Sjokknatt på Sandøya

av Eivind Abrahamsen

Det var i romjulen 1944. Tyskernes fremmarsj i verden var stanset. De allierte kjørte hardt på, drev tyskerne på defensiven på alle fronter.

Britiske fly besøkte ofte Norge på denne tiden. Dels for å slippe forsyninger til hjemmefronten, dels for å bombe tyske anlegg og dels for å minelegge norske fjorder.

Som sagt, det var i romjulen, nærmere bestemt natten 28./29. desember at en stor britisk flystyrke var på oppdrag i Sør-Norge. Et av disse flyene med minelast ble skadet av tysk artilleri. For å berge eget skinn, måtte de kvitte seg med minelasten. Og uheldigvis var flyet da over Sandøya.

Åtte store miner dalte ned. Fire falt i strandområdet eller på sandbakken. De var like hele. De fire andre, derimot, falt på steingrunn. Og de kom til å sette tydelige spor etter seg.

En falt tett ved huset der Finn og Åse Bergstrøm nå bor. Minen eksploderte ikke, den sprakk og sendte sitt digre innhold av brennende sprengstoff rett mot huset. Huset var overtent på få sekunder.

Familien Johnsen bodde der, de var gått til sengs for natten. De måtte bare styrte ut i nattøyet. De fikk intet reddet, men ingen kom til skade.

Nede hos Lars Ruberg falt to miner, en på hver side av huset, begge eksploderte. Av det store huset var det nærmest bare reisverket tilbake, i tillegg til rester av tak og vegger.

Her var 4 mennesker da smellene kom. At disse kom fra det med ubetydelige skader av fysisk art, ja, det er nærmest et under. At enkelte var en smule sjokkskadet, var høyst naturlig.

Den fjerde minen falt like ved Åse Wentzels hus. Familien Gulset bodde der dengang. Dette huset ble også mye skadet, men også der slapp mennesker utrolig bra fra eksplosjonen.

Disse kjempesmell skremte naturlig nok opp på hele øya. Lyset ble borte, og glassruten ble smadret i hundrevis. Minesplinter for hus imellom. Kort sagt, mange ble vettskremte.

Nå falt. minene på vestsiden av øya. Mange dro derfor til venner og kjente på østsiden. Der var det iallfall flere hele vinduer. Ute i Kalvåsen samlet det seg en del under den bratte fjellskrenten. Ellers var en del samlet i kjellere.

De som var blitt husløse, fikk husly hos venner og kjente.

Det var neppe mange øyne som var lukket til søvn denne natten. Voksne og unger kom etter hvert fram fra sine skjulesteder. Etter at det første sjokket var over, kom nyfikenheten. Hva var det som hadde hendt? Hvordan hadde det gått med folk? De utroligste rykter gikk.

Dagen etter kom «Wehrmakta» for å inspisere. Panikken ble ikke mindre da. Tyskerne bestemte først at de fire ueksploderte miner skulle sprenges der de lå.

Folk i omegnen fikk beskjed om å bære inventaret i husene ut. Og fristen var utrolig snau. Enkelte bar ut saker alene, som 4 mann senere slet for å bære inn sammen.

Men heldigvis, tyskerne ombestemte seg etter sterkt påtrykk, bønn og trusler fra befolkningen. Minene skulle nå kjøres med hester ned til vannet. Derfra skulle de taues ut på «Flatene» og sprenges der. Øyas tre hester hadde et svare strev med å trekke disse kjempetønnene ned til fjorden. Der tok Ingvald Eriksen over med sin fiskeskøyte. Han slepte «fyrverkeriet» ut på Flatene. Her detonerte tyske eksperter minene. Etter et dypt drønn, steg vannsøylen skyhøyt til værs.

Da det hele var over, fløt det død fisk over hele fjorden. Litt etter litt kom øyfolket til ro igjen. Glassrutene kom på plass, hus ble reparert. Hos Ruberg og der Johnsen bodde kom det med tiden opp nye hus.

Fasiten etter denne skrekknatten var en god del materielle skader, men utrolig nok, intet tap av menneskeliv. Men enkelte var så nær ved å forulykke at det satte spor for resten av livet.