Gjennombrudd 1924 - 1935

av Helge Mæland

Etter seks år som helt lokal sammenslutning ble Samorganisasjonen utvida til å omfatte Skiensfjorden, eller det vi i dag kaller Grenland. Kongressen hadde i 1923 gjort vedtak om distriktsvise samorganisasjoner, men uten å trekke opp de eksakte grensene for den enkelte organisasjon. Etter at et fellesmøte av styrene for samorganisasjonene i Skien, Porsgrunn, Brevik og styret for Avd. 25 på Skotfoss hadde gått inn for Skiensfjorden og omegn som ramme for den nye organisasjonen, ble dette godkjent av sekretariatet i landsorganisasjonen med en presissering av at virkeområdet skulle være Skotfoss, Skien, Porsgrunn, Brevik, Stathelle og Langesund med omegn. Utkast til lover ble behandla på en egen konferanse i desember 1923, og 20. januar 1924 ble Skiensfjorden Faglige Samorganisasjon konstituert.

Den nye samorganisasjonen ble organisert med et forretningsutvalg på sju personer, alle fra Skien, og et representantskap med de samme sju fra Skien, to fra Skotfoss, to fra Porsgrunn, to fra Brevik, en fra Stathelle og en fra Langesund.

Anton Brækken som var medlem av Skiens Kommunearbeiderforening, ble valgt til formann, Thorleif Henriksen valgt til viseformann og John A. Johnsen ble ansatt som fastlønna sekretær. Johnsen hadde fra tidligere vært sekretær både for det faglige opplysningskontoret og Skiens faglige Samorganisasjon.

Som Porsgrunns representanter ble Edvart Zeidler fra Porselænsarbeidernes forening og Anders Haug fra Bakersvennenes forening valgt. Varamenn ble Hans Hansen (Porselensarbeidernes fagforening) og Markus Hansen (Porsgrunn Jern- og Metall). Av andre utsendinger fra Porsgrunn på generalforsamlingen er Johan Olsen og Ole Th. Thorsen nevnt i referatet.

«Det første Menstadslag»

Da den nye samorganisasjon ble konstituert var en ny storkonflikt under oppseiling. Lockouten og streikene vinteren og våren ble utløst etter den ulovlige jernstreiken i Kristiania som pågikk fra november 1923, og etter at det ikke ble oppnådd enighet om nye tariffer for havnearbeidet på Øslandet og Vestlandet. Arbeidsgiverforeningen tok nå i bruk storlockout som pressmiddel, og store grupper ble tatt ut i konflikt i to puljer 21. og 28. februar. Fra fagbevegelsens side ble det svart med sympatistreik, og her ble bl.a. papirindustrien tatt ut.

For Porsgrunn skulle havne- og transportkonflikten ramme hardt, sjøl om Porsgrunn havnedistrikt var holdt utenfor da konflikten ble satt i verk 16. januar. Etter at den nye samorganisasjonen hadde blokert alt losse- og lastearbeid under A/S Skiensfjordens Stuerkontor, overførte skipsmeglerne blokert last til Porsgrunn og satte ut arbeidet til frivillige. Porsgrunn Stuer- og Laerforening stod i 1924 ikke tilslutta Landsorganisasjonen, men foreningen gjorde vedtak om ikke å delta i lastinga og lossinga, og holdt seg på denne måten utenfor konflikten. Streikebryterne slutta seg sammen i «Porsgrunn Stuerlag», og oppnådde å få en skriftlig avtale med A/S Skiensfjordens Stuerkontor om å overta det arbeidet kontoret har innenfor Porsgrunds havnedistrikt. I boka om Porsgrunn og Omegns Stuerforening («Med hundre på nakken») hevder Arvid Herder at både Hydro og N.A.F. stod bak Stuerkontorets avtale med streikebryterorganisasjonen. For Norsk Hydro falt konflikten sammen med vårskipningen, og bedriften hadde mye å vinne på å få ut noe av den store lagerbeholdningen på Menstad.

Da funksjonærer og uorganiserte fortsatte utskipningen, vakte det sterke reaksjoner blant de fagorganiserte, og samorganisasjonen satte i verk aksjoner og store demonstrasjoner for å få slutt på streikebryteriet. I beretningen for 1924 har John A. Johnsen beskrevet den innsatsen samorganisasjonen gjorde for å hindre streikebryteriet i Porsgrunn og på Menstad:

«Store flokker gikk tidlig om morgenen, ofte i sne og kulde, fra Skien til Porsgrunn for å være der før streikebryterne var gåt ombord. Enkelte streikebrytere som gjorde seg særlig bemerket blev passet opp i det samme de forlot sine hjem. (..) Streikevakterne øvet en så stor pågåenhet mot streikebryterne at politimesteren nektet streikende og lockoutede arbeidere å komme inn i byen på den tid som streikebryterne gikk ombord i båter eller blev transportert til Menstad. (..) Organisasjonerne fant da på en ny ordning med å sende streikevakterne ned til Porsgrund om kvelden og inkvartere de i Folkets Hus for natten. Mange av streikebryterne gikk på arbeide ved 5-tiden om morgenen for å unngå streikevakterne, som måtte være like tidlig oppe da dette sågodtsom var den eneste tid de var å treffe og den tid som streikebryterne var minst beskyttet av politiet.»

6. april ble det holdt en stor mønstring mot det «streikebrytervelde som florerte på Menstad og de blokerte båter i Porsgrund». Det gikk tog fra Skien til Porsgrunn, på begge sider av elva. På østsida ble denne parolen bært forrst i toget:

«En blodigle er vakrere enn en streikebryter»

Under samlinga på Rådhusplassen var det i følge Samorgberetningen omkring 5000 mennesker til stede:

«Den mektige demonstrasjonen ga en forståelse av arbeidernes veldige makt og som uten tvil brakte nervøsitet blandt borgerskapets makthavende autoriteter. Enkelte streikebrytere opga også sin judasgjerning fra den dag.»

Dette ble en av de største politiske demonstrasjoner som er holdt i Porsgrunn, og «slaget om elva» og kampen mot streikebryteriet på Menstad kom til å overskygge konfliktene ved de bedriftene som var tatt ut i lockouten. Ved Metallurgen, Porsgrunds mekaniske Verksted og Porsgrunds Møbelfabrikk var grupper av arbeidsstokken satt på porten, og kom ikke i arbeid igjen før i slutten av mai. Ved avslutningen deltok alle involverte foreninger rundt om i landet i en avstemning som endte med flertall for bileggelse. Ved Metallurgen var stemmetallene 22 mot 1 for å avslutte konflikten, mens stemmetallene i Porsgrunn Formerforening var 1 for og 8 mot.

Havnekonflikten i Grenland tok det lengre tid å avvikle. Det ble nye bruduljer om gjeninntakelse av plassene på Menstad og Hydros forhold til Stuerkontoret i Skien. Først utpå høsten var ordinære arbeidsforhold gjenoppretta.

Konflikten i 1924 var den mest tilspissa arbeidskonflikt en hadde hatt i Porsgrunn og Grenland. Det er bare Menstadkonflikten sju år etter som i omfang og intensitet kan sammenlignes med 1924-konflikten. Så forbitra var forholdene at Samorganisasjonen i forbindelse med 17. mai gikk ut med denne oppfordringen til arbeiderne i Skiensfjorden:

«På grunn av den store konflikt som den største del av den organiserte arbeiderklasse i distriktet rammes av og den brutale optreden som arbeidsgiverne retter mot dem vil forretningsutvalget for Skiensfjordens faglige Samorganisasjon rette en henstilling til arbeiderklassen i Skiensfjorden ikke å sende sine barn med i barnetoget 17. mai der hvor det arrangeres.»

Jernindustrien som hodebry

Antallet fagorganiserte i Porsgrunn hadde ligget opp mot 300 i 1920. I 1924 var det sunket til 176. For en by med 6500 innbyggere var dette et lavt tall. Med anleggene av Metallurgen og Metallverket var Porsgrunn etter første verdenskrig utvilsomt en industriby, og likevel lå prosenten fagorganiserte under landsgjennomsnittet. I Skien fantes det 2654 fagorganiserte i 1920, og sjøl om tallet var sunket til 1432 i 1924, lå organiseringsprosenten her på et helt annet nivå. Om en regner Dalen Portland Cementfabrikk til Brevik, var det hele 482 organiserte knytta til den langt mindre nabobyen i sør.

Det var særlig innenfor jern- og metallindustrien organisasjonen stod svakt i Porsgrunn, og av enkeltbedriftene var det Porsgrunds mek. Verksted som voldte mest hodebry. I 1921 hadde 93 av verkstedarbeiderne stått tilslutta Porsgrunn Jern- og Metallarbeiderforening, men etter storkonflikten var det bare støperiarbeiderne i Porsgrunn Formerforening med 8 - 10 medlemmer tilbake. Under konfliktene i 1921 og 1924 ble verkstedet beskyldt for å påta seg blokert og halvferdig arbeid fra Nyland og andre verksteder i konflikt. Bedriften stod på denne tida tilslutta Arbeidsgiverforeningen, og i 1924 fikk bedriften dispensasjon fra N.A.F. til å holde arbeidet i gang på tross av lockouten. I 1927 meldte eieren, Christian Reim, bedriften ut av arbeidsgiverforeningen.

Samorganisasjonen gjorde utover i 20-åra flere forsøk på å få i stand en omfattende blokade, ikke bare av tilgangen på arbeidskraft, men av alle tilførsler til bedriften. Det ble retta flere henvendelser til forbundet og landsorganisasjonen om å sette i verk en omfattende aksjon, men Samorg fikk ikke forbundet og sekretariatet med på dette. Fra forbundet ble det gitt beskjed om at en i steden måtte prøve alle utveier for å få de ansatte organisert. Samorganisasjonen tok i bruk en rekke virkemidler for å få arbeiderne inn igjen i organisasjonen. Det ble skrevet brev til hver enkelt arbeider med oppfordringer om å stille seg solidarisk med den øvrige arbeiderklasse. Arbeiderne ble oppsøkt hjemme av samorganisasjonens folk, og det ble innkalt til møter. De ivrigste blant de arbeidsvillige under konfliktene ble hengt ut som streikebrytere i arbeiderpressa.

Til tross for det målbevisste arbeidet fra Samorganisasjonen, meldes det i årsberetningen at bedriften i 1927 hadde lykkes i å få alle ut av organisasjonen:

«Fra nyttår 1927 drev verkstedet et underhåndsarbeide for å få alle arbeidere ved verkstedet ut av organisasjonen med løfte om en slags andel i kontrollen av arbeidsforholdene. Betingelsene herfor var at også støperiarbeiderne skulde melde sig ut av sin organisasjon. Dette lykkedes også tilsist og verkstedet driver nu helt med uorganiserte arbeidere.

Når det tales opp at de som uorganiserte skulle få «en slags andel i kontrollen av arbeidsforholdene», kan det høres noe underlig ut. Vi går ut fra at det som ble ment, var at de fikk en avtale som sa noe om sikkerheten i forhold til å beholde arbeidet og om rett til gjeninntakelse etter eventuell innskrenkning.

Først i 1932 lyktes det for fagbevegelsen å få hull på byllen. I følge beretningen dreiv Alf Knudsen et «systematisk agitasjonsarbeide», og det ble holdt en rekke møter i Samorgregi for å få arbeiderne organisert. I november lyktes det å få 20 arbeidere til å tegne seg som medlemmer i Jern- og Metallarbeiderforeningen, men dette måtte «til å begynne med holdes helt hemmelig»:

«På et nytt møte i desember blev der innskrvet et liknende tall og gjennembruddet med organisasjon på verkstedet blev en offentlig kjennsgjerning. Dermed er det omstridte forhold med enkeltmannskontrakter sprengt og forholdet lagt til rette for en voksende tilslutning til fagorganisasjonen.»

Vinteren 1932/33 ble forbundet kobla inn i forhandlinger om en kollektiv tariffavtale.

Også Metallverket ble et smertensbarn for fagbevegelsen. Problemet var lenge de dårlige lønnsforholdene, og i 1925 var tålmodigheten med lønnsbetingelsene brukt opp. Mens bedriften var under konkursbehandling gikk arbeiderne til streik i to uker og oppnådde til slutt en timelønnforbedring på 15 øre. En begrunnelse for streiken ble gitt i et langt innlegg i Telemark Kommunistblad 19.5.1925:

«Mens den gjennomsnittlige timeløn ved verket er ca. kr. 1.25 er den f. eks. i jernindustrien omkring kr. 1.75 og for bedrifter av noenlunde samme slag som Metalverket er der en normalløn varierende mellom kr. 1.60 og kr. 2.10. At arbeidernes krav er berettiget fremgår jo også av meklingsmannens forslag som gikk ut på et 25 øres tillegg og overtidsbestemmelser som i landsoverenskomsten for jernindustrien, og der hadde kommet krav om et betydelig større tillegg hvis ikke både arbeiderne og meklingsmannen hadde tatt tilbørlig hensyn til boets stilling.»

Etter at bedriften i 1926 gjenoppstod som Porsgrund Metallverk A/S med nye eiere ser det ut til at arbeiderne trakk seg ut av fagorganisasjonen. I 1927 dreiv forbundssektretær Gunnar Bråten og John A. Johnsen en «inngående underhåndsagitasjon» blant jernarbeiderne i Porsgrunn. I tur og orden ble arbeiderne ved Porsgrunds mek. Verksted, Berg-Hansens elektriske Fabrikk og Metallverket kontakta ved besøk i middagspausen, ved arbeidets slutt og privat hjemme om kvelden. Det ble innkalt til møter, og trass i løfter fra flere om å møte, stilte ikke en eneste fra verkstedet opp. Fra Beha og Metallverket møtte noen få fram, i følge Johnsen, «men for få til å organisere seg i frykt for å bli trakassert.»

Ved Beha lyktes det å opprette en klubb i 1928 med 14 medlemmer. Lauritz Engen ble den første formannen for klubben. I 1932 ble det gjort nye framstøt overfor Verkstedet og Metallverket. Ved Verkstedet lyktes en, men ved Metallverket ble arbeiderne fortsatt stående utenfor.

Havnearbeiderne

Det er ikke tilfeldig at Porsgrunds Stuer- og Laerforening er den eldste av fagforeningene i byen. De gode havneforholda og sjøtransporten er mye av grunnlaget for at byen oppstod. Porsgrunn ble kjerneområde for eksport av tømmer og trelast til England og kontinentet. Da industrien kom økte godsomfanget, og råstoffer, brenselprodukter og ferdigvarer skulle lastes og losses langs Porsgrunnselva. Blant arbeiderbefolkningen ble laerne og bryggesjauerne viktige grupper.

Etter at Porsgrund Stuer- og Laerforening ble danna i 1896, ble lønns- og arbeidsvilkårene forsøkt regulert gjennom kvantumpriser for de ulike produktene, bestemmelser om arbeidstid, ekstraandeler til stuerne osv. I boka om Porsgrunnsstuerne har Herder beskrevet hvordan fagorganiseringen forløp. I Porsgrunnsforeningen hadde stuerne en framtredende posisjon, og som følge av tradisjon og særegenart ble den lenge stående utenfor Landsorganisasjonen. Situasjonen tidlig i 20-åra var at foreningene i Skien og Brevik var innmeldt gjennom Transportarbeiderforbundet, og arbeidet underlagt tariffene for A/S Skiensfjordens Stuerkontor, mens Porsgrunnforeningen og en egen lastegjeng ved Tinfossbedriftenes lasteplass på Waterloo og Blakstad og Holtas på Tollnes stod utenfor Landsorganisasjonen.

Under storkonflikten i 1924 hadde Porsgrunnsforeningen stått på sidelinja i kampen mot streikebryteriet. Foreningen hadde likevel klart motsatt seg å ta hand om blokert last. Etter forarbeid av Samorganisasjonen hvor bl. a. tillitsvalgte på Metallurgen ble trukket inn, vedtok Stuer- og Laerforeningen 10. juli 1925 å melde seg inn i Landsorganisasjonen gjennom Norsk Transportarbeiderforbund med 23 medlemmer. Foreningen forsøkte fra nå av å få de samme tariffbetingelser som Skiens- og Brevikforeningen ved å inngå avtale med A/S Skiensfjordens Stuerkontor. Dette ble snart oppnådd. Værre var det å få en skriftlig avtale med de av meglerne i Porsgrunn som ikke stod tilslutta stuerkontoret. Det ble i flere ført aksjoner mot kullgrossistene, og i følge årsberetningen ble blant annet Chr. S. Hansens kullforetning blokert i november 1926:

«... da han nektet å oprette tariffavtaler med organisasjonen og isteden bortsatte losningsarbeide til den kjente streikebrytergjeng fra 1924 for lavere priser enn de vanlige. Blokaden virket ganske følelig på forretningen den tid den var gjeldende i 1926. Den fortsatte uten nogen forandring inn i det nye år.»

Først i 1932 lyktes det, etter en blokade, å få en samla avtale med kullgrosistene om lossing og inntrilling av kull.

I 1928 og 1929 pågikk en diskusjon om organisering og organisasjonsrett i forhold til arbeidet ved Hydro-kaiene. På Menstad hadde fagforeningen, Menstad Lager- og Losselag, tidligere blitt overført til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF), og sterke krefter ønska en tilsvarende løsning for Herøyas del. Resultatet ble at bryggearbeidet på Herøya ble tilordna Kjemisk og Herøya Arbeiderforening, mens arbeidet ombord i båtene tilfalt Transportforbundet og Stuerforeningen. Som følge av dette ble den gamle foreningen reorganisert og omdøpt til Porsgrunn og Omegn Stuerforening med eget formidlingskontor og 65 medlemmer. Den gamle stuerbetegnelsen ble beholdt i foreningsnavnet, og ordet, som fra gammelt av var knytta til kontaktørene eller lagbasene, ble fra nå av forbundet med arbeidet eller «stuingen» ombord.

Lastearbeiderne på Holtaplassen danna Tolnes og Nenseth Stuerlag i 1931 og slutta seg til Landsorganisasjonen. Året før ble Herre Stuerlag innmeldt. Med «Holtagjengen» på plass var ringen slutta for havnearbeiderne i distriktet. Alt laste- og lossearbeid ble utført av organiserte mannskaper, og det ble slutt på arbeidsgjenger som var villige til å påta seg arbeid under konflikter med havnebrukerne.

Herøya kommer

Den 14. januar 1928 ble offentligheten gjort kjent med at Hydro hadde valgt Herøya for sine nye storanlegg. Tidlig i februar ble de første arbeidere ansatt, og allerede 9. februar ble Herøya Arbeidsmandsforening stifta med 47 medlemmer. Etter vedtak i sekretariatet i Landsorganisasjonens ble foreningen tilslutta Norsk Arbeidsmandsforbund. Ved slutten av året stod Herøya-foreningen med 500 medlemmer innmedt i Samorganisasjonen.

Til Herøyaanlegget kom det mange erfarne anleggsarbeidere med solid kjennskap til fagorganisasjonen. Fra lokalområdet kom blant andre den tidligere jernbanearbeideren Thorvald Nilsen og formannen i Porselensarbeidernes Forening Hans Hansen. Thorvald Nilsen hadde vært med i fagbevegelsen på Rjukan, Notodden og Porsgrunn og hadde vært innvalgt i kommunestyrene i Eidanger og Porsgrunn siden 1916. Han ble nå leder av anleggsforeningen. Med seg i styret fikk han blant andre Olav H. Heldal, opprinnelig fra Drangedal, som hadde vært faglig aktiv i Kragerø og som seinere ble formann i Herøya Arbeiderforening. Som varamann til styret ble Tarald Kløvfjell valgt. Han kom fra Agder og hadde blant annet hatt arbeid på Arendalsbanen før han tok jobb på Herøya. Kløvfjell gjorde seinere en stor innsats i Arbeidsløses Forening i Porsgrunn og ble i mange år leder for Porsgrunn Bygningsarbeiderforening. I tillegg til disse ble John Zachariassen og Hofsmo valgt som styremedlemmer.

Da driften kom i gang i 1929, ble en ny forening, Herøya Arbeiderforening (HAF), stifta som avdeling av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Arthur J. Berby som i mange år hadde arbeidet ved Hydros kalkgruver på Stathelle, ble av forbundet tilsatt for å drive agitasjon for den nye foreningen. Til stiftelsesmøtet 17. juni hadde han tegna 168 medlemmer. Mange av disse var overført fra Arbeidsmandsforeningen. Arbeidsmandsforeningen fortsatte som anleggsforening til den gikk inn i HAF 1. januar 1930. På samme tid gikk rørleggerne, som hadde organisert seg i Norsk Bygningsarbeiderforbund, inn, og fra nå av stod alle Landsorganisasjonens grupper samla i en forening.

Anlegget på Herøya innvarsla en ny æra for fagbevegelsen i Porsgrunn og hele distriktet. Eidanger Salpeterfabrikker ble en av de største industribedriftene i landet. Hit kom anleggs- og driftsarbeidere langveisfra, og den kjemiske bedriften ble et kraftsenter for fagbevegelsen i distriktet og hele landet. Herøya Arbeiderforening, markerte seg raskt som stridsdyktig forening i forhold til bedriften og som radikal politisk utad. I flere tiår skulle det stå strid om ledelsen av foreningen mellom tilhengere av Arbeiderpartiet og tilhengere av NKP, og valgene av tillitsvalgte ble gjenstand for oppmerksomhet også utenfor distriktet.

Arthur J. Berby var leder for Herøya Arbeiderforening de første 3 årene. Berby var født i 1893 og hadde vært med på å stifte fagforeninger ved en rekke anlegg og arbeidsplasser. Han var oppvokst i et steinhoggermiljø ved Iddefjorden i Østfold og hadde hatt arbeid på Dovrebanen, Sørlandsbanen, Bratsbergbanen, anlegget av Årlifoss kraftstasjon, et vannverkanlegg i Skien og et slipanlegg ved Langesund mekaniske Verksted. Fra han kom til distriktet i 1917 hadde han vært en sentral skikkelse i det fagopposisjonelle miljøet. Han hadde vært med på alt som var av distriktskonferanser og møter rundt Opplysningskontoret og Samorganisasjonen. I en avhandling med tittelen «Radikalisering og splittelse» hevder Bjørn Bering at Arthur Berby, sammen med Johan Ødegård og Anton Brækken, øvde en sterk påvirkning på den retning fagbevegelsen i Grenland tok og det radikale og syndikalistiske tilsnittet den fikk. At Berby kom til Herøya og etter hvert ble leder av Samorganisasjonens arbeidsutvalg for Porsgrunn, skulle komme til å sette sine spor.

Berby stod som medlem av kommunistpartiet fram til 1929. Tidlig i 30-åra gikk han inn i Arbeiderpartiet. I Herøya Arbeiderforening ble Olav H. Heldal kommunistenes kandidat først på 30-tallet, og han avløste Berby som foreningsformann i 1932.

Kjørholt

I forbindelse med Herøyautbyggingen ble det også satt i gang anleggsvirksomhet på Kjørholt på Heistad. Den 10. januar 1929 ble Kjørholt Arbeidsmandsforening stifta. Anleggsstyrken vokste fram mot sommeren, og i årsberetningen for Samorg står foreningen oppført med 203 medlemmer. I slutten av juni 1929 kom driften ved Kjørholt i gang, og Kjørholt Arbeiderforening ble danna i tilslutning til Kjemisk Forbund. Hydro innstilte nå driften av kalkbruddet på Ekstrand ved Stathelle, og medlemmer fra Kjørholt Arbeidsmandsforening og Stathelle og Omegns Arbeiderforening gikk over i Kjørholt Arbeiderforening. Stathelle og Omegn Arbeiderforening, som etter hvert ble oppløst, hadde hatt Arthur Berby som medlem gjennom 20-tallet.

Som medlem av Kjørholt Arbeiderforening kom en fagforeningspioner med en enda mer mangslungen fortid enn Berby. Jakob Eikefjord var født i Sunnfjord 1880 og hadde en yrkeskarriere som omfatta en rekke gruver og anlegg i Sør- Norge. Fra han ble fagorganisert i 1901 hadde han innehatt et utall av faglige og politiske verv. Fra 1930 gjorde han seg gjeldende på årsmøtene i Samorganisasjonen med flere forslag om ledigheten, synet på arbeidsrasjonering osv. Da Kjørholt fikk fast representant i Samorg fra 1932, ble det likevel Magnus Magnussen som ble innvalgt herfra.

Bygningsarbeiderne

Bygningsarbeidet var lenge en treg materie for fagorganisasjonen i Porsgrunn. Foreningen for «snedkere og tømmermenn» fra årshundreskiftet var forlengst gått inn. I 1916 hadde Jørgen Langeland fra Trearbeiderforbundet drevet agitasjon i byen uten å oppnå noe håndfast resultat. I 1928 ble det gjort to mislykka forsøk på å sammenkalle til møter. I følge Johnsen hang vanskelighetene sammen med den måten bygningsarbeidet var organisert på:

«Årsaken er at det er forholdsvis mindre bygg som er bortsatt til småmestre som arbeider for seg selv. Det samme er tilfelle ved de forholdsvis små trevarefabrikker hvor der laves bygningsartikler.»

Først i 1929 ble Porsgrunn Bygningsarbeiderforening stifta under helt spesielle omstendigheter. I Boka om Grenland Bygningsarbeiderforening skriver Bjaaland og Gulbrandsen at hovedårsaken til at foreningen kom i gang var misnøye blant rørleggere på Herøyaanlegget, som mente at Herøya Arbeidsmandsforening ikke hadde ivaretatt deres interesser, og som derfor gikk inn for å danne en egen forening. I avtalen Arbeidsmandsforeningen hadde inngått med Hydro var rørleggerarbeidet ikke nevnt, og formålet med foreningen var å få en egen overenskomst og høyest mulig timelønn for rørleggerarbeidet. Foreningen tok det noe misvisende navnet Porsgrunn Bygningsarbeiderforening og ble innmeldt i Samorganisasjonen med 30 medlemmer.

Foreningen måtte ut i to streiker før avtale og rimelige arbeidsvilkår var oppnådd. Den sleit med å få innpass blant de ansatte i leiefirmaene på anlegget og mislykkes i et initiativ for å få med bygningarbeidere fra hele Porsgrunn. Den kom heller ingen vei i forsøket på å avgrense det store overtidsarbeidet på Herøya. Foreningen ble dessuten prega av indre rivninger, og etter at Herøya Arbeiderforening kom på banen og fikk avtale for bygningsfolkene, mista foreningen mye av sin eksistensberettigelse. Den ble formelt nedlagt 3. januar 1930, men tre av medlemmene meldte seg ikke ut og ble med på å stifte en ny Porsgrunds Bygningsarbeiderforening tre uker seinere.

Etter initiativ fra Edvard Arnesen i Skien Bygningsarbeiderforening og John A. Johnsen ble foreningen reorganisert 21. januar med Ingvald Gauslaa som formann. Den fikk raskt i stand tariffavtale med 11 av handverksmestrene i byen, og fikk nå en god medlemstilgang. Ved utgangen av 1930 foreningen kontingent for 60 medlemmer til Samorg. Dette tallet sank til 45 i 1931 og 1932, men steig igjen fra 1933. I 1935 var medlemstallet ca. 100, og foreningen framstod nå som en markant fagforening.

Porsgrunn Bygningsarbeiderforening ble en sterk forkjemper for å regulere tilbudet av arbeidskraft til bygningsarbeid i byen og distriktet rundt. Foreningen gikk inn for at alt byggearbeid skulle utføres av organiserte og faglærte og gikk svært langt i å kjempe for at det skulle være foreningens egne medlemmer som hadde førsterett til arbeidet. På denne måten la foreningen seg ut med de aller fleste bedriftene i området, og kom også i konflikt med arbeidere og fagorganiserte fra andre fagområder og fra utenbys firmaer. Foreningen trua med eller tok i bruk boikott i en rekke tilfeller og kom ut i flere aksjoner som Bygningsarbeiderforbundet distanserte seg fra.

Skienskonferansen og Strassburgertesene

Etter at fagoppsisjonen av 1911 hadde vunnet flertallet i landsorganisasjonen i 1920, oppstod det helt nye konstellasjoner utover i 20 åra. Da Halvard Olsen ble leder etter Ole Olsen Lian i 1925, bevega han seg raskt bort fra den fagopposisjonelle plattformen han tidligere hadde stått på. Olsen stilte seg i spissen for en kursendring som gikk ut på å dempe konfliktnivået og søke løsninger gjennom samarbeid om rasjonalisering og modernisering av den norske industrien. Etter å ha vært sentralt medlem av Kommunistpartiet i en kort periode, gikk han i 1927 aktivt inn for samlinga av det sosialdemokratiske partiet og DNA.

Fra splittelsen i 1923 forsøkte Kommunistpartiet ved flere anledninger å organisere en opposisjon i fagbevegelsen. Den ulovlige jernstreiken høsten 1923 ble leda av NKP-medlemmer. Tre år seinere framstod «Fagopposisjonen av 1926» og fikk med 5 mot 4 stemmer tilslutning for sitt program i representantskapet i Skiensfjordens faglige Samorganisasjon. I 1928 ble de såkalte «Strassburgertesene» vedtatt av kommunistenes faglige internasjonale, og fra 1929 ble de lagt fram som plattform for en ny opposisjon i Norge. I retningslinjene fra Strassburg ble det en hovedoppgave å bekjempe de reformistiske lederne i fagbevegelsen. I følge tesene var det faglige byråkratiet blitt et redskap for borgerskapet, og det skulle være kommunistenes oppgave å organisere en uavhengig ledelse gjennom aksjonsutvalg på bedriftene. I denne kampen skulle en mobilisere arbeidere av alle avskygninger, og også uorganiserte skulle trekkes med.

I NKP's forsøk på å vinne tilslutning for Strassburgertesene ble fagbevegelsen i Grenland trukket sterkt inn. Partiets faglige leder, Elias Volan, som i mange år hadde hatt nær kontakt med det faglige miljøet i distriktet, fikk formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, og forretningsutvalget i Samorg til å ta initiativet til den såkalte «Skienskonferansen» 13. - 14. juli 1929.

Elias Volan hadde i 1928 støtta aktivt opp om den ulovlige bygningsarbeiderstreiken som utvikla seg til et kraftig oppgjør med den berykta voldgiftsloven («Tukthusloven») av 1927. Volan var formann i Arbeidsmandsforbundet, og i slutten av 20-åra den fremste utfordreren til Halvard Olsen som leder av Landsorganisasjonen. Vinteren 1929 ble han sammen med Hans Aas suspendert fra vervet som sekretariatsmedlem og deretter ekskludert. Eksklusjonene ble møtt med sterke reaksjoner på grunnplanet i fagbevegelsen, ikke minst i Grenland. Av foreningene i Porsgrunn gikk Elektrometallurgisk Fagforening, Porselensarbeidernes Forening, Porsgrund Jern- og Metallarbeiderforening, Herøya Arbeidsmannsforening og Porsgrunn Arbeidsmannsforening ut med skarpe fordømmelser av eksklusjonene.

Ledelsen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund var i 1929 utsatt for sterk kritikk for unnfallende holdning i en konflikt ved Sundløkken i Sarpsborg. I Telemark var det en spent faglig atmosfære med fare for konflikt ved alle Hydrobedriftene. I denne situasjonen var det at Volan og Berby tok sine initiativ og fikk Samorgs forretningsutvalg til å innkalle representanter for de kjemiske foreninger på Rjukan, Notodden, Menstad, Herøya, Porsgrunn, Brevik, Odda, Tyssedal, Sauda, Meråker, Høyanger og Glomfjord, og samorganisasjonene for Bergen og Hordaland og Øst-Telemark for å behandle «Konfliktsituasjonen i den kjemiske industri» og «Stillingen til den faglige opposisjonsbevegelse av arbeidernes kamp».

Bjørn Bering har pekt på at vedtaka fra konferansen ikke var entydige. Det ble vedtatt klare formuleringer om behovet for en fagopposisjon. Og for å ta hand om de aktuelle konfliktene gikk konferansen inn for at det ble oppretta et «centralt aksjonsutvalg i Odda». På den annen side fikk Ambrosius Olsen fra Rjukan flertall for en uttalelse om faglig strategi som ikke fulgte Strassburgertesene, men som var i samsvar i den gamle fagopposisjonelle holdningen:

«Kamp for en radikalisering av fagorganisasjonen ved, så langt det er forenlig med organisasjonens enhet og samlede slagkraft, å føre makten og bestemmelsesretten tilbake til medlemmene.»

Sjøl om vedtaka ikke i ett og alt sammenfalt med Strassburgertesene, ble Skienskonferansen sett på som en krigserklæring mot den sittende ledelsen i kjemisk. De landsmøtevalgte lederne gikk til motangrep og fikk etter hvert støtte for en fordømmelse av de som hadde stilt seg bak konferansen. I desember 1929 ble deltakerne på Skienskonferansen og i Odda-utvalget tvunget til å velge mellom å ta avstand fra det de hadde vært med på eller å bli ekskludert fra forbundet. De fleste krøyp nå til korset, men flere, særlig fra Oddadistriktet, ble ekskludert.

For NKP fikk Skienskonferansen og Strasburgertesene en helt annen virkning enn tiltenkt. Snarere enn å legge grunnlaget for en ny faglig oppsosisjon, ble stillingen for de valgte lederne styrka. I stedet var det partiet sjøl som ble splitta, og ikke minst i Grenland forlot mange framtredende faglige tillitsmenn partiet. Blant de som gikk ut var Arthur Berby, Anton Brækken, Peder Karlsen, Karl Bratsberg, Herman Hansen og Thorleif Henriksen. I følge Telemark Arbeiderblad ga Anton Brækken denne begrunnelsen for å melde seg ut:

«Det er (en) fare for den norske fagbevegelse å gjennomføre denne parole. Det er noe man først forstår når man i en menneskealder har forsøkt å vinne nye medlemmer for fagorganisasjonen. De som det ikke har vært mulig å få med i fagorganisasjonen - disse skal vi nu falle i armene, disse som vi tidligere har ansett som samfunnets værste kryp.»

Våren 1930 mista NKP hegemoniet i Skiensfjordens faglige Samorganisasjon. Tilhengere av Arbeiderpartiet kom nå i flertall, og dette kom blant annet til uttrykk ved at Aslak Nilsen (seinere både ordfører i Skien og stortingsmann for Arbeiderpartiet) med 54 mot 37 stemmer fikk vedtatt et forslag som uttrykkelig tok avstand fra Strassburgertesene.

Under Menstadkonflikten i 1931 opptrådte kommunistene nok en gang som opposisjon, denne gang under navnet «Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929». Partiet lyktes langt i å lede kampen mot streikebryteriet på Menstad, men noen varig opposisjon kom det heller ikke ut av dette forsøket.

Partisplittelse og 1. mai

Fram til 1927 var Kommunistpartiet det største av de tre arbeiderpartiene i Porsgrunn og det som gjorde seg sterkest gjeldende i fagbevegelsen. Det sosialdemokratiske partiet hadde innflytelse i kommunepolitikken gjennom dyktige «parlamentarikere», som Lars Andersen og Andreas K. Skyer, og et nært samarbeid med representanter for ei avholdsliste. I åra fram til partisamlinga i 1927 hadde DNA svært få medlemmer og var uten særlig innflytelse i byen.

Med samlinga av Sosialdemokratene og Arbeiderpartiet 1927 ble forholdene endra. Samlinga utløste stor velgertilslutning, og det nye forente Arbeiderpartiet ble det største partiet i byen med 1027 stemmer ved Stortingsvalget. Kommunistpartiet som hadde ivra for en «samling til venstre» og stilte til valg som «Arbeiderklassens Samlingsparti», fikk 338 stemmer. Ved kommunestyrevalget i 1928 fikk DNA 14 representanter og NKP 3. Utover i 30- åra fortsatt denne tendensen, med framgang for Arbeiderpartiet og tilbakegang for kommunistene.

Trass i tilbakegangen ved valgene, beholdt kommunistene betydelig innflyelse i fagforeningene og Samorg. I de fleste årene mellom 1924 og 1935 var formennene i fagforeningene ved Metallurgen, Porselen, Jern og metall, Bygning og for boktrykkerne og bakersvennene også medlemmer av Kommunistpartiet.

Det ble ødsla mye energi i den partipolitiske rivaliseringen i fagbevegelsen og ofte brukt harde ord om motparten. Det ble likevel opprettholdt et samarbeid utad i konfliktsituasjoner og i arbeidet om å arrangere første mai. Sjøl om konflikten rundt landsmøtet i 1923 hadde vært svært tilspissa, kan det se ut som om det sterke syndikalistiske islettet la en demper på partirivaliseringa innenfor fagbevegelsen i Grenland. Fram til 1929 stod arbeiderorganisasjonene for en felles markering av 1. mai med god tilslutning. Fra 1927 var Samorganisasjonen arrangør, og i Porsgrunn fikk arrangementet spesielt stor oppslutning dette året. I følge Telemark Kommunistblad forløp 1. mai på denne måten i byen:

«Det begynte med musikk i gatene av Porselænsarbeidernes hornmusikk. Kl. 4 eftermiddag gikk demonstrasjonstoget fra Vestsidens torv til Rådhusplassen. (..) 1. mai komiteens formann Hans Hansen ønsket vell møtt og gav ordet til Erling Falk som holdt en glimrende tale for dagen, som hilstes med levende bifall. Efter talen spilte musikken og Fagforeningernes sangforening og Porsgrunds kvinnekor sang en rekke vakre sange. (..) Demonstrasjonstoget var større enn noengang tidligere, ca. 700 deltakere fulgte toget. På Rådhusplassen var samlet mellom 3 a 4000 tilhørere. Dette er den største tilslutning man noen gang har hatt til noen 1. mai festligholdelse.»

Erling Falk var leder for studentorganisasjonen Mot Dag som i 1926 hadde meldt seg inn i Kommunistpartiet. I 1927 gikk han inn for «samling til venstre» gjennom Arbeiderklassens Samlingsparti. At Falk ble fortrukket som 1. maitaler i Porsgrunn er et uttrykk for den sterke innflytelsen kommunistene hadde på dette tidspunktet.

Etter at NKP fulgte opp den ekstreme venstredreiningen til Den kommunistiske Internasjonale fra 1928, ble også motsetningene på lokalplan tilspissa. I 1929 oppstod det strid om 1.maifeiringen og hvem som skulle innbys som taler. I følge referatet i Telemark Arbeiderblad talte Johan Olsen, Klingberg, Ole Th. Thorsen og Olav Heldal for den tidligere redaktøren av Rjukan Arbeiderblad, Jakob Friis, som hovedtaler, mens Tom Lohne, Markus Hansen og Karl Zachariassen gikk inn for den mer moderate Stortingsmannen Fredrik Monsen. Det betente i dette spørsmålet lå i at Friis så seint som i 1928 hadde gått over fra DNA til NKP, mens Monsen i 1927 hadde gått motsatt vei, fra NKP til DNA. Etter at Friis fikk 15 mot Monsens 8 stemmer, ble Monsen foreslått som reserve. Da også dette forslaget ble nedstemt, forlot mindretallet møtet, og ga i følge TA beskjed om at «Arbeiderpartiet skulde gjøre alt for at 1. mai blev feiret paa en for arbeiderklassen verdig maate». På et nytt møte i 1.maikomiteen stilte Arbeiderpartifolkene likevel opp, og fikk «efter en lang debatt» flertall for et forslag fra Karl Zachariassen:

«De politiske stridigheter mellom de to arbeiderpartier skal holdes borte fra 1. maidagens taler og resolusjoner.»

Dette vedtaket ble ikke stående, og noen dager før 1. mai hadde kommunistene mobilisert. Med 19 mot 5 stemmer ble i følge Telemark Kommunistblad vedtatt at «den tidligere fattede beslutning om at taleren skulde holde sig fra å angripe DNA skulde annuleres».

I 1930 fatta årsmøtet i Samorg et vedtak med klar brodd mot NKP og bruken av 1. maidagen i kampen innad i arbeiderbevegelsen:

«De fagorganiserte arbeidere i Skiensfjorden er nu som før av den opfatning at arbeidernes internasjonale demonstrasjonsdag bør bannlyses for all indre strid, og det nye forretningsutvalget pålegges derfor å sørge for at 1. mai på alle steder innen Samorganisasjonens virkeområde blir feiret på en enhetlig og verdig måte.»

I Porsgrunn var vedtaket ikke tilstrekkelig til å forhindre ny splittelse. Arthur Berby ble nå leder av Samorgs arrangement, og dette året fikk Fredrik Monsen slippe til som taler. I 1931 stod 1.mai-feiringen i Menstadkonfliktens tegn. Alle parter gikk sammen, og demonstrasjonen hadde stor tilslutning. I 1932 gikk NKP-ere igjen ut og gjennomførte sitt eget arrangement. I 1933 ble det i regi av Skiensfjordens faglige Samorganisasjon forhandla fram en samling av kreftene på maidagen, med disse parolene som grunnlag:

«Kamp mot fascismen og de nye tvangsbestemmelsene mot fagorganisasjonen, samt ophevelse av tukthuslovene. Understøttelse av kampen mot det fascistiske diktatur i Tyskland. Kamp mot avskjedigelser og innskrenkninger i bedriftene. Mot reduksjon av bidragene til de arbeidsløse, matlappsystemet og tvangsarbeidet. Kamp mot den imperialistiske krig og for forsvar av Sovjet-Unionen.»

I åra som fulgte ble samarbeidet på dette grunnlaget ført videre.

Menstadkonflikten i 1931

Lockouten i 1931 ble den siste av de store arbeidskampene i mellomkrigstida. I tre etapper fra 15. mars til 15. april ble ca. 2000 av Grenlands arbeidere kasta ut i lockout, sympatistreik eller sympatilockout. I havnene i Grenland ble alt arbeid innstilt, bortsett fra en gruppe arbeidere på Menstad som siden 1924 hadde arbeida på individuelle kontrakter med tre måneders oppsigelse. De fleste var uorganiserte, og ingen hadde gått til plassoppsigelse. Det vakte stor harme blant de fagorganiserte at Hydro fikk skipe sine produkter midt under den omfattende «sultelockouten». Samorganisasjonen slutta seg raskt til Hydroarbeidernes oppfatning av arbeidet på Menstad som streikebryteri og at en slutt på kontraktarbeidet var et vilkår for å inngå nye avtaler med Norsk Hydro.

Samorganisasjonen hadde planlagt flere demonstrasjoner i forbindelse med lockouten, og disse ble nå også brukt som en oppmarsj mot Hydro og streikebryterne på Menstad. Den 3. juni ble formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, arrestert for deltakelse i en demonstrasjon til Menstad, og dagen etter samla samorganisasjonen mer enn 4000 i en samling på Rådhusplassen i Porsgrunn. Talene ble holdt av Einar Gerhardsen, Godtfred Lundin fra Skien og Olav Heldal fra Herøya Arbeiderforening. Kravet om å få satt Berby fri kom til å prege demonstrasjonen.

Flere demonstrasjonstog tok veien om Menstad og forsøkte å få streikebryterne til å oppgi arbeidet. Den 4. juni ble arbeiderne jaga bort fra arbeidsplassen, men neste dag ble det gjenopptatt med statspolitivakt. Den 8. juni stod Menstadslaget, statspolitiet ble jaga vekk og arbeidet på nytt stoppa. Dette vakte nasjonal oppsikt, og forsvarsminister Vidkun Quisling sendte mer statspoliti, krigsskip og et gardekompani i fullt feltutstyr til Grenland.

Det var NKP-ere i navnet av «Den revolusjonære fagoppsisjon av 1929» som hadde tatt initiativet til demonstrasjonen 8. juni. Da Hydrodirektøren, Bjarne Eriksen, erklærte at arbeidet på Menstad skulle fortsette, gikk NKP-erne inn for å svare med generalstreik i hele distriktet. På et møte av alle fagforeningsstyrene i Samorg 10. juni ble et forslag fra Gotfred Lundin om lokal generalstreik nedstemt med 54 mot 52 stemmer. Da streikebryteriet faktisk ble gjenopptatt 13. juni, sendte Samorganisasjonen spørsmålet om en utvidlelse av konflikten ut til en rekke aktuelle foreninger i Grenland. Flertallet av foreningene stilte seg avvisende, og noen opptrapping av konflikten kom derfor ikke på tale. De arbeidsvillige ble nå sendt på ferie, det kom i gang forhandlinger, og forholda falt etter hvert til ro. I slutten av august ble kontraktsystemet for bryggearbeiderne avvikla, og de av arbeiderne som fortsatte ved Menstad ble overført til jobber som tradisjonelt var månedsbetalte.

Da statspolitiet og militæret kom til distriktet ble det satt i verk aksjoner for å gjøre oppholdet så vanskelig og utrivelig som mulig. I Porsgrunn fikk statspolitiet problemer med innkvarteringen og måtte etter noen dager flytte til Skien. I forretninger og på spisesteder ble politiet nekta varer og servering, og av drosjesjåfører ble de nekta transport. Boikottaksjonene ble dels organisert i regi av Samorg og Den revolusjonære Fagopposisjon. Men dels ble det også iverksatt spontane aksjoner, som uttrykk for den folkeopinion som oppstod. Avskyen mot fremmedpoliti og militærstyrker var likevel ikke unisont, og i den grundige boka om «Menstadkonflikten 1931» hevder Per Ole Johansen at statspolitiet og militærmakta også hadde sine allierte i lokalsamfunnet:

«Høyres gruppe i Porsgrunn bystyre anmodet regjeringen om å sende soldater til Menstad. En del grossister handlet med militærmakten i det skjulte. Handelsstandsforeningene irettesatte medlemmer som nektet å selge. Konservative familier sluttet å handle i forretningene som deltok i boikotten. Det lyktes politiet å samle et stort etterforskningsmateriale. Statspolitiet og dansepartnere kom ikke i beit da de inviterte til ball på Menstad.»

Menstadkonflikten førte til straffeforfølging av de mest aktive blant lederne. Det ble reist tiltale mot 28 personer. De fleste ble dømt for brudd på straffeloven, og NKP-erne Gotfred Lundin og Johan Strand Johansen fikk hele 10 måneders fengsel. Av fagforeningslederne fra Porsgrunn ble Olav H. Heldal, Tarald Kløvfjeld og Arthur J. Berby idømt fengselstraffer.

Meieriarbeidere i streik

Sommeren 1933 ble personalet ved Porsgrunn Meieribolag organisert med 11 medlemmer. Kort tid etterpå var medlemstallet steget til 20, og omtrent alle som kunne organiseres var nå blitt med. Meieriarbeiderne ble tilslutta Porsgrunn Næringsmiddelarbeiderforening som egen gruppe. De ansatte krevde tariffavtale, og gjennom forbundet fikk Meieribolaget oversendt et forslag som det ble forhandla om, men som ikke førte til noe resultat. Plassene ble sagt opp, og saken gikk til mekling. Et forslag fra meklingsmannen ble vedtatt av arbeiderne, men forkasta av meieribolaget. «Den virkelige grunn for at meieriet forkastet forslaget var (..) uvilje mot fagorganisasjonen», skriver John A. Johnsen i årsberetningen. Følgen av dette var at det brøyt ut streik fra 8. november, og meieriet og melkeutsalgene i Porsgrunn ble blokkert.

Konflikten ble straks svært tilspissa. Nok en gang ble streikebryteri forsøkt. Den 9. november ble det tillyst demonstrasjonsmøte på Meieritorvet. Samme dagen ble statspoliti tilkalt. «Menstadstemningen hviler atter over Porsgrunn by,» skreiv Telemark Arbeiderblad da bevæpna statspoliti tok oppstilling i gatene rundt Meieritorvet. Store menneskemengder søkte til sentrum i kveldene som fulgte, og det oppstod sammenstøt med de fremmede politifolkene. I et etterord til boka om «Menstadkonflikten 1931» skriver Per Ole Johansen dette om statspolitiets framferd:

«Betjentene gikk hardhendt fram. Det var en vanlig oppfatning blant arbeiderne at statspolitiet ønsket å sette seg i respekt etter nederlaget i Menstadslaget. Så hardhendt gikk det for seg at politimester Melhuus i Porsgrunn offentlig beklaget statspolitiets opptreden. Selv byens ordfører, høyremannen Carl P. Wright, fikk en omgang av trekøllene.»

Helt fra de første dagene av streiken oppretta samorganisasjonen egne melkeutsalg, og disse fikk raskt stor pågang. Det var ingen spøk å sette i gang et slikt apparat, og i følge John A. Johnsen oppstod en rekke vanskeligheter:

«En mengde materiell til bruk ved innkjøp og salg av melk måtte innkjøpes, leverandører måtte skaffes og Telemark Melkesentral påla Samorganisasjonen alle bestemte formalia både organisasjonsmessige og økonomiske. Melk og fløte måtte skaffes langveisfra. Folk blev sendt ut til de forskjellige distrikter for å skaffe leverandører til den stadig økende omsetning. Flere lastebiler måtte leies for å hente melk og formidle den til utsalgene»

Samorganisasjonen innbød alle husmødrene i byen til møter for å orientere om situasjonen. Demonstrasjonsforbud ble utstedt 10. november. Den 19. november innkalte Samorg alle fagforeningsledere til møte i Skien hvor også formannen i Nærings- og Nytelsesarbeiderforbundet var innbudt. Møtet gikk inn for å fortsette melkeutsalget og å be hovedorganisasjonene sette i gang sympatiaksjoner rettet mot «landbrukets andelsforetagender». Møtet bad dessuten sekretariatet vurdere å iverksette en «lokal massestreik» som protest mot statspolitiet og demonstrasjonsforbudet.

Samorganisasjonens initiativ førte til at det ble foretatt plassoppsigelser ved Andelsslakteriet i Skien, ved Oslo Melkeforsyning og ved Kambo Mølle. Det var nå tid for ny mekling, og meklingsmannen la fram nytt forslag med mindre endringer. Den varsla sympatistreiken ble derfor utsatt.

Nok en gang ble tarifforslaget akseptert av arbeiderne, men forkasta av generalforsamlingen i meieriet. For å unngå sympatistreik og problemer med melkeforsyningen i Oslo midt oppe i julehøytida, foreslo regjeringen ved sosialdepartementet at konflikten skulle avgjøres ved frivillig voldgift. Dette gikk partene til slutt med på, og resultatet forelå 10. januar 1934. Dommen lå tett opp til meklingsforslagene og inneholdt klare forsikringer om at alle ansatte skulle gjeninntas i sine tidligere plasser.

Etter at samorganisasjonens fire melkeutsalg ble innstilt, viste opptellinga en samla omsetning på 86.293 liter helmelk, 4.333 liter skummet mel, 3.128 liter fløte og 1.340 liter kremfløte!

Visergutter viser vei

Viserguttene var et synlig trekk i bybildet før krigen. De bar varer i ei kasse på skuldra og slepa større varesorter på drakjerrer fra forretningene og ut til kundene. Også bybefolkninga holdt seg med husdyr, og anseelige mengder av dyrefor var noe av vareutvalget på drakjerrene. Margarin og parafin var andre viktige varer som ble brakt rundt med manuelle krefter.

Før 1920 var jobbene som visergutter gjerne noe en tok på seg de siste barneåra og mens en ennå gikk på skolen. Da skolen var unnagjort gikk de fleste inn i lære i andre yrker. Men i mellomkrigsåra foregikk det en en aldersforskyvning blant viserguttene, og mangelen på arbeid gjorde at mange holdt fast ved jobbene. I boka «Fra diskenspringer til fagarbeider» skriver Berner Hansen om endringene av viserguttarbeidet i Skien:

«.. de aller fleste av guttene som sluttet skolen i 14 - 15 års alderen ble gående og slenge. Under disse forhold var de sjeleglde hvis de kunne få en viseguttjobb, selv om lønna var minimal. Butikkene kunne derfor nå skaffe seg store, sterke gutter i heldagsjobb for det samme beløp som de tidligere måtte betale til en 12-åring for en halv dags arbeid. Men selv om viserguttene ble større og eldre ble slitet ikke mindre. Nå kunne de trekke tyngre lass, og dravognene kunne gjøres større og solidere.»

At viserguttene var eldre når de begynte, og at de var nødt til å holde på jobbene, gjorde sitt til at organisasjonstanken fikk grobunn. I Grenland var det viserguttene i Porsgrunn som først organiserte seg, og Porsgrunn Viserguttforening ble stifta sommeren 1934 med Arthur Hobber som formann. I september sendte den en forespørsel til Porsgrunds Handelstandsforening om muligheten for å få en felles overenskomst, men samtidig gikk det brev til 80 firmaer om enkeltvise forhandlinger. Fra Handelsstandsforeningen kom det ikke svar, men med 20 forretninger ble arbeidsavtale ordna.

Den 20. september redegjorde Arthur Berby for Viserguttforeningen på et møte i samorganisasjonen. Flere av de fammøtte «uttalte sin sympati for visergutterne», og Tarald Kløvfjeld framsatte et forslag som fikk enstemmig tilslutning:

«Fellesstyremøte av fagforeningerne for Porsgrunn og omegn hilser med begeistring visergutternes tiltak med å ha stiftet sin forening. Vi oppfordrer visergutterne til at gå inn for en effektiv kamp for de krav som foreningen har oppstilt. Vi låver å støtte foreningen med alle de midler som står til vår rådighet for at levelige vilkår kan oppnås.»

20. oktober gikk viserguttene i 50 forretninger til streik. De gikk ut på gatene, sendte ut opprop og oppfordra byens befolkning til å støtte kravene om avtale og høyere lønn, overtidsbetaling, 14 dagers oppsigelse og feriegodtgjøring. Aksjonen fikk betydelig støtte, og fagforeninger bevilga penger til aksjonen. Medlemmer av Arbeidsløses Forening stilte opp som streikevakter. Telemark Arbeiderblad ga god dekning av begivenhetene. Virkningen uteble ikke, og det ene firma etter det andre ordna seg med foreningen. Den 19. oktober hadde viserguttene planlagt en enkel oppmarsj, men oppslutningen ble så stor at det til slutt ble et fyldig demonstrasjonstog som marsjerte inn på Rådhusplassen, etter å ha starta på Vestsida. Det ble holdt taler av Charly Andersen og Olav Heldal fra Herøya Arbeiderforening og Rudolf Hanes fra Metallurgiske Fagforening. 4. november ble det holdt en ny demonstrasjon. I følge TA var det ca. 300 deltakere i toget og mellom 5-600 under talene på Rådhusplassen. Her talte først Asbjørn Olsen og deretter Olav Heldal. Asbjørn Olsen hadde vært med som forhandler for viserguttene og kunne fortelle at det nå bare var de største firmaene som ikke hadde ordna seg. I følge referatet i TA ba Olsen de frammøtte «gjøre seg oppmerksom på hvem disse var», og det var så langt han kunne gå etter at det i 1933 hadde kommet forbud mot boikott og blokade i arbeidstvistloven. Asbjørn Olsen ble en lederne i Porsgrunn Handel og Kontor, og fra 1946 sekretær i forbundet.

Viserguttaksjonen fikk et lykkelig utfall. Aksjonen smitta seinere på høsten over til Skien. Også på Herøya ble det danna viserguttforening.

Viserguttforeningene ble ikke tatt opp som avdeling eller gruppe i noe forbund. Innenfor Norsk Kontor- og Handelsfuksjonærers Forbund var viserguttene en uprioritert gruppe, og det var først fremst den voksne betjeningen forbundet var ute etter å få organisert. Da Porsgrunds Kontor- og Handelsfunksjonærers Forening ble stifta i 1937, fikk viserguttene tilbud om å gå inn som individuelle medlemmer, og det ble gjort forsøk på å regulere arbeidsvilkårene for viserguttene i avtaler med enkeltfirmaer. Under krigen forsvant viserguttene, og hele arbeidsordningen ble borte for godt.

Arbeidsløses forening

Etter 1921 var massearbeidsledigheten nærmest en del av samfunnets struktur. Det var midlertidige økninger i sysselsettingen, men fra høsten 1925 til annen verdenskrig kom antallet ledige på landsplan ikke under 10 prosent av de fagorganiserte. Ledigheten toppa seg i 1927 og 1932/33 med henholdsvis 30 prosent og 40 prosent av fagforeningsmedlemmene i ledighetskøen. I Porsgrunn ble ledigheten redusert da anleggene på Herøya kom i gang i 1928, og det store antallet som fikk jobb på Eidanger Salpeterfabrikker løste for noen år de verste problemene i området. Men da Hydrobedriften i 30-åra la ned en rekke arbeidsplasser på Notodden og Rjukan og overførte folk til Herøya, ble situasjonen endra. Mens ledighetskøen gikk tilbake på landsplan, vokste den i Porsgrunn, og den gikk bare sakte tilbake fram mot krigen.

Etter initiativ fra Samorganisasjonen ble det stifta en forening av de arbeidsløse i Porsgrunn vinteren 1925. Foreningen markerte seg ved å delta i demonstrasjoner og ved å fremme krav til kommunen. Arbeidet i foreningen ble innstilt første sommeren, men ble tatt opp igjen på høsten.

Som følge av den store ledigheten heva det seg i mange kommunen røster om at bedriftene bare skulle sysselsette arbeidere fra egen kommune. I et lengre vedtak gikk representantskapet i Samorg den 17. november 1925 hardt ut mot disse forslagene «fra borgerlig hold»:

«Fagforeningerne må ta bestemt avstand fra at en arbeider blir opsagt fra sit faste arbeid med den begrunnelse at han bor i en annen kommune. Skulle sådanne tilfelle inntreffe plikter fagforeningerne å beskytte sine medlemmer herimot.»

I 1932 og 1933 vokste ledigheten til nye høyder. Spørsmålet ble et av de viktigste på Samorganisasjonens dagsorden, og foreningen støtta aktivt opp om de arbeidsløses organisasjoner. På et faglig distriktsmøte 10. april 1932 slutta Samorg seg til det kriseprogram DNA og AFL i fellesskap hadde sendt til Stortinget. I en uttalelse gikk Samorganisasjonen blant annet inn for 6 timers skift og 7 timers arbeidsdag og mot akkordarbeid og bruk av overtidsarbeid som ikke er strengt nødvendig.

I 1933 fikk de arbeidsløses foreninger overvære generalforsamlingen med tale- og forslagsrett. Arbeidsledigheten ble grundig behandla, og det ble gjort flere vedtak. Som midler for å avhjelpe ledigheten pekte årsmøte på disse tiltakene:

1. «Nedsettelse av arbeidstiden til 6 timers dag.
2. Kommune- og statsbidrag til igangsettelse av arbeide som bygger på kooperativ basis og som tjener samfunnsnyttige formål.
3. Igangsettelse av store ofentlige arbeider f. eks. jernbane- og veibygging, bureising og nydyrking, bygging av fabrikker med sikte på å tilfredsstille det innenlandske behov m.m.

Årsmøtet gikk også skarpt ut mot de betingelser nødsarbeidet ble drevet på og vedtok at Samorg skulle støtte kampen for «tariffmesige lønninger» og for å heve forsorgsbidragene. Årsmøtet gikk også inn for at de arbeidsløses foreninger skulle tilsluttes organisasjonen «på samme vilkår som fagforeningene.» Spørsmålet om deling eller rasjonering av arbeidet var på denne tida aktuelt ved flere arbeidsplasser i Grenland. I en egen uttalelse uttrykte årsmøtet skepsis mot å gå inn på slike løsninger:

«Spørsmålet om rasjonering av arbeidet må den enkelte fagforening i ethvert tilfelle ta stilling til når dette spørsmålet melder sig på bedriftene og arbeidsplassene. Årsmøtet vil dog uttale sig mot rasjonering av arbeidet, og i det tilfelle at der rasjoneres bør dette begrenses.»

På Herøya ble arbeidsrasjonering tatt i bruk i stort omfang, og den ble et helt nødvendig tiltak for å unngå at de som ble overflytta fra Notodden og Rjukan skulle fortrenge de som hadde kortere ansiennitet fra Herøya. For Herøya Arbeiderforening ble dette en svært vanskelig sak.

I 1934 holdt samorganisasjonene for Skiensfjorden og Øst-Telemark en konferanse av representanter for de arbeidsløses foreninger i hele fylket. Konferansen gikk inn for at de arbeidsløses organisasjoner skulle betraktes som fullverdige medlemmer av Landsorganisasjonen, og at også arbeidsløse som ikke tidligere hadde vært organisert kunne søke medlemsskap. Konferansen slutta seg i tillegg til et forslag fra Tarald Kløvfjeld som var sterkt kritisk til det kommunale nøds- og bidragsarbeidet:

« I overensstemmelse med Samorganisasjonens beslutning på årsmøtet 1933, må der føres kamp mot alt nøds- og bidragsarbeide, da dette er et ledd i å senke arbeidernes levestandard, sålenge ikke arbeidet skjer til tariffmessig lønn. Denne kamp må ikke føres isolert; men kommunearbeiderne og andre fagorganiserte må støtte bidragsarbeiderne i denne kamp.»

I en artikkel i årsskriftet «Telemark Historie» for 1997 gir Steinar Wickstrøm et overblikk over ledigheten i Porsgrunn i mellomkrigstida og de ulike forsøkene på å komme den til livs. Han skriver blant annet at Porsgrunn kommune i 1935 vedtok en dristig plan, som gikk ut på å bruke tilgjengelige midler på lønna arbeid i stedet for forsorgsbidrag. I 1936 ble mer enn 100 personer i gjennomsnitt sysselsatt på ordinære tariffvilkår, med kr. 36,- i lønn per uke, til arbeid innenfor teknisk sektor. Forsøket påførte kommunen ekstrakostnader på over 70.000 kroner, og ble avslutta etter ett år.

Arbeidsløses Forening oppnådde i 1935 fulle rettigheter som medlem av samorganisasjonen. Foreningen hadde fortsatt 130 medlemmer, og holdt det gående helt fram til krigen. Tarald Kløvfjeld var foreningens sterke talsmann i flere år, før han fikk arbeid og gikk inn i Bygningsarbeiderforeningen. Som arbeidsledig opplevde Kløvfjeld å bli utestengt fra Porsgrunn bystyre under henvisning til «ugildhetsloven». Denne gikk ut på at folk som mottok hjelp fra forsorgsvesenet mista retten til å inneha kommunale verv. Arbeidsløses Forening sendte brev til regjeringen for å få endra denne loven.

Nydanning og reorganisering

Fra 1924 økte tilslutningen til fagbevegelsen. Eldre foreninger ble reorganisert, og etter hvert slo organisasjonstanken rot i nye grupper av arbeidstakere.

Norsk Arbeidsmandsforbund hadde avdelinger ved Porselensfabrikken og Metallurgen fram til 1924. De gikk da inn i det nyoppretta Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Om en ser bort fra disse hadde forbundet vansker med å slå rot i Porsgrunn og omland. Foreningen av ufaglærte som ble stifta i 1918/1919 hadde dødd ut etter få år. Kommunearbeiderne som organiserte seg i 1920, ble tilknytta Norsk Kommuneforbundet som ble oppretta samme året. Da utbygginga på Herøya ble satt i gang, ble det danna en betydelig forening av anleggsfolk. Men anlegget ble ferdigstilt og foreningen nedlagt etter bare halvannet år. Samme skjebne fikk Kjørholtforeningen. Høsten 1928 ble en helt ny Porsgrunds Arbeidsmandsforening danna av arbeidere ved Mjøvannsanlegget. Anlegget ble bygd for å sikre vannforsyningen til Herøya, og blant anleggsstokken ble det tegna 28 medlemmer. Heller ikke denne foreningen fikk lang levetid og gikk ut i 1930. I de første trettiåra stod Arbeidsmannsforbundet uten noen avdeling i byen. I 1933 ble Eidanger Veiarbeiderforening stifta med 15 medlemmer som ble rekruttert av arbeidere fra anlegg under fylkets veikontor. Det var Herøyaveien fra bygrensa til Skrapeklev og Bergsbygdaveien fram til Berg som nå ble bygd, og Vallermyrveien ble utbedra. Halvor Nordbø ble den første formannen i foreningen. Med Samorganisasjonens medvirkning ble det i 1934 holdt en konferanse av veiarbeiderforeninger i Grenland, hvor Olav Versto, fra Stortingets veikomite, deltok. Spørsmål om lønnsvilkår i forbindelse med krisebevilgninger og nødsarbeid ble tatt opp, og i følge referatet herska det «full enighet om at organisasjonen måtte gå inn for å få alle de forskjellige nødsarbeidsordningene ophevet og at der kun består en samlet lønnstariff med veidirektoratet for staten og fylkene.» Konferansen gikk til opprettelse av et stedlig styre for veiarbeiderne innenfor Samorganisasjonen, og her ble Jørgen Løite fra Eidanger valgt som viseformann.

Porsgrunn kommunale Forening (er dette riktig navn?) hadde blitt danna i 1920, men flere grupper av kommunearbeiderne stod fortsatt utenfor. I 1926 dreiv sekretæren i forbundet, Ødegård og samorganisasjonens representant, Hans Hansen, agitasjon blant kommuneansatte og forsøkte blant annet å trekke «rengjøringskonerne ved skolene» med i organisasjonen. Renholderne var velvillig innstilt, men fant det uoverkommelig å betale full fagforeningskontingent all den tid de bare arbeida tre til fire timer daglig. Samorganisasjonen spurte forbundet om de kunne betale annenhver uke, men dette ble avslått. I følge Johnsen ga ikke vervingskampanjen det gjennomslaget en hadde håpa på:

«..(Foreningen) forøket sit medlemstal med 5 nye medlemmer. Der er igjen kun 2 uorganiserte blant de faste arbeidere. Derimot brandfolkene, elektrikerne og brovaktene er uvillig stemt mot organisasjonen.»

Foreningen ble reorganisert i 1928.

Møbel- og trevarebedrifter fantes det mange av i Porsgrunn i mellomkrigstida. Etter påtrykk fra det nye Norsk Treindustriarbeiderforbund satte Samorganisasjonen i 1928 i verk agitasjon for å stifte forening av dette forbundet, men i følge årsberetningen førte arbeidet ikke fram til noe resultat i første omgang:

«Den 4. oktober blev der av Samorganisasjonen med løpesedler innkaldt til møte med foredrag av forretningsfører Chr. Systad, men efter alt arbeide og efter manges personlige løfte om å møte, fikk det ingen tilslutning. Efter et senere arbeide er der lagt grunnlag for en forening av arbeidere ved Porsgrunds nye møbelfabrikk.»

Porsgrunn Treindustriarbeiderforening ble stifta i 1929 med 11 vedlemmer. Foreningen ble tilslutta Norsk Møbelindustriarbeiderforbund. Den første tillitsmann ble Abraham Ellefsen. Denne foreningen ble forsterka to år etter da 22 ansatte ved Bratsberg Bruk som egen gruppe gikk inn i foreningen.Ved Bratsberg Bruk var det tidlegere gjort flere forsøk på fagorganisering, men uten at noe varig resultat.

Det første forsøket på å organisere sjåførene og billettørene ved bussrutene i Skien, Porsgrunn og Brevik ble foretatt i 1930. Agitasjons- og vervearbeid ble utført i løpet av sommeren, og det ble holdt mange møter i Porsgrunn og Skien etter arbeidstidas slutt ved ettida om natta. Det lyktes å få organisert ca. 30 medlemmer i tilslutning til Skien Transport- og Lagerarbeiderforening som hadde eksistert siden 1926 med en håndfull medlemmer. Da rutebileierne fikk kjennskap til at ansatte hadde organisert seg, satte de i gang et «underhåndsarbeid» mot organisasjonen som resulterte i at medlemmene unnlot å kjøpe kontingentmerker. Etter at forhandlinger om lønnsavtale var i gang, la representantene for de to busselskapene i Skien fram underskrifter fra samtlige av sine folk om at de ikke lengre betrakta seg som organiserte. Etter dette falt også de ansatte i selskapet Omnibusfart i Porsgrunn fra.

Norsk Næring- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) fikk sin første avdeling i Porsgrunn i 1931. Det var arbeiderne ved Porsgrund Margarinfabrikk som organiserte seg og gjennom forbundet reiste krav om forhandlinger og tariffavtale. «Uten at der utbrøt nogen konflikt lykkes det å få oprettet lønnsavtale fullt på høide med forbundets øvrige avtaler», skriver Johnsen i årsberetningen.

Margarinarbeidernes Forening ble samme år forsterka ved at det ble danna gruppe på 13 medlemmer ved Oskar Andersens Kjeksfabrikk. Organiseringen gikk ikke like lett her, i følge sekretæren i Samorg:

«Overenskomst blev opprettet. Der har imidlertid siden været endel trubbel med fabrikken som har forsøkt å trakassere vek tillitsmennene.»

Porsgrunn Typografiske Forening var en av byens eldste fagforeninger. Den ble stifta i 1898, men det er usikkert om den var virksom i hele perioden fram til 20-tallet. Foreningen stod ikke tilslutta samorganisasjonen før i 1927, da den meldte seg inn med 16 medlemmer.

Porsgrunnsrepresentantene i Samorg fram til 1929

Som tidligere nevnt ble porselensarbeideren Edvard Zeidler og bakeren Anders Haug de første Porsgrunnsrepresentantene i den nye distriksorganisasjonen i 1924. Når vi tar med Herøya er lista over Porsgrunnsrepresntantene i Skiensfjordens faglige Samorganisasjon følgende:

Arbeidsutvalg for Porsgrunn fra 1929

Foran generalforsamlingen i 1929 hadde foreningen ved Metallurgen fremma forslag om å utvide representasjonen fra Porsgrunn fra to til tre. Forslaget ble begrunna med at tre representanter kunne «utgjøre et styre som igjen sorterer under Samorganisasjonens arbeidsutvalg. Derved kunne man drive et mere intens agitasjonsarbeide i Porsgrund.» Det ble flertall for dette, og i slutten av mai konstituerte de tre representantene seg formelt som arbeidsutvalg for Porsgrunn med Ole Kristensen som formann, Olav Heldal som viseformann og Henry Biederman som sekretær.

Arbeidsutvalget for Porsgrunn holdt de første åra ikke så mange møter, men ble mer og mer aktivt i løpet av 1930-åra. Behovet for et lokalutvalg ble enda større etter at Telemark faglige samorganisasjon ble oppretta i 1935, og utvalget kom til å eksistere i 30 år, helt fram til Porsgrunn om Omegn faglige Samorganisasjon ble stifta i 1959. Den virksomheten utvalget stod for skilte seg i virkeligheten ikke mye fra den som ble drevet av de lokale samorganisasjonene, som en hadde hatt før 1924 og som en seinere skulle få.

Arbeidsutvalget ble valgt på årsmøtet i Skiensfjordens faglige Samorganisasjon, men arbeidet som ble utført ble forankra gjennom vedtak på fellesstyremøter, hvor alle foreningene i Porsgrunn og omlandet rundt ble invitert. Det området Arbeidsutvalget innkalte foreninger fra, ble gradvis utvida med opprettelsen av nye foreninger i nabokommunene. I 1929 var Hydro-foreningene på Menstad og Kjørholt ytterpunktene av de foreningene som ble innkalt til fellesstyremøtene.

Nedenfor er oppført de representantene som ble valgt på årsmøtene i Skiensfjordens. Rekkefølgen forteller samtidig om hvordan de sjøl fordelte vervene i Arbeidsutvalget. Formannen er ført opp først, den andre var nestformann og nummer tre sekretær:

Inntil 1932 hadde forretningsutvalget bestått av fem medlemmer fra Skien. Nå ble utvalget utvida til sju medlemmer, hvorav fire skulle velges fra Skien, en fra Porsgrunn, en fra Herøya/Kjørholt og en fra Brevik/Langesund. Representantskapet ble utvida til 16 medlemmer, og blant representantene som ikke ble innvalgt i forretningsutvalget fikk Porsgrunn og Kjørholt en hver. Fra 1932 ble det i alt fire representanter fra Porsgrunn, Herøya og Kjørholt, de to første satt også i forretningsutvalget. De tre øverste på lista danna Arbeidsutvalget for Porsgrunn. Representanten fra Kjørholt var ikke med i dette:

Foruten representantskapet og forretningsutvalget ble det i Samorgregi organisert industri- eller bransjegrupper for ulike tariffområder. Fra 1925 ble det etablert grupper for papirindustrien, jernindustrien og transportindustrien. I 1928 gikk de grafiske foreningene i distriktet sammen i en grafisk faggruppe, og året etter gjorde nærings- og nytelsesmiddelarbeiderne det samme. For Porsgrunns del tok jernindustrigruppa mange initiativ, og Johan Olsen var i flere år leder for dette arbeidet. Etter at Stuer- og Laerforeningen gikk inn i Transportarbeiderforbundet, ble den med på flere fellesutspill overfor havnebrukerne i Grenland.

Til Landsorganisasjonens kongresser hadde Samorganisasjonene representasjonsrett. I 1925 ble Ole Kristensen fra Elektrometalurgisk fagforening valgt som Samorgs representant sammen med Karl Bratsberg fra Avdeling 17 ved Union. I 1927 ble Rudolf Hanes utsending til kongressen, men han ble valgt av kjemiske foreninger og ikke av Samorganisasjonen. I 1934 ble Edvin Stenqvist valgt som en av fire Samorgrepresentanter til kongressen

I 1929 representerte Tarald Kløvfjeld Skiensfordens faglige Samorganisasjon på en antifascistisk kongress i Berlin 9. og 10. mars.

Gjennombruddsår

De 11 åra under Skiensfjordens faglige Samorganisasjon er gjennombruddsåra for fagbevegelsen i Porsgrunn og omland. Mens fagorganisasjonen i 1924 nærmest lå med brukket rygg, stod den i 1935 fram som en sterk og sjølbevisst organisasjon. En oversikt over antall organisasjoner og medlemmer i Porsgrunnsområdet forteller om den eventyrlig veksten i som fant sted i disse åra:

Tallene er basert på innbetalt kontingent til Samorganisasjonen fra foreningene i det området Arbeidsutvalget for Porsgrunn fikk råderett over. Porsgrunn Arbeidsløses Forening med 130 medlemmer i 1935 er ikke regna med. Når det gjelder sjøfolka stod de tilslutta Skiensfjordens Avdeling av Norsk Sjømannsforbund som ble bokført under Skien fram til 1939. På den annen side bodde mange av de fagorganiserte ved Porsgrunnsbedriftene i Skien og Brevik eller områder som sokna til nabobyene.

Åra fram til 1935 var den åpne klassekampens år. Innenfor alle større bedrifter og virksomheter ble det ført konflikter i form av streiker, lockouter, boikotter og blokader. Kampen mot streikebryteri ble spesielt tilspissa i Porsgrunn, og i to tilfeller greip statspolitiet inn i arbeidskamper i eller nær byen. For å få i stand tariffavtaler og vinne anerkjennelse for organisasjonsretten ble også en rekke småbedrifter og firmaer berørt av streiker eller trusler om arbeidsnedleggelse. Etter melkestreiken i 1933 kan det se ut som om omfanget av åpne konflikter avtok og at flere saker fant sine løsninger gjennom forhandlinger og anerkjennelse av fagorganisasjonen.

Utbygginga på Herøya fikk skjellsettende betydning for Porsgrunnssamfunnet. For fagbevegelsen ble Herøya Arbeiderforening ei løftestang som førte en helt annen ånd inn i den lokale fagbevegelse. I stedet for å trygle og be om «knappenåler og glansbilder» hevda de fagorganiserte på Herøya at de som produksjonsarbeidere i en av landets viktigste eksportbedrifter hadde rett til del i det overskuddet som ble skapt. Herøya Arbeiderforening ville ha et ord med i laget når det gjaldt arbeidsforhold og arbeidstid, og om bedriften ikke tok hensyn til det foreningen bar fram, kunne den sette makt bak sine krav.

Mens den eldre garde av fagopposisjonelle og kommunister, som hadde vært med fra Skienskonferansen i 1915, gikk inn i Arbeiderpartiet rundt 1930, oppstod det på Herøya et nytt kommunistisk fagforeningsmiljø med Olav H. Heldal, Olav Dalen, Charly Andersen, Karl Hammerstedt og Edvard Støland, som forgrunnsfigurer. På samme tid som Arthur A. Berby og Skienskommunistene gikk inn i DNA, så Herøya Bedriftscelle av NKP dagens lys, og sammen med radikale fagforeningsledere ved Metallurgen, Porselensfabrikken og Bygningsarbeiderforeningen, skulle det kommunistiske Herøyamiljøet få mye å si for fagbevegelsen i Porsgrunn til langt ut i etterkrigstida.

Innenfor Arbeidsutvalget for Porsgrunn var Berby leder fra 1930 til 1935. Han plasserte seg på venstrefløyen i Arbeiderpartiet og samarbeida i mange saker med kommunistene. Fra 1930 ble partiets stilling i fagbevegelsen styrka, og ved sida av Berby hadde partiet aktive faglige tillitsmenn i Martin Johansen (HAF), Trygve Thorsen (Bygning), Edvin Stenquist og Alf Knudsen (Jern og Metall), Andreas Gregersen (Stuerforeningen) og mange flere.