Frueso og flueblomst se årsbertningene 1930 s. 39 og 1932 s. 7.
Ved Dansk Naturfredningsforenings 25-års-jubileum den 3. juni 1936 holdt professor i botanikk ved Bergens Museum Rolf Nordhagen, tidligere formann i Vestlanske Kretsforening, efter innbydelse et foredrag om naturfredning i Norden og dens betydning for naturvitenskapen. Med professorens tillatelse inntas et avsnitt av foredraget som handler om Nordens ville flora, hvor han behandler 2 plantearter som det har lyktes Østlandske Kretsforening å få fredlyst på en av disse planters viktigste forekomster:
"Mange mennesker synes å tro at Norges botanikere har gransket den ville flora til bunns, og at der her ikke er mer å gjøre. Intet er mer feilaktig! Først i de senere år har vi lært at praktisk talt alt det vi kaller "arter", er opspaltet i en rekke arvelig forskjelllige raser, som ofte har forskjellig geografisk utbredelse og som f.eks. trives i en del av Norden, men vantrives eller er underlegne i en annen del, hvis man flytter dem. I det vestlige Norge begynte man i forrige århundre med skogplanting og innførte bl.a. frø fra furu fra Østerrike, Tyskland og Skottland. Nu viser det seg at disse plantninger er forfeilet; disse raser passer ikke i vestlandsklimaet, ja selv ikke furufrø fra det østlige Norge er anbefalelesverdig i våre vestlige kystdistrikter.Derimot har et skjønnsomt utvalg av frø fra restene av naturskog i det vestlige Norge gitt det forønskede resultat. De stedegne raser er oftest best; de er nemlig resultatet av århundrers, ja årtuseners naturseleksjon. Og de kan ved planmessig foredlingsarbeide gjøres enda bedre.
Sådan forholder det seg med uttalige plantearter, trær, busker, urter, gress. Ved nyere studier har det vist sig at enkelte av disse raser har et fra de øvrige raser avvikende kromosomtall, og nu ser vi at arvelighetsforskere og cytologer i alle land med stor intensitet kaster sig over den ville flora og gjør den merkelige opdagelse efter den annen.
Påvisningen av denne opspaltning av de gamle Linneiske arter i arvemessig forskjellige raser stiller naturfredningsbevegelsen ovenfor helt nye problemer. Før har vi trøstet oss med at hvis en planteart var beskyttet mot utryddelse iallfall i visse distrikter, så fikk man heller finne seg i at den forsvant i andre distrikter. Men dette resonnement er altså uvidenskapelig og forfeilet. Hele den ville flora som finnes i hver enkelt geografisk provins må for enhver pris bevares mot utryddelse. Den kan inneholde videnskapelige klenodeier, som i de rette hender kan bli rentebærende kapital, både for videnskapen, det praktiske landbruk og forstvesenet.
Men den ville og særlig de såkalte sjedne arter må også skånes av andre grunner. Jeg skal begrense mig til å omtale to av Danmarks merkeligste og aller sjeldneste urter, nemlig fruesko (Cypripedium calceolus) og flueblomst (Ophrys muscifera), begge av gjøkurtfamilien. Den første finnes nu i Danmark bare ved Buderupholm i Jylland, den siste bare i Alindelille Fredskov på Sjælland. Også i det øvrige Noren er disse orchideer sjeldne og utsatt for menneskets ustanseligge efterstrebelser.
Frueskoens blomst er av sinnrikest konstruerte apparater til sikring av bestøvning og befruktning som vi finner i Europas flora. Den store tøffelformed lebe midt i blomsten er i virkeligheten en felle, som insektene når de først er smuttet ned i den, ikke kan forlate ad samme vei som de kom inn. Blomsten har imidlertid to utganger, en på hver side av lebens basis. Her er det to trange huller som et kraftig insekt kan presse sig ut av, men nettopp i passasjen sitter på hver side en støvknapp som avstryker sitt klebrige blomsterstøv på insektets kropp. Ved besøk i en annen frueskoblomst vil dette støv atter avstrykes på arret, som sitter skjult under et tak inne i leben, men som insektet må passere når det søker sig ut gjennem en av to åpninger. På denne måten er kryssbestøvningen sikret.
Men det aller merkeligste er at nettop på det sted hvor insektet bør eller må søke vei ut, er lebens vegg klar og gjennemskinnende; der er faktisk vinduer på hver side som slipper lys inn gjennem veggen og som viser vei. Disse vinduer blev i fjor opdaget af min medarbeider dr. Knut Fægri, men samtidig og uavhengig av ham også av den tyske forsker Ziegenpeck. Lignenede vinduer finnes også hos flere amerikanske arter av slekten Cypripedium.
Flueblomsten er enda merkeligere. Dens enkelte blomster har en merkverdig likhet med insekter, og botanikere har i flere menneskealdere anstrengt sin hjerne for å forstå den biologiske funksjon som er knyttet til denne likhet. Men tallrike forskere er kommet frem til det resultat at flueblomsten nesten ikke besøkes av insekter, eller at dens utseende skremmer insektene vekk. Først i de aller siste år er problemet løst, og løsningen er så merkelig at hele den videnskapelige verden steiler. Det var den franske høiesterettsadvokat Poyanne i Algerie, som etter 20 års intense studier endelig våget å publisere sine resultater i 1916 og 1923; men først efter at at det var blitt konfirmert av den engelske forsker Godfery i 1925-31 nådde de frem til den videnskapelige verden.
Resultatet av disse forskeres studier i Algerie og Frankrike er kort og godt at Ophrys-artene benytter seg av visse insekters forplantningsdrift for å sikre sin bestøvning. Deres blomster imiterer det hundlelige insekter av visse årevingede og lokker derved hannene av disse insektsarter til sig. Disse oppdager ikke bedrageriet, men slår ned på blomst efter blomst, som samtidig blir kryssbestøvet. Haninsektets hode kommer under oppholdet i blomsten i kontakt med støvmassene, som ved hjelp av et sinnrikt klebeapparat fester sig på hodet og som i neste blomst avstrykes på arret, som også er klebrig. Hos vår flueblomst er det hannene av snyltehvepsen Gorytes mystaceus som parrer sig med blomstene og utfører bestøvningen, i allfall i de distrikter som er studert av Godfery: Av et billed som dr. Knut Fægi har tatt på en fredet norsk Ophryslokalitet, ser man tydelig at imitasjonen: følehornene, øinene som glinser, bakkroppen. Den lyse flekken på leben imitere lysrefleksen i et par sammen foldede vinger; den har en eiendommelig blålig glans.
Hos visse Ophrys-arter i Middelhavslandene er imidlertid billedet av den imiterte hun orientert den motsatte vei, med hodet utad og bakkroppen innad. De besøkende hanner inntar da også en helt annen stilling i blomsten enn hos vår art og får blomsterstøvmassene fastklebet på bakkroppen.
Hemmeligheten ved det hele ligger deri at hannene av disse årevingede om våren utklekkes på et tidligere tidspunkt enn hunnene. I de første dager av sitt liv svermer de derfor rastløst omkring på jakt efter det annet kjønn, og nettop i dette tidsintervall har Ophrys-artene sin store chance. Når hunnene begynner å klekkes ut ophører hannenes interesse for imitasjonen automatisk, og Ophrys bestøves ikke mer. Dette avspeiler sig da tydelig i frøsetningen: det er ofte bare de nederste blomster i hver blomsterstand, nemlig de som springer ut først, som har hatt en chance til å bli bestøvet. De øvrige har vært for sent ute og har ikke kunnet konkurrere med huninsektene som i mellemtiden er klekket ut.
Poyanne kom på det rette spor derved at han påtraff hanlige insekter på Ophrys-blomster som han hadde under stadig observasjon. Han kunde også påvise at ikke bare blomstenes utseende, men også deres duft innebærer "sex appeal". Han pakket nemlig blomsterstandene løselig inn i papir, hvilket førte til at hannene slog ned på papiret. Hunnene viste ikke spor av interesse for blomstene.
Det var meget ønskelig om danske forskere vilde ofre flueblomsten i Alindelille Fredskov all mulig oppmerksomhet. Sannsynligvis er snyltehvepsen Gorytes mystaceus, som har en vid utbreelse også i Norden, i virksomhet derute. Men man må ha blomstene under observasjon fra den første dag de åpner sig. Ved Oslofjorden har dr. Fægri to ganger forsøkt å utforske bestøvningen, men er begge ganger kommet noen dager for sent.1) De nederste blomster i blomsterstandene var bestøvet av et insekt, mens de øvre var intakte, altså nettop hvad man skulle vente sig efter Poyannes og Godferys studier.
Et helt tilsvarende eksempel på imitasjon eller "mimicy" av denne merkelige type er påvist i Australia. Her finnes det en orchideslekt Cryptostylis, hvis blomster imiterer det hunlige insekt av snyltehvepsen Lissopimpla semipunctata. Det var en kvinnelig botaniker Edith Coleman som i 1926 uten å kjenne de europeiske forskeres Ophrys-studier, gjore denne opsiktsvekkende opdagelse. Senere har bl.a. den australske orchidespesialist dr. R.S. Rogers i et foredrag i det australske videnskapsakademi i Sydney i 1932 utførlig kommentert og bekreftet disse iakttagelser.2)
Problemet må ansees for absolutt og endelig løst.
I Cypripedium med sin felle og sine vinduer, i Ophrys og Cryptostylis har videnskapen fått en særlig hård nøtt å knekke. Hvorledes i all verden er disse fantastiske blomstertyper kommet til utvikling? Kan det forklares ved mutasjon, bastardering, seleksjon? Eller er det her indre krefter på spill som vi absolutt ikke kjenner? Jeg bare spør, jeg kan ikke gi noe svar.
Men så meget er sikkert at det vilde være en skjensel å utrydde denslags skapninger innenfor et lands flora. Må vi ikke betrakte disse levende vesener med like så stor undren og ærefrykt som våre gamle bygninger eller våre museers kunstskatter?
| Utdrag (s. 26-29) fra: Naturfredning i Norge. Årsberetning 1936 |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |