Tilbakeblikk

av Helge Mæland

Det er mulig å legge mange perspektiver på Dalen Arbeiderforenings historie. En kunne blant annet peke på de forbedringene av lønn og arbeidsvilkår foreningen har tilkjempa seg fra 1924. Det kan i en en slik sammenheng trekkes fram at Dalen i årene 1946 til 1983 var en foregangsbedrift både i forhold til bedrifter i distriktet og kjemisk industri på landsplan. Dalen Arbeiderforening tok ut flere viktige velferdsreformer før de ble «allemannsrett» i det norske arbeidslivet: 42 timers uke for skiftarbeiderne, avdelingsutvalgene og bedriftsdemokratiet, bedriftspensjonsordningen fra 1969, sykelønnsordningen fra 1972, betaling med fri for juleaften, nyttårsaften og St. Hansdag fra 1981. Når det gjelder lønn har de fagorganiserte - gjennom lokale forhandlinger og bonusordninger - i lange perioder oppnådd å ligge høyt oppe blant industriarbeidere i distriktet og landet.

Et annet perspektiv ville være å se på endringene i det fysiske arbeidsmiljøet i perioden og hvordan initiativ fra fagforeningen har påvirka dette. I rasjonaliseringen av arbeidet med mekanisering, automatisering og datastyring har bedriftsledelsen utvilsomt vært den drivende kraft. Men i spørsmålet om å bedre det fysiske arbeidsmiljøet, redusere støvplagen, investere i velferdstiltak har foreningen tatt mange initiativ. Det samme gjelder i spørsmål om opplæring og tiltak for å beherske teknologien og utfordringene en har blitt stilt ovenfor.

Et tredje perspektiv ville være å se på hvordan forholdet mellom forening og bedriftsledelse har endra seg. Kanskje forteller dette mer enn de andre utviklingstrekkene om det særegne ved Dalenmiljøet. Dalenforeningen ble skapt i de konfliktprega årene etter den russiske revolusjonen. I anleggsårene og fram til 1926 var Dalenarbeiderne deltakere i den bitre kampen mellom arbeid og kapital i det norske samfunnet. Som motpart var Alfred Holter på samme måte en forkjemper for sin klasse og hadde gjort sine skjellsettende erfaringer som bedriftsleder på Rjukan. Under Såheimstreiken i 1912 kom han i kontakt med hardføre syndikalister, en gruppe som i mindre målestokk også ble representert på Dalenanlegget. I anleggsforeningens tid kom ledere som Arthur Berby og Paul Indregaard raskt på kant med Holter, og konflikten mellom Indregaard og Holter ble så betent at Indregaard til slutt ble «kjøpt ut» av bedriften. Under streiken i 1926 gikk Holter til frontalangrep på fagorganisasjonen og alt dens vesen.

På mange vis var det Dalen Cementindustriarbeiderforening som viste besinnelse og samarbeidsvilje på slutten av 20-årene. Det å opprettholde arbeidsplassene i det kriseprega Breviksområdet ble helt avgjørende for medlemmene, og lederne så seg ikke tjent med å presse den konkurstrua bedriften. På 30-tallet gikk foreningen inn på en deling av arbeidet, og pressa fram solidariske løsninger mot bedriftens vilje. Foreningen tok på mange måter opp i seg lokalsamfunnets interesser, og Holter registrerte allerede rundt 1930 at det herska en svært sterk fellesskapsånd eller «Dalenånd». Da det lysna for bedriften, etter 15 år med gjennomgående underskudd, kom Holter de fagorganiserte i møte og viste vilje til å dele av overskuddet.

Etter 1930 ble det aldri gjennomført noe annet enn kortvarige politiske demonstrasjonsstreiker i regi av Dalen Arbeiderforening. De ansatte i driftsavdelingen gikk til streik i 1953, og forholdet mellom forening og bedrift lå på et lavmål. Det var bedriftens innmelding i Norsk Arbeidsgiverforening som var bakgrunnen, og foreningen opplevde en ledelse uten ansikt og spillerom. Fra 1958 tvang foreningen med Olaf Brubakken i spissen nærmest fram en ny dialog med den stedlige ledelsen, og det er foreningens fortjeneste at det allerede var etablert et samarbeid da Per M. Backe kom i 1958.

For forholdet mellom fagforening og bedrift fikk Backe stor betydning. Han fikk fagforeningens varme støtte for sine initiativ for å modernisere bedriften var og skape et reelt bedriftdemokrati. Etter at Backe hadde leda bedriftsutvalget, som var nøkkelorganet i 60-årene, i en periode og foreningen i henhold til reglene skulle overta lederjobben, så foreningen seg mere tjent med at Backe fortsatte i dette vervet.

Det var likevel årene etter Backe at arbeiderforeningens innflytelse var aller størst. Under Sandbergs ledelse stod foreningen fram med en rekke initiativ. På flere områder ble ideene klekka ut i Dalen Arbeiderforening, og i spørsmål som lønnssytem, miljøsatsing og opplæring kom de sentrale utspillene fra fagforeningen. Fram til 1990 videreførte foreningen det nære samarbeidet med bedriften, men i perioden fra 1990 til 1996 oppstod det brytninger. Foreningen har i de to siste tiårene blitt pressa på defensiven i flere spørsmål, og har som fagbevegelsen ellers blitt stilt overfor en råere og mindre demokratisk kapitalisme.

Mens utviklinga i 50 år etter 1924 uten tvil gikk framover og oppover for de fagorganiserte, er det ikke så sikkert at dette er tilfelle for de siste 20 årene. Er det en lærdom som sitter igjen fra 90-årene, er det at ikke noe er kjempa gjennom en gang for alltid. Det er heller ikke noe som kommer gratis. I årsberetningen for 1994 ble det satt ord på disse erfaringene:

«Vi er en forening som ikke har hatt sterke konflikter med vår arbeidsgiver på veldig mange år. Vi har virket på en bedrift med lange og til dels gode samarbeidsforhold. Vi har vært vant til at ting stort sett «ordner seg». Vi har hatt vårt virke på det mange vil si er en god bedrift. En bedrift med stort sett god inntjening, ansettelsestrygghet, bra lønnsforhold, bra sosiale goder, lavt sykefravær, lav skadefrekvens osv. Nå har ikke dette kommet av seg selv. Det er en aktiv forening som har bidradd til at det har blitt slik. (..). De fleste har trodd at det vi hadde av goder var en selvfølge - og så var det ikke det.»