Fra: «En blodigle er vakrere enn en streikebryter».
Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn
Krigen hadde skapt en venstredreining av opinionen og en sterk utgangsposisjon for arbeiderbevegelsen. De to arbeiderpartiene, DNA og NKP, var de eneste som hadde klart å opprettholde sine organisasjoner og framsto i 1945 med styrka oppslutning blant velgerne. Også for fagbevegelsen stod frigjøringa i optimismens tegn. Forventningene til det nye etterkrigssamfunnet var store. Fattig-Norge skulle være en saga blott, og alle skulle skaffes arbeid og et sikkert utkomme. Sosialismen skulle settes på dagsorden, og fagorganisasjonene skulle ha en nøkkelrolle i det nye samfunnet!
Den 15. mai 1945, bare sju dager etter den tyske kapitulasjonen, ble det holdt fellesstyremøte av fagforeningene i Porsgrunn og omland. Det møtte 90 representanter fra 24 foreninger. Viseformannen i Samorgutvalget for Porsgrunn, som hadde blitt valgt i 1939, Tarald Kløvfjeld ønska vel møtt og holdt en kort minnetale over de falne under krigen. Godtfred Lundin var tilstede fra Telemark faglige Samorganisasjon «og ga en kort redegjørelse for retningslinjer som er trukket opp av den fri fagbevegelse». Fagforeningene ble oppfordra til å få orden på kontingentinnbetalingen og avholde årsmøter så snart som mulig. De gamle styremedlemmer skulle fortsette inntil årsmøte var holdt. Det «oppstod en del diskusjon om hvem som skal ta stilling til de enkelte personer som menes å ha opptrådt ukorrekt under den mørke tid som nu er forbi.» Konklusjonen var at «der hvor sådane forhold er tilstede» skulle foreningene sjøl ta spørsmålet opp og legge fram en innstilling for de høyere organisasjonsledd. I tilfeller hvor styremedlemmer hadde opptrådt unasjonalt skulle varamedlemmer rykke opp inntil sakene var avgjort. Møtet gikk ellers inn for at fagforeningene skulle delta med faner og emblemer i 17.maitoget to dager etter.
På fellesstyremøte 11. juni ble det avgjort hvem som skulle sitte i Arbeidsutvalget for Porsgrunn fram til årsmøtet i Telemark faglige Samorganisasjon. Tarald Kløvfjeld (Bygning) og William Sivertsen fortsatte fra utvalget som hadde blitt valgt i 1939. Herøya Arbeiderforening hadde beslutta at Olav H. Heldal skulle utgå og at Lauritz Bjørnsen skulle inn i stedet. I stedet for Alf Knudsen (Kommunale Forening) ble Asbjørn Olsen fra Handel og Kontor innvalgt. Karl Malmgren var også ute av bildet i 1945. Malmgren hadde skifta jobb og blitt funksjonær, og kom med igjen i LO to år seinere da Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening ble stifta. Som femtemann i arbeidsutvalget kom Birger Johansen inn. Den 17. juni kom Arbeidsutvalget sammen og fordelte vervene. Kløvfjeld ble formann, Olsen viseformann og Sivertsen sekretær.
På årsmøte i Telemark faglige Samorganisasjon i august ble det valgt nye tillitsmenn for Samorg i Porsgrunn: Trygve Halvorsen (Jern og Metall), Håkon A. Ødegård (HAF), Arne Motland (Handel og Kontor), Lars Lia (Kommunale Forening) og Kristian Haugerud (Stuerforeningen). 16. august ble Arbeidsutvalget konstituert og valgte Halvorsen som formann, Ødegård som viseformann og Motland som sekretær. Disse personene ble valgt for to år.
Ved lønnsforhandlingene vinteren 1940 hadde LO fått gjennomslag for et generelt dyrtidstillegg på 12 øre timen. I mai 1940 ble avtalen om dyrtidstillegget annulert av Administrasjonsrådet etter påtrykk fra arbeidsgiverne. Fram til sommeren 1941 ble det gjort mange forsøk på å få innfridd det avtalte tillegget, men dette lyktes ikke. Kravet ble imidlertid ikke glemt, og tatt opp igjen i en rekke foreninger da freden kom. På fellesstyremøte i Samorg 11. juni ble det retta en henstilling til LO om å forfølge kravet. I vedtaket ble spørsmålet om etterbetaling kobla sammen med behovet for prisregulering:
«(Det må straks) bli opptatt forhandlinger om å få efterbetalt de 12 øre som ble fratatt oss i juni 1940. Dette var tariffestet og vi finner at dette er et utillatelig brudd på inngått overenskomst. Samtidig vil vi gjøre Landsorganisasjonen bekjent med at vi også finder denne tilbakebetaling som utilstrekkelig og at der fra L.O. blir tatt opp til behandling overfor arbeidsgiverforeningen om etterbetaling i henhold til til hovedavtalen av 5. januar 1940. Der må samtidig gåes inn for en streng prisregulering så ikke arbeiderklassens levestandard blir ytterligere senket.»
Etter alt påtrykket tok LO opp kravet om 12-ørestillegget. Det ble fremma for Arbeidsretten, og 8. desember ble det avsagt dom som gikk ut på at tillegget ikke skulle utbetales. Paal Berg var nå utnevnt som ny riksmeklingsmann. Det var Berg som i 1940 hadde leda Administrasjonsrådet, og misnøyen over å miste 12-ørestillegget ble nå også retta mot Berg som riksmeklingsmann. På fellesstyremøte 12. desember 1945 ble følgende uttalelse vedtatt:
«Fagforeningenes tillitsmenn i Porsgrunn og omegn har drøftet arbeidsrettens dom over 12 øres tillegget som ble fraranet oss. Vi stiller oss solidarisk med de protestaksjoner som har framkommet over hele landet og finner dommen i strid med all rettsoppfatning. Vi forlanger at regjeringen straks tar skritt for å få rettet på saken. Samtidig forlanger vi at Pål Berg blir fjernet fra sin stilling i arbeidsretten og som riksmeklingsmann. Før disse krav blir oppfyldt, blir det ikke ro til å arbeide på gjenreisingen av vårt land.»
Fellesstyremøtet vedtok samtidig at tre personer skulle tiltre en «deputasjon» fra Telemark som skulle legge saken fram for regjeringen og LO-ledelsen. Kåre Beckstrøm, Andreas Gauslaa og Arne Amundsen ble valgt som utsendinger fra Porsgrunn. På et nytt fellesstyremøte 5 dager seinere rapporterte Beckstrøm fra møtene i Oslo. I LO hadde Elias Volan tatt imot og blant annet «framholdt det umulige i å forsøke og få dyrtidstillegget tilbakebetalt etter arbeidsrettens dom.» I konferansen med statsministeren hadde Gerhardsen stilt seg negativ til et forslag om «å gi arbeiderne kompensasjon for dyrtidstillegget gjennom engangsskatten», men kommet med den «interessante opplysning at det egentlig var LO som sterkest hadde framholdt Paal Berg som riksmeklingsmann i rådslagningen som var holdt» før utnevnelsen.
Spørsmålet om hvordan en kunne få fart på boligbyggingen ble tatt opp på flere møter etter krigen. På et bredt anlagt møte 17. januar 1946 var boligreisingen tema sammen med yrkesopplæringen. Blant de innbudte var bystyret og arkitektene i Porsgrunn. Formannen i Samorgutvalget, Trygve Halvorsen, ønska velkommen og ga følgende begrunnelse for de spørsmålene som ble tatt opp:
«... hensikten med møtet var å gi uttrykk for at de fagorganiserte foruten de faglige oppgaver også interesserte seg for de sosiale. Vi vil konfrontere myndighetene med de løfter som er gitt ungdommen, så noe kan bli gjort for disse.»
Hovedinnleggene ble holdt av formannen i Skiens Bolig- og Byggelag, Børresen, og byggmester Ingvald Gauslaa fra Porsgrunn. Børresen ga «en grei innledning om prinsippene for boligselskapene» og oppfordra i følge referatet i PD boligtrengende til å gå sammen i kooperative lag:
«Man kan kunde ikke lenger vente på private byggetiltak, for der er det først og fremst spørsmål om fortjeneste. De husløse må selv ta saken opp, danne lag, søke stat og kommune om tilskott og garantier og begynne å bygge. Det er kontinuerlig byggevirksomhet som må til for at husnøden skal avhjelpes.»
Gauslaa hadde vært en av de mest aktive medlemmene i Bygningsarbeiderforeningen før krigen og nylig starta opp som byggmester. Han gikk inn på hva som trengtes av øyeblikkelig hjelp for å avbøte «den skrikende boligmangelen», og mente det fantes en utvei «til å skaffe en god del leiligheter i løpet av de nærmeste 6 måneder»:
«Han tok sterk avstand fra utnytting av brakker til boliger, men han tenkte på alle de loft og uinnredede rom i byen og kanskje i enda høyere grad i byens nærmeste omgivelser. Kommunen burde ta en oversikt over hva de kunde bringe av leiligheter. (..) Ved at kommunen støttet til, ville huseierne ha en varig verdi i det som ble utført. Omkostningene anslo han til omlag en tredjedel av det leilighetene ville koste i et nybygg i dag.»
Gauslaa ga også et varmt forsvar for rekkehusbebyggelse:
«Eneboliger er det ideelle, men tiden krever en omstilling i vår oppfatning av boliger. Rekkehuset har eneboligens karakter innvendig, og denne byggemåte gir et meget større friareal. En hageflekk kan hver enkelt ha, og det blir mulig å nytte forskjellige tekniske hjelpemidler i fellesskap, f. eks. sentralvarmeanlegg og vaskemaskiner.»
«Ordskiftet om boligsaken ble livlig og langvarig,» skriver PD. Flere var skeptiske til tanken om rekkehus. Arthur Andersen var en av dem som talte varmt for eneboligen:
«Jeg er prinsippielt mot leigårder og rekkebygg. De flestes interesse er å få eget hus med hage. Rekkehus passer ikke for en småby.»
Trygve Halvorsen forsøkte å summere opp:
«..det var enighet om nødvendigheten av å skaffe hus. Det bør dannes et byggelag som sammen med kommunen utreder boligproblemet i Porsgrunn.»
Spørsmålet om samling av DNA og NKP hadde vært reist både før og under krigen. Fra slutten av krigen kom det en rekke henvendelser til LO og det illegale Faglig Utvalg om å forene kreftene. Blant de unge som hadde blitt trukket inn i Kommunistpartiet mot slutten av krigen, hadde mange en fortid i AUF og AIF, og tanken om å slå sammen de to partiene hadde stor appell på grunnplanet.
På fellesstyremøtet 11. juni 1945 ble det vedtatt en uttalelse om samling etter forslag fra NKP-hold:
«De skritt som er tatt for å oppnå en politisk samling av den Norske arbeiderklassen hilses med glede av de fagorganiserte, som har hatt en sørgelig erfaring av de kampforhold som var tilstede føre krigen. De fagorganiserte ønsker et parti som i handling, helt og fullt går inn for å ivareta den arbeidende klasse, la det være håndens eller åndens arbeide. Et parti som er bygd på det Marxistiske, Leninistiske grunnsyn er den sikreste garanti for at partiet ikke skjeier ut. Vi fagorganiserte ser med glede hen til den dag det er en samlet arbeiderklasse, politisk som faglig, da først har vi en sjanse til å legge grunnmuren til et klasseløst samfund, bygd på frihet og rettferdighet. Samtidig må der gåes inn for dannelsen av en regjering, som svarer til arbeiderklassens og folkets demokratiske og fremskrittsvenlige interesser. Kommunistenes store andel i frihetskampen gjør de berettiget til å bli representert i regjeringen.»
Det var LO-lederne Konrad Nordahl og Gunnar Bråthen som leda samlingsforhandlingene. I løpet av august kjørte forhandlingene seg fast, og på et møte i sekretariatet 23. august ble samlingstanken skrinlagt. Etter ønske fra Herøya Arbeiderforening ble samlingsspørsmålet tatt opp i Samorg 6. september. Her fikk Asbjørn Olsen, Karl Hammerstedt, Trygve Halvorsen og Arne Motland i oppdrag å utforme en uttalelse:
«Fellessyremøte av fagforeningene i Porsgrunn og omegn hvori også deltok styrene fra DNA og NKP har i fellesskap drøftet samlingsforhandlingene mellom de to arbeiderpartier. Møtet vil gi uttrykk for den bitre skuffelse som gjør seg gjeldende innen fagforeningen over at samlingsforhandlingene er blitt brutt. Møtet krever at L.O. med all kraft går inn for å få samlingsforhandlingene gjenopptatt. Står de hittilværende forhandlere hindrende i veien for den organisatoriske samling, må nye krefter trekkes inn.»
Fra Vestfold faglige Samorganisasjon ble det gjort et nytt forsøk på å få i gang en samlingsprosess i 1947. Initiativet kom fra forretningsføreren, Ole Andersen Kiste, som var kjent fra organiseringen av skauarbeiderne i Siljan og Treschow-området og som hadde deltatt på mange møter i Samorgregi i Telemark. På utvalgsmøte 15. juni 1947 ble det vedtatt å forsøke å få Kiste som innleder på møte i Porsgrunn. (Skjekke i avisene om det ble holdt møte og eventuelt hva som kom fram.)
De første åra etter krigen var ei svært aktiv tid for samorganisasjonen i Porsgrunn. En rekke saker ble tatt opp, og et vell av resolusjoner ble fatta. Av saker som ikke er nevnt, og som Samorgutvalget satte på dagsordenen, kan det lages ei lang liste:
Det var et driftig arbeidsutvalg som leda Samorg i de to første etterkrigsåra. Det ble tatt opp svært mange saker, og Samorg ble en viktig aktør både i lokalpolitikken og innad i fagbevegelsen. Av lederne i Arbeidsutvalget framstod nestlederen Håkon A. Ødegård som en svært drivende kraft, med en rekke intitiativ og forslag. Ødegård var i disse åra også sekretær i Herøya Arbeiderforening og trakk veksler på den store aktiviteten i HAF. I flere saker slutta Samorganisasjonen seg til utspill som først hadde gått gjennom i HAF, og når en leser protokollene får en av og til følelsen av at Samorg ble et «avskrivningsbyrå» av Herøya Arbeiderforening. Foruten Ødegård framstod Trygve Halvorsen som en markant leder og hele Arbeidsutvalget som et aktivt styre. Men det kom mange innspill fra medlemmer utenfor AU, og Tarald Kløvfjeld spilte fortsatt en viktig rolle i Porsgrunn Samorg.
For Herøya Arbeiderforening ble kravet om arbeidstidsforkorting reist før krigen. Kravet gjaldt framfor alt rundskiftarbeiderne og fikk tidlig form av en reduksjon til 42 timers uke. Med 48 timers uke hadde de som gikk kontinuerlig skift flere arbeidsdager enn dagtidarbeiderne fordi de også måtte jobbe på de bevegelige helligdagene. For å få skiftplanen i hop måtte de arbeide dobbeltskift to av fire helger, og i en av de fire ukene ble det arbeida 7 skift og 56 timer uten friskift.
Fra 1945 satsa HAF sterkt for å få innført 42 timers uke for de de som gikk helkontinuerlig skift. Kravet ble kjørt fram under lønnsoppgjøret i 1946, men det ble vist liten vilje til å imøtekomme kravet. Både arbeidskjøperne og det politiske flertallet var innstilt på gjenreise landet i form av en hestekur med små lønnstillegg og liten forbruksvekst.
Da Herøya Arbeiderforening slutta seg til et magert tarifforslag i 1946 ble det gjort under uttrykkelig forutsetning av at arbeidstidskravet skulle løses i 1948. Høsten 1947 satte HAF ned en komite med Johan Stivimoen som leder som i detalj utreda hvordan 42-timersuka kunne gjennomføres ved bedriften. Etter at forventningene heller ikke i 1948-oppgjøret ble innfridd, beslutta HAF å gå hardere til verks, og etter mønster fra aksjonene for 8-timersdagen i 1918 gikk foreningen inn for å «ta 42-timersuka». Det avgjørende vedtaket ble gjort 4. juni:
«Den nye skiftplanen som er av så avgjørende betydning for skiftarbeidernes liv og helse skal gjennomføres. Møtet gir derfor foreningens styre fullmakt til å gjennomføre planen om 42 timers uke i år med forbundets hjelp.»
Kjemisk Forbund innså nå at det var alvor i Herøyaarbeidernes krav, og satte seg i sving for å få motparten med på innrømmelser som kunne få HAF til å avstå å gå til aksjon. Etter en rekke møter og forhandlinger la forbundet fram tilbud om økte skifttillegg og en prosedyre for videre handtering av arbeidstidsspørsmålet. Da HAF fastholdt sin aksjonslinje, slo ledelsen i Kjemisk om, og gikk 14. september ut med trussel om eksklusjon av alle medlemmer av HAF om aksjonen ble satt ut i livet. Fra bedriften kom det noen dager etter trussel om avskjedigelse for alle som ikke ville følge gjeldende skiftplan.
Mot alle trusler gikk Herøya Arbeiderforening likevel til aksjon, og den nye skiftplanen ble iverksatt fra søndag 19. september. Med støtte av åtte andre fagforeninger og i regnvær gikk ca. 1000 fagorganiserte samme dagen i tog fra Rådhusplassen til Herøya, hvor Einar M. Johansen holdt hovedappellen. Allerede dagen etter gikk bedriften ut med oppsigelser av de som fulgte den nye planen, og med lockout av alle de andre HAF-medlemmene. Aksjonen ble samtidig brakt inn for arbeidsretten, hvor dom ble avsagt 25. september og aksjonen erklært ulovlig.
Etter bedriftsledelsens beslutning om å innstille driften svarte HAF med å gå til streik fra 24. september. Vedtaket ble gjort med 831 mot 525 stemmer. Sjøl om et stort mindretall nå gikk mot å fortsette aksjonen, ble det med 1365 mot 1 stemme vedtatt en skarp uttalelse mot forbundets og LO’s trussel om eksklusjon av HAF-medlemmene. 6. oktober ble vedtak om fortsatt streik fatta med omtrent samme siffer som to uker tidligere. Streiken fortsatte i 6 uker. Fylkesmann Kornelius Bergsvik spilte en viktig rolle under avslutningen av streiken. Den største utfordringen for Bergsvik ble å få ledelsen i Kjemisk Forbund til å fravike kravet om strenge sanksjoner mot lederne av streiken. Arbeidet ble gjenopptatt 6. november uten at en hadde oppnådd noe håndfast resultat.
Mens de som deltok i streiken fikk beholde alle bedriftsmessige rettigheter, fikk den et organisasjonsmessig etterspill i form av en krass konflikt mellom HAF og forbundsledelsen. Lederne i Kjemisk trua lenge med å starte en ny forening på Herøya. Trass i gjenvalg i sin egen forening måtte flere av HAF-lederne gå med på å fratre sine verv, og suspensjonene ble ikke oppheva før i 1953.
I ettertid har Herøyastreiken blitt sett på som epokegjørende med hensyn til å sette arbeidsvilkårene på dagsorden i den faglige kampen. Det skulle likevel gå nærmere 10 år før kravet om 42-timersuke for skiftarbeiderne ble gjennomført. Fra 1950 ble 45 1/3 timers uke innført, og i 1957 kom reduksjonen til 42 timer. At skifttilleggene ble økt ved tariffoppgjøret i 1949, og at søn- og helligdagstilleggene ble spesielt forbedra, var ikke mer enn plaster på såret for rundskiftarbeiderne. Sett med dagens målestokk bar rundskiftarbeiderne langt inn i etterkrigsåra urimelig store byrder.
De aller fleste av streikelederne og HAF-lederne var medlemmer av NKP. Fra forbunds- og LO-hold, og fra politikere og bedriftledere ble ikke bare lederne, men hele streiken stempla som kommunistisk, og som et angrep på gjenreisinga og den etablerte samfunnsorden. En må langt tilbake i historien for å finne en streik som har blitt angrepet og fordømt av så mange av makthaverne i samfunnet: NAF, Hydroledelsen, regjeringen, Arbeidsretten, ledelsen i Kjemisk Forbund osv.
I tillegg til at streiken ble motarbeida av Kjemisk Forbund fikk det mye mye å si at de streikende heller ikke fikk støtte fra de andre Hydroforeningene, og bare spredt støtte fra foreningene i distriktet. Flere lokalforeninger markerte gjennom styre- og medlemsvedtak at de støtta Herøyaarbeidernes krav, men var uenige i måten HAF gikk fram på. I de foreninger og forsamlinger hvor HAF-lederne fikk anledning til å legge fram sin sak ansikt til ansikt med de menige fagorganiserte, oppnådde de likevel å få flertallets støtte. Med Anker Nordbø som fremste talsperson vant aksjonistene tilslutning, også på møter hvor Karsten Torkildsen var innleder.
I åra etter 1948 lyktes motstanderne å skape et bilde av streiken som en mislykka aksjon framprovosert av ei lita gruppe i NKP’s bedriftscelle. Langt inn i fagorganisasjonen festa det seg et bilde av aksjonen som et nederlag. Mer enn sjølve streiken fikk kampen om dens ettermæle mye å si for fagorganisasjonens måte å arbeide på. Tanker som gikk ut på at fagbevegelsen måtte bygges opp gjennom initiativ og aksjon nedenfra kom i diskreditt. I stedet for grunnplansmobilisering skulle fagbevegelsens lokalledd lojalt iverksette initiativ og vedtak fra sentralt hold. I den Arbeiderpartistyrte staten måtte fagbevegelsen inngå i en planøkonomisk sammenheng og ikke tillates å fremme krav som gikk utover det lederne og byråkratene mente at nasjonen kunne tåle. Fagbevegelsen skulle ikke lenger være en opprørbevegelse. Å gå til direkte aksjon i 1948 var, som Einar M. Johansen har framholdt, som «å gjøre opprør». I et intervju med Øivind Lindrupsen, gjengitt i HAF’s 50-årshistorie, gir Johansen et forsvar for 1948-opprørerne:
«Men opprør er vel ikke å forakte. Det er opprørene mot det bestående som bringer verden videre. Jeg føler meg overbevist om at vår aksjon i 1948 ble en viktig brekkstang for den forkortinga av arbeidstiden vi senere har fått»
Samorgutvalget gjorde flere organisasjonsframstøt i de første etterkrigsår. På vegne av Samorg fikk Tarald Kløvfjeld organisert arbeiderne ved Bratsberg Bruk, hvor det tidligere hadde vært ei gruppe. Gruppa ble som tidligere knytta til Porsgrunn Sag- og Høvleriarbeiderforening.
På et utvalgsmøte 6. september 1945 fikk Lars Lia i oppdrag «å gjøre en henvendelse til kontorpersonalet ved Eidanger Salpeterfabrikker med anmodning om å organisere seg.» I 1947 ble Porsgrunn Industrifunksjonærers Forening stifta i tilslutning til Norsk Handel- og Kontorfunksjonærers forbund. Foreningen hadde sitt tyngdepunkt på Herøya. I en oversikt for 1949 er foreningen oppført med 78 medlemmer og med den gamle jern- og metall- mannen Karl Malmgren som formann.
Utvalget tok også opp spørsmålet om å få organisert ekstrastuerne i Porsgrunn. Dette hadde Samorg forsøkt ved flere anledninger i 30-åra uten noe resultat. Ekstrastuerne hadde ved flere anledninger gitt uttrykk for ønske om å bli organisert, og det ble av mange i fagbevegelsen sett på som en verkebyll at arbeidere som ønska å organisere seg ikke hadde muligheter for å bli medlemmer.
I Porsgrunn og Omegn Stuerforening la vekt på å sikre full sysselsetting for et begrensa antall «faste stuere», og det var det ingen enkel sak å bli inntatt som medlem av foreningen. Det ble forsøkt flere utveier for å få ekstrastuerne organisert, og blant annet foreslått en inndeling i A- og B-medlemsskap, hvor ekstrastuerne skulle få status som B-medlemmer med en lavere kontingent. Saken ble sendt videre til LO’s egen tvistenemd. Den endte også denne gang uten noen løsning, og trass i at det stadig ble flere ekstrastuere og at mange av dem gjennom flere år arbeida hele årsverk, fikk de aldri noe medlemsskap i Landsorganisasjonen.
I mars 1947 ble det holdt møte for å stifte forening for byens avisbud. Ni av budene for Porsgrunds Dagblad og to for Telemark Arbeiderblad var møtt fram. «Man ble enige om at foreningens navn skulle være Avisbudenes Forening, Porsgrunn». Kontingenten skulle være kr. 0,50 pr. måned, og herav skulle kr. 0,20 gå til Samorganisasjonen og kr. 0,30 til egen kasse. Olga Andersen ble valgt som formann, Esther Johnsen som viseformann og Inger Marie Knudsen som sekretær.
Hvor offensivt og optimistisk en tenkte i åra etter krigen viser et møte i mai 1947 hvor mulighetene for å få lærerne ved folkeskolen, middelskolen og fagskolen inn i Landsorganisasjonen ble drøfta, og som resulterte i at formennen, Jens Nilsen, fikk i oppdrag å arbeid videre med saken. De fleste av lærerne ved fagskolen har seinere slutta seg til Landsorganisasjonen, men det kom til å gå 40 år før så skjedde. Og 50 år seinere står det store flertallet av lærerne fortsatt utenfor.
Fram til årsmøtet i 1947 satt kommunister og medlemmer som sogna til NKP med flertallet i Telemark faglige Samorganisasjon. På årsmøtet i 1947 erobra Arbeiderpartiets tilhengere flertallet, og Thoralf Hanæs ble valgt som ny formann med tre stemmers overvekt. I Samorgutvalget for Porsgrunn ble det utskifting av alle tillitsvalgte. De som kom inn var Jens Nilsen (Kommunale forening), Martinius Thorsen (HAF), Kristian Bråten, Bjørn Berby (Porsgrunn Elektrikerforeningen) og Arthur Nilsen (Sjømannsforbundet). Det nye utvalget konstituerte seg med Jens Nielsen som formann og Bjørn Berby som sekretær.
I 1949 ble Nielsen og Berby gjenvalgt, og i stedet for Martinius Thorsen og Kristian Bråten kom Tarald Kløvfjeld og Kåre Beckstrøm (Porsgrunn Jern og Metall) inn igjen i utvalget. Det ble nå vedtatt å utvide utvalget til sju personer, og Ruth Svendsen (Handel og Kontor) og Kåre Wahlmann (Porselen) ble nå valgt «direkte» av et fellesstyremøte. Ruth Svendsen ble den andre kvinna som ble innvalgt i Samorgledelsen i Porsgrunn. Den første var Andrea Skifjeld som var med fra 1939 til 1941. Som nyordning fra 1949 året ble også formanns- og sekretærvervet fordelt gjennom avstemning på fellesstyremøtet. De fleste av de sju personene som ble valgt i 1949 ble sittende i mange år.
På grunn av de spesielle forholdene med kontingentstreik og paroler om utmelding fikk fagorganisasjonen i 1945 den største medlemsøkningen i sin historie. Innenfor Samorganisasjonen i Porsgrunn er det snakk om en økning på nærmere 50 prosent, fra 2686 medlemmer i 1943 til ca. 4000 i 1945. For Herøya Arbeiderforening var det snakk om en fordobling, fra 847 til 1658. Av nye grupper som slutta seg til fagbevegelsen, må industrifunksjonærene nevnes. Gjennom Norsk Handel- og Kontorfunksjonæres forbund ble de første av funksjonærgruppene i industrien organisert i 1947.
Tida etter krigen ble en av de mest aktive periodene i Samorganisasjonens historie. Foreningen utviste stort lokalpolitisk og samfunnspolitisk engasjement foruten å markere seg i arbeidet rundt lønnsoppgjør og arbeidsmiljø. til Arbeidsutvalget for Porsgrunn stod for en lang rekke initiativ og arrangement som vakte stor oppmerksomhet, og Samorg ble i mange saker en samlende faktor i lokalsamfunnet.
Fram til 1947 satte medlemmer og tilhengere av NKP sterkt preg på Samorganisasjonens arbeid. Diskusjonene bar preg av de sterke forventningene om en utvikling mot et sosialistisk samfunn, og uttalelsene ble holdt i den språkdrakt som NKP er kjent for. Det ble fatta svært mange resolusjoner, og i ettertid kan det se ut som om mange av initiativene og utspillene endte som slag i løse lufta.
I 1947 mista tilhengerne av NKP flertallet i Porsgrunnsutvalget. Begivenhetene rundt Herøyakonflikten, det indre oppgjøret i partiet og endringa i synet på Sovjet bidro til å svekke NKP’s posisjon i den lokale fagbevegelsen. I åra som fulgte ble det personer med tilknytning til DNA som ble valgt inn i de fleste posisjonene i den lokale fagbevegelsen.
| Utdrag (s. 87-99) fra: «En blodigle er bedre enn en streikebryter». Samorganisasjonens historie i Porsgrunn og omegn |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |