Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
Fra slutten av 80-tallet gikk den norske økonomien inn i en nedgangsperiode som førte til arbeidsledighet, reallønnsnedgang og store boligkostnader for mange fagorganiserte. Ledigheten vokste gjennom flere år, og kulminerte ikke før i 1993. Grenlandsdistriktet og Porsgrunn ble spesielt hardt ramma. Ledigheten ble forsterka av de dyptgripende strukturendringene, og området opplevde den høyste ledigheten i hele landet. Den sterke nedbemanninga i industribedriftene kasta mørke skygger over framtida for Grenlandssamfunnet. Etter at markedskreftene var sluppet løs i 80-årene, var tiltrua til politisk styring og hjelp fra staten ikke særlig stor. Den sterke internasjonaliseringa av bedrifter og kapital forsterka seg, og det kunne se ut som om mye av det fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen hadde tilkjempa seg i det norske samfunnet stod for fall. Å gjøre arbeidskrafta rimeligere, mer fleksibel og mobil hadde en lykkes med i andre land, og mange så for seg en liknende utvikling i Norge. For Dalen Arbeiderforening ble kampen om å bevare arbeidsplasser og sikre en forsvarlig bemanning den største utfordringen.
De store investeringene i nytt produksjonsutstyr skapte trygghet for bedriftens eksistens. Den omorganisering av bedriften som fulgte i kjølvannet ble likevel ikke opplevd som noen trygg prosess. Fra 1988 ble stemninga på bedriften merkbart endra, og i årsberetningen taltes det om «et urolig år for Dalen Arbeiderforening og dens medlemmer»:
«Det det helt klart har vært mest oppmerksomhet om og diskusjon på, har vært den videre omorganisering av fabrikken. Denne omorganisering kommer som en følge av at Dalen er i ferd med å bli en moderne enstrengs fabrikk med krav til høy produktivitet p.g.a. store investeringer, og også det økende presset på kostnadene som kommer fra Akerkonsernet.»
De omorganiseringer og prosesser som ble gjennomført var overgangen til sentralisert styring i drift, periodevis kjøring av ovn 5, nedlegging av garasje- og tomteavdelingene, overføring av beredskapen til drift, overgang til 2-skift i vakta og innføring av en helt ny vedlikeholdsorganisasjon. Dette var mange endringer på en og samme tid. Foreningen godtok endringene, men var ikke fornøyd med måten de ble gjennomført på:
«Dette har betydd at mange folk har måttet flytte på seg og/eller fått seg en ny arbeidssituasjon. Det behøver ikke bare være negativt. Men det er helt klart at en slik stor operasjon ikke går smertefritt. Men det er også klart at en slik omstrukturering kan gjennomføres på en mer eller mindre fornuftig måte. I den prosessen her på Dalen har vi opplevd en god del rot, i den forstand at prosessen ikke har vært skikkelig forberedt. Vi har opplevd at omorganiseringer har måttet settes i revers fordi forberedelser ikke var gjort, og at omorganiseringer ikke har vært skikkelig informert om på forhånd så folk ikke har visst hvor de hører hjemme. Det har i det hele tatt gått noe over stokk og stein. Dette har gjentatt ganger vært kritisert fra foreningens ledelse. Det har også fra medlemmer vært reist kritikk overfor foreningen for at den ikke har vært kritisk nok til det rotet vi har hatt. Det får vi bare ta til etterretning.»
Høsten 1989 ble de fagorganiserte orientert om et prosjekt for å «videreutvikle og tilpasse en optimal organisasjonsstruktur for sementaktivitetene». Prosjektet fikk navnet «nullbaseprosjektet» og skulle se på bemanning, organisering og lokalisering av de ulike funksjonene i Norcem. Organisasjonene var ikke representert i dette arbeidet, og Dalen Arbeiderforening forlangte derfor at det ble satt av god tid til behandling av innstillingen fra prosjektgruppa. I januar 1990 ble det kjent at prosjektgruppa gikk inn for en kraftig nedbemanning. For Dalen ville det innebære at bedriften ble slanket ned til 250 ansatte per 1. juli 1992. Muligheter for oppsigelser, overføring til trygd og gavepensjon samt stopp i inntak av lærlinger var aktuelt. Da planen ble kjent, skapte den straks skarpe reaksjoner, og i følge årsberetningen lot reaksjonene ikke vente på seg:
«Det best besøkte medlemsmøte i Dalen Arbeiderforening på flere tiår har sagt klart i fra om hva vi mener om dette opplegget. De andre organisasjonen på fabrikken har også meldt sin skepsis. Alle organisasjonene har utarbeidet et felles svar. I skrivende stund er det intet nytt å melde, men man kan jo spørre seg hva vi får å skrive om i neste års beretning.»
Nullbaseplanen ble tatt opp på flere møter i januar 1990. På et medlemsmøte 15. januar ble det ikke fatta noe vedtak. I det kortfatta referatet skriver sekretæren at «det reiste seg skarpe og harde innvendinger mot planen.» På styremøtet 23. januar ble planen gjenstand for grundig diskusjon, og det ble holdt i alt 58 innlegg! Som konklusjon står det at «planen ble avvist på alle plan slik den nå foreligger.» På medlemsmøtet 29. januar stilte 138 medlemmer opp. Her trakk formannen opp bakgrunnen for planen og refererte og kommenterte den rapporten som var lagt fram av prosjektlederen. Han antyda hvilke reaksjoner som kunne være aktuelle og la fram en «foreløpig» uttalelse som styret hadde utarbeida. I debatten tok 18 av medlemmene ordet. Møtet slutta seg til uttalelsen og ga styret fullmakt til å utarbeide en felles innstilling med de øvrige foreningene på Dalen. Til Dalen Arbeiderforening å være inneholdt uttalelsen skarp lut:
«...Det vises i innstillingen liten vilje til å se på en forenkling av Norcemorganisasjonen (...) Til gjengjeld (...) legges det fram en plan for bemanningsreduksjoner ved Dalen som er helt urealistisk i forhold til det som er teknisk og driftsmessig forsvarlig. (...)
For oss er oppsigelser helt uaktuelt. I 1989 hadde Dalen et overskudd på ca. 130 mill. kr. Budsjettet for 1990 har et overskudd på 180 mill. Det er derfor helt umoralsk, uansett, å ville føre pensjonsutgifter over på arbeidsledighetstrygd, som vil si å la skattebetalerne betale et enda større overskudd til Norcem. Ved denne fabrikken er det i følge Norcemledelsen heller ikke lenger økonomi til å ha lærlinger. Og det i disse tider.
Administrasjonens innstilling har skapt uro i hele Dalens organisasjon. Uro over at vi har en ledelse som har så dårlig forstand på den virksomhet den er satt til å lede. Uro og forbitrelse over at det nå er vilje til å bruke nesten alle midler for om mulig ytterligere å øke fortjenesten. Er dette et varsel om klimaskifte i forholdet mellom ledelse og ansatte, beklager vi det sterkt, men tar det i såfall til etterretning med de konsekvenser det har for begge parter. Basisen for arbeidet på Dalen så langt har vært «trygghet i forandringen». Det har også betydd trygghet for inntjeningen for eierne i alle år. Det er nå opp til Norcems ledelse å velge kurs.»
Etter de skarpe reaksjonene valgte Norcemledelsen å bøye av. Nedbemanningsplanen ble lagt på is, og organisajonene kunne notere en klar seier. I årsberetningen for 1990 blir utviklinga kommentert på denne måten:
«Slik året 1990 har forløpt har det vist seg at vi hadde helt rett. Ved vår fabrikk har det vært bruk for hver eneste mann. I tillegg har det vært overtid og innleie av firmafolk godt over det planlagte. La oss håpe at de rette folkene tar lærdom av dette.»
Kampen for å opprettholde bemanningen var ikke over med skrinleggingen av nullbase-planen. Dalen Arbeiderforening ble stilt overfor stadig nye utfordringer i arbeidet for å trygge arbeidsplassene for sine medlemmer. Det var kjøpers marked i arbeidslivet, og foreningen måtte gjentatt ganger gripe inn i forhold til bruken av innleiefirmaer og kontraktører.
I 1994 ble det åpen strid. Det starta tidlig på året med at ledelsen i Norcem i regi av «Innkjøpsprosjektet» meddelte at den ønska å sende deler av virksomheten i bergavdelingene på Dalen og i Kjøpsvik ut på anbud, for å se om arbeidet ble drevet like lønnsomt som entreprenørfirmaer kunne utføre arbeidet.
Saken ble første gang behandla på et styremøte 10. februar:
«Etter en gjennomgang av saken ved formannen ble det en allmen diskusjon hvor samtlige hadde ordet. Man konkluderte med en allmen fordømmelse av ledelsens handlemåte. K. Eriksen ble valgt til å følge opp saken i gruva.»
På medlemsmøte ei uke seinere møtte 92 medlemmer fram. I en innledning understreka lederen det store alvoret i saken og hevda at om ikke framstøtet i bergavdelingen ble slått tilbake, kunne en risikere at hele bedriften ble satt ut på anbud.
«Etter en generell debatt, var det enighet om at styret arbeider videre med saken. Det var også enighet om å sende et svar på utspillet i form av et brev til ledelsen.»
På et styremøte i slutten av mars ble situasjonen så langt oppsummert. Det ble her bestemt at en ikke skulle delta i noen anbudsinnbydelse og at Kjemisk Forbund skulle orienteres om saken.
I løpet av året bøyde Norcemledelsen av. På styremøte i selskapet 16. desember ble det meddelt at konkurranseutsetting ikke lenger var aktuelt.
Anbudssaken var ikke den eneste saken det ble konflikt på i 1994. På vårparten kom bedriftsledelsen med et utspill om å redusere flere sosiale goder og velferdsordninger som gjennom mange år var opparbeida på Dalen. Det var snakk om en hel liste av goder, hvor bedriftsledelsen ønska å skjære ned kostnadene med en tredel. Det dreide seg om alt fra låneordninger og fysioterapeuttjeneste til bedriftshytter, korpsstøtte og forpleining ved overtidarbeid.
Da de lokale forhandlingene i tariffoppgjøret kom i gang seint på våren, var spørsmålene om anbudsutsetting og sosiale goder ikke løst. Etter forhandlinger stod foreningen i juni med et tilbud på kr.1,- og en økning på 2,4 prosent på de ulike tillegg i den lokale avtalen. Kravet som var framsatt hadde vært på kr. 2,50. Forhandlingsutvalget gikk inn for forslaget, men det ble ikke anbefalt av styret. På medlemsmøte 22. juni ble det nedstemt, mot fire stemmer. 87 medlemmer var møtt fram, og ga forhandlingsutvalget i oppdrag å gjenoppta forhandlingene med sikte på å legge fram et nytt forslag i august. Spørsmålet om å bruke vaktavtalene som pressmiddel ble reist, og det ble vedtatt å si opp avtalene om en ikke nådde fram med lønnskravet. Ved sida av anbudssaken og de sosiale ordningene var nå lønn blitt en tredje konfliktsak som løp på samme tid.
Det ble ingen løsning i løpet av sommeren. Da styret kom sammen i august, fikk lederen og nestlederen kritikk for ikke å ha sagt opp vaktavtalene. Dette ble nå gjort. På høsten dro deler av styret til Kjøpsvik for å samordne seg med søsterforeningen, og markere felles opptreden overfor Norcemledelsen. Foreningen ble trukket inn i drøftinger og forhandlinger, og det kom bevegelse i de to første sakene. På et medlemsmøte i september, med 99 frammøtte, gikk styret inn for å avblåse aksjonen i forhold til vaktavtalen, men ble nedstemt av et flertall på 55 som gikk inn for fortsatt aksjon. Den fortsatte i tre uker til et nytt medlemsmøte gikk med på å avvikle den.
I årsberetningen ble dt gitt en grundig gjennomgang av konfliktene i 1994. Som konklusjon ble det hevda at foreningen hadde tapt en del, blant annet når det gjaldt bedriftsvelferd. Men noe ble også vunnet, og utfallet kunne blitt mye verre:
«Noe tapte vi helt klart. Men om en ser det fra bedriftens side er det ikke så mye de sitter igjen med, i forhold til utgangspunktet. Vi sitter igjen med en medlemsstokk som har lært en god del det siste året, og som derfor ikke vil være lettere å klå seg på i en eventuell ny runde.»
Beretningen peker på flere grunner til at det gikk så bra som det gjorde:
- «foreningen «var rask "på ballen» når sakene oppstod».
- «det har vært en fin ånd i styret, som vi også har tatt med oss til medlemsmøtene.»
- «det var riktig og viktig at vi tok initiativ til samarbeid med de andre organisasjonene på Dalen»
- «vårt besøk i Kjøpsvik ble helt klart lagt merke til av de vi ønsket å demonstrere over for.»
For de Dalenansatte ga de sentrale forhandlingene i 1996 et generelt tillegg på kr. 2,07 per time, økte skifttillegg og en forbedra AFP-ordning. Ved de lokale forhandlingene hadde foreningen flere krav, men ønska å prioritere et generelt krav om timelønnsforbedring. Forhandlerne la fram et krav om 6 kroner, i tillegg til det som var forhandla fram sentralt. Bedriftens svar var at den ikke ønska å være lønnsledende, og at den hadde lite å tilby lokalt. Etter et par runder sa bedriften seg villig til å gi 2 kroner, og på dette nivået låste det seg til. Foreningens forhandlere hadde regna ut at en måtte opp i kr. 2,85 for å være på høyde med det generelle tillegg på kr. 8.500 som de Hydroansatte hadde fått. På medlemsmøte 20. august ble bedriftens tilbud enstemmig forkasta. I løpet av august og september ble medlemmene innkalt til fire møter, og det møtte fram nær 100 på hvert av dem. Til et møte som ble holdt 10. september hadde bedriften strukket seg til kr. 2,40 og var i tillegg til dette villig til å betale ut en engangssum på kr. 2000,- Etter at også dette tilbudet ble forkasta, gikk oppgjøret til forhandling mellom forbundet og arbeidsgivermotparten, Prosessindustriens Landsforening, i Oslo. Da forhandlingene heller ikke her førte fram, ble bedriftens siste tilbud gjort gjeldende, slik reglene var.
Striden om lønn i 1996 må ses på bakgrunn av bedriftens gode resultater og signaler i samfunnet om at det var rom for å ta ut noe mer enn det en hadde gjort i første halvdel av 90-tallet. Medlemmene reagerte på den steile holdningen bedriften inntok, og generell misnøye kom til uttrykk. Flere forhold ved bedriften ble gjenstand for kritikk under medlemsmøtene. «I sum opplever mange at de jobber i en bedrift som ikke setter så stor pris på sine ansatte, som de en gang gjorde,» het det i årsberetningen.
I de tre siste tariffoppgjørene har det vært enklere å nå fram med ønsker og krav. I 97-oppgjøret ble det gitt rause tillegg, og i årsberetningen ble dette sett på som et bidrag til å gjenreise samarbeidsklimaet.
Dalen Arbeiderforening har i 1990-årene måttet ta stilling til mange mindre framstøt for å redusere lønnskostnadene og de sosiale forpliktelsene ved å ansette folk i faste jobber. Den generelle utviklinga i arbeidslivet har gått i retning av "just in time"-ansettelser, hvor bedriftene betaler for utført arbeid og skyver kostnadene ved sosiale utgifter over på det offentlige. For fagforeningen har det ikke vært lett å forholde seg til de forsøk bedriften har gjort på å finne smidige og billige løsninger og å trekke grensa mellom hva som er legitimt i forhold til lovverk og konkurranse og hva som ikke er akseptabelt.
Innleie av arbeidskraft har vært en gjenganger i drøftingene med bedriften i 80- og 90-årene. Det har ikke vært lett å trekke grensene mellom rimelige behov for spesialkompetanse ved ombyggings- og revisjonsarbeid og ordinært driftsarbeid. Foreningen har flere ganger kritisert bedriften for å tøye bruken av innleide mannskaper og å basere drifta på innleie. Foreningen har også stilt krav om at innleide skulle ha tariffavtale, og i følge årsberetningen vant foreningen støtte for dette i 1993. Ansettelse på korttidskontrakter har vært et annen ordning bedriften har gjort bruk av og som foreningen har stilt seg kritisk til. I ekstreme tilfeller har personer blitt gående i år på månedskontrakter. Foreningen har også slitt med å få bedriften til å ta inn et rimelig antall lærlinger. I kritikken av den omstridte bemanningsplanen som ble lagt fram i 1990 var dette ett av ankepunktene.
Fagforeningen har stadig påtalt den store og til dels ulovlige bruken av overtid. Den har en rekke ganger etterlyst informasjon om overtidsbruken, både for innleide mannskaper og bedriftens egne ansatte. Å ta opp overtida har ikke vært noen populær oppgave. For mange medlemmer med familieforpliktelser og store leveomkostninger har overtida gitt et kjærkomment tilskudd til inntekten, og foreningens tillitsmenn har fått erfare de sterke drivkreftene som gjør at småbarnsfedre er de som jobber mest i vårt samfunn - de som allverdens reformer har hatt som mål bringe hjem til stellebordet!
Å drive attføringsarbeid har blitt langt vanskeligere enn det engang var på Dalen. I de aller siste årene har foreningen forsøkt å få dette arbeidet i gang igjen. Da saken ble satt på dagordenen i 1995, ble den møtt med en holdning som gikk ut på at siden bedriften var med på å betale skatt, fikk det offentlige ta seg av de som får helseproblemer.
Bildet er ikke så dystert som det her er tegna, og foreningen har fått gjennomslag for flere av sine initiativ. Men mens bedriften tidligere sjøl tok initiativ for å løse sosiale problemer, kan det virke som om det i dag bare er fagforeningen som tenker sosialt - og samfunnskøonomisk!
På slutten av 80-tallet kom spørsmålet om den såkalte «klimaforurensingen» i forgrunnen for miljødebatten. Oppmerksomheten ble blant annet retta mot utslippene av stoffet CO2 og faren for «drivhusutvikling» med økning av gjennomsnittstemperaturen på jorda. I 1990 påla Norge seg å stabilisere utslippene av CO2 på 1989-nivå innen år 2000. Sementfabrikkene var en betydelig bidragsyter til utslippet siden frigjøringen av CO2 var et vesentlig element i selve produksjonsprosessen. CO2 lot seg ikke rense eller fange opp av noen kjent teknologi, og skulle en ha en sementindustri, måtte en ta utslippene på kjøpet.
På 1990-tallet nedsatte Stortinget en «grønn skattekommisjon» som skulle utarbeide forslag til miljøavgifter og beskatning av forurensende og energiforbrukende virksomhet. Det kom tidlig fram forslag om en CO2-avgift. Med den størrelse på avgiften som ble antyda, ble det regna ut at sementfabrikkene på Dalen og i Kjøpsvik måtte ut med ca. 70 millioner i ekstra avgift. Sjøl om det etter hvert kom fram forslag om overgangs- og kompensasjonsordninger, festa det seg en usikkerhet om hvilke rammevilkår virksomheten ville få i framtida, og om det ville være mulig å produsere sement i Norge.
Fagforeningene i Norcem gikk i allianse med eierne og lederne for å påvirke politikere og opinion i CO2-saken. I løpet av de siste årene har Dalen Arbeiderforening hatt saken oppe på styremøter og vært med på flere informasjonsmøter om saken. I årsberetningen for 1997 skreiv sekretæren at miljøavgifter var «den største utfordringen arbeidsplassene i sementindustrien står overfor». Lenger ute i beretningen ble inntrykket av dramatikk likevel dempa ned:
«Vi har helt nylig hatt møte med representantene fra regjeringspartiene for å informere om hva CO2-avgifter kan bety for oss. Vi har klart inntrykk fra både det møtet og fra andre hold at denne regjeringen er svært instilt på å innføre en generell avgift, men også opptatt av hvordan den skal ramme minst mulig. (...) Arbeidet framover vil stort sett bestå i å informere det politiske miljøet, så får vi se om gudene er på vår side. Vi må ikke få panikk ved tanken på CO2-avgift, men på den annen side kan for mange millioner kroner i avgifter få konsekvenser for virksomheten i Norcem.»
CO2-spørsmålet fikk en foreløpig avklaring da stortingsflertallet i 1998 i stedet for å innføre en avgift bad regjeringen utrede et kvotesystem for utslipp og utslippstillatelelser.
Siden Dalen Arbeiderforening delte ut de første kronene fra solidaritetsfondet i 1973, har den internasjonale innsatsen foreningen har drevet gradvis økt. På 1980-tallet stod foreningen for et omfattende solidaritetsarbeid, som omfatta humanitær støtte, støtte til skolegang i India og Libanon, til politiske flyktninger, til frigjøringsbevegelser i Sør-Afrika og Mellom-Amerika, til oppbyggingen av fagbevegelser i flere land, til arbeid mot atomvåpen og for nedrustning, til arbeid for menneskerettigheter og flere andre formål. Støtten er kanalisert gjennom en rekke ulike organisasjoner, og arbeidet har medført mange besøk til og gjenbesøk fra grupper og organisasjoner som har mottatt støtte. Hjelpearbeidet har ofte krevd mye forarbeid, og foreningen har skaffa seg en rekke kontakter med myndigheter og organisasjoner gjennom dette arbeidet.
Ved å gå inn i utviklingsprosjekter har bevilgningene fra Dalen i flere tilfeller utløst offentlige NORAD-midler, slik at en krone fra medlemmene på Dalen har utløst fire kroner fra den norske stat. Fra oppstarten i 1973 er det i alt bevilga mer enn to millioner kroner fra Dalenfondet. Av denne summen har mer enn 90 prosent gått til ulike formål i den tredje verden. I tillegg har de fagorganiserte gjennom fagforeningskontingenten vært innskytere av midler til fondet i Kjemisk Forbund. Fra dette fondet er det på landsplan samla inn mer en 18 millioner kroner per 1. januar 1999.
Dalen Arbeiderforening har samarbeidet om flere prosjekter med de andre kjemiske fagforeningene i Grenland. Fra 1980-tallet dreiv foreningene på Herøya, Metallurgen, Porselen og Dalen en støtteaksjon for den nystarta fagorganisasjonen, FENASTRAS, i El Salvador. I 1987 ble det oppretta et internasjonalt utvalg som underutvalg under styret. I flere år var Bjørn Stulen leder for det internasjonale arbeidet, og i seinere år har Arne Vigerust vært internasjonal kontakt.
I 1999 utgjør det faste trekket i lønna 26 kroner per måned for hvert enkelt medlem. Det har aldri vært strid om denne ordningen, fortalte Vigerust til Varden i vinter:
«Det fine er at ingen krangler om denne pengestøtten og at alle er enige. Vi slipper å gå rundt å leke torpedoer.»
Dalen ble starta som en sjølstendig bedrift og var det fram til 1968, da fabrikken ble slått sammen med Slemmestad og Kjøpsvik, og Norcem ble danna. I 1986 slo Norcem og det svenske sement- og byggvareselskapet Skanska sammen sine utenlandsvirksomheter i det 50/50-prosent eide selskapet Scancem. Dette skjedde før Aker og Norcem i 1987 ble fusjonert til «nye Aker».
Samarbeidet mellom den norske og svenske virksomheten ble sett på som problematisk i forhold til EU's regelverk, og etter at Sverige ble EU-medlem i 1994, frykta eiere, ledere og ansatte i de to selskapene at konkurransemyndighetene i EU ville kreve samarbeidet oppløst. Som svar på dette ble virksomhetene i stedet fusjonert, og i 1995 ble Aker Sement- og Byggvare, i realiteten det gamle Norcem, slått sammen med det tilsvarende svenske selskapet. Fusjonen ble støtta av alle parter i det nye selskapet. Scancem-navnet ble beholdt, og hovedkontoret ble plassert i Sverige. En viktig drivkraft bak fusjonen var å beholde den internasjonale virksomheten samla, for å sikre eksporten av sement fra Norge og Sverige.
Med sammenslutningen i 1995 var Dalen kommet på utenlandske hender. De ansatte forhandla seg til plass i Scancems styre, som en del av avtalen som ble inngått ved dannelsen av det nye selskapet. Aker og det svenske entreprenørselskapet Skanska eide en tredjedel hver i Scancem. I tida som fulgte kjøpte Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten gjennom sitt selskap RGI seg inn i Aker. De fikk raskt kontroll over selskapet, som ble reorganisert til Aker RGI.
Aker hadde ved dannelsen av Scancem som langsiktig strategi å overta selskapet, mens Skanska hadde som strategi å trekke seg ut. Høsten 1998 gjorde Aker RGI et framstøt for å styrke seg, og kjøpte seg opp til 42 prosent av A-aksjene. Skanska som frykta å komme i klemme med sine aksjer, gikk til motaksjon og kjøpte seg opp til 48 prosent. Det utspant seg en opprivende strid om framtida til Scancem, som endte med at de to hovedeierne ble enige om å selge hele selskapet. Grunnlaget for enigheten var blant annet at konkurransemyndighetene i EU ikke ga Skanska lov til å ha kontroll med Scancem, og at Aker RGI på grunn av kursfall høsten 1998 ikke hadde økonomisk evne til å sikre seg kontrollen.
I den budrunden som fulgte våren og sommeren 1999 fikk det tyske sement- og byggevareselskapet Heidelberger Zement tilslaget. Dermed ble Dalen en bedrift i et selskap med en omsetning på ca. 50 milliarder kroner og 36.000 ansatte. I følge Arne Sandum ble de ansattes representanter i Scancemstyret orientert rimelig godt i denne prosessen. Det var likevel lite Dalen Arbeiderforening kunne gjøre fra eller til i spillet om hvem som skulle bli de framtidige eierne. Sandum har ved flere anledninger understreka det positive i det nordiske sementsamarbeidet, og at dette burde fortsette. Foreningen har gitt uttrykk for at den har ønska seg langsiktige eiere av selskapet og at en framfor alt måtte unngå en oppstykking og slakt av Scancem. I forholdet til de nye eierne har den stilt seg avventende og positiv. Til Porsgunns Dagblad for 3. mai ga Sandum denne kommentaren til det siste eierskiftet:
«Heidelberger er særlig solide innen sement. Jeg håper at de planlegger driften mer langsiktig enn de nåværende eierne har gjort. De sitter dessuten på mye kunnskap om sementproduksjon. Det håper jeg vi kan dra nytte av.»
Det har blitt arbeida med langt flere saker enn de som er nevnt i denne gjennomgangen. En rekke saker er under behandling, og bare ettertida vil kunne bedømme hvilke spørsmål som er viktige og hvilke som er av mindre betydning. Blant saker som ikke er tatt opp her kan nevnes innføringen av ny bonusordning eller «overskuddsdeling», spørsmålet om pensjonsordningen skal være kollektiv eller individuell, opprettelsen av dødsforsikring hvor også ektefellen har vært med, sammenslåingen av bedriftsutvalg og arbeidsmiljøutvalg, nytt lønnssytem, etableringen av spesialavfallsanlegg (NOAH) og organiseringen av beredskapen ved bedriften.
Foreningen har fortsatt arbeidet for å holde feriestedet Dalheim i stand og bevilga betydelig summer til vedlikehold og nyanskaffelser. Mens tendensen har gått i retning av å avvikle de kollektive feriestedene, gjør foreningene på Dalen fortsatt en stor innsats på dette feltet. Utleia har holdt seg rundt 700 familiedøgn per år. Tom Jacobsen har vært leder av Dalheimstyret i mange år på 90-tallet.
Foreningen har også stått for et vedvarende studie- og opplæringsarbeid. Mye av opplæringen har skjedd i samarbeid med bedriften, mens tillitsmanns- og studiearbeidet til dels har vært drevet i samarbeid med andre foreninger. Arne Vigerust har vært primus motor i dette.
1990-årene førte Dalen Arbeiderforening ut i uroligere farvann enn tiårene før. De ansatte på Dalen har blitt stilt ovenfor tøffe krav om omorganisering, nedbemanning og økt avkastning til eierne. Dalen er i økende grad blitt trukket inn i konsernstrategier, og de ansatte har stifta bekjentskap med nye og mindre samarbeidsorienterte ledere. Foreningen har færre medlemmer enn tidligere, men har likevel klart å holde stand og svare på de utfordringene som har kommet. Oppslutningen om foreningen har vært god, og frammøtet til medlemsmøtene har vært bedre enn i tiåret før. Dette henger delvis sammen med det økte innslaget av kampsaker, som har virka mobiliserende og ført medlemmene sammen. Men endringen av tidspunktet for møtene har også hatt sitt å si. Fra 1991 har de fleste medlemsmøtene blitt holdt klokka 15.15, og de som har møtt fram har fått servert lapskaus før møtestart. Det er ikke mange fagforeninger som har hatt like stor frammøteprosent som Dalen Arbeiderforening har hatt på 90-tallet.
Som leder er Arne Sandum inne i sitt 13. år i dette vervet, og ved årets utgang kan han se tilbake på 26 år i styret. Han har med andre ord vært faglig aktiv i tre tiår, og framstår utad som foreningens stødige og sindige leder. Sandum har vært svært aktiv i det konsernfaglige arbeidet og vært hovedtillitsvalgt og styremedlem i Scancem. Han har også vært landsstyremedlem i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.
I styret har Sandum de siste årene hatt med seg Eivind Thorsen som nestleder, Arne Vigerust som sekretær og Roy Haavet som kasserer. Odd Nilsen var nestformann i 1995, og har de sist årene vært hovedverneombud. Før ham var Egil Benjaminsen hoverneombud i hele 12 år. Av styremedlemmer som har vært med i flere år må Olav Laurak, Odd Bjønnes, Sigmund Rundhovde, Arnstein Jacobsen, Kjell Johannesen og Håkon Lundevall nevnes. Det har vært stor kontinuitet i styresammensetningen og relativt få utskiftinger på årsmøtene.
| Utdrag (s. 180-196) fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |