Fiskeri

Fiskeri har fra eldre tider været en av Eidangers viktigste næringsveier. Befolkningen omkring Frier-, Eidanger- og Langangsfjorden har fra eldre tider drevet fiske, dels som hovednæringsvei, dels som binæring. Man drev forskjellig slags fiske. I mange år var det almindelig for befolkningen i Breviksbygden å reise utover til øiene på vadfiske om høsten når man var ferdig med innhøstningen. Man var da vekk hele uken, reiste om mandag og kom igjen lørdag. Dette holdt de på med til bortimot jul, eller til isen hindret fisket. Også om våren, fra isen løsnet og til våronnen, drev man dette fiske. Man brukte da alltid bare prammer, og var i almindelighet 2 eller 3 mann.

Enkelte fikk losji hos beboerne på øiene, men de fleste hadde hytter selv. Disse var ganske små, ca. 20 meters grunnflate, og ofte bare skorsten, ikke komfyr. Her bodde så 6-8 mann hele uken. Fisken levertes almindelig til fiskekremmere som møtte op om kvelden og reiste igjen om morgenen eller utpå natten. Utbyttet var som regel dårlig, og mangen gang greide de ikke å «holde tina». (Fiskerne brukte dengang alltid tiner å opbevare maten i).

Det bruktes vesentlig mindre sopvad efter dypfisk. Dette forhold forandret sig sterkt omkring 1870-80 årene, dels fordi bebyggelsen øket utover øiene, og disse opsittere efter hvert begynte å drive dette fiske, og dels fordi isdriften hadde utviklet sig så sterkt, at man der fikk anledning til noen bifortjeneste. Det blev mer befolkningen på øiene som vesentlig overtok denne gren av fisket. For disse falt dette fiske mer naturlig, og utbyttet blev adskillig bedre enkelte år endog ganske bra, men har nu i en lang årrekke været dårlig.

MakreIIfiske. Dette fiske blev drevet om våren med drivgarn. Fra Sankthans og utover høsten med vad eller håndsnøre. Drivgarnfisket begynte almindelig først i mai og varte til midt i juni. Fra først av bruktes dekksbåter og en 15-16 garn pr. båt. Garnet var almindelig 20 fv. langt og 3 fv. dypt. Besetningen bestod almindelig av 3 eller 4 mann. Nu brukes 60-70 garn pr. båt, så en garnlenke kan være på 2500 meter. De gikk ut om eftermiddagen 8-10 mil fra land ved fiskets begynnelse. Ved slutten av fisket kunde de være helt opunder land, da fisken efter hvert siger nærmere land. Ved mørkets frembrudd sattes garnene i sjøen. De sammenlenkede garn blev festet til en bøie som blev kastet i sjøen, så lot man hele lenken løpe i sjøen. Den siste del var festet til båten. Således lå man og drev hele natten. En mann måtte stadig gå vakt. Kom der et seilskib eller stimbåt, måtte de blusse for å angi retningen som garnene stod. Skibene søkte da almindelig å unngå garnlenkene, men undertiden gikk de rett over lenken og rev garnet istykker eller skar av hele lenken, så fiskerne hadde lite igjen å fiske med. Når det begynte å lysne blev garnene dradd inn. Dette kunde være meget slitsomt å dra båten mot sjø og vind, enkelte lot derfor lenken gå og seilte op til bøien, og begynte å dra garnene derfra, men dette var meget risikabelt, da det kunde være meget vanskelig å finne bøien igjen når det var sjø og uvær. Når man hadde fått garnene ombord var det å seile til land, en stod ved roret mens de andre plukket fisken av garnene. Man var meget avhengig av været, i lite vind var det vanskelig å komme ut på fiskefeltet, likeså å komme inn med fisken. Nu er denne mangel avhjulpet, idet de aller fleste båter er forsynt med motor. Så lenge man ikke hadde motor i båtene søkte man gjerne om dagen å ha tilhold så nær fiskefeltet som mulig. Derfor lå flere fiskere herfra borte i skjærene ved Nevlunghavn, her hadde de satt op krakker til å tørke garnene på. Garnene blev hengt op om formiddagen og tatt ombord igjen om ettermiddagen når man skulde gå tilsjøs. Nu bruker man også å salte garnene, så man ikke behøver å tørke hver dag. Men først måtte man få avsatt fisken, almindelig i Langesund hos fiskeopkjøperne der, men det var også mange mindre forhandlere som hentet fisken der hvor båtene var stasjonert, og så drog omkring på landsbygden eller byene og solgte fisken. Disse hadde dengang et slitsomt arbeide. Til eksempel kan nevnes Gunder Sørensen, Heistad. Han hentet i mange år fisken borte ved Nevlunghavn. Han reiste da fra Heistad almindelig ved 1-2 tiden om natten, måtte seile eller ro dit bort. Når han så hadde fått fisken, var det å seile eller ro tilbake, så farte omkring hele dagen med fisken, ikke bare rundt Eidangerfjorden, men undertiden helt op til Herre. Ofte blev klokken både 8 og 9 om kvelden før han kom hjem. Det blev således lite søvn, men allikevel holdt han det gående hele fisket. Dette drev han på med i mange år. Dette fiske gav iår et forholdsvis bra utbytte.

De her brukte stimfiskevad eller noter var til å begynne med ikke så store som de man nu bruker. De kan nu ha en størrelse av optil 100 favner langt og 12½ favner dypt, og er således kostbare å anskaffe. Allikevel var fiskerne en stund godt utstyrt med denne redskap. Men da fisket i flere år har været dårlig, så det intet er blitt til vedlikehold og nyanskaffelser, er dette forhold ikke lenger så godt som det har været. Omkring midten av forrige århundre og utover til 70-80 årene drev man også meget med pilking. Dette foregikk omkring Sankthans med håndsnøre og pilk. Man drog gjerne ut på sjøen om kvelden og begynte fiske i lysningen om morgenen. Først dorget man til en kom på steder som makrellen stod. Når man så merket at det var fisk, tok man inn seilene, lot båten drive og tok til å pilke. Man brukte pilker med bare en krok (ikke som de almindelige torskepilker med 2 kroker). Det gjaldt å kunne slenge pilken så langt gjennem luften fra båten som mulig, og hvis fisket var godt tok makrellen pilken med det samme den fallt på vannet. Av og til slengtes ut noget småsild for å lokke fisken til å samle sig om båten. Man regnet at det ikke nyttet å gå ut hvis man ikke hadde småsild. Disse turer var almindelig på 2 dager og kunne dengang undertiden gi et godt utbytte. Dette fiske er nu omtrent ophørt og er uten nogen økonomisk betydning. Litt dorging blir ennu drevet. Om høsten bruktes mest håndsnøre. Fiskerne samlet sig på de såkalte leier før det blev lyst om morgenen. Man forankret farkostene med dregg eller ile som det også kaltes. Farkostene blev bunnet sammen med 2-3 favnes mellemrum. Til agn bruktes småsild og reker. Silden tok man i strivad og var forholdsvis lett å få. Med rekene var det værre, idet enhver fisker selv måtte fange de han skulde bruke. Disse blev fanget i en hov som blev dradd gjennem taren på 1 til 2 favner vann. Man fanget rekene helst om kvelden eller natten, så dette fiske blev meget slitsomt. Fra 1900-årene kjøpte man reker av de såkalte reketrålere, og fra den tid har fisket fallt lettere. Dette fiske har gode og dårlige perioder og drives fremdeles av mange. Har heller ikke i årenes løp gjennemgått nogen større forandring, men utstyret er blitt meget bedre. Man bruker ikke lenger de tykke snører av hamp, fiskestener med trestikk og tommer av hestetagl som man før var henvist til.

Laksefiske. Ifølge boken om Eidanger skal Bent Skjelbukten være den første i Eidanger som begynte med garnfiske efter laksen i Frierfjorden for noget over 100 år siden. I 1852 angis antallet av laksegarn i Eidanger til 52. l slutten av 80-årene var antallet 53, mens det i 1915 var gått ned til 11 og er nu nesten ophørt. Disse garn blev arbeidet på samme måte som bunngarn med litt større masker, var faststående og blev satt om våren. Adskiller sig fra bunngarn derved at de er satt på en litt anderledes måte, forsynt med ruse og stenggarnet er lengre. Fiskegrunnen ved Skjelbukten blev i eldre tid ansett som en av de beste i Frierfjorden. Jakob Bentsen som eiet grunnen skal i en ruse i ett trekk ha fått 80 kg. Dette var før man begynte med kilenoter, så fisken blev ikke noe større optatt før den kom inn på disse grunner. Fisken blev da omsatt i de nærmeste byer, men Kragerø blev ansett som det beste avsetningssted. Når man tar i betraktning at man i den tid Jakob Bentsen fisket benyttet prammer for å ro til Kragerø med fisken, blev dette en lang og trettende tur. Når det så inntraff motvind på hjemveien var det ofte at de rodde inn i Rognsfjorden og lot prammen kjøre over til Omborgsnes. Dengang hadde man en langt sterkere strøm i fisketiden. Når hertil kom vind, kan man nok forstå hvilken lettelse dette har vært for fiskerne. l 1883 begynte man også med kilenoter. Til disse brukes ikke stek, men garnet festes til store bøier, almindelig tomme tjæretønner eller parafinfater, likesom overtøiningen er forsynt med kork, så garnet kan holdes flytende. De holdes på plass med store dregger. De har den store fordel fremfor stekgarn at de kan settes på fjellgrunn og dypere vann. Kristoffer Saltboden skal være den første i Eidanger som begynte med dette fiskeredskap i 1883 ved Saltboden. l 1884 fisket også Amund Kjørholt, Amund Lunde, Ole Lunde og Nils Bakke med samme fiskeredskap ved Frierflauene. l 1885 tok Amund Kjørholt i 4 ruser 84 kg. på en dag. Der var således dengang meget laks. Fisket gav også i mange år et godt utbytte, men gav i de senere år bare underskudd.

Sildefiske er et av våre beste fisker, men dette er også periodevis. Hertil brukes forskjellig slags redskap. Om vinteren bruktes for lengere tid tilbake meget å pilke den på isen. Man brukte et almindelig håndsnøre med fiskesten forsynt med tommer av hestetagl og 2 små pilker. Disse pilker lignet mest makrellpilker, men ganske små, ca. 3 cm. lange. For ca. 50 år siden begynte man å bruke stegler til dette bruk. Disse stegler var en lang vorm på 2 fv. og derover, og til denne var festet en hel masse kroker. Steglen var forsynt med et lodd av bly og festet til et snøre og senket på de dybder hvor silden stod. Agn bruktes ikke, men man stod og rykket i snøret. De blanke krokene hoppet da op og ned, og, dette bevirket at silden tok disse. Hadde man fått en sild på steglen, hengte man ganske rolig snøre på en myk pinne (kalt sprøite). Snøret var da i stadig bevegelse. Når det hadde hengt så en liten stund drog man det hele op. Man kunne da få en 20-30 stykker i et trekk, mot før 2 stk. Når ikke isen hindret bruktes også vad. Om våren blev den fisket i bunngarn, vad og settegarn, om sommeren i bunngarn og vad, og om høsten i bunngarn, vad og settegarn. Der bruktes også drivgarn på sjøen. Dette foregikk mest ved juletider og var nok en sur jobb for dem som hadde åpne båter, (om drivgarnsfiske se foran) selv om man ikke gikk så langt ut som de som hadde dekksbåter. Heller ikke for de som var med dekksbåtene var det noen lysttur å ligge meste delen av vinternatten og drive for garnlenken og ikke å forglemme når garnene. skulde trekkes.

Sildefisket har nu en dårlig periode. Der fiskes litt om våren, og litt småsild til agn om høsten, ellers ubetydelig.

Østersfiske skal ifølge boken om Eidanger være drevet inne ved Pollen ved Langangen fra uminnelige tider, hvor den er forekommet i store mengder. Den skal endog være forekommet i sådan mengde at man kunne ta op en hel koggladning på en dag. Som fangstredskaper bruktes en østersklype av jern festet til en lang stake og en østerskikkert eller en skavl med nett. Midt i 70-årene blev der dannet et aksjeselskap som skulde drive østersfangst og østerskultur efter fransk mønster. Resultatet blev at hele østersgrunnen blev ødelagt for lange tider. l de senere år er imidlertid bestanden kommet sig godt op igjen. Man er også nu begynt med en mer rasjonell utnyttelse av østersgrunnen, likesom man nu er begynt å plante ut ny yngel. Denne kjøpes gjennem «Foreningen for Fiskerienes fremme i Norge» for en pris av kr. 15.00 pr. 1000. Regnes for å være voksen når den er 3-4 år og selges da for en pris av 300-350 kr. pr. 1000. Den først utplantede yngel er nu salgbar, og disse forsøk med utplantning av østersyngel er meget tilfredsstillende, så man fortsetter med dette og har i 1936 utplantet ca. 40,000 ny yngel. At man ikke har forsøkt utplantning andre steder her i Eidanger enn inne ved Langangen kommer vel av at man ikke har kjenskap til hvad dette fiske kan innbringe når man er heldig med yngelen. Det er heller ikke mange steder som egner sig for utplantning. Der må helst være en poll eller sund, hvor der er tilstrekkelig ferskvannstilførsel og hvor ikke yngelen blir forstyrret av større fartøier. Plantning eller utsetning foregår på den måte at man strekker en tykk godt galvanisert ståltråd tvers over pollen (sundet), fester denne i gode bolter ca. 1 m. under vannflaten. Er strekket langt settes bukker av tre under således at strengen ligger jevnt ca. 2 a 3 m. under vannflaten. Man lager da kurver av ½" netting også godt galvanisert. På 1 m² netting blir på alle 4 kanter brettet en skværkant av ca. 8 cm., stiver denne av med 2 gode galvaniserte ståltråder som bøies over kurvene og festes til en krok. Østersyngelen blir da lagt i kurvene, men ikke tykkere enn at yngelen dekker bunnen eller fra 200 til 300 i hver kurv. Når yngelen har stått i pollen ca. 2 måneder må den eftersees, renses for slim og slam samt uttynnes eftersom den vokser. Når østersen er fullstor rummer en kurv ca. 100. Da de planktonet som østersen lever av ligger her mellem 3 a 4 m. under vannflaten blir yngelen utsatt på denne dybde (se professor Gårders bok om østerskultur).

Sei- og Iyrfiske. Hertil brukes vesentlig vad, bunngarn og settegarn. Seigarn eller lyrgarn synes fra først av å være mest brukt i Frierfjorden efter lyr, men har nu i en lang årrekke også vært brukt i Eidangerfjorden og videre utover, tildels også på sjøen. Dette er garn med store masker, var før 20 favner lange og ½ favn dype, brukes nu på 30 favner lange og i favn dype, undertiden meget lenger. Man lenker også flere garn sammen så man kan ha lenker på flere hundre favner. Garnene senkes ned på sjøbunnen om kvelden på forskjellige dybder og trekkes om morgenen. Da fisken her skal gå på garnet og sette sig fast fisker disse garn dårlig i månelyse netter på grunnt vann. Dette fiske gir somme tider et ganske bra utbytte, men har meget kortvarige perioder.

Ørretfiske. Dette fiske foregår nu vesentlig med vad. Tidligere bruktes også meget settegarn, men dette er nu nesten ophørt i sjøen grunnet dårlig fiske.

Bakkefiske. Denne fiskeredskap er billig i anskaffelse, men så er også utbyttet derefter. Der brukes liner på flere hundre favner lange. Med i favns mellemrum er festet korte tommer (kuttet av almindelig snøre) med kroker. Der agnes mest med reker eller blåskjell. På disse liner fåes nesten all slags fisk. Det drives for det meste leilighetsvis. Der fiskes også endel med teiner efter hummer, krabbe og ål. Hummerteinene blev fra først av laget av grankvist, brisk eller vier, men gjøres nu av jernnetting med kolver, av bomullsgarn. Krabbeteinene lages fremdeles av brisk eller vier. Åleteinene av brisk, men kan i den senere tid fåes kjøpt ferdiglaget av spån. Hummerfisket har vært lite drevet, interessen har samlet sig mere om krabbefisket, som har vært drevet med vekslende held. Ålefiske drives også av endel og kan enkelte år gi et ganske bra utbytte. Man bruker også å fiske med ruser. Dette er særlig om våren og høsten efter torsk. Disse ruser er ganske små. Fiskerne binner dem selv av bomullsgarn. Nettet spennes over 3-4 juter laget av grankvist. Der brukes enkelte og dobbelte. Til hver ruse brukes et stenggarn på ca. 3 favner langt og ½ favn dypt. Når stenggarnet er festet mellem 2 ruser kalles de dobbelte. Til ålefiske brukes også ruser, men disse er meget mindre.

For endel år tilbake bruktes meget å fiske med lyster, men det er nu nesten ophørt. Ved dette fiske blev fisken meget skadet så den var vanskelig å selge. Dette fiske hadde ingen større økonomisk betydning, men må nærmest betraktes som et sportfiske.

TråIer. For ca. 30 år siden begynte man å fiske efter dypvannsreker med trål. Trålen er et forholdsvis billig redskap. Den binnes av bomullsgarn med forskjellig maskestørrelse, ligner nærmest en pose eller sekk og er forsynt med 2 armer eller stenggarn som leder fisken til posen. Armene er festet til 2 lemmer som er festet slik at én skjærer til høire og én til venstre og holder trålen åpen. Den slepes langs bunnen i 2 stålvirer. Posen har almindelig en lengde av 5-6 fv., armene ca. 8 fv. Da dette redskap brukes på meget dypt vann - op til 300 fv. - brukes der winch for å heve den fra bunnen og ombord i skøiten. Fra først av fiskes der bare efter reker, men for 15 år siden gikk man over til også å tråle efter flyndre. Dette var til å begynne med et godt fiske, men har i det senere blitt dårligere. Flyndren sendes nesten utelukkende til Sverige. Efter hvert som man satte inn større motorer i skøitene økedes farten, så man nu også får endel annen fisk under trålingen. Man begynte trålingen inne i fjordene, men fisker nu nesten utelukkende på sjøen, og med de nuværende større skøiter og kraftige maskiner fisker man endog på bankene bort under England. Fisken blir da delvis omsatt der. l steden for trål brukes også snurrevad. Dette er noen ganske små vad ca. 40 fv. langt og 3 fv. dypt og er festet med lange tauer i begge ender. Fisket foregår på den måte at der forankres en stor bøie og det ene tau festes til bøien. I en bue kjøres ut ca. 1400 fv. tau, så slippes vadet og man svinger nu med det andre tau tilbake til bøien. På denne måte innringer man et stort stykke av havbunnen. (De lange tauer tjener til å lede fisken til garnet). Man trekker nu inn tauene hvorved fisken efter hvert samles i garnet og det hele heves ombord med winchen. Med disse vad tisker man på en dybde av op til ca. 180 fv. vann. Fra bøien kan man gjøre 3-4 trekk i forskjellige retninger. Så skiftes bøien til et nytt sted, hvor det samme gjentar sig. På denne måte kan man holde på hele dagen.

Båter. De båter som fiskerne brukte i forrige århundre og fremdeles bruker med de forandringer som er nevnt nedenfor er, dekksbåter, seilkogger og prammer. Dekksbåtene bruktes til fiske på sjøen (drivgarnsfiske og makrelpilking, i den senere tid også til tråling). Koggene til reisefarkoster og makrelfiske. Prammene til vadtrekning og ellers almindelig bruk. Gamle fiskere kan fortelle om mangen slitsom tur dengang man var henvist til seil eller årer. Omkring århundreskiftet kom motorene mer i bruk. Dette blev på mange måter en stor lettelse for fiskeren, men samtidig også økede utgifter til vedlikehold og brensel. Ved bruk av motorene har man lettere for å komme frem til de steder hvor man formener at det beste fiske foregår. Men er man uheldig på turen og det er dårlig fiske, er det et direkte pengeutlegg. Slår fiske feil i lengere tid, kan fiskeren komme i en meget uheldig stilling. Det er også store utlegg en nutidsfisker må ha skal han nytte de fleste chancer. En vadfisker må ha vad eller noter av forskjellig størrelse. Prammer, såvel til større som mindre noter, for selv om han bruker motoren til å slepe fra det ene sted til et annet, er allikevel de prammer, som er hensiktsmessige for de små vad, ubrukelige til de store noter. Prammene til disse må være større og sterkere. Man er endog begynt å bruke særskilte farkoster med innsatt motor til dette bruk, hvilket antas å ha den store fordel at man får satt noten hurtigere, og ofte er dette avgjørende for et godt notkast. Den første som brukte den slags båter her var Alf Stamland, Sandøen. Man benyttet også en stund noen lettbyggede farkoster, de såkalte skjekter, men siden motorbåtene blev almindelige er disse nesten forsvunnet. De motorbåter som fiskerne nu bruker er av samme type som seilkoggene var, men bygges større og sterkere. Likeså dekksbåtene, eller som de nu kalles, skølter, disse bygges meget større og har meget kraftige maskiner. Enkelte kan ha en størrelse av op til 44 tonn og en maskin på 45 hestekrefter. Alene en sådan maskin kostet ved anskaffelsen 9300 kr. De større skøiter er meget komfortabelt innredet. De har elektrisk lys og elektriske lanterner.

Ved oprettelsen av Fiskeribanken i 1919 blev det lettere for fiskerne å få anskaffet større båter. Det første lån blev gitt i 1923. Der er her nu ydet 13 slike lån - 11 til skøiter og 2 til motorkogger - med en samlet takstsum av 143,241. Kommunens garantiansvar er nu 7,853 kr. Betingelsene for disse lån synes å være hårde idet beløpet skal tilbakebetales i løpet av 10 år, men disse store avbetalinger gjør at lånene hurtig nedbetales, og de 4 første lån er allerede innbetalt. Kommunen har således et lite garantiansvar for fiskerinæringen i forhold til at så mange er knyttet til denne næringsgren. l fiskerimanntallet for 1937 er innmeldt 113 fiskere. Der omsettes ikke så ganske lite fisk her i distriktet, men inntreffer det godt fiske er markedet overfyllt, så fiskerne får undertiden urimelig lite for fisken. - I denne forbindelse bør også nevnes at det er enkelte som har forståelse av de vanskelige forhold fiskerne arbeider under. Der blev således i 1933 oprettet et legat på 18,000 kr. av Ole Kristian Sølie til minne om sønnen Olaf Olsen Sølie. Rentene av dette legat utdeles hvert år til trengende fiskere. Legatets styre er lensmannen, sognepresten og Nils Bjerketvedt.

Som det fremgår av foranstående har fiskerne nu i flere år hatt en dårlig periode. Men der har også vært mange gode perioder og meget kunne skrives om dette, men da plassen er begrenset kan man ikke komme inn herpå. Tross det at fisket er dårlig vilde man allikevel forbauses, hvis man hadde en statistikk over den verdi fisket representerer for sognets innvånere. Ikke bare for dem som driver fisket som næringsvei, men de mange som ved fiske har en liten biinntekt som kommer vel med. Man kan heller ikke se bort fra den fordel som det er at en del av fisken omsettes utenlands.