Fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år
For de fagorganiserte i Norge hadde 1950-åra vært ei nøktern tid med rasjonering av forbruksvarer, en viss økning i kjøpekrafta, noe forkorting av arbeidstida og svært få arbeidskonflikter. På den poltiske arenaen oppnådde Arbeiderpartiet i 1957 sitt sterkeste valgresultat noen gang, og følelsen av stabile og trygge forhold for arbeidsfolk var til stede. Med tanke på 1960-åra var utsiktene lyse, og forestillingen om at en gikk inn i en «høstingsfase» som skulle gi forbedringer og framgang var utbredt.
Innenfor Kjemisk Forbund hadde sementindustrien lenge tilhørt en høytlønnsbransje, og sett i forhold til de andre bedriftene i Grenland, var lønnsforholda på Dalen helt på høyde. En lønnsstatistikk fra 1960 viste at arbeiderne i bruddet og gruva på Dalen med alle tillegg inkludert hadde en gjennomsnittlig timefortjeneste på kr. 9,73, hvilket var langt over gjennomsnittet for industrien. For andre grupper på Dalen lå timefortjenesten flere kroner under dette, og det var med andre ord store forskjeller i fortjenesten innad i bedriften. For Arbeiderforeningen var dette noe av bakgrunnen for at den fra slutten av 1950-åra gikk inn for å få et nytt lønnssytem.
Det «lønnssystemet» som var i bruk på Dalen i 1950-åra var sammensatt av elementer fra ulike tidsperioder. Fra lenge før krigen fantes det på bunnen et sett med timelønnssatser for ulike grupper av ansatte, som skiftarbeidere, tomtearbeidere, fagarbeidere osv. For mye av arbeidet fantes det akkorder, og mange av disse var provisoriske og tilfeldige «slumpakkorder». Fra krigens dager var det innført en «produksjonsakkord» for de driftsansatte, som også andre grupper hadde fått del i. I tillegg til dette hadde foreningen gjennom særavtalen fått innført en rekke tillegg for smuss og ubehag. I sum var dette et innfløkt system.
På 50-tallet ble lønnsordningene ved flere større bedrifter lagt om. Ved Aker mekaniske Verksted ble det i 1956 innført et fastlønnssytem som skulle bli et mønster for andre bedrifter. Et liknende system ble innført ved Hydro på Herøya, og begge disse forsøkene ga inspirasjon til en omlegging på Dalen. På medlemsmøte 19. desember 1956 innleda Anker Nordtvedt fra forbundet og Odd Haugland og Nils Larsen fra Herøya Arbeiderforening om det nye fastlønnssytemet på Herøya. Tillitsvalgte fra Dalen var flere ganger i kontakt med lederen for Akerarbeiderne, Ragnar Kalheim, om erfaringene fra Aker. Forhandlingsutvalget ved Dalen tok initiativet til en konferanse for tillitsvalgte i Kjemisk på Bjørkøya høsten 1958 hvor temaet var nye lønnssytemer, og hvor Kalheim var en av innlederne. En av hovedtankene til Kalheim var at lønnssystemet måtte oppmuntre til økt produktivitet og til bedre samarbeid mellom partene og gruppene på arbeidsplassen. På Dalen pressa Olaf Brubakken og styret i arbeiderforeningen fra 1957 på for et nytt lønnssystem.
Foreningen utarbeida i 1958 - 59 forslag til et helt nytt system, som ble lagt fram for ledelsen i 1960. Nok en gang satte Norsk Arbeidsgiverforening kjepper i hjulene, og NAF nekta å ta opp forhandlinger om saken utenom de ordinære tarifforhandlingene mellom hovedorganisasjonene. Bakgrunnen for NAF's standpunkt var at det mellom LO og NAF i 1957 var nedsatt en komite som skulle utrede retningslinjer for å legge «systematisk arbeidsvurdering» til grunn for lønnsfastsettelsen, og dette arbeidet var ikke avslutta.
Fra Dalen Portland Cementfabrikk ble det høsten 1960 foreslått å sette ned en komite for arbeidsvurdering. På medlemsmøte 5. januar 1961 valgte foreningen Håkon Jonassen og Kåre Fagernes som medlemmer av komiteen, men fremma samtidig en lang uttalelse som munna ut i at det forslag foreningen i så lang tid hadde arbeidet med, måtte settes ut i livet. I uttalelsen het det blant annet:
«Vår forening har i flere år i samarbeid med bedriftsledelsen arbeidet med det mål for øye å finne frem til et nytt lønnssystem, og har i den forbindelse arrangert kurser, forelesninger etc. for å sette oss inn i de systemer som praktiseres på de ulike felter. Både bedriftsledelsen og foreningen var på et tidlig tidspunkt enige om at det beste ville være at vi i samarbeid utarbeidet vårt eget system, som dekket vårt spesielle behov.
Når vi på forsommeren 1960 var kommet så langt at vi kunne legge fram et system til godkjenning, mente vi å ha funnet frem til et system som ville legge grunnlaget for en positiv utvikling både for bedriften og de ansatte. Vår skuffelse var naturlig nok stor, da det fra bedriften kom melding om at systemet på det daværende tidspunkt ikke kunne gjennemføres, men foreningen fikk samtidig forståelsen av at bedriften i likhet med oss ville satse på en gjennemførelse ved tariffoppgjøret våren 1961. Dette har vi gått utfra som en selvfølge, og vi vil ikke unnlate overfor bedriften å pressisere at foreningen fortsatt er av den oppfatning at systemet kan og bør gjennomføres i vår.»
Som ledd i lønnsoppgjøret ble det på sentralt hold vedtatt å nedsette en redaksjonskomite for å utarbeide en fellesoverenskomst for de tre sementfabrikkene. På årsmøtet i 1961 gikk foreningen mot å delta i en slik komite og vedtok en uttalelse i tre punkter:
- «Da opplegget for årets tariffrevisjon nu er i gang, må revisjon skje for hver enkelt bedrift.
- Ut fra foranstående kan ikke foreningen medvirke til utredning av ett nytt lønnssystem for alle de tre fabrikker.
- Spørsmålet om å gå inn i en redaksjonskomite er ikke aktuelt efter punkt 1.»
Spørsmålet kan stilles om ikke Dalen Arbeiderforening med dette vedtaket satte seg sjøl på sidelinja. Foreningen kom motstrebende og seint inn i forhandlingene om nytt lønnssytem, og måtte ta stilling til det andre hadde kommet fram til. Først ut på sommeren forelå det endelige forslaget til bransjeavtalen for sementindustrien. I avtalen var arbeidsvurderingsprinsippet innbakt, og i avtalen ble det innført 6 lønnsklasser, med kr. 6,- som minstelønn og 25 øres forskjell mellom klassene. Forutsetningen var at alle arbeidstakerne skulle plasseres utfra vurderinger av de krav som ble stilt til den enkelte arbeidsplass. På to godt besøkte møter i slutten av juli ble forslaget behandla. Innenfor bransjen ble det solid flertall for avtalen, med 447 stemmer for og 193 stemmer mot. På Dalen var flertallet noe mindre med 110 for og 64 mot.
Da det nye lønnssytemet ble satt ut i livet høsten 1961 oppstod en rekke problemer knytta til plasseringen av den enkelte arbeidstaker og overgangen fra en jobb til en annen. I møteprotokollene kommer det ikke fram åpen kritikk av det nye systemet. Det er likevel kjent at mange var misfornøyde med systemet. Oppgjøret kom på årsmøtet 20. januar 1962. Bård Jensen var talsperson for de som ville tilbake til det gamle systemet. Ved valgene foreslo valgkomiteen utskifting av alle styremedlemmene. I følge referenten på årsmøtet kom dette «som et sjokk på forsamlingen», men sjokket var ikke større enn at det ble solid flertall for valgkomiteens forslag.
Finn Kristensen måtte gå av som formann i 1962. Han hadde overtatt som leder etter Olaf Brubakken høsten 1960. I et intervju med Telemarksavisa mange år seinere, i april 1999, gir han denne vurderingen av det nye lønnssystemet og de motsetningene det skapte:
«På Dalen var det på denne tida et utbredt system med slumpakkorder og ulike former for smusstillegg. Vi i styret og mange med oss så urettferdigheter i lønnssytemet.Og vi gikk inn i omfattende drøftinger med bedriftsledelsen og fikk etter hvert til et fastlønnssytem. Et lønnssytem som ga de dårligst lønte et tillegg på to kroner timen, på årslønner som lå under 20 000. Men systemet ga mindre muligheter for å skaffe seg ekstrafortjeneste ved å søke seg til jobber med smuss og andre tillegg. Det falt noen tungt for brystet. Ved første årsmøte, etter at det nye lønnssytemet var på plass, var det skikkelig mobilisering. Hele styret med meg i spissen ble kastet, beskyldt for å samarbeide alt for tett med bedriftsledelsen.»
I ettertid ble det nye lønnssytemet vurdert som et klart framskritt i forhold til det gamle. I 50-årsberetningen fra 1974 heter det blant annet:
«I forhold til den gamle ordningen, med sine utallige utvekster, virket systemet bra. Etterhvert som tiden har utviklet seg i teknologisk og automatisk retning er systemet blitt foreldet. Arbeidsplassene har i stor utstrekning forandret karakter eller blitt helt borte.»
«Produksjonsakkorden» fra krigen hadde blitt videreført i etterkrigstida. Den var blitt endra ved flere anledninger og tilpassa de nye ovnene og kapasitetsøkningene som hadde funnet sted. Arbeiderforeningen hadde gått inn for at stadig nye grupper skulle komme inn under ordningen, og arbeida for et mest mulig likt utbytte for de ulike gruppene. I 1964 ble produksjonsakkorden tatt opp til ny vurdering. Det ble nedsatt et utvalg hvor foreningene og bedriften av med og hvor Ragnvald Henriksen og Sigurd Odden representerte Arbeiderforeningen. Etter mange møter og forhandlinger kom en fram til en ny ordning. Det ble nå bonusordninger for de ulike avdelingene, og både avdelingsledelsen og arbeidslederne skulle omfattes av de nye produksjonspremiene. Bedriften ble delt inn i «produksjonssamhørige grupper», det vil si grupper «som har en felles oppgave å løse og som er slik sammensatt at den blir mest mulig selvhjulpen.» Bonusordningen førte til endringer i avdelingsinndelingen. I alt ble åtte bonusordninger innført. Først ute var Bjørntvedt brudd. Deretter kom Dalen brudd og gruve, pakkeri og brygge, råmelsmølleri, ovnsavdelingen, sementmølleri. Utfordringen ved utarbeidingen av de nye premiene ble å finne fram til de hensiktsmessige kriteriene for å måle produktiviteten og å avklare ansvar og grenser i forhold til de tilstøtende gruppene i produksjonsprosessen.
Arbeiderforeningen gikk aktivt inn i arbeidet for en best mulig bonusordning. Foreninga tok tidlig opp de utfordringene de nye bonusordningene førte med seg. På et stort diskusjonsmøte mellom bedriften og foreningen i mai 1965 la Haakon Jonassen fram sine tanker om hvordan ordningene kunne forbedres. I følge referatet i bedriftsbladet Graa Bjørn tok han blant annet opp hvor viktig det var at alle ansatte ble trukket inn i planleggingen av arbeidet, og særlig ved stopper og reparasjonsarbeider. Han framholdt at serviceavdelingenes og leiefirmaenes oppgaver måtte avklares, og at
«resultatene innen avdelingen må gjøres kjent og følges opp (...) slik at de resultater som til syvende og sist kommer fra hullkortavdelingen, ikke representerer overraskelse for gruppens ledelse.»
I 50-årsberetningen ble det nye bonussytemet vurdert på denne måten:
«...(det) vakte en del motstand i enkelte grupper, men etter hvert kom alle med. En må ha lov til å si at ordningen ikke har gitt så ensartede resultater som ønskelig, men det ga dog en vesentlig økning i fortjeneste til samtlige.»
Det ble mange runder for å utforme rimelige og rettferdige bonusordninger i åra som kom. Det var ikke lett å fastsette fornuftige kriterier for bonusen i mange av avdelingene. Tore Johnny Kristensen forteller at bonusordningen for taubanen fungerte dårlig. Det var en kjent sak at taubanen hadde innebygde tekniske svakheter, som medførte at den jevnlig ramla ned. Ved nedfall hadde taubanefolka den strieste tørnen og måtte ta ut det de hadde av krefter. Men i perioder med stans ga bonusen lite eller ingen ting i utbytte!
Blant de ansatte på Dalen var det mange som hadde et nært forhold til sjøen og som hadde egen båt. I mellomkrigstida starta oppkjøpene av eiendommer og hyttetomter i skjærgården, og det ble etter hvert vanskeligere å finne steder hvor en fritt kunne ferdes. Foreningen starta tidlig arbeidet med å få tak i et feriested for medlemmene. Allerede i 1928 tok Gustav Hill spørsmålet opp i foreningen. Foreningen fikk tilbud om å kjøp eiendommen Øvre Løvøya for kr. 3.800,-. Styret anbefalte kjøp, men medlemsmøtet avslo med 12 mot 11 stemmer. Seinere kom det et nytt tilbud på Øvre Løvøya. Prisen var nå kr. 3.100,- men heller ikke nå ble det kjøp.
I 1953 ble det nedsatt en egen komite og fra nå av kom det i gang et mer målretta arbeid for å reise et feriehjem. På flere årsmøter ble det avsatt midler til formålet. Ragnvald Mathisen ble en pådriver i dette arbeidet, og som leder i feriehjemsstyret ble han en krumtapp i realiseringen av tanken om feriested. I 1956 var Veaholmen ytterst i Langangsfjorden til salgs for kr. 20.000,-. Spørsmålet om kjøp ble tatt opp på ekstraordinært årsmøte 3. august 1956:
«Mathisen nevnte videre at noget andet sted i fjorden var ikke å få tak i, så han vilde anbefale kjøp av Veaholmen på det beste. Form. O. Brubakken ref. i denne forbindelse skriv fra DPC hvor det går frem at der blir stilt kr. 20.000,- i garanti for kjøp av overnevnte holme. L. R. Aasoldsen ga Feriehjemskomiteen honnør for sitt arbeid og vilde støtte opp om kjøp av Veaholmen til feriested. Alf Pettersen var helt imot kjøpet og mente videre at skulle man ha et feriested måtte det være så langt vekk at man slapp å se fabrikkpipa!»
Mot tre stemmer ble det vedtatt å gå til kjøp. Veaholmen glapp likevel ut av hendene på foreningen, og ble solgt til andre. I årsberetningen for 1957 meldte feriehjemskomiteen at «Stokkøya er i kikkerten», og i 1958 fikk en napp på eiendommen Humlehagen lengst ute på øya. Dalen Portland Cementfabrikk hadde fra før av en eiendom på ca. 100 mål på Stokkøya som grensa opp til Humlehagen, og foreningen så muligheten for å kunne disponere også deler av denne eiendommen. På ekstraordinært årsmøte 12. september 1958 ble det enstemmig vedtatt å gå til kjøp. Foreningen var på forhånd lova et rentefritt lån på kr. 30.500,- fra bedriften, og sammen med tidligere avsetninger kunne foreningen gå til innkjøp for kr. 36.000,-
Tre eldre bolighus var det en fra begynnelsen av benytta som hytter på Stokkøya. Senere fikk en kjøpt et nytt areal på øya, og nye hytter ble oppført. Feriestedet fikk navnet «Dalheim». På et tidspunkt var det på tale å inngå et samarbeide med fagforeningen ved Siporex utenfor Drammen (den game CeNO Arbeiderforening), men dette ble det ikke noe av. I 1964 ble det derimot vedtatt å samarbeide med de andre fagforeningene på Dalen, og feriehjemssaken ble i realiteten en sak for hele bedriften. Både Brevik og Eidanger Arbeidslederforening, NFATF-foreningen og NITO-foreningen ble medeiere i feriestedet. I løpet av ti år ble det bygd 14 nye hytter på Stokkøya, og stedet ble en viktig del av den velferdssatsingen bedriften gjennomførte i disse årene. I foreningens 50-årsberetning skreiv forfatteren dette:
«En stor sak er løst tilfredsstillende og dekker et stort og lenge savnet behov. Søkningen er stor og en må hvert år foreta loddtrekning ved hytteutleie for å fordele disse mest mulig rettferdig.»
Feriestedet har i alle år vært et populært tilbud for medlemmer og ansatte på Dalen. Det har vært stas å få tildelt hytter, og besøket har i mange år ligget rundt 700 gjestedøgn for familier. Stokkøya har vært et velsigna sted for familier med unger, med flotte sletter og lekeplasser, og en fin badeplass i Bånnvika.
Ved å utnytte det store medlemstallet i LO regna initiativtakerne med at det var mulig å skape gunstigere hjem- og innboforsikring enn de individuelle ordningene som fantes på dette området. Det var Kjemisk Forbund som gikk i bresjen, og ideen ble lansert første gang på landsmøtet i 1962. På landsmøtet i 1965 ble saken realitetsbehandla, og avtalen med forsikringsselskapet Samvirke vedtatt.
Opprettelsen av en kollektiv hjemforsikring viste seg å bli en stridssak i forbundet, og fra flere foreninger ble det reist kritikk mot at ordningen skulle være obligatorisk, og mot måten ordningen ble vedtatt på. I motsetning til flere andre kjemiske foreninger i distriktet forløp diskusjonen om hjemforsikringen svært rolig på Dalen. Diskusjonen ble ikke ført ut i pressa som på Herøya og Porselen. Det ser ut som om det store flertallet anså ordningen for å være et godt tilbud til medlemmene. Den nye forsikringen ble tatt opp som eneste sak på et medlemsmøte 7. september 1966. Det var ikke mer enn 37 medlemmer til stede, og intet tyder på at det hadde funnet sted noen mobilisering til møtet. Harald E. Olsen fra LO's Distriktskontor for Vestfold og Telemark innleda sammen med en representant fra Samvirke Forsikring. Olsen tok for seg de organisasjonsmessige sidene ved forsikringssaken:
«Han kom sterkt inn på demokratiet i ordningen om kollektiv hjemforsikring og avviste enhver påstand om tvang og minnet om at landsmøtet som er vår høyeste myndighet hadde gjort vedtaket. For ordens skyld minnet han om at et demokratisk samfunn i enkelte ting kan betegnes som tvang, og tok frem en rekke eksembler på dette. Harald Olsen minnet tilslutt om at dette var en merkesak i norsk fagbevegelse, og appellerte til hver enkelt om å se positivt på ordningen.»
Representanten fra Samvirke tok for seg de økonomiske sidene ved forsikringen og hevda at avstanden mellom Samvirke og de andre forsikringsselskapene, med hensyn til premiebeløp, «alltid skulle være like stor».
Etter at tre medlemmer av fagforeningen ved Falconbridge i Kristiansand hadde anlagt sak mot forbundet og i aviser og fjernsyn hadde kommet med harde utfall mot lederne, gikk landsstyret høsten 1967 til suspensjon av de tre. På årsmøtet i Dalen Arbeiderforening 26. januar 1968 ble suspensjonen tatt opp. Det utspant seg i følge referatet, «en frisk debatt» hvor Bård Jensen, Sverre Edvardsen, Bjørn Sandberg, Arnfinn Mikkelsen, Einar Mathiesen, Pål Haugen, Nils Knut Nilsen, Viktor Karlsen, Ivar Ryste og Håkon Ødegård (fra forbundet) deltok. Hva som ble sagt er ikke referert, men stemmetallene ved voteringen tyder på at det kom fram ulike syn. Med 71 mot 22 stemmer ble uttalelsen fra styret vedtatt:
«Dalen Arbeiderforening vil på det skarpeste ta avstand fra den virksomhet som tre medlemmer av Falconbridge Arbeiderforening, med støtte av den borgerlige presse, har drevet i denne sak. Vi støtter fullt ut Landsstyrets handlemåte, og mener den er helt korrekt og i fullt samsvar med forbundets vedtekter. Dalen Arbeiderforening går fortsatt inn for demokratiet som til enhver tid har rådet innen fagbevegelsen.»
De tre Falconbridgearbeiderne ble seinere også ekskludert av forbundet.
Fra gammelt av fikk Dalenarbeiderne utbetalt den samme feriegodtgjøringen, uansett hvor stor fortjensten for den enkelte hadde vært i opptjeningsåret. Ordningen ble første gang forhandla fram i 1936, og dengang ble beløpet fastsatt til kr. 140,- per arbeider. Etter at bedriften ble innmeldt i Arbeidsgiverforeningen, ble den spesielle feriepengeordningen stadfesta i bransjeavtalen av 1952. I 1961 ble den overført til særavtalen for Dalen, og ble videreført som en del av denne stedlige avtalen. Tanken bak ordningen hadde vært at alle hadde det samme behov for lønn eller godtgjøring i forbindelse med ferien, uavhengig av årsfortjenesten.
I åra fram til 1962 kom det ikke fram innvendinger mot den felles utbetalingen av feriepenger. I alle år ble det betalt ut en lik sum til alle som hadde fullt opptjeningsår. Det arbeidstakerne hadde krav på av feriepenger i henhold til ferieloven ble summert sammen og delt likt på den enkelte. Fra 1962 kom det fram røster som ønska individuell beregning av feriepengene. Saken er nevnt første gang i protokollen fra styremøte 7. mai, det står at saken er fremma av 6 - 7 mann fra gruva. Saken ble tatt opp på det ekstraordinære årsmøtet sammen dag, og i referatet står det at
«Formannen redegjorde for saken, og pekte på at disse folkene var nyansatte ved bedriften , og ikke kjente til foreningens bestemmelser på dette punkt. Styret har henvendt seg til forbundet i denne sak, hvor forbundet henviser oss til Direktoratet for statens Arbeidstilsyn, samtidig som det lokale arbeidstilsyn ble kontaktet ved hr. Løyte. Svar fra direktoratet, datert den 24. april i år, bekrefter at vi kan benytte den nuværende ordning. Efter formannens redegjørelse utspant det seg en livlig debatt hvor medlemmene fikk lufte sine meninger, og disse deltok i ordskiftet: Sandberg, Flattum, Fagernes, Kristensen, Larsen, Lundsholt, Johnsen, Esborg, Edvardsen og Johansen. Det blev ikke avstemning, da møtedeltakerne mente at spørsmålet en gang for alle var vedtatt på et tidligere årsmøte.»
Høsten 1964 kom spørsmålet opp igjen. Det var nå flere som stilte seg bak kravet om individuell utbetaling. På styremøte 2. desember ble det referert et brev fra «en samlet gjeng i Dalen brudd og Bjørntvedt, som ønsker å ta spørsmålet om fordelingen av feriepengene opp til ny behandling i nytt møte så snart som mulig.» Foran årsmøtet i januar 1965 la «Pål Haugen med flere» fram dette forslaget:
«Spørsmålet om fordelingen av feriepengene bes tatt opp på årsmøtet 29.1.65. Det er et sterkt ønske fra mange innen bedriften. Som før nevnt godtas ikke den ordningen som nu er. Det er blitt undersøkt på mange hold, og vi har fått svar at det er ingen som kan ta og disponere over opptjente feriepenger foruten arbeidsgiveren. Vi håper at dette blir satt opp som et viktig ledd på årsmøtet.»
Under styrebehandlinga var det bare Lars Ravn Aasoldsen som støtta kravet. Flertallet var av den mening at «en forandring av fordelingen av feriegodtgjørelsen må gjøres i forbindelse med tariffrevisjonen». På årsmøtet, hvor det var møtt fram ca. 125 medlemmer, ble styrets forslag om å utsette saken vedtatt mot 21 stemmer. På vegne av mindretallet forlangte Aasoldsen en protokolltilførsel hvor det het at mindretallet
«vil protestere på den nuværende ordning med fordeling av feriepengene, da vi mener den er i strid med ferieloven og meget tvilsom tariffmessig sett. Vi forbeholder vår rett til å anke saken til høyere instanser.»
Feriepengesaken ble tatt opp foran tariffoppgjøret våren 1966. I mellomtida hadde foreningen innhenta diverse uttalelser, og både forbundet og arbeidstilsynet hadde kommet med uttalelser som støtta lovligheten av den ordningen en hadde. De støtta seg på en passus i ferieloven av 1947 som åpna muligheten for særegne avtaler om feriegodtgjøringen. På medlemsmøte 25. februar kom spørsmålet om individuell feriepengeordning opp som ett av punktene i forbindelse med tariffoppgjøret. «Det blev som ventet en livlig diskusjon», og i alt 19 medlemmer hadde ordet. Det ble foreslått hemmelig avstemning om dette punktet, og etter et nytt møte tre dager seinere, ble det avgitt 106 stemmer for eksisterende ordning og 15 stemmer for individuell ordning. I 1968 kom saken igjen opp. 29 arbeidstakere fra bruddavdelingene hadde nå skrevet under en støtteerklæring til kravet om individuell godtgjøring. Saken ble lufta i lokalpressa. LO's juridiske avdeling ble nå også trukket inn. Bedriften hadde fått utarbeida en juridisk betenkning som konkluderte med at bedriften burde si opp avtalen. Styret ga nå etter for kravet om at de som ønska individuell ordning skulle få det, og gikk i stedet inn for en frivillig ordning for de som ønska å være med på dette. For å sukre forslaget om å si opp den kollektive avtalen, hadde bedriften gått med på at også de som hadde vært syke og ikke hadde opptjent fullt feriepengeår, skulle få samme utbetaling som alle de andre, og at bedriften skulle betale for dette.
I 1969 ble det holdt uravstemning over forslaget til en ny frivillig ordning om feriepenger. 270 medlemmer ga uttrykk for at de ønska en slik avtale, mens 86 ønska individuell utbetaling. Men så mange «neistemmer» gikk styret inn for at det ikke ble arbeida videre med saken. Dermed falt hele ordningen, og etter å ha hatt en kollektiv ordning i 30 år, ble det fra nå av betalt ut feriepenger i forhold til hva den enkelte hadde tjent opp.
Arbeidet for en best mulig pensjonsordning har stått høyt på dagsordenen i Dalen Arbeiderforening. De langt fleste av de som ble ansatt på Dalen ble værende ved bedriften til de gikk av ved oppnådd pensjonsalder, og interessen for pensjonssaken har i alle år vært stor.
Den første bedriftspensjonen ble oppretta i 1938. Ordningen var en «gavepensjon» uten innbetaling av premie fra arbeiderne, og med kr. 100,- i månedlig utbetaling etter avgang ved 65 år, og fram til den offentlige alderstrygden ved fylte 70 år. Bedriftspensjonen innebar også en enkepensjon og ytelser til barn som mista sin forsørgende far.
I 1953 ble det oppretta ei pensjonskasse for arbeiderne, hvor medlemmene betalte 2 kroner per uke. For gifte menn ga denne pensjonen 4.800 kroner per år, mens enslige kvinner og menn fikk 3.200 kroner. I 1958 ble ordningen betraktelig forbedra. Pensjonsalderen ble nå satt til 68 år med rett og plikt til å gå av. Med en premie på 8 kroner per uke fikk medlemmene 6000 kroner per år fra fylte 68 til 70 år. Når en fikk alderstrygden etter 70 år, var tilleggspensjonen fra bedriften 2.400 kroner i året. Det var også bestemmelser om enke-, barne- og uførhetspensjon.
I 1965 gikk bedriften med på en økning til ca. 10.000 kr. per år for pensjonister mellom 68 og 70 år. Arbeidet med «folketrygden» var nå satt i gang, og fra den trådte i kraft i 1967 ble det arbeida med en ny bedriftspensjon. Som direktør gikk Per M. Backe inn for at de ansatte skulle få en god pensjonsordning. Den skulle være blant de beste i landet og være mest mulig lik for de ulike gruppene ansatte.
Saken kom opp på flere møter høsten 1967. Fra medlemsmøte 11. desember 1967 skreiv sekretæren, Ivar Ryste,
«at denne sak har vakt stor interesse hos medlemmene, og med kaffe og wienerbrød ble diskusjonen ganske livlig og interessant. Det var særlig tilskuddet som ble diskutert, og som også kan sies å være et av de springende punkt i denne sak.»
Ved avstemning ble det enstemmig tilslutning til styrets forslag om å gå med på og øke tilskuddet til 10 kroner per medlem per uke for å få en best mulig ordning.
Arbeidet med ny pensjonsordning tok lang tid. Etter at de tre sementfabrikkene ble slått sammen i 1968, ble arbeidet fulgt opp på konsernnivå. Den nye ordningen ble vedtatt høsten 1969. På medlemsmøte 5. november ble forslaget behandla, og i følge sekretæren var vurderingene samstemte:
«Det viste seg at i forhold til den gamle ordningen var denne nye ordningen for Dalens vedkommende meget bedre. Alle som hadde ordet var positivt innstilt og gav uttrykk for dette, selv om det var enkelte ting det burde sees litt nøyere på. Forhandlerne lovet å ta disse ting opp med A/S Norcem og Norske Folk på møte som skulle holdes i Oslo 11. desember. Efter en lang debatt, der mange hadde hatt ordet, ble møtet enig om å sette strek og gå til avstemning. Denne viste et enstemmig resultat, og at den nye pensjonsordningen var vedtatt.»
De fagorganiserte hadde siden 1946 vært representert i Produksjonsutvalget, som var ment å være et rådgivende organ for bedriftsledelsen. Aktiviteten i utvalget ble ikke den store i åra som fulgte, og 1950-åra var ingen rik tid for samarbeid og medvirkning ved bedriften. Fra foreningens side var Nils Knut Nilsen i mange år representant i PU.
At Per M. Backe ble ny direktør etter Øyvind Kielland i 1958 skulle få mye å si, ikke bare for bedriften, men også for Dalen Arbeiderforening. Ikke minst fikk det stor betydning for forholdet mellom bedriften og fagforeningen. Backe brakte med seg en samarbeidsånd og ny form for ledelse til Dalen, og i de ni årene han var på Dalen utvikla bedriften seg som en mønsterbedrift med hensyn til deltaking og engasjement fra de ansattes side. Backe hadde stor evne til å komme i kontakt med alle ansatte, og han bidro sterkt til å skape et bedriftsmiljø hvor arbeidere og ledere begynte å hilse på hverandre og bli kjent med hverandre, og ikke lenger forskansa seg i egne «revirer». I et intervju i 1990 forteller Håkon Jonassen at Backes inntreden innebar en enorm forandring av forholdet mellom de ansatte og ledelsen:
«Tidligere kunne en direktør gå som en skygge, og det var flere på kontoret som ikke var vant til å hilse på en arbeidsmann. (...) Nå ble de nødt til å forandre seg. De blei tvunget til å leve seg inn i et virkelig bedriftsdemokrati. Det ble mye lettere å ta ta kontakt med de overordna etter at Backe kom. Det ble mye lettere å få gjennomført alt.»
Backe var svært opptatt av å informere sine ansatte. Han innførte årlige bedriftsmøter hvor alle ansatte ble invitert og hvor det ble gjort opp status for året som var gått, og skissert mål og utfordringer for framtida. Det møtte svært mange på disse møtene. Backe ba også om tillatelse til å møte på fagforeningsmøter, for å informere og innlede i spesielle saker.
Backe ble leder av produksjonsutvalget våren 1959, og dette bidro til å skape økt interesse for utvalgets arbeid. Produksjonsutvalget ble et aktivt samarbeidsorgan, og mange saker foreningen var opptatt av ble tatt opp og løst i dette organet. Når en sak ble tatt opp, ble spørsmålet alltid stilt om hva som skulle til for å løse saken, og hvor lang tid en måtte ha for å finne fram til løsningen. Det som ble vedtatt, ble fulgt opp, og det var sjelden slik at det ikke var mulig å finne løsninger på problemene.
I 1965 ble en ny kontaktflate oppretta mellom bedriftsledelsen og de ansatte. Da kom Underutvalgene, seinere Avdelingsutvalgene, i gang. Produksjonsutvalget ble omdøpt til Bedriftsutvalget, og avdelingsutvalgene ble underutvalg under dette. Hensikten var å skape bedre kontakt og aktivisere den enkelte i avdelingene. I avdelingsutvalgene ble spørsmål omkring produksjon, planlegging, sikkerhet, bonusordning m.m. behandla, og protokollene fra utvalgene ble oversendt bedriftsutvalget for gjennomgåelse.
Som direktør viste Backe stor respekt for fagforeningens arbeid, og han kom fagforeningen i møte i en rekke spørsmål. På den annen side fikk han foreningens aktive støtte i arbeidet for å utvikle bedriften og å øke produktiviteten. En uttalelse fra et felles gruppestyremøte i 1965 viser hvor entusiastisk fagforeningen på denne tida gikk inn i samarbeidet. Bedriftens økonomiplan var oppe til drøfting, og etter forslag fra Halvor Andersen ble denne uttalelsen enstemmig vedtatt:
«Tillitsmannsmøte vil være behjelpelig med gjennemføringen av bedriftens økonomiprogram for å være med på å verne om sin arbeidsplass. Det er i den forbindelse ønskelig med et mer intimt og kompakt samarbeide mellom arbeidere og ledelse. Uanede verdier vil kunne spares hvis arbeiderne blir tatt med på råd når det gjelder innkjøp av materiell og ved reparasjoner. Det er ønskelig med en mer aktiv virksomhet i PU's underutvalg. Det er en betingelse at samtlige ansatte går inn for oppgaven, og vi på vår side vil si tydelig fra til høyere hold om vi merker svikt eller etter vår mening ufornuftige disposisjoner i gjennemføringen av programmet.»
Fra 1923 hadde de norske sementfabrikkene samarbeida i et priskartell. Fra slutten av femtiårene kom full sammenslutning av de tre foretakene på tale. 14. november 1968 ble fusjonen gjennomført. De ansatte i de tre selskapene og datterselskapene ble nå ansatte i A/S Norcem, med de samme lønns- og arbeidsvilkår som de tidligere hadde hatt. Sverre Grøtter ble administrerende direktør i det nye selskapet.
For Dalen Arbeiderforening fikk ikke fusjonen så mye å si. Den viktigste forandringen ble at Backe ble arbeidende styreformann og forlot Dalen, og at Sigurd Krogvik ble ny direktør. Krogvik hadde vært en aktiv deltaker i endringsprosessene, og hadde et svært godt forhold til fagforeningen. For arbeidet i fagforeningen måtte flere spørsmål fra nå av løses på konsernnivå, og det ble en lengre vei fram til vedtakene og resultatene. Kontakt og samordning med de andre foreningene ble enda viktigere, og for tillitsmennene ble det flere turer til Slemmestad, Oslo og Kjøpsvik.
Olaf Brubakken gikk av som leder i 1960. Han gikk over i jobb som leder av bedriftens rasjonaliseringsarbeid, og fra høsten 1960 overtok Finn Kristensen som ny formann. Kristensen var 23 år da han overtok som leder og er den yngste lederen arbeiderforeningen har hatt. Han ble gjenvalgt i 1961, men tapte i en votering mot Ragnvald Henriksen i 1962. Bakgrunnen for Kristensen ikke ble gjenvalgt var innføringen av det nye lønnssystemet, som Kristensen og det sittende styret hadde gått aktivt inn for. Hele styret ble kasta ved denne anledningen. Kristensen kom tilbake som nestleder i 1963, men ble AOF- instruktør fra høsten dette året og forlot Dalen som arbeidsplass. Etter at han ble stortingsrepresentant opprettholdt han i alle år god kontakt med fagforeningen, og i 70- og 80-årene var han dirigent på mange av årsmøtene.
Ragnvald Henriksen ble valgt som leder for en tredje periode i 1962. Han ble gjenvalgt to ganger, og innehadde ledervervet i tilsammen åtte og et halv år. Etter at han gikk av i 1965, engasjerte Henriksen seg sterkt i spørsmålet om pensjonsordning. Fra 1967 ble han innvalgt som foreningens representant i pensjonskassas styre, og han holdt mange innledninger om pensjon på medlemsmøtene.
Haakon Jonassen satt som formann fra 1965 til 1971. Han hadde vært medlem av flere styrer fra 1949. Han gikk aktivt inn i samarbeidsprosessene i 60-årene og framstod som en rolig og samlende leder av foreningen. Bjørn Sandberg var nestleder i Jonassens formannsperiode, og den siste tida tok han over noe av lederskapet. Rolf Stave, Aleksander Jensen og Sigurd Odden var nestledere før Sandberg. Kristian Lundqvist var kasserer i sju år fra 1964. Før ham hadde John Larsen og Hans Kjærsdalen hatt denne jobben. Fra 1964 var Ivar Ryste styremedlem i to og sekretær i fem år sammenhengende. Av styremedlemmene var Bård Jensen med i mange år.
| Utdrag (s. 122-140) fra: Med samarbeid som våpen. Dalen Arbeiderforening 75 år |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |