Porsgrunn Faglige Samorganisasjon 1918 - 1923

av Helge Mæland

Landsorganisasjonens kongress i 1913 gikk inn for at det ble opprettet stedlige samorganisasjoner i alle byer og industristeder av noen størrelse. Slik en på dette tidspunktet tenkte seg det, skulle samorganisasjonene bestå av både de faglige og politiske arbeiderforeningene. I Porsgrunn stod det i 1916 fram noe som kalte seg Porsgrunn samorganisasjon og som i hovedsak bestod av Arbeiderpartilaget, det sosialdemokratiske ungdomslaget, partiets kvinnegruppe samt Bakersvennenes Forening. Den gjorde seg gjeldende i arbeidet mot at vinhandlere skulle ha utsalg i byen. Under Lars Andersens ledelse var restriktiv alkoholpolitikk et kjennetegn ved partiets politikk i Porsgrunn.

Porsgrunn samorganisasjon var en overbygning over partiet og fikk aldri status som faglig samorganisasjon. På Landsorganisasjonens kongress i 1917 ble det vedtatt at samorganisasjonene skulle være reint faglige og bare bestå av foreninger tilslutta landsorganisasjonen. I den nye paragraf 4 i lovene het det:

«Hvor der på et sted er flere forbundsavdelinger opprettes lokale samorganisasjoner, når et flertall av avdelingene uttaler seg for det. De er obligatoriske for alle fagforeninger som tilhører Landsorganisasjonen, og kan ilegge foreningene kontingent, som må approberes av sekretariatet.»

Når det gjaldt formålet til det nye organisasjonsleddet het det:

«De lokale samorganisasjoner skal lede det faglige opplysnings- og organisasjonsarbeid på stedet etter eget initiativ eller etter oppdrag fra forbundene og Landsorganisassjonen og medvirke ved boykot og større faglige konflikter etter Landsorganisasjonens nærmere bestemmelse.»

Grunnlegging

Det var etter disse retningslinjene forslaget om en ny organisasjon i Porsgrunn ble reist i 1918. Etter at alle lokalforeningene hadde blitt tilskrevet om kongresvedtaket, var det Brevik Jernbanearbeiderforening som i mars 1918 først gikk ut med forslag om å opprette en samorganisasjon for Porsgrunn. Forslaget fikk raskt tilslutning fra Porsgrunn Elektrometallurgiske Fagforening og da Porsgrunn faglige Samorganisasjon ble stifta 19. 6. 1918, var det 6 foreninger som hadde stilt seg bak initiativet:

Det første styret fikk denne sammensetningen:

Som en ser ble Kasper Hellerig valgt inn som representant for Porselensarbeidernes Fagforening, og det kan derfor fastslås at denne foreningen var aktivt med fra starten av.

Samorganisasjonens inntekter skulle hentes fra foreningskontingenten, idet 5 øre pr. medlem pr. uke skulle overføres til samorg. På stiftelsesmøtet ble det vedtatt å oppfordre foreningene til å betale samorgkontingenten på forskudd, for at en raskt skulle få noen midler til drift av den nye organisasjonen. Kort tid etter grunnlegginga varsla bokbinderforeningen at de ville tilslutte seg fra 1. 1. 1919.

Allerede første året gikk samorganisasjonen i gang med å stifte en forening tilslutta Arbeidsmannsforbundet. Saken er første gang referert 3.12.1918:

«Kjellevold foreslog at styret saa fort som mulig forsøger at faa organisert de ikke faglærte arbejdere paa stedet i en Porsgrunds Arbeidsmandsforening samt at tilskrive forbundet om at faa en mand hit i den anledning.»

På generalforsamlingen 26. januar 1919 blir det i beretningen konstatert at foreningen er i virksomhet.

Opplysningskontoret

Når en leser om de ulike organisasjonsleddene og -endringene rundt 1920, kan en lett miste oversikten. I tillegg til samorganisasjonene hadde Landsorganisasjonens kongress i 1917 gjort vedtak om en annen organisatorisk nyskapning: de faglige opplysningskontora. Opplysningskontora skulle forsøksvis opprettes i 8 byer og dekke et større omland. En av de fremste oppgavene kontora var tiltenkt var å være «etterretningsorgan» og forsøke å styre de arbeidssøkende til de rette arbeidsplassene, og unngå at de søkte til steder hvor det var ledighet eller hvor fagorganisasjonen hadde satt i verk boikott eller blokade.

Den 15. september 1918 ble det holdt en distriktskonferanse i Skien som beslutta at opplysningskontoret skulle stå under kontroll av fagforeningene i Skien, Skotfoss, Porsgrunn, Brevik og Langesund. Denne organisasjonen trådte i kraft fra 1. januar 1919 og fikk navnet Skiensfjordens faglige Distriktsorganisasjon. Det kan være verdt å understreke at denne var en overbygning over opplysningskontoret og ikke må forveksles med Skiensfjordens faglige samorganisasjon som først kom i 1924.

Som fastlønna sekretær for opplysningskontoret ble John. A. Johnsen ansatt. Som en kuriositet kan nevnes at det var mange sterke søkere til denne jobben og at Johnsen bl. a. gikk foran Konrad Nordahl som seinere ble Landsorganisasjonens mektige leder. John A. Johnsen skulle bli en svært sentral person i samorganisasjonens arbeid i Grenland og Telemark i mange tiår. I Porsgrunn var han med på å stifte en rekke foreninger, og han holdt et utall av foredrag i de ulike foreningene. Johnsen arbeidet for samorganisasjonen til han gikk av med alderspensjon i 1950.

Liten aktivitet i 1918 og 1919

Det ser ikke ut som om stiftelsen av samorg ble det store løftet for de fagorganiserte i Porsgrunn. Noen stor tilstrømning til fagorganisasjonen fant ikke sted i disse åra, og protokollen melder om beskjeden aktivitet. Mens 1918 var et svært innholdsrikt år for fagbevegelsen på landsplan, var aktiviteten i Porsgrunn laber. I et leserinnlegg i Bratsberg-Demokraten tar Arthur Andersen for seg situasjonen i Porsgrunn. Etter å først å ha tatt for seg partiarbeidet, skriver han dette om samorganisasjonen:

«Den nydannede samorganisation hadde jeg trod skulde klare at faa samlet nogen interesserte, men ogsaa den skuffer. Det første møte den sammenkaldte efter startningen maatte utsættes paa grund av manglende tilslutning; ikke engang de fagorganiserte møter op. Slik er forholdene her i byen, det blir værre og værre istedenfor det motsatte.»

Foran medlemsmøte 3. desember 1918 kommer Bratsberg-Demokraten med en oppfordring til «Porsgrunds organiserte arbeidere» om å møte fram:

«Længe nok har søvnen hvilet over Porsgrunds arbeidere. Nu er der ingen tid at sove! Ryst sløvheten og dorskheten av. Det gjelder for hver enkelt at ha olje paa lampen, og da går det ikke an at sitte hjemme i haap om at «andre greier det nok». Situasjonen maa drøftes i sammen, først da finder vi takt og plan i fremgang og arbeide.»

Når en kritiserer forhold, blir en ofte avkrevd å stille opp og gjøre en innsats sjøl. Om det var slik det forholdt seg foran årsmøtet i 1919 vet vi ikke, men sikkert er det at «kritikeren» Arthur Andersen ble valgt som ny leder etter Thorvald Nilsen. Det nye styret ble seende slik ut:

På ekstraordinær generalforsamling 5. november 1919 ble det valgt helt nytt styre. E. Lohne ble valgt som ny formann, det ble gjenvalg på kasserer, som ny sekretær ble Thorvald Olsen valgt og som nye styremedlemmer Johan Olsen og Sigurd Amundsen.

På generalforsamlingen 19. februar 1920 ble dette styret valgt:

Noe aktivitet var det tross alt. I 1919 stod samorganisasjonen som arrangør av en markering av motstand mot alle statene som gikk til militært angrep på den nye Sovjetstaten. Markeringen skulle være landsomfattende og foregå 21. juli. På et forberedende møte 15. juli kom 25 personer fra ulike fagforeningsstyrer sammen og slutta seg til et forslag framsatt av Johs. Knudsen, om at 21. juli skulle være full fridag og at alle fabrikker i byen skal stå og alt arbeid hvile, og at det ble avholdt demonstrasjonsmøte på Rådhusplassen. For å skaffe oppslutning skulle det holdes møter på fabrikkene «i middagshvilen», bli spredt løpesedler og drives agitasjon «hvor man kommer hen». I følge Bratsberg-Demokraten var «stemningen utmerket»:

«og alt lover for at Porsgrundsarbeiderne forstår hvad der gjælder, og ikke en eneste socialistisk tænkende arbeider vil den dag arbeide, men la produktionslivet hvile, forat borgerklassen kan stanse op og se hvilken stilling arbeiderne indtar i samfundet.»

Arbeidsledigheten

Høsten 1920 var slutten på en økonomisk vekstperiode som hadde vart siden 1905, og som hadde endt opp med den hektiske jobbetida på slutten av krigen. Mot slutten av året kom et kraftig omslag med omsetningsproblemer og innskrenkninger for bedriftene. Allerede 24. desember ble «den tiltagende arbeidsledighed» tatt opp på et medlemsmøte. Tanken om å få kommunen til å sette i gang nødsarbeid ble lufta, men i første omgang skulle styret foreta en nærmere undersøkelse av hvor stor ledigheten i byen var.

På medlemsmøte 12. januar 1921 stod arbeidsledigheten først på dagsordenen, og «saken blev grundig debateret». Thorvald Nilsen fikk enstemmig oppslutning om dette forslaget:

«Porsgrund faglige Samorganisation tilstiller Porsgrunds Formandskap en resolution til første møte, om at igangsette med arbeide hurtigst mulig til avhjelp av arbeidsløsheten. Samtidig indrykkes et avertisement i bladene at de arbeidsledige melder sig på Arbeidskontoret.»

På samme møte ble det vedtatt en uttalelse til Landsorganisasjonen om å være «oppmerksom paa masseopsigelserne ved bedrifterne». Et forslag om å sende en henstilling til «statsmyndigheterne» om å stoppe all innførsel av varer som kan produseres i Norge kom opp. Spørsmålet ble utsatt, men tatt opp igjen igjen på møte 9. mars. Forslaget gikk nå ut på tollbeskyttelse av norske varer, men også nå ble saken utsatt.

Etter forslag fra samorganisasjonen ble det nedsatt en kommunal arbeidsledighetskomite. Kommunen fikk i gang vedhogst og annet arbeid, men tilbudet rakk ikke til alle.

Samorganisasjonen holdt nær kontakt med de arbeidsledige, og det ble innkalt til flere møter hvor tiltak ble diskutert. Den 5. oktober 1921 arrangerte samorg et «massemøte» om arbeidsledigheten, med John A. Johnsen som innleder. Møtet samla seg om denne resolusjonen til formannskapet:

«De arbeidsledige i Porsgrund samlet til møte i Folkets Hus 5. oktober besluttet at gjøre det ærede formandskap opmærksom paa at der fremdeles er omkring 150 arbeidere i byen som ikke har den eneste utsikt til at skaffe sig det nødvendige underhold for sin ernæring. Er det ikke mulig for komunen at skaffe de trængende arbeidsløse arbeide, er det en absolut bydende nødvendighed at der fra det offentliges side skaffes de arbeidsløse bidrag for sit underhold. Dette maa Formandskabet ta under alvorlig overveielse. Møtet vil også paapege at det er nødvendig at der sættes i gang offentlig kontrol med de private bedrifter, her i byen. Om ikke disse kan sættes igang i større utstrækning enn ny er tilfælde. Vi henstiller til Formandskapet om at ingaa til statsmyndiheterne med krav.»

Samorganisasjonen satte i 1921 i gang brødutdeling til sine arbeidsledige medlemmer. I løpet av året ble det delt ut i alt 2633 brød. Det ble arrangert 5 massemøter for å ta opp arbeidsledigheten og holdt dansefester hvor overskuddet gikk til brød til de ledige. I 1922 ble det arrangert i alt 7 dansefester med dette formålet. Brødutdelingen ble en omfattende affære, og spørsmålet om hvor mange brød den enkelte ledige kunne få tildelt meldte seg raskt. Saken ble avklart gjennom dette vedtaket:

«Enslige 3 brød, gift 4 brød, familie med fem medlemmer 5 brød, familie med flere 7 brød, alt pr. uke.»

Samorganisasjonen fikk i februar 1921 et tilbud fra Winnie Franklin Knudsen om å igangsette en «aftenskole» for de arbeidsledige i byen. I referatet heter det at formannen ga noen opplysninger og at møtet «har intet at indvende mot dette.»

Om kveldsskolen kom i gang og hva slags innhold den eventuelt hadde vet vi ikke. Winnie Franklin Knudsen var ei svært aktiv og utadvendt kvinne og bl. a. kjent fra utførlige artikler om ulike samfunnsspørsmål i lokalavisene. Hun var gift med skipsreder Christen Knudsen, som var nevø av Gunnar Knudsen og politiker langt ute på høyrefløyen.

Storstreiken i 1921

Med storstreiken i 1921 ble Porsgrunn for alvor ramma av en landsomfattende arbeidskonflikt. Sjøfolkene gikk ut i streik 8. mai. Den 26. mai erklærte Landsorganisasjonen sympatiaksjon, og i alt ble 150 000 arbeidere tatt ut i streik. Dette var en forberedt aksjon fra Landsorganisasjonens side. Fagopposisjonen hadde i 1920 erobret flertallet i ledelsen, og kampen skulle nå føres med alle krefter.

I Porsgrunn ble store bedrifter som Metallurgen og Porsgrunds mekaniske Verksted direkte trukket inn i konflikten. Men også bedrifter som stod utenfor arbeidsgiverforeningen hang seg på krava om lønnsnedslag, og dette utløste flere lokale aksjoner. Ved Porselensfabrikken gikk arbeiderne ut i sin første streik 4. mai, etter krav om 20 prosent lønnsreduksjon. På Norrøna Fabrikker ble det utløst streik av samme årsak.

Mange sjøfolk fra Porsgrunn måtte også ut i streik. De organiserte stod tilslutta Skiensfjordens Sjømannsforening, og det var opplysningskontoret i Skien som fikk hele jobben med sjømannsstreiken. I årsberetningen skriver John A. Johnsen om alle problemene som oppstod:

«Helt fra mars maaned da sjømandstariffen ikke var utløpet og i april maaned, mens forhandlingerne paagik, gik rederiene ulovlig til at redusere sjøfolkenes hyrer. Efter organisasjonernes beslutning skulde de organiserte mandskaper i saadane tilfælder tas iland og vedkommende baate blokeres for nyt mandskap. Al denne kontroll maatte for distriktet i Skiensfjorden ganske naturlig føres gjennem Det faglige oplysningskontor. Da der paa den tid var en ganske stor ledighet blandt sjøfolk var rapporter om streikebrytermandskaper som gik ombord i de blokerte baater nesten daglig foreteelse. Bestyreren reiste ofte flere gange daglig Skien, Porsgrund og Brevik for at være streikevakterne behjælpelig med at hindre streikebrytere i at gaa ombord i blokerte baater. Streikebrytere kom som regel færdigmønstret fra andre steder og streikevakterne ofte fik hindret dem i at gaa ombord begynte baaterne med en ny fremgangsmaate og gaa ut om natten.»

Etter protokollen å dømme fikk ikke samorganisasjonen så mye å gjøre med storstreiken. I følge John A. Johnsen hadde derimot det faglige opplysningskontoret i Skien mer enn nok å henge fingrene i:

«Under storstreikens forberedelser heri distriktet og den tid den paagik var opplysningskontoret den hele tid det centrale sted for fagbevægelsen. Likeledes ved de store vanskeligheter som opstod efter storstreiken ved arbeidsgivernes trakasserier og maskert lockout. Der opstod en række trakasserier av organisationens tillitsmænd, brud på tarifavtalernes bestemmelser om løn og oparbeidede ferierettigheter som fortsatte i mange tilfælde aaret ut og som kontoret har arbeidet med.»

Samorganisasjonen fikk mest å gjøre med konfliktene som oppstod lokalt. Fra de organiserte kommunearbeiderne fikk samorganisasjonen oversendt spørsmålet om hvordan nødsarbeiderne skulle forholde seg under konflikten:

«Kommunearbeiderne havde indkaldt nødsarbeiderne til en konferanse angaaende storstreiken, men der var bare nogen faa, og der gik nu rykter om at de vilde fortsette at arbeide under streiken. Saken blev grundig debateret. (Thorvald) Nilsen foreslog at samorganisationen samenkalder nødsarbeiderne til en konferanse og forsøker at klargjøre forholdene for dem, og i tilfelde nogen arbeider naar de faste arbeidere slutter, bliver de betraktet som streikebrytere og blir at behandle som saadane..»

Storstreiken ble en hard belastning for fagbevegelsen i Porsgrunn. Ved flere bedrifter ble de organiserte ikke tatt inn igjen etter streiken. Verst var det vet Porsgrunds mekaniske Verksted. I en artikkel i Telemark Kommunistblad fem år etter (3.6.26) skriver Johan Olsen om forholdene ved verkstedet:

«På grunn av det store krakk i arbeidstrafikken dengang og på grunn av de betingelser som denne konflikt blev bilagt på, blev der ved gjenintagelse en stor utrenskning av de aktive fagforeningsmedlemmer. De øvrige organiserte arbeidere blev i all stillhet tvunget ut av fagforeningen for aller nådigst å få sit arbeide tilbake. De som verkseieren ikke fikk nogen bukt med og som har bevaret sin organisasjon er arbeiderne i støperiet, samt et enkelt medlem av jern og metal.»

Også på landsplan førte storstreiken til en svekkelse av fagorganisasjonen. I boka «Norsk fagbevegelse» gir Edvard Bull d. y. denne vurderingen av årsakene til nederlaget:

«Etterpå kan vi konstatere at på dette tidspunkt var den revolusjonære bølgen i virkeligheten brutt sammen i internasjonal målestokk, og den økonomiske krisen hadde forrykket maktforholdet mellom klassene fullstendig. Men dette var ikke ubetinget klart i samtida. Arbeiderklassen var ennå preget av det hissige pågangsmotet fra de første etterkrigsårene, og redsel for revolusjonen spilte en stor rolle på den andre siden. Derfor ble kampen ikke bare større, men også mer forbitret enn noen tidligere arbeidskonflikt i Norge.»

Blokade og boikott

Da de dårlige tidene satte inn etter 1920 oppstod det arbeidskonflikter ved så godt som alle bedrifter i Porsgrunn. Det oppstod konflikter av mer lokal art ved Porselensfabrikken, Norrøna Fabrikker, Metallverket, Porsgrund Cementstøberi, Porsgrunds Møbelfabrik samt flere av bakeriene. Flere av konfliktene ble utløst av krav om nedslag i timelønnene, men andre og mer lokale forhold spilte også inn.

Ved Norrøna Fabrikker oppstod det med kort mellomrom to ulike konflikter. Den første dreide seg om forholdet til en arbeidsleder og påstander om at de fagorganiserte ble trakassert. På nyåret 1921 satte bedriften fram krav om lønnsreduksjon på 20 prosent, og stilte som ultimatum at bedriften ville stoppe 12. februar om ikke kravet ble akseptert. På møte 23. mars kom saken opp for annen gang, og det ble beslutta å gå til blokade av bedriften. Dette innebar at foreningen gjennom annonser i lokalavisene oppfordra alle som kunne tenke seg å ta jobb til å holde seg borte fra bedriften. Dernest henstilte foreningen de fagorganiserte transportarbeiderne om ikke å frakte fabrikkens produkter. Blokaden av Norrøna ble ikke effektiv, og på representantskapsmøte 18. mai fikk styret kritikk for at blokaden ikke hadde blitt så effektiv som den burde:

«Der blev sterkt fremholdt av flere representanter at misnøien var stor blandt de organiserte arbeidere i byen angående de som fortsetter med arbeide ved Norrøna fabrikker. Der var stor kritik blandt medlemmerne fordi der ikke blev gjort noget fra samorganisationens side. Der var røster oppe om at samle en menneskemasse og jage de arbeidsvillige paa porten. Der blev ført en noksaa skarp diskution, og flere var av den mening at der ikke burde gaaes saa hardt til verks og at der maate ordnes op paa en lempeligere maate.»

Saken endte med et vedtak om å velge en gruppe på 5 mann som skulle besøke hver enkelt av de arbeidsvillige og klarlegge saken for dem. Markus Hansen, Thorvald Nilsen, Johs. Johannessen, Johan Olsen og Thorvald Olsen ble valgt. Om dette førte fram, sier protokollen ikke noe om.

Fra driften kom i gang ved A/S Norsk Metalverk høsten 1917 forekom mange kontroverser mellom bedriften og de fagorganiserte. Bedriften var ikke villig til å følge lønnssatsene i landsoverenskomsten for Jern- og Metall, og de fagorganiserte svarte med streiker og blokader. Partene kom ikke på talefot, og direktøren, Abraham M. Erichsen, ble av de fagorganiserte sett på som en hard negl.

En lønnskonflikt ved Porsgrunds Jernstøberi på Osebakken ble også møtt med blokade fra samorganisasjonen. Forholdene ble her tilspissa ved at elever ved den tekniske fagskolen gikk inn som streikebrytere i regi av organisasjonen «Norsk Samfundshjelp». På medlemsmøte 4. april 1923 ble det vedtatt å sende direktøren ved fagskolen et skriv og «uttale sin misnøie med en del Teknikeres optreden ved jernstøberiet.»

Samorganisasjonen satte i 1921 i gang blokade av bakeriene som ikke hadde tariffavtale med bakersvennene. Etter å ha konstatert at aksjonen ikke hadde gitt tilfredsstillende resultater, kom saken opp igjen 11. januar 1922. Det ble hevda at det måtte gjøres noe mer effektivt, og møtet vedtok å gå til boikott av flere bakerier.

Folkets Hus til Samorg

Samvirkende Fagforeninger stod som eier av Folkets Hus lenge etter at samorg kom til. I referat fra årsmøtet i Samvirkende i Bratsberg-Demokraten 19.3.1920 står dette:

«Efter oprettelsen av Porsgrunds fag. samorganisation har der været dissens om husets administration. Følgen har været, at endel av de eldre foreninger har undlatt at vælge repræsentanter, og ingen av de nyere foreninger har tilsluttet sig. Resultatet er at for tiden staar kun tre av byens fagforeninger som direkte interesserte i huset, nemlig Jern & metal, møbelsnekkerne og bokbinderne.»

Kjellevold uttalte ønsket om at «der snart maatte bli en forandring i dette forhold og at der træffes en ordning som gjør alle fagorganiserte direkte interesserte i Folkets hus.»

Det gikk enda et år før Folkets Hus ble overført. Fra generalforsamlingen i Samvirkende 15.4.21 er dette referert i Bratsberg-Demokraten:

«Det blev besluttet at Folkets Hus overgår til den faglige samorganisationen. Det blev nedsatt en komite paa 4 medlemmer til at utarbeide betingelserne for samorganisationen. Fra bokbinderne valgtes K. Heide, møbelsnekkerne A. Johannessen, porcelænsarbeiderne E. Zeidler og jern og metall J. Olsen. Som ny kasserer for Folkets hus valgtes E. Zeidler.»

For samorganisasjonen ble saken avgjort på et representantskapsmøte 19. juli:

«Et forslag fremsat af formanden om overtagelse paa de tidligere fremsatte betingelser blev vedtaget med 7 mot 5 stemmer.»

Folkets Hus ble endelig overdratt fra 1. oktober 1921. Det ble oppretta et eget styre for huset, og at de tilslutta foreningene valgte hver sin representant til dette.

Representantskap

På generalforsamlingen 9. februar 1922 ble det vedtatt å legge om til representantskap. Spørsmålet hadde tidligere vært opp, men forslaget hadde blitt nedstemt. Forslaget ble nå framsatt av Johs. Knudsen og fikk enstemmig tilslutning. Det ble beslutta at det gamle styret skulle fortsette inntil representantene fra foreningene var valgt. På det konstituerende representantskapsmøtet 6. april møtte 22 representanter fra 11 tilsluttende foreninger. I beretningen blir det opplyst at foreningen for sag- og tomtearbeidere var oppløst på grunn av innskrenkninger ved Barths Bruk. Som nye foreninger har Porsgrunn Formerforening og Porsgrunn Treindustriarbeideres forening tilslutta seg. Det ble bemerka at typografene stod utenfor samorganisasjonen, og at dette var i strid med landsorganisasjonens lover.

Johan Olsen ble gjenvalgt som formann på dette møtet. Styret for det nye representantskapet fikk denne sammensetningen:

I følge beretningen for 1922 stod 11 foreninger tilslutta. I representantskapet satt disse personene:

I styret satt disse personene i 1922:

I 1923 ble det formannsskifte, og Johan Olsen gikk av etter 3 år med klubba. Styret fikk denne sammensetningen:

Erfaringene med representantskap var ikke bare gode. I årsberetningen for 1922 klages det på dårlig frammøte:

«Det har i året været stor likegyldighet blant representanteneog serdeles en del har undlat at møte paa representantskapsmøterne. (..) Det har flere ganger blevet besluttet at sende foreningerne anmodning om at velge nye representanter istedenfor dem som er likgyldige og ikke møter ..»

Allerede etter to år ble representantsakpsordningen avvikla, og for det siste året i Porsgrunn faglige Samorganisasjon gikk en tilbake til en møteform der alle medlemmer kunne delta.

Partistrid

1920-åra er kjent som «splittelsesåra» i norsk arbeiderbevegelse. Etter at «den nye retning» hadde vunnet flertallet i partiet og landsorganisasjonen og gått inn for å slutte seg til Den komministiske internasjonale (Komintern) brøyt en gruppe ut i 1921 og danna Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I Porsgrunn fikk splittelsen en viss betydning, idet sentrale partimedlemmer som Lars Andersen, Andreas K. Skyer og Jonas Bjaaland d.e. fulgte sosialdemokratene. Det nye partiet gikk til utgivelse av egen avis, «Telemark Social-Demokrat», og denne kom ut i Porsgrunn med Bernhof Ribsskog som redaktør.

Blant de 10 - 12 foreningene i Porsgrunn gikk lederne i kommunistisk retning i åra etter 1921. Gjennom distriktsmøtene og det faglige opplysningskontoret i Skien ble foreningslederne knytta til et av de mest radikale nettverkene i fagbevegelsen i hele landet. Fram til 1928 var kommunistene uten utfordrere i samorganisasjonene i Grenland.

I Porsgrunn ble det i 1922 organisert kommunistiske grupper i fagforeningene. Det bemerkelsesverdige er at det var Einar Gerhardsen som tok initiativet til disse gruppene. I forbindelse med et foredrag om den faglige situasjonen på et massemøte 7. februar, skriver sekretæren følgende:

«Det blev paa møtet uttaget et medlem af hver Forening som er tilsluttet samorg, som blev sammenkalt til en Konferance med Gerhardsen isammen med Partiets og Ungdomslagets styrer. Konferancen var sammenkaldt for at få organisert Kommunistiske Grupper, en for hver Forening som igjen obligatorisk skulde tilsluttes Porsgrunds Arbeiderparti. Følgende blev valgte for at faa med saken at gjøre: I Jern og metal Karl Paulsen, i Metalurg. Gunnar Johansen, Porselensarbeidernes Hans Hansen, Bokbindernes Ole Thorsen, Arbeidsmandsforbundet Sigurd Amundsen, Bakersvendene Oskar Knudsen, Kommunearbeiderne Johannes Knutsen, Møbelsnedkerne Arthur Johansen, Formerforeningen H. Pedersen.»

Gerhardsens besøk i Porsgrunn fant sted før striden med Den kommunistiske Internasjonale tilspissa seg høsten 1922. Gerhardsen slutta i februar 1922 fortsatt opp om Komintern og Moskvatesene som krevde opprettelse av particeller i fagforeningene. Det ironiske er at da de samme partigruppene i 1923 krevde representasjon på fylkesårsmøte og landsmøte, gikk tilhengerne av Tranmæl og Gerhardsen mot at de fikk representasjonsrett. På fylkesmøtet hadde kommunistene flertall, og bedriftsgruppene ble tilkjent alle rettigheter. Representantene herfra var derfor også med på å velge utsendinger til landsmøtet. Men på landsmøtet ble dette brukt som grunnlag for å nekte de 13 Telmarksutsendingene i å delta. At delegasjonen, med Arthur Berby i spissen, fikk underkjent sine fullmakter, skapte misstemning mot Tranmælfolkene og bidro til å befeste «internasjonalistenes» grep om fagbevegelsen i Grenland.

Etter landsmøtets brudd med Komintern, ble saken behandla i Porsgrunn Arbeiderparti 6.11.1923. I Bratsberg-Demokratens referat dagen etter heter det:

«Der var fremmøtt riktig mange partimedlemmer.Thorvald Nilsen redegjorde for landsmøtets forløp og for sin deltakelse i det fortsatte møte i Norges kommunistiske parti. Partimøtet besluttet enstemmig efter en kort debat at partiet skal tilhøre Norges kommunistiske parti og at navnet forandres til Porsgrunds kommunistiske parti.»

Fra høsten 1923 stod Arbeiderpartiet uten noen organisasjon i byen, og partiet hadde vansker med å finne personer som var villige til å stå på valglistene. Ved stortingsvalget i 1924 fikk kommunistene 496 stemmer, sosialdemokratene 267 stemmer og Arbeiderpartiet 163 stemmer. Ved kommunevalget i 1925 fikk NKP 9 representanter, NSDAP 5 representanter, mens DNA fikk 1 representant og ikke mere enn 55 stemmer.