Fra: Langangens historie

Gamle ferdselsveier, bruer m.m.

av Thor A. Wiersdalen og Torbjørn Aasetre

13. februar 1596. Biskop Jens Nilssøn reiser fra Skien, hvor han har vært i lagamann Pros Lauritzen Hørbyes begravelse. Biskopen drar hjemover fra Skien og via Fritzøe hjem til Oslo.

Bispens skrivekarl beretter:

Och droge wifra Skien først i øster ud aff byen oc saa i sødoust 4 eller 5 pilskud om Brasberg strax vestenfor, saa i sødoust 3 fieringer igjennem Gierpensogn til en heed kallis Ocklangsheed (Oklungsheia) som er 1 mijll lang, der fore wi offuer i sødoust och offuer 2 smaa vand oc kallis Ocklangs vand, det ene løber i det andet it lidet stycke imellum oc vaar vor koss der offuer i sudoust, saa haffde wi atter it lidet stycke skoug paa samme heed der wi slap disse vand, der effter komme wi til it stort vand, kallis Pharijss (Farris) som strecker sig i nord til Quelle (Kvelde) annex til Hedrem och i sønder til Fridsiø 5 fieringer derfra som wi komme ud paa isen, och der wi komme til Pharijss, skifftet wi hester, saa fore wi i sødoust oc i sønder til Fridsiø 5 fieringer, oc komme wi der klocken kunde vere 5 om aftenen. Och er fra Skien och til Fridsiø den vey om Ocklangsheden 3 stercke mijll. Men den vey om Edanger er megit lenger thj den er 4 mijll lang.

Denne reisebeskrivelse er hentet fra biskop Jens Nilssøns visitasbøker og reiseopptegnelser 1574-1597. Nøyaktig hvor den vei om Eidanger gikk som er nevnt i beskrivelsen, vet en ikke med sikkerhet, men en skulle vel anta at den gikk gjennom Langangen.

Denne boken skildrer ikke bare forholdene på denne tid, men også de gamle ferdselsårer. Som en også ser av beskrivelsen i dette tilfelle, foregikk ferdselen i stor grad på sjøer og vann, både vinter og sommer, og det har den gjort så lenge folk har ferdes her i landet, helt opp til vår moderne tid med store veier og motorisert trafikk. Det var også den letteste vei. Her kunne en makelig seile eller ro om sommeren, eller kjøre med hest og slede på flate isen om vinteren, i stedet for å kravle lier opp og ufser ned på land.

Det gikk nok noen veier, eller det er kanskje bedre å kalle det stier eller tråkk (slep), fra Langangen og til omkringliggende grender; således en sti fra Sagbakken og over til Stamland i Bergsbygda. Denne kom inn på en sti fra Øvre Kokkersvold som «landet» på samme sted. Fra Wiersdalen gikk den kjente «Pilegrimsveien» over Fjæringmarka, forbi «Munkekirken» i Pigsdalen og kom ned ved Grønsholt. Andre tråkk gikk østover til Siljan, Kvelde og Hedrum og sydover til «Neset». Ellers hadde vi da hovedveien eller «Postvegen» fra Eidanger, over Lannerheia, Langangen og bortover mot Larvik. Den ble også kalt «Kongeveien» og «Raveien», skjønt det siste er vel betegnelsen på den veien som gikk på Vestfold-raet fra Brunlanes og innover mot Holmestrand.

Ramberg skriver i sin «Boken om Eidanger» om veiene for 100 år siden (i 1918):

Veien gikk forbi sydsiden av husene på Lillegården, over «Knadal» og i like linje opp kleivene, forbi sydsiden av husene på Skredderrønningen, hvor den må passere en brådyp dal, veien gikk deretter omtrent som nå over Lannerheia til Kokkersvold, hvor man gjerne sto en pust innen en gav seg i kast med «bakkene». Fra Øvre Kokkersvold gikk veien uten å svinge hverken til høyre eller venstre like lukt ned til fjorden i Kjøiefjæra, derpå oppover skoletomten og bardus i vannet nordenfor bruåsen. Her ble den reisende ferget over til den annen flodbredd, og så bar det videre opp og ned Hjertevikåsen, opp gjennem «Kurvegaten», inn i skogen og fram igjen mellem Bråthen og Myregård, videre over Langebroene og Langemyr, over Nøklegård, inn i Leirhølen og rett fram ville skogen til amtsgrensen. (De siste synlige rester etter denne veien i Lillegårdskleivene forsvinner nå med den nye veiutbyggingen).

I. C. Ramberg skriver videre:

Kokkersvoldbakkene var den veifarendes gru, ti på en strekning på 14-1500 fot hadde man å passere en stigning på 350 fot eller i gjennemsnitt omkring 1 på 4, enkelte steder var det adskillig mer. Nøklegårdsbakkene var heller ikke å spøke med.

Etter gammel muntlig tradisjon skal veien ha svingt nordover langs åsen fra gamle Langangen skole og langs sundet til der hvor dammen var, «Skjellsund», hvor det i gammel tid var tegn som tydet på en bru over sundet. Derfra gikk så veien rett opp lia på østre side, gjennom Kopledalen og kom fram der hvor den nye veien nå kommer fra bruene. En annen tradisjon i denne forbindelse er en vei som gikk opp lia og over Hansrønningen og ned igjen der hvor Fliid bor nå.

En annen tradisjon var at veien svingte inn fra Dalen og til Sundsåsen hvor det var oversetteri inne ved «Øya» og over til Langangen. Her skal oppsitteren Erik ha drevet med oversetteri, gjestgiveri og brennevinsbrenneri. Veien videre fra Langangen gikk over Lønnebakke, Høygylta og fram ved Langemyr.

I 1850-60-årene ble hovedveien fra Larvik gjennom Langangen, til Eidanger radikalt ombygget. Det må ha vært et storstilt anleggsarbeide på den tid, og den holdt mål i hele 70-årene, med utvikling fra hest og vogn og til bil- og busstrafikk. Men i siste halvpart av 30-årene ble det igjen satt i gang med veiarbeide. Veien ble da omlagt noe og rettet ut her og der, og utvidet til 6 meter vei. Det er den vei vi har gjennom Langangen nå. Noen biter av den fra 1860 er ennå å se enkelte steder.

I 1948 ble det lagt asfalt på veien gjennom Langangen, og folk sa den gang at nå hadde vi så fin og stor vei at nå holdt den vel mål i minst 100 år. Det gjør den sikkert også, det er bare det at nå går trafikken på en enda større vei over hodet på oss.