Ognedal, Bjørn Palerud og Kjell Nordli satt i to år. De som satt ett år var Bjørn Løvseth, Dag Høgberg, Espen Kjeldsen, Steinar Halvorsen, Unni Hvidsten, og Arne Vollan.
Samorganisasjonen ble i 1990-åra stilt overfor den største ledigheten i distriktet siden 1930-tallet. Antallet industriarbeidsplasser gikk tilbake og Grenland ble ramma hardt av omstillingen i konsernbedriftene. Gjennom uttalelser og 1.maiparoler retta Samorg en rekke appeller til offentlige myndigheter om tiltak mot ledigheten og om særskilte omstillingsmidler til Grenland. Samorg gikk inn for at offentlig sektor ble brukt for å løse sysselsettingsproblemene og reagerte sterkt mot den nyliberalistiske politikken på 90-tallet. Samorg gikk mot konkurranseutsettingen av statlige forvaltningsbedrifter og forslagene om å privatisere de kommunale tjenestene. I arbeidet for å sikre sysselsettinga gikk Samorg aktivt inn i «Vekst i Grenland» og ble en viktig partner i det næringspolitiske samarbeidet som ble skapt i distriktet.
Spørsmålet om tilslutning til EØS-avtalen og EU ble tatt opp på mange møter fram til folkeavstemningen i 1994. Samorganisasjonen kom til slutt ut med standpunkter både mot EØS- og EU-medlemsskap, men klarte ikke å forhindre at Porsgrunn ble den eneste ja-kommunen i Telemark.
Samorg forsatte i rollen som vaktbikkje for sykehuset og helsetilbudet. Organisasjonen klarte ikke å mobilisere til kamp for å opprettholde akuttfunksjonene ved Luther, men har bidratt til at Yrkeshygienisk avdeling har overlevd en rekke nedskjæringer i fylkeskommunen. I sine siste år retta Samorg søkelyset mot de faglige og sosiale rettighetene som var tilkjempa i Norge, og uttalte seg blant annet mot søndagsåpne butikker og angrep på de kollektive tariffavtalene. Samorg fortsatte sitt arbeid for fred og internasjonal solidaritet, men klarte ikke å holde vedlike den samme interessen som i 1980-åra.
Frammøtet på representantskapsmøtene gikk tilbake i forhold til tiåret før. I 1995 vedtok de to NOPEF-foreningene i Bamble å trekke seg ut av organisasjonen. Dette var med på å sette i gang en organisasjonsdebatt, som til slutt resulterte i vedtaket om en felles organisasjon for hele Grenland.
| Utdrag (s. 196-214) fra: «En blodigle er bedre enn en streikebryter». Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |