Intense år 1945 - 1950

av Helge Mæland

Da krigen var slutt i mai 1945, var forventningene om hva framtida ville bringe store blant de fagorganiserte i Norge. Det råda en sterk følelse av at tida var på arbeiderbevegelsens side, og at de politiske tyngdekrefter var i ferd med å forskyves i bevegelsens favør. Blant ledere og aktive var det en utbredt oppfatning at en nå skulle bort fra mellomkrigstidas fattigdom og arbeidsledighet, og at en stod ved inngangen til ei tid der alle skulle være sikra arbeid og velferd. Ideene om planøkonomi og sosialisme stod sterkere enn noen gang.

De fagorganiserte på Dalen hadde, som befolkningen ellers, også ønsker om et større tilbud av matvarer og levnetsmidler enn det krigen hadde kunnet by på. Etter år med rasjonering hungra befolkningen etter forbruksvarer. Å skaffe dette på kort tid var ikke lett, og det skulle vise seg at det ble nødvendig med stor tålmodighet. Et spørsmål som skapte spesiell bekymring på Dalen i 1945 var overgangen til sivil produksjon, og om det var mulig å holde på alle de unge som var blitt ansatt i krigsåra.

Det første medlemsmøtet i foreningen etter frigjøringen ble holdt i Frikirken i Brevik 18. mai. Fra januar 1944 var det ikke holdt noe medlemsmøte. På møtet 18. mai ble det, etter forslag fra Gustav Hill, vedtatt at det sittende styre skulle fungere til ordinært årsmøte i januar 1946.

12-ørestillegget

Under lønnsforhandlingene vinteren 1940 hadde LO fått gjennom et generelt dyrtids tillegg på 12 øre per time. I mai 1940 ble avtalen om dyrtidstillegget annulert av Administrasjonsrådet etter påtrykk fra arbeidsgiverne. Fram til sommeren 1941 ble det gjort forsøk på å få innfridd det avtalte tillegget, men fagorganisasjonen lyktes ikke i dette. Kravet ble imidlertid ikke glømt, og da freden kom, ble det tatt opp igjen i en rekke foreninger. Mens prisene hadde økt i krigsåra, hadde timelønnene stått stille. På Dalen hadde produksjonsakkorden motvirka senkningen i levestandarden, men også Dalenarbeiderne kom ut med lavere kjøpekraft enn de hadde hatt før krigen.

På medlemsmøte 12. juni 1945 vedtok foreningen en uttalelse med krav om å få utbetalt 12-ørestillegget, som ble oversendt forbundet for å bli behandla på forbundets landsmøte. I uttalelsen het det blant annet:

«Organisasjonen har den hele tid protestert mot dette overgrep så meget mer som det under krigen fra ansvarlig hold utenfor landet gjennem illegale skrifter ble gjort bekjent, at alle lønninger som gjaldt før 9. april 1940 skal være gjeldende. Vi krever derfor at denne sak tas opp til løsning snarest mulig. De nåværende lønninger er helt utilstrekkelige og dekker ikke stort mer end utgifterne til de snaue varer og andre utgifter som efter hvert kommer ind i landet og blir tildelt utenfor de fastlagte rasjoner. Arbeiderne forlanger å få sine optjente penger tilbage, ikke almisser eller langsiktige lån (...). I denne sak må organisasjonen sette inn hele sin kraft for å løse saken tilfredsstillende, og uten ophold.»

Etter et sterk påtrykk fra fagforeninger i hele landet tok LO opp kravet om 12-ørestillegget. Kravet endte i Arbeidsretten, hvor det ble avsagt dom om at tillegget ikke skulle utbetales. Noen rask vei til velstandsøkning skulle det ikke bli for den norske arbeiderklassen.

Strid om oppsigelser

Produksjonen hadde vært stor under krigen, og okkupasjonsmakta hadde sørga for avsetning av sementen. I løpet av 1944 sank produksjonen, og tyskerne hadde ikke mer behov for denne varen. I 1945 ble det produksjonsstans. Da freden kom, var bemanningen stor, og ledelsen søkte myndighetene om å godkjenne at 94 ansatte ble sagt opp. I et skriv fra Telemark Fylkes Arbeidsnemd 27. juni ble oppsigelsene godkjent, uten at fagforeningens uttalelse var innhenta. Foreningen gikk ut med en kraftig protest mot beslutningen og hevda at oppsigelsene var i strid med retningslinjene for innskrenkninger og driftsstans som var gitt 4. mai, som en egen forordning ved overgangen til sivilt styre. I en lang uttalelse om saken, vedtatt på medlemsmøte 4. juli, het det blant annet:

«Foreningen inngår med krav til bedriften og Fylkets Arbeidsnevn at denne opsigelse holdes tilbake intil andre erhvervsmuligheter er undersøkt for de som rammes av opsigelsen. Skulde ikke denne linje føre fram, vil foreningens medlemmer fra et gitt tidspunkt stille sig solidarisk med de opsagte arbeidere. Foreningen kan ikke og vil ikke finde sig i at en påny kommer inn i de samme uverdige og utålelige tilstander vi hadde før krigen på arbeidslivets område.(...) Skulde alikevel opsigelsen bli iverksatt før forhandlinger er prøvet blir det sansynlige resultat at foreningens medlemmer anser sig løst fra sit arbeide fra det tidspunkt opsigelsen for de 94 arbeidere utløper.»

På styremøte 10. juli foreslo Lundsholt et nytt skriv til fylkesarbeidsnemda hvor foreningen utdypa sin argumentasjon og gjorde det klart at den anka oppsigelsen inn for Arbeidsdirektoratet, som overordna forvaltningsorgan. Bedriften var nå villig til å overføre 25 av de 94 oppsagte til veiarbeid, og gikk også med på å unnta læregutter og andre som stod på lista, slik at det nå var 60 mann som reelt ble satt på porten. I begynnelsen av august kom svaret fra Arbeidsdirektoratet, som godkjente oppsigelsene. Den 4. august ble det avholdt et forhandlingsmøte mellom partene hvor foreningen nok en gang henstilte til bedriften om å la være å gå til oppsigelse. I protokollen het det likevel at

«opsigelsen skal foretas efter anciennitetsprinsippet således at de som er sist inntatt skal oppsies først selvom de for tiden er fraværende. Videre er det en forutsetning at denne oppsigelse kun omfatter de som er inntat efter 1.1.1942. Untatt fra denne regel er endel verkstedsarbeidere som bl. a. skal utføre arbeide for den nye siporexfabrikk.»

På medlemsmøte 6. august ble protesten mot oppsigelsene opprettholdt, og foreningen vedtok nå å be forbundet om å oppta forhandlinger om saken. Den tidligere lederen for Herøya Arbeiderforening, Ivar Hobbelhagen, ble kobla inn, men forbundet kom ikke noe videre med saken enn det foreningen hadde gjort. De fagorganiserte måtte innse at de ikke lyktes i å slå ring om de nyansatte, og at hensynet til bedriftsmessig lønnsomhet gikk foran hensynet til sysselsetting.

I følge 50-årsberetningen fra 1974 ble de oppsagte «i stor utstrekning» gjeninntatt «etter hvert som bedriften kom i normalt gjenge og kunne basere seg på en stø og sikker utvikling.»

Oppgjør med NS

Som andre steder var det også på Dalen personer som hadde gått i tyskernes og NS’ tjeneste. I tillegg til de som hadde meldt seg inn i NS, var det en del såkalte «stripete» som på ulike måter utførte tjenester for tyskerne og NS. I 1945 var det et utbredt ønske om å ta et oppgjør med tyskernes medløpere, og det var mange som ønska reaksjoner i forhold til trakasseringer en hadde vært utsatt for i krigsårene.

I foreningens 25-årsberetning fra 1949 skreiv Johan Lundsholt at tre av medlemmene i fagforeningen vært medlemmer av NS. En av NS-erne hadde blitt ansett som en sikkerhetsrisiko for foreningen og for de som hadde deltatt i aktiv motstand. Den det siktes til tok sitt eget liv i fangenskap etter freden, og foreningen måtte blant annet ta stilling til de etterlattes rettigheter i forhold til de forsikringene foreningen og NKIF hadde for sine medlemmer. Saken kom opp på flere møter, men medlemmene stilte seg avvisende til å imøtekomme søknaden fra de etterlatte.

En av NS-erne hadde i 1943 angitt bedrifts- og foreningsledelsen til den kommisariske NS-lederen i Telemark faglige Samorganisasjon, Sigurd Keim. I en rapport til Keim hadde bedriften og fagforeningen blitt beskyldt for å premiere bestemte grupper ved bedriften i forbindelse med lønnstillegg som var gitt og anklaga for at NS-medlemmer og sympatisører hadde blitt forbigått. Johan Lundsholt hadde også blitt angitt for ikke å ville samarbeide med den kommisariske lederen i dette spørsmål.

De tidligere NS-medlemmene ble i 1945 ekskludert som medlemmer av foreningen og forbundet og mista jobbene ved bedriften.

En av de som mista jobben i 1945, fikk den etter ei tid tilbake. Vedkommende sendte i 1947 en søknad om å bli opptatt som medlem i Kjemisk Forbund. Søknaden gir et innblikk i de mistrøstige forholdene som førte mange inne i NS:

«Grunnen til at jeg gikk inn i N.S. var ikke for å få nogen forrettigheter fremfor andre. Dette skulde være bevist ved at jeg søkte nødsarbeide, som senere anført. Som medlem kunne jeg jo uten vanskelighet fått noget å gjøre. Jeg har opplevet arbeidsledigheten i år-rekker, helt og delvis. Jeg er ulært. Jeg trodde programmet gikk ut på rett til arbeide for alle, og at de gikk inn for ungdommen og arbeide. Den politiske siden av saken tenkte jeg da i det hele tatt ikke over. Jeg reiste til Tyskland i sivilt jernbanearbeide februar 1941, og kom tilbake i begyndelsen av august samme år. Hadde hatt anfall av dysenteri, og var syk når jeg kom hjem. Maten og boligforholdene var forferdelige. Lønnen var ca. 60 kr. uken. Før jeg reiste var det en død perjode med svert lite arbeide her hjemme. Det var jo vinters tid. Forsøkte rundt om kring for å få noget å gjøre, men forgjeves. Henvente mig også til daværende stadsingeniør Bangård, for å få noget nødsarbeide, men fikk ikke, da jeg var ungkar. Men selv om en er ungkar må en jo ha arbeide for å leve. Desuten er min mor enke og må ha økonomisk hjelp. Dette Tysklandsarbeide gikk gjennom Breviks Arbeidsformidling. Det ble opplyst at det skulde være et slags nødsarbeide, og at det var et gammelt nedlagt jernbaneanlegg fra forrige krig. Dette var vist projektert og være ferdig langt framover i tiden. Jeg tenkte å melde mig ut da jeg kom hjem, men tenkte også det kunde oppfattes som propaganda mot N.S. Desuten var jeg syk da, og var redd for å bli satt inn. Men jeg sluttet å gå på møter, og betalte ikke kontingent fra den tid. Etter dette skjønte jeg at jeg hadde tatt grundi feil, og at det hele var propaganda. Dommen blev 90 dagers fengsel og vanelige rettighetstap. Etter søknad blev det omgjort til 30 dagers kost, og 20 dagers vann og brød, som er oppgjort med myndighetene.»

For å ta stilling til søknaden nedsatte foreningen en granskningskomite med fire personer. Komiteen konkluderte med at opplysningene i søknaden var «overensstemmende med sannheten» og anbefalte at søkeren ble tatt opp som medlem av forbundet. Etter dette ga medlemsmøtet søknaden «den beste anbefaling», og ikke lenge etter var medlemsskapet i orden.

Dalenmedlemmer på landsmøte

På landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i september 1945 kom to av medlemmene i Dalen Cementindustriarbeiderforening i forgrunnen. Odd Humblen ble av valgkomiteen innstilt til vervet som ny hovedkasserer, etter Anders Guldbrandsen fra Slemmestad, som hadde vist svak nasjonal holdning og var blitt ekskludert av sin egen forening. I en kampvotering mot kommunisten Aksel Halsan, ble Humblen valgt med 113 stemmer mot 62.

Sjøl om Humblen, som Arbeiderpartifraksjonens kandidat, ble valgt med klar margin, var det et jevnbyrdig forhold mellom tilhengere av NKP og tilhengere av DNA på dette landsmøtet. Det herska stor spenning med hensyn til utfallet av valgene, og ved valget av sekretær oppnådde kommunistenes kandidat, Erling Johansen, å bli valgt med omlag de samme stemmetallene som Humblen. Det ble avgitt 107 stemmer for Johansen, mens det ble avgitt 67 stemmer for motkandidaten, Ivar Hobbelhagen.

Johan Lundsholt hadde i tida etter frigjøringa vært engasjert som faglig leder for NKP. I følge Olav Imsrud som representerte Borgestad Fabrikkers Fagforening på landsmøtet, og som også var til stede på NKP’s fraksjonsmøte, gikk Peder Furubotn sterkt inn for at Lundsholt skulle stille som formannskandidat mot Karsten Torkildsen. Lundsholt motsatte seg dette, og Torkildsen ble valgt uten motkandidat.

Ved sida av Lundsholt var Ole Stixrud og veteranen Birger Sandberg representantene fra Dalen på dette landsmøtet.

Historisk reform

Ved tariffoppgjøret i 1946 fremma foreningen en rekke krav. Svært mange gikk på lønn og innebar et forsøk på å rette opp den reallønnssenkning som krigsåra hadde medført. Men foreningen fremma også krav om lengre ferie og kortere arbeidstid for rundskiftarbeiderne.

Forhandlerne nådde ikke særlig langt når det gjaldt lønnsspørsmåla. De støtta her mot den gjenreisings- og stabiliseringspolitikken myndighetene og arbeidsgiverne hadde gått inn på, og som innebar at lønninger og priser ikke skulle stige på samme måte som tilfellet hadde vært etter avslutninga av første verdenskrig. Ledelsen i Kjemisk Forbund støtta lojalt opp om arbeiderregjeringas politikk, og de «velstående» gruppene innenfor forbundet, som sementindustriarbeiderne tilhørte, fikk liten drahjelp fra forbundet når det gjaldt økning av timelønnene.

Forhandlerne for Dalen - med Johan Lundsholdt i spissen - utførte likevel noe av en bedrift i 1946-oppgjøret. At foreningen dette året klarte å presse fram 42 timers arbeidsuke for skiftfolka er kanskje det mest bemerkelsesverdige foreningen har fått til i hele sin historie. At det skjedde uten full lønnskompensasjon innebar et skår i gleden, som gjorde at arbeidstidsreformen ikke umiddelbart framstod som den store seier den skulle vise seg å være. Skiftarbeiderne oppnådde delvis kompensasjon, og fikk lønna redusert med 16 kroner pr. uke. I de trange etterkrigsåra var dette mye penger, og reduksjonen i totallønna kunne lett ha velta hele reformen. Foreningen sleit også i mange år for å heve lønna opp igjen til samme fortjeneste som de dagtidsansatte.

Kravet om 42 timers arbeidsuke for skiftarbeiderne hadde blitt reist langt tilbake i 1930-årene og ble ikke innfridd før det ble vedtatt av Stortinget i 1957. En reduksjon til 45 1/3 time kom i stand i 1950, men dette viste seg å være en upraktisk og dårlig løsning. Da arbeidstidsreformen kom, var det blant annet etter at Herøyaarbeiderne hadde gjennomført en langvarig aksjon i 1948 og sammen med andre øvd påtrykk i mer enn ti år.

Et annet viktig krav, som delvis ble innfridd i 1946, var tre ukers ferie. Ordningen ble gjort gjeldende for arbeidere med åtte års tjenestetid, men slik at den ene uka skulle avvikles i vinterhalvåret. I november 1947 ble tre ukers ferie lovbestemt, og i 1948 oppnådde Dalenarbeiderne et avtalepunkt om tre ukers sammenhengende ferie og fast feriegodtgjøring på kr. 500,- til alle.

«Lofferbrevet»

I september 1946 oppstod en sak som bekrefta at alt ikke bare var fred og idyll på Dalen i åra etter krigen. Foreningen mottok et skriv fra bedriften hvor det ble framsatt beskyldninger mot enkelte arbeidere og avdelinger i bedriften om at de ikke var påpasselige i arbeidet. «Det var i brevet brukt ganske sterke vendinger», skriver Humblen i 40-årsberetningen. Blant arbeiderne ble skrivet kalt «lofferbrevet». Skrivet ble tatt opp som sak på medlemsmøte 13. september, og her slo Lundsholt hardt tilbake mot beskyldningene fra ledelsen:

«Nu når vi hadde fått et nogenlunge bra arbeidsforhold ved bedriften, kommer de med et slikt skriv, det ser ut som bedriftsledelsen vil bryte ned det vi har opparbeidet. Det må en gang sies i fra, og det må sies i fra på en slik måte at de får greie på hvor vi står. Vi kan selvfølgelig ikke ta imot et slikt svøpeslag som vi her har fått, bedriftsledelsen må settes på plass. Det er forståelig at det har oppstått en veldig harme blant arbeiderne. Vi er interessert i at hjulene går, og går bra, men vi vil ikke motta slike beskyldninger som vi her har fått.»

Etter en «lengere debatt» om saken gjorde foreningen et vedtak hvor den krevde at beskyldningene ble trukket tilbake og at en ville gå til arbeidsstans i ei uke om ikke tilfredsstillende svar ble gitt innen tre dager. I følge 40-årsberetningen kom det under forhandlinger med bedriften fram innrømmelser som gikk ut på at brevet hadde vært uheldig, og den ba nå om at brevet ble betrakta som ikke sendt.

Produksjonsakkorden

Stortinget vedtok i 1947 en lov om midlertidig forbud mot lønnsøkning, og dette satte klare grenser for hvilke krav som kunne fremmes. De mulighetene en hadde for å øke fortjenesten for Dalenarbeiderne var å få til forbedringer av produksjonsakkorden, som var innført under krigen, samt å øke ulike prosenttillegg for ulike typer arbeid.

Produksjonsakkorden var det en i dag ville kalt en bonusordning hvor det ble utbetalt et månedlig tillegg avhengig av hvor mange tonn sement som ble produsert ved bedriften. I de første åra var det driftspersonellet og grupper som ikke hadde akkordarbeid som fikk bonus-tillegget, men spørsmålet om hvem som skulle ha del i ordningen kom flere ganger opp. I 1947 fikk foreningen gjennomslag for at reingjøringskvinnene skulle komme med i produksjonsakkorden, og sett i et historisk perspektiv var dette ett av de få kvinnelønnskravene foreningen har reist.

Det tariffmesige samarbeidet med arbeiderforeningen på Slemmestad ble gjenopptatt foran lønnsoppgjøret i 1947. De to foreningene henstilte til forbundet om at det ble tatt opp felles forhandlinger for de to bedriftene, med sikte på å komme fram til en ensarta avtale. Det ble holdt flere møter sammen med Slemmestad foran dette oppgjøret.

Herøyaaksjonen i 1948

Herøyaarbeidernes aksjon for 42 timers arbeidsuke for skiftarbeiderne ble en av de bitreste arbeidskampene i Norge etter krigen. Etter å ha reist kravet ved tariffrevisjonene både i 1946 og 1948 uten å gjennomslag, beslutta Herøya Arbeiderforening «å ta 42-timersuka» etter mønster fra kampene for åttetimersdagen i 1918. 19. september 1948 satte foreningen i verk en aksjon som nærmest var en bedriftsokkupasjon, og hvor skiftarbeiderne fulgte en ny skiftplan utarbeida av fagforeningen. Aksjonen ble møtt med sterke reaksjoner fra bedriften, Kjemisk Forbund, LO-ledelsen og Arbeiderpartiregjeringen. Fra bedriften ble skiftarbeiderne møtt med lock out, og mot dette svarte Herøya Arbeiderforening med å ta alle sine medlemmer ut i streik. Streiken varte i sju uker og skapte et veldig røre både i lokal- og storsamfunnet. Aksjonen ble raskt dømt som ulovlig av arbeidsretten, og lederne i LO og DNA gikk ut og stempla aksjonen som «kommunistisk» og «samfunnsskadelig».

Dalen Arbeiderforening hadde i 1946 sjøl fått gjennomslag for 42-timers arbeidstid for sine skiftfolk. Å støtte Herøyaarbeidernes krav var sjølsagt, og på et møte 21. juni ga styret utrrykk for dette. Da spørsmålet om å støtte opp om aksjonen som ble iverksatt, og å stille med foreningens fane i oppmarsjen 19. september, inntok styret en unnvikende holdning. Saken ble oversendt de enkelte gruppene til avgjørelse uten innstilling, og med begrunnelse i at «tiden blir for kort til å innkalle medlemsmøte». På styremøte 4. oktober ble aksjonen påny diskutert, men styret kom ikke fram til noen innstilling foran medlemsmøtet fire dager seinere. På medlemsmøtet den 8. oktober måtte Lars R. Aasoldsen fra Bruddgruppa først avvise rykter om at gruppa hadde planer om å sette i verk sympatistreik for Herøyaarbeiderne. Deretter fremma han på vegne av gruppa et forslag med denne ordlyden:

«Dalen Cementindustriarbeiderforening vil herved tilkjennegi sin fulle sympati med Herøya Arbeiderforenings krav om 42 timers uke. Vår forening som forlengst har fått gjennemført 42 timers uke for 3-skiftarbeiderne, kan i dobbelt forstand forstå hvor berettiget deres krav er. Skulle våre øverste faglige instanser fortsatt fastholde sitt uforståelige standpunkt i denne sak, tilsier vi dere all den støtte som står til vår rådighet.»

Forslaget ble møtt av et motforslag fra Joakim Larsen:

«Da vår forening har fått gjennemført 42 timers uke for alle arbeidere i den helkontinuerlige drift, kan vi helt uttale oss om hvilke betydelige lettelser dette har for skiftarbeiderne, og vi gir vår fulle sympati for kravet om 42 timers uke for alle skiftarbeidere. Men vi beklager den aksjon som er satt i verk på Herøya, og slutter oss til de henstillinger som Herøya Arbeiderforening har fått om å oppta arbeidet og gå inn for å gjennemføre dette krav på organisasjonsmesig måte.»

Etter hemmelig votering, hvor også de som var på jobb fikk anledning til å stemme, ble Larsens forslag vedtatt med 136 mot 58 stemmer.

Kommunalpolitisk innsats

Det var i 1945 allerede tradisjon for at medlemmer av arbeiderforeningen på Dalen også engasjerte seg i lokalpolitikken. Flere av medlemmene hadde i 1930-åra deltatt i det kommunale styret i Brevik og Eidanger, og Gustav Hill og Johan Lundsholt hadde vært ordførere i hver av kommunene etter 1937, og begge hadde innehatt disse vervene til de ble avsatt av NS-myndighetene under krigen.

Ved freden i 1945 ble Hill gjeninnsatt som ordfører i Eidanger, mens Odd Humblen ble innsatt i dette vervet i Brevik - og ikke Johan Lundsholt. Da Humblen ble valgt som hovedkasserer i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i september 1945, overtok likevel Lundsholt som ordfører fram til kommunevalget i desember.

Valga høsten 1945 ga en bekreftelse på at maktforholda var endra og at arbeiderbevegelsen for første gang hadde flertallet av velgere bak seg. Ved kommunevalget i Brevik i desember fikk Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet 12 av 20 representanter, og NKP ble det største partiet med sju representanter aleine. Stillingen mellom de sosialistiske og de borgerlige partiene hadde vært 10 - 10 etter det siste valget, i 1937, før krigen. Den gamle partikjempen, lærer Thor Kjetilson, ble kommunistenes ordfører i Brevik.

Også i Eidanger styrka arbeiderpartiene sine posisjoner. Her ble Arbeiderpartiet det klart største partiet, og Hill fortsatte som ordfører med kommunisten Edvard Støland fra Herøya Arbeiderforening som varaordfører. I de to kommunestyrene fikk flere medlemmer av arbeiderforeningen sete, som Johan Lundsholt og Robert Lundquist i Brevik, og Gustav Hill, Ole Stixrud og Ragnvald Henriksen i Eidanger. I 1947 kom Martinius Jørgensen inn på DNA’s liste i Eidanger.

Utskiftinger i styret

Da «krigsstyret» fikk avløsning i januar 1946, fikk det nye styret denne sammensetningen:

Ole Stixrud forlot bedriften i 1946, og Rudolf Skui ble valgt som ny kasserer.

I 1947 ble Nils K. Nilsen valgt som ny nestformann, og Alf Danielsen, Arvid Sjøstrøm og Erling Debes kom inn som nye styremedlemmer.

Sommeren 1947 gikk Johan Lundsholt over i ny jobb og gikk av som formann fra 1. juli. Han var da inne i sitt tiende år som foreningsformann. Lundsholt hadde vært aktiv i foreningen siden 1924 og innehatt mange verv. Han ble valgt som formann første gang i 1938 og hadde styrt foreningen i de vanskelige krigsåra. I flere år var han samtidig ordfører i Brevik, og alt dette ga Lundsholt stor autoritet som leder. Å overta etter Lundsholt ble ingen enkel oppgave, og det oppstod også en del uro rundt ledelsen av foreningen i årene etter 1947.

Det ble Ragnvald Henriksen som overtok formannsvervet etter Lundsholt. Henriksen hadde kommet inn i styret som sekretær i 1946 og hadde vært styremedlem i halvannet år da han ble valgt som formann på ekstraordinært årsmøte 2. juli 1947. Den langt eldre Joakim Larsen, som hadde vært med i mange tidligere styrer og første gang i 1926, ble stilt som motkandidat til Henriksen, men Henriksen ble valgt med 24 mot 10 stemmer. Larsen ble i stedet valgt som nytt styremedlem etter Alf Danielsen som hadde flytta fra stedet. Året etter ble han valgt til nestformann, og avløste Nils Knut Nilsen. Av andre som satt mer enn ett år i styret var Ragnvald Mathisen som var sekretær i tre år, og Rudolf Skui som var kasserer i to år.

Ragnvald Henriksen ble sittende som formann fram til 1952, og skulle to ganger komme tilbake som leder.

Intense år

De første etterkrigsåra var ei rik tid for fagorganisasjonen, som for alt organisasjonsliv. Det var stor oppslutning om møtene i foreningen, og fagforeningen gjorde seg sterkt gjeldende i det daglige arbeidet på bedriften. Foreningen klarte i denne perioden å gjennomføre viktige reformer for sine ansatte. 42-timersuke for skiftarbeiderne var den største nyvinningen. Men foreningen oppnådde også forlenga ferie og en bedre feriegodtgjøring. Som følge av gjenreisings- og stabiliseringspolitikken ble det ikke mulig å oppnå de store økningene i timelønna, men ved å forbedre produksjonsakkorden ble fortjenesten heva.

Foreningen stod samla bak en sterk ledelse fram til 1947. Samfunnspolitisk plasserte den seg langt til venstre i disse årene. Foreningen ivra blant annet sterkt for en samling av de to arbeiderpartiene. Det ble etter hvert slutt på de skarpe politiske utspillene, og fra slutten av 40-årene dreide så godt som alt arbeid seg om de nære spørsmålene om lønn og tariff. Fra 1949 oppstod det indre brytninger i foreningen, og personstrid og indre uenighet fulgte foreningen inn i 50-årene.