Fra: Langangens historie

Emigrasjonen til Nord-Amerika

av Torbjørn Aasetre

Den store utvandringen fra Norge til Nord-Amerika begynte midt på 1800-tallet. Folkepresset økte rundt på bygdene, levevilkårene ble dårlige, og folk så seg om etter en ny og kanskje bedre tilværelse.

Mange unge av begge kjønn drog av gårde, og hele familien, mann, kone og en stor barneflokk, forlot «gamlelandet» for å slå seg ned i Amerika. Man snakket den gang om Amerika-feber, men det er nok også riktig at mange ikke helt forstod hva de gav seg ut på.

For å skaffe penger til overfarten, solgte de alt de eide, gård og grunn, hus, dyr og redskap. Det var sikkert kjøpers marked på dette, så en fikk kanskje ikke mer enn så vidt til billetten. Noen returbillett var det ingen som hadde. Det var også en del proviant som måtte til, reisen over kunne ta opp til to måneder i seilskutenes tid, og var det en stor familie, var det mye som skulle til. Foruten mat skulle en ha med klær og andre nødvendige ting. Det var også mange som drog på ting som de trodde de fikk bruk for, da særlig redskaper som øks, sag, høvler osv., noen hadde også med slipestein. Kvinnfolkene hadde med rokk og karder, handkvern for maling av korn, kokekar og vaffeljern. Det står også mange fine, gamle kister over i Amerika, som er fraktet over fra Norge.

Et av de store utvandringsår var 1861, etter to år med fullstendig uår. 1859 var det tørre året, da nesten all avling tørket ut, og 1860 var det våte året, da all avling regnet bort.

Ingrid Semmingsen skriver i sin bok «Veien mot vest»: Det hviler en dyster stemning over utvandringen fra 1861. Den har fått farve av uårene som gikk forut og all nøden som fulgte med. Den er preget av fortvilelse og resignasjon, ikke av forventning og optimisme.

Aftenbladet skriver samme året:

Nettop i disse dager er veiene fulle av skarer av familier, der med usigelig møie begynner den lange vandring ved i det verste uføre å måtte slepe seg ned til Skien, hvorfra 4 utvandrerskip i midten av denne måned skal overføre ca. 1500 emigranter, mest fra øvre Telemark over til Quebec.

Lite ante man at nettopp i april 1861, da emigrantskutene forlot Norge, brøt borgerkrigen ut i Nord-Amerika, og at man drog til et land hvor det raste en blodig krig.

Fra Porsgrunn gikk også emigrantskuter hvert år fra 1850-årene og utover. Det var seilskutene «Salvator», «Sjofna», «Arnelia», «Laurdal» og «Maple Leaf», og «Lady Peel» fra Stathelle.

Livet ombord var trangt og kummerlig, og skutene var som oftest overlastet. I rommene var folk stuet ned sammen med utstyr og proviant, så det var nesten ikke plass til å sitte. Var det maksvær, fikk man lov å bevege seg på dekk, men var det styggvær, måtte en være under dekk, og lukene ble lukket til. En kan da tenke seg hvilke tilstander det var da med sjøsyke mennesker, folk som aldri hadde vært ombord i en skute før. Det var ikke sjelden det brøt ut epidemier ombord i skutene, og det var mange som aldri kom til Amerika, men ble gravlagt i havet på veien over. På et av emigrantskipene fra Porsgrunn brøt det et år ut en ondartet pest som rev bort en stor del av de ombordværende emigranter, og det var vel sjelden at alle som gikk ombord i Norge, gikk i land i Amerika. Men det var nok noen som tok med det gode humøret, selv om det nok kunne være noe trasig iblant. Det fortelles om en mann fra Listul, øverst i Luksefjell, at han drog derfra på ettervinteren, mens det ennå var godt sledeføre, men ikke kom fram til det sted i Amerika som var hans reisemål, før utpå høsten året etter. Han skal da ha sagt: Det tok hardt på nista.

I mai 1843 dro de første fra Eidanger over til Nord-Amerika. Det var Tollev Tollevsen Valler og kona Marie Larsdatter med 2 sønner, Lars 7 år og Halvor 4 år. Samtidig dro også Hans Torjussen Kjølsrød, 23 år og Hans Christensen Gudsfred, 35 år. De var begge ugifte.

I et brev hjem til sin farbror Ole Hansen Halvarp, 15. des. 1843, skriver Hans Christensen og forteller om sin reise så langt, og om hvordan de har det og om forholdene der over. (Dette brev er gjengitt i sin helhet i Gårds- og Slektshistorien for Eidanger, bind 2 side 409 under Halvarp).

Jeg kan ikke her unngå å ta med noe slektshistorie i dette kapittel, fordi det kanskje er slektninger til nevnte personer som er interessert i dettte.

I april 1850 dro Hans Jacob Eliasson Oksum, 40 år, kona Anne Kirstine Tollevsdatter, 37 år, deres pleiesønn Lars Larsen Hasler, 12½ år og tjenestekarl Christian Olsen (Oksum), 24 år og kona Oline Larsdatter, 22 år.

Hans Jacob Eliasson var en markant skikkelse og en virkelig pioner, og dette følge var av de første som slo seg ned i «Indianerlandet» Waupaca county i Wisconsin og var med og dannet Scandinavia township. Det går mange historier om Hans Jacob der borte, men det blir for mye å ta med her.

I september samme år som de var kommet fram til bestemmelsesstedet og var i ferd med å bygge seg noe å bo i, nedkom Christian Olsens kone, Oline med en datter. Det sies at det var det første hvite barn som ble født nord i Waupaca. Det sørgelige var at moren Oline døde i barselsengen. Det var Hans Jacobs kone Anne Kirstine som tok seg av barnet, Oline Jacobine, senere bare kalt «Ina». Som voksen ble hun med gift med Magnus Brynteson fra Laksarby i Sverige.

I 1852 utvandret et helt familiefølge fra Kjendalen til Amerika og slo ned i Scandinavia i Wisconsin. Det var Jacob Pedersen Kjendalen, 63 år, og kone nummer to Karen (Kari) Olsdatter, 60 år, sammen med alle sine barn, svigerbarn og barnebarn, unntatt eldste sønn fra hans første ekteskap, Peder Jacobsen, som ble igjen på Kjendalen med sin familie.

De som drog var da: Jacob og kona Karen, hans datter Maren Berthea, 37 år, fra første ekteskap, sønnen Ole, 32 år, med kona Lena Olsdatter, 32 år, og barna Karen Marie, 10 år, Ina Olea, 7 år, Jacob, 5 år og Ole Petter, 3 år; videre datteren Marte Marie, 28 år, ugift, sønnene Anders, 25 år og Søren, 21 år, og datteren Ragnhild Maria, 18 år, disse tre også ugifte, i alt 13 personer.

De tre sønnene Ole, Anders og Søren var alle med i borgerkrigen 1861-65, men slapp helskinnet fra det. Ole var korporal i 15. kompani og Anders korporal i 28. infanteri. Jacob Pedersens følge ble som sagt naboer til Hans Jacob Eliassons følge, og det ble senere en del gifting mellom disse familier.

Christian Olsen (Oksum) giftet seg igjen i 1854 med Marthe Marie Jacobsdatter Kjendalen, og de fikk barna Gina Karoline, Carl, Mathilde, Isak og Jacob.

Maren Berthea Kjendalen giftet seg annen gang 1855 med Halvor Rollefsen fra Nes i Telemark. Ragnhild Maria Kjendalen ble gift med Hans Andersen Tveitan fra Lunde. Jacob, sønn av Ole Jacobsen, som var 5 år da han kom til Amerika, ble gift med Mathilde, en datter av Lars Larsen Hasler i hans annet ekteskap.

Ole og Lena Kjendalen fikk også en datter, Ingeborg Caroline, f. 25. febr. 1853. Anders Jacobsen Kjendalen ble gift med Anne Olstad fra Gausdal, og broren Søren ble gift, med Anne Juv fra Hjartdal. Jacob Pedersen Kjendalen døde i 1869.

Til slutt en liten historie fra nybyggerlivet. Den viser kanskje at de også hadde tatt med seg sin overtro, eller tro på det overnaturlige, over i den nye verden. En kveld i skumringen kom Anne, Anders Kjendalens kone, tilbake fra en tur i landsbyen i «Scandinavia». Idet hun var i ferd med å svinge inn grinden til gården hjemme, fikk hun se en stor, ufyselig, svart fant som satt på gjerdet ved siden av grinden. Hun skvatt til som rimelig var, men summet seg såpass at hun sa «God kveld» til ham. Før hun fikk sagt eller tenkt noe mer, var mannen vekk, sunket rett ned i jorden.

Her er da en liste over de personer fra Langangen og den nærmeste omegn som en vet emigrerte til Nord-Amerika. Jeg håper å ha fått med de fleste. Året de drog, er ikke sikkert for alle og er derfor utelatt for disse. Listen er heller ikke etter noen spesiell rekkefølge, men begynner øverst ved Kjendalen, går rundt Langangen og avslutter ved Lanner. Jeg har også satt vedkommendes alder da de drog, der denne er kjent.

Jeg vil også nevne Ole Andersen Engane, Kjose. Han var bror til Abraham «på Hauen» og Maren «i Roa», og onkel til Lars, Søren og Hans Nøklegaard.

Fra Fjeldbo, som hadde nær forbindelse med Langangen, dro en hel familie ca. 1853. Det var Jacob Jacobsen Fjeldbo, kona Berthe Nielsdatter og en stor voksen barneflokk. Jeg har registrert sønnene: Kristian, Søren, Ole, Nils, Abraham og Isak og døtrene Anne Severine og Sofie. De tre sønnene Kristian, Søren og Ole var med i borgerkrigen 1861-65 og kom vel hjem igjen.

Ole Fjeldbo ble gift med Karen Olstad fra Gausdal og ble således svoger til Anders Jacobsen Kjendalen.

Torbjørn Aasetre